Gråhegre

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Gråhegre
Gråhegre
Vitenskapelig(e)
navn
:
Ardea cinerea
Linnaeus, 1758
Norsk(e) navn: gråhegre,
fiskeheire
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Orden: Pelikanfugler
Familie: Hegrefamilien
Slekt: Ardea
IUCNs rødliste: [1]
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigStatus iucn3.1 LC-no.svg

LC — Livskraftig

Habitat: ved vann
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for gråhegre
     = hekking,        = overvintring,        = både hekking og overvintring

Gråhegre eller fiskeheire (Ardea cinerea) er en fugl i hegrefamilien (Ardeidae), som er store pelikanfugler (Pelecaniformes). I Norge betegnes den iblant også som hegre eller heire, selv om disse begrepene egentlig er dekkende for alle hegrer. Arten eksisterer i kraft av fire aksepterte underarter, hvorav nominatformen (A. c. cinerea) hekker i store deler av Norge (men ikke lengst nord), nesten hele Danmark, det sørlige Sverige, og fra 1993 i det ekstremt sørlige Finland.

Biologi[rediger | rediger kilde]

Gråhegrer i vinterdrakt
Hvilende gråhegre

Gråhegre er en stor, langlemmet og langhalset fugl som måler cirka 90–98 cm og veier omkring 1 020–2 073 g. Vingespennet utgjør cirka 175–195 cm og nebbet er langt og stilettformet. Hannen blir generelt noe større enn hunnen.[2]

På oversiden er den askegrå. Skuldrene har forlengede lysegrå fjær. Vingene er gråsvarte. Vingens fremkant, hodet og strupen er hvit. Issen med lange nakkefjær er svarte. Halsen er gråaktig, med svarte flekker i rader langs fremsiden. Brystet har forlengede hvite fjær, og buken er hvit. Nebbet, benene og øyets iris er gulfarget. Hannen og hunnen er tilnærmet like. De to underartene firasa og monicae har lysere hals og mer hvitt i hodet; monicae mer så enn firasa. Ssp. monicae (mauritaniahegre) har i senere tid av og til blitt betraktet som en selvstendig art, med basis i en studie av Érard, Guillou & Mayaud (1986).[3] Den har, i tillegg til å være den lyseste av underartene, kortere vinger og kortere stjert enn nominatformen.[2]

Gråhegre i flukt med bytte

Habitatet er svært variert, men arten er nært knyttet til grunne næringsrike våtmarksområder med ferskvann, brakkvann eller saltvann, herunder også vann som strømmer, så lenge det er isfritt fire–fem måneder i løpet av året. I så måte finner man hegrer både langs elver, kanaler, innsjøer, diker, fiskedammer, rismarker og kystområder med mer. Langs kysten kanskje spesielt i tidevannssonen. Den foretrekker områder med noen trær her og der, men kan også opptre i åpne områder. Ssp. monicae ser ikke ut til å bruke trær.[2]

Som sådan trives arten i høyder fra havnivået og opp til 500–1 000 moh og mer. På Madagaskar og i Zambia hekker den i høyder på opp mot 1 800 moh, i Armenia opp mot 2 000 moh, og i Ladakh i det nordvestre India opp mot 3 500–4 000 moh.[2]

Gråhegrer holder den lange halsen sammentrukket under flyvning. Flyvningen kan minne noe om rovfuglenes, med rolige og tunge vingeslag. Den sammentrukne halsen og de lange ekstremitetene avslører imidlertid at det er en hegre.

