Beite

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Beitende kyr

Et beite er et areal med gress og andre næringsvekster, der husdyr fritt kan gå å ete. Arealet kan ligge i innmark eller i utmark og er ofte avgrenset, enten naturlig eller med gjerder. Beiting i utmark har - i Norge - for mange gårdsbruk lange tradisjoner, som i dag gjerne er knyttet opp mot grunneierrettenen eller allmenningsretten. Utmarksbeiting har for mange dessuten vært helt nødvendig, for å ha nok mat til dyra gjennom vintrene, fordi innmarksbeitene er for små. I sånne tilfeller blir gjerne innmarksbeitene høstet som vinterfôr.

Beitearealene[rediger | rediger kilde]

Fra gammelt var det den nærmeste utmarka omkring garden som var det viktigste beiteområdet for kyrne. Hestene kunne slippes på beite i hestehagen mellom arbeidsøktene. Hestehagen finnes mange steder bevart som stedsnavn. Sauebeitet var gjerne lenger unna gården, siden de ikke skulle inn hver kveld; og typisk var at mange små øyer i den norske skjærgården ble brukt til sauebeite. Seterdrift var en måte å utnytte mer fjerntliggende beiteområder til fjells eller i skogen.

Gjerder og sommerfjøs[rediger | rediger kilde]

Husdyr på beite kan få avgrenset sitt beiteområde ved hjelp av gjerder, og her er det to prinsipper: Husdyra kan gjerdes ute eller gjerdes inne. Inntil midt på 1900-tallet var det vanligst å gjerde dyra ute fra områder der de ikke var ønsket, mens det i dag er vanligst å gjerde dyra inne. Bare der dyra beiter i store utmarksarealer eller på fjellet er det uvanlig å gjerde. Et virtuelt gjerde (klave med GPS) blir avprøvd i Norge.[1][2]

Gjerdet omkring gårdens innmark skulle i det meste av beitetida holde husdyra vekk fra innmarka, der en dyrket korn og andre åkervekster. Bøgarden kalles dette gjerdet på Vestlandet, og her betyr innmark, og garden er gjerdet, altså gjerdet omkring innmarka.

Fra utmarka kunne det være en inngjerdet vei for husdyra inn mot fjøset, og denne kunne kalles fegate eller gutu. En ønsket mest mulig gjødsel til bruk på korn- og potetåkrene, derfor ble kyr gjerne satt på bås om natta. Bruk av sommerfjøs var en annen måte å sikre seg mer gjødsel på, og sommerfjøset var gjerne plassert i bøgarden.

Der det var knapt med beite i forhold til antall husdyr kunne også utmarka bli oppdelt med gjerder.

Beite og årssyklus[rediger | rediger kilde]

Det typiske var at husdyra beitet forskjellige arealer i ulike tider av beitesesongen. Om våren kunne dyra først slippes på innmarka, noen dager, før det meste av sommeren beitet i ulike deler av utmarka. Når alt som var dyrket på innmarka var kommet i hus om høsten kunne husdyra få beite der til de ble satt på bås.

Beitsyklusen gjennom året varierte mye fra den ene økologiske sonen til den andre.

Vinterbeite for sauer kunne forekomme i lyngheiområdene langs kysten av Norge.

Transhumans er en type beitedrift der husdyra, spesielt sauer, drives fra sommerbeite til vinterbeite, og disse kunne ligge langt fra hverandre. Bruk av sommer- og vinterbeite i reindrift er et norsk fenomen som kan karakteriseres som transhumans.

Beite og miljø[rediger | rediger kilde]

Beiter gir bedre trivsel og livskvalitet blant husdyrene enn om de var inne i fjøs. Problemer med beiter kan være at snyltere og parasitter lett finner veien til husdyrene. Beiter blir ofte raskt nedspist og nedtråkket av husdyrene dersom mange dyr går på samme område. Samtidig er jevnlig beiting, kanskje i kombinasjon med slåttonn, viktig for å holde beitelandskapet i hevd. Innmark som ikke holdes i hevd betegnes som gjengroingsareal. Her gjør husdyr en viktig jobb ved å beite ned ungtrær.

Beitelandskapet vil ta karakter etter hvilke dyr som beiter på det. Geit f.eks er altetende, mens sau unngår visse gresstyper med harde skarpe blad. Dersom gresset ikke blir slått i slåttonna vil disse gresstypene danne karakteristiske tuer som endrer beitets utseende på få år. Dette er bare ett eksempel på hvordan kulturlandskapet og artsmangfoldet i det bestemmes av hvordan jordbruk og dyrehold drives.

