Setring

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Fra en geitestøl i Aurlandsdalen.
Gamle stølshus i Nordangsdalen i Møre og Romsdal.
Gammel støl i Seljord i Telemark vintertids
Jagdhausalm ligger på 2009 moh. i Defereggental i Øst-Tirol, og ble opprinnelig grunnlagt som en permanent bebodd gård (såkalt Schwaige). Senere ble den gjort om til en seter og brukes fremdeles som fjellbeite av bønder i Syd-Tirol.
Seter i Oppdal 1966.

Setring eller seterdrift (også skrevet med -æ-) er bruk av fjellbeiter eller skogsbeite som ligger så langt fra gården(e) at buskapen ikke kan drives frem og tilbake på én dag (jamfør seter og støl). Hensikten med setring er å utnytte beiteareal over et større område, og i områder som ikke gir mulighet til fast bosetning. Setra ligger vanligvis høyere i landskapet enn gården(e) den hører til.

Seterdrift har vært viktig i mange fjellområder, f.eks. i Norge, Alpene, Dinariske alper, Pyreneene, Schwarzwald og Vogesene. Men også i lavland kan seterbruket etterspores, som i de danske stedsnavn på -løse. [1] Størst utbredelse og betydning har den hatt i Alpene. Betydningen sank fra begynnelsen av 1800-tallet, da bedre transportmuligheter gjorde at melkeproduksjon fra seterdrift ble utkonkurrert fra lavlandsområder.

Seterdrift bør skilles fra begrepet transhumans, som betyr at husdyr drives mellom vinterbeite i fjellet og sommerbeite – vanligvis i lavereliggende strøk. Seterdrift er først og fremst knyttet til melkekyr og geiter. Men også andre dyr kunne taes med til setra.

SitatSæterbruk er det når ein gard (ein fast vinterbustad) har krøtera sine i sumarbeite på ein stad eit stykke frå garden der det er husvære og fast personale, så ein kan nytte ut større vidder til beite, som regel og til slått og onnor fôrsanking, og så ein kan spara heimemarkene og nå i betre beite, føde fleire krøter om vinteren og skaffe fôrråd til levemåten på den faste bustaden (garden)Sitat
Lars Reinton, Sæterbruket i Noreg (1957)

Opphav[rediger | rediger kilde]

Seterbruk i norrøne bosetninger[rediger | rediger kilde]

Det kan se ut som setring som driftsform i jordbruket ble tatt med fra Norge til nye norrøne bosetninger på Island, Grønland og Færøyene. På Island var det i norrøn tid setrer over hele øya kort tid etter landnåmet. Seterdrift på Shetland og Orknøyene hører vi ikke om, men på Grønland var den av stor betydning for den norrøne bosetningen. På Færøyene forsvant seterdriften allerede i løpet av 1200-tallet, trolig på bakgrunn av en omlegging av jordbruket i retning mer sauehold for produksjon av vadmel og ull som eksportvarer til Norge. På færøysk kalte man setrene ærgi, et ord fra gammelirsk med betydning «sommerbeite for kyr».[2]

Hovedformer i Norge[rediger | rediger kilde]

Reinton skjelner mellom tre hovedformer for setring i Norge:[3]

  1. Ved fullseterbruk oppholder folk seg å seteren hele sommeren og produserer holdbare produkter som ost og smør av melken. Fullseterbruk har vært mest vanlig på Østlandet og i de indre bygdene av Vestlandet og Trøndelag.
  2. Ved melkeseterbruk eller halvseterbruk melkes dyrene på seteren/stølen og melken fraktes til hjem gården hver dag. Denne seterformen var mest utbredt i de ytre bygdene fra Agder til Nord-Norge, og baserte seg på kort avstand til stølen.
  3. Ved slåtteseterbruk er slått og annen forsanking i utmarken hovedsak. Denne formen var særlig vanlig i de indre bygdene i Agder, Telemark og Ryfylke der slått i de vidstrakte heiene var sentralt for husdyrholdet.

I Gudbrandsdalen, øvre Østerdal, Hallingdal, Telemark, Setesdal og Valdres ble det også praktisert vintersetring. Vintersetring innebærer at husdyrene holdes på seteren etter at beitesesongen er over for å bruke opp høy og annet for sanket i setermarken.[3]

Flere høydetrinn[rediger | rediger kilde]

I landskap med store høydeforskjeller hadde hver gård ofte flere setrer på ulike høydenivåer. Disse ble brukt på forskjellige tider av året og/eller til forskjellige dyr. De høyeste setrene ble bare brukt en kort periode på høysommeren, de andre i perioden(e) før og etter. Dette resulterte i en optimal utnyttelse av de ulike høyderegionene, i og med at vegetasjonsperioden med økende høyde begynner senere og varer kortere. Et setersystem med tre høydetrinn var ikke uvanlig i Norge og Alpene. Vårsetra lå gjerne under tregrensen, i Norge i bjørkebeltet. I enkelte tilfeller kunne vårsetra ligge lavere enn selve gården. I Alpene forekom også setersystemer med flere høydetrinn, unntaksvis opptil 30 (i Valais).