Arten er vokal og og utstøter typisk hese «frarnk» eller «kroaak» lyder under flukt eller «go, go, go» når den blir alarmert (ved reirplassen). Under aggresjon utstøter den et «oooo» eller en mer gurglende lyd av «rvo» eller «arre, arre”».[2]

Hovedsakelig lever hegren av fisk som den fanger med nebbet, som regel 10–25 cm lang, men av og til også større fisk opp mot 500 g og ål opp til 60 cm, som kan være vanskelige å svelge. Den eter også krepsdyr, krabber, små skilpadder, bløtdyr og mindre fugler, for eksempel måseunger, og til og med små pattedyr. Arten jakter ved å stå stille i vannkanten og vente på et bytte, for så lynraskt å strekke fram den lange halsen og gripe byttet med det lange nebbet. Og arten kan jakte etter mat opp mot 23 timer i døgnet. Noen steder eter de i regulære økter som er regulert av tidevannet. Voksne individer trenger normalt 330–500 g fisk i døgnet.[2]

Fuglene er normalt sky. De samler seg i hekkekolonier på opptil 50 par i hekketiden, av og til sammen med storker og ibiser med mer. Slike kolonier kan telle flere hundre par, men hegrekolonien teller sjelden mer enn ti–tolv reder av den grunn. Arten er monogam og danner par som trolig varer kun en sesong. Den bygger vanligvis redet høyt oppe i store trær, men kan også legge redet på en berghylle. De samme redene kan bli brukt år etter år. Redet bygges av kvister, lyng og gress og lignende. De måler normalt omkring 50 cm i diameter, men reder på 1 meter er ikke uvanlige, både i bredde og høyde. Det bygges av hunnen, som regel i toppen av høye trær - ofte 25–50 m over bakken.[2]

I Europa legger hunnen normalt 4–6 blågrønne egg, i tropisk strøk 3–5 (1–10 egg ligger innenfor normalen begge steder). Tidsrommet for leggingen varierer noe med utbredelsen. Eggene ruges i cirka 23–28 dager av begge foreldrene, noe kortere i tropiske strøk. Ungene klekker asynkront og har brungrå dun. De får full fjærdrakt etter cirka 42–55 dager, men de blir i redet i ytterligere 10–20 dager. Krangling og konkurranse om maten, herunder kannibalisme, fører ofte til at de minste ungene ikke lever opp. De som vokser opp blir reproduktive første etter et par år, selv om årsgamle fugler kan utgjøre en del av hekkekoloniene.[2]

På de høyeste breddegradene (for eksempel i Fennoskandia og Russland med Sibir) er fuglene regulære trekkfugler, mens de på lave breddegrader (for eksempel i Storbritannia og Mellom-Europa) er enten standfugler eller korttrekkere.[2]

Inndeling og utbredelse[rediger | rediger kilde]

Inndelingen under følger HBW Alive og er i henhold til Martínez-Vilalta & Motis (2018).[4] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).[5][6] Navn og beskrivelser i parentes er ikke offisielle, men kun foreløpige beskrivelser.

Treliste

Gråhegren finnes i nesten hele Europa, bortsett fra på Island og i de nordligste områdene. I nesten hele Asia, bortsett fra Pakistan, Saudi-Arabia og de nordligste områdene. I Øst-Europa, Sverige og de nordlige delene av Norge er den en trekkfugl, i Sør-Norge og i Mellom-Europa en standfugl. I Norge finnes den vesentlig i kystområdene fra Østfold til Nord-Troms. Bestanden i Norge er tiltagende.

Noter
  • A. brachyrhyncha og A. plumifera ble tidligere regnet som underarter av A. intermedia (duskhegre), men disse er nå skilt ut som selvstendige arter. De er imidlertid ikke navngitt på norsk enda.
  • Kritthegre og hvithalshegre ble tidligere av og til regnet til Ardea, men disse er nå plassert i Egretta

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ BirdLife International. 2016. Ardea cinerea. The IUCN Red List of Threatened Species 2016: e.T22696993A86464489. Ardea cinerea. Besøkt 25. januar 2018.
  2. ^ a b c d e f g h i Martínez-Vilalta, A., Motis, A. & Kirwan, G.M. (2017). Grey Heron (Ardea cinerea). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona
  3. ^ Érard, C., Guillou, J.J. & Mayaud, N. (1986) Le Héron blanc du Banc d’Arguin Ardea monicae. Ses affinités morphologiques. Son histoire. Alauda 54(3): 161–169.
  4. ^ Martínez-Vilalta, A. & Motis, A. (2018). Herons (Ardeidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/52203 on 6 June 2018).
  5. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-08-07
  6. ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]