Beiting og gjengroing[rediger | rediger kilde]

Årlig slippes 2 millioner sauer og lam på beite i utmark, dvs beiteområder i skog og fjell som ikke er inngjerdet. Tilbakegangen i antall sauebønder gjør at gjengroing er et problem her også. Gjengroing på setrene er mest iøynefallende.

Flere forhold er medvirkende til tilbakegangen i norsk landbruk og redusert bruk av beitearealer. Tap til rovdyr kan vere av betydning lokalt, men andre økonomiske forhold er viktigere for å forklare gjengroingen på nasjonalt plan.

Beiting og lovverk[rediger | rediger kilde]

Allerede Gulatingsloven av ca. 950 var beite, setring og gjerding omtalt. Senere har blant annet Landslovene og Christian IV's lover gitt regler innen dette feltet, først og fremst for å skape fred mellom naboer og bygdelag, og for å kunne utnytte de viktige beiteressursene.

I de lovene som gjaldt frem til 1860-loven om Jords Fredning[3] var gjeldende prinsipp at hver enkelt grunneier måtte sørge for å værne egen jord mot annen manns husdyr. Etter 1860 gikk dette ansvaret over til husdyreieren, som sjølv måtte vakte sine dyr. Samtidig ble det innført et prinsipp om deling av gjerdekostnader.

I dag er det mer enn 30 ulike lover som regulerer området. I tillegg til Beiteloven (Lov om ymse beitespørsmål) av 16.juni 1961 [4] er Lov om grannegjerde[5] [Gjerdeloven] av 5.mai 1961, Plan- og bygningsloven[6] av 27.juni 2008 og Jordskifteloven[7] (ny og gammel) blandt de vigtigste.

Beiteloven (1961) har regler for ansvar for hold av husdyr (hest, storfe, gris, sau, geit og fjærfe), og omhandler blandt annet Vokterplikten i §6. Eier eller innehaver er, uten hensyn til skyld, ansvarlig for skade som husdyr volder på avling og annen eiendom når disse kommer inn på et område hvor de ikke har rett til å være. Ansvaret kan reduseres eller falle bort dersom skadelidte har medvirket til skaden, især ved å vanskjøtte gjerdeplikt. Husdyr som kommer inn på fremmed område, kan grunneieren ta i forvaring («innsette») og holde tilbake inntil utgifter ved innsetting og eventuelt erstatningsansvar for skade er dekket. Loven gir også adgang til å regulere eller forby beiting i skogsmark.[8]

Også §10 i Forskrift om hold av storfe av 22.april 2004[9] omhandler beiting, der storfes rettigheter til "fri bevegelse og mosjon på beite i minimum 8 uker i løpet av sommerhalvåret" slås fast. Sammen med Sverige[10] er Norge enestående i denne lovfestede retten til et uteliv for storfe.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Geitebønder har tro på elektriske geiteklaver». NRK. 22. juni 2017. Besøkt 20. oktober 2017. 
  2. ^ «Statnett ansetter geiter for å holde vegetasjonen nede». Fosna-Folket. 19. oktober 2017. Besøkt 20. oktober 2017. 
  3. ^ «Lov om Jords Fredning - Lovdata». lovdata.no (norsk). Besøkt 26. mars 2017. 
  4. ^ «Lov om ymse beitespørsmål [beitelova] - Lovdata». lovdata.no (norsk). Besøkt 26. mars 2017. 
  5. ^ «Lov om grannegjerde [grannegjerdelova] - Lovdata». lovdata.no (norsk). Besøkt 26. mars 2017. 
  6. ^ «Lov om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven) - Lovdata». lovdata.no (norsk). Besøkt 26. mars 2017. 
  7. ^ «Lov om fastsetjing og endring av eigedoms- og rettshøve på fast eigedom m.m. (jordskiftelova) - Lovdata». lovdata.no (norsk). Besøkt 26. mars 2017. 
  8. ^ «beitelova – Store norske leksikon». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 26. mars 2017. 
  9. ^ «Forskrift om hold av storfe - Lovdata». lovdata.no (norsk). Besøkt 26. mars 2017. 
  10. ^ Riksdagsförvaltningen. «Djurskyddsförordning». www.riksdagen.se (svensk). Besøkt 26. mars 2017. 

Se også[rediger | rediger kilde]