I Norge[rediger | rediger kilde]

Reinton skjelner mellom tre hovedtyper seter etter høydetrinn og årstid:[3]

  1. Heimseter er seter eller støl nærmest gården og den som først får grønt gress. Denne ble brukt som vår- og høstseter.
  2. Mellomseter ble brukt av gårder der hovedseteren (sommerseteren) var langt unna, og var ein stasjon mellom heimseter og sommerseter. Dette har blitt praktisert i blant annet Hallingdal og Valdres.
  3. Sommerseter er hovedseteren og ligger lengst fra gården, derfor kalles den også langseter, fjellseter, høgseter, utseter eller heistøl. I bygder med store fjellvidder kunne hver gård ha flere sommersetre som ble brukt etter tur.

I Nord-Norge, Vestfold, Østfold og Akershus hadde gårdene stort sett bare en seter.

Ulike dyreslag[rediger | rediger kilde]

Setrer ble brukt til mange ulike dyreslag. De fleste setrer ble brukt til melkekyr, og ysting var en viktig måte å nyttiggjøre setrene og konservere melken på. Det fantes også setrer uten foredling av melk. Fordelen med seterdrift var i slike tilfeller at buskapen kunne økes utover det nivået som dalbeitene alene hadde tillatt. Seterdrift ga dessuten (uansett dyreslag) en friskere buskap, siden fjellvegetasjonen ofte er av høyere kvalitet og buskapen fikk styrket sin fysikk. Blant andre dyr som ble brakt til seters, er

  • geiter (vanlig i Norge, sjelden i Alpene),
  • ungkyr (ikke uvanlig i historisk tid i Alpene; i dag til og med av større omfang enn setrer med melkekyr),
  • hester (i Alpene spesielt i nærheten av fjellpass, der hester ble brukt som pakkdyr),
  • sau (vanlig i de mediterrane delene av Alpene; i den senere tid igjen økende, om enn ofte uten gjetere).
  • gris (ikke uvanlig i Ottadalen, den utnyttet matavfall fra seterysteri)

Eierformer og rettigheter[rediger | rediger kilde]

Eierstrukturene for setrer var og er veldig mangfoldige. Norske setrer var i privateie, det vil si hver gård hadde sin(e) egen(e) seter(e), men setrene lå ofte samlet i setergrender, og beitearealene var felles.[trenger referanse] Denne eierformen forekommer også i Alpene, men er heller unntaket. Her er setrene oftere allmenninger eller eies av interessentskaper, det vil si setrene er fra gammelt av felles for alle bønder i en eller flere landsbyer, eller for de av bøndene som har kjøpt andelsrettigheter.

Det har vært vanlig at gårdbrukere uten egen seter leide seg inn hos setereiere med ledig kapasitet. Utleieren tok seg da av buskapen og stelte melken mot godtgjøring. Buskap utplassert på denne måten ble kalt «stellingsfe» eller «leiefe», andre betegnelser har vært fremmedkyr (Østlandet), drottkyr (Østerdalen), sytningskyr, dragekyr eller sellingskyr (Surnadal) eller vaktefe (Hallingdal). Blant setereiere med rikelig beite kunne det være konkurranse om å skaffe slike leiekyr. Leieprisen kunne være i form av andeler av melkeproduktene, for eksempel at utleieren fikk ost og prim eller at utleieren fikk melken hver tredje dag. Denne prisen var betaling både for beitet og for budeiens arbeid. Norges første meieri, Rausjødalen setermeieri, var ifølge Reinton en videreutvikling av leiefeordningen.[3]

På fellessetrer i Alpene oppstod det komplekse og detaljerte regelverk om bøndenes rettigheter og plikter. Reglene varierte sterkt mellom ulike deler av Alpene, men hadde flere fellestrekk: Antallet dyr var nøyaktig reglementert, likeså når og hvor lenge buskapen kunne være på setrene. Slike regler skulle forhindre under- og overbeite og klarte dermed å unngå at setrene ble utsatt for allmenningens tragedie. (Underbeite fører til spredningen av beite-ugress, overbeite ødelegger vegetasjonen.) I tillegg var bøndene forpliktet til dugnadsarbeid: Viktige gjøremål var fjerningen av stein etter vinterens/vårens steinras; fjerning av høytvoksende ugress som spredte seg og ble unngått av buskapen; såing av gress på erosjonsarealer; vedlikehold av seterbygningene, stier og gjerder. Andre regler garanterte retten til å drive feet på lavereliggende, private beiter ved plutselig snøfall på setra. Motsatt kunne landsbybefolkningen ved katastrofer i dalen søke tilflukt på setra. Mange av reglene stammer fra den tidlige middelalderen og gjelder i store trekk fremdeles, selv om de fleste nå har mistet sin betydning.[trenger referanse]

Driftsformer[rediger | rediger kilde]

«Sæterreisen», illustrasjon av Adolph Tidemand fra "Norge fremstillet i Tegninger" utgitt 1854 (fargeutgaven), viser et følge med kløvhest på vei til ei seter på 1800-tallet.
«En Aften ved Sæteren», litografisk reproduksjon av et maleri av Knud Bergslien til Norske Folkelivsbilleder utgitt 1858, viser tradisjonelt norsk seterliv på 1800-tallet med blant annet budeie med lur, geiter, sauer og kuer.
«Liv paa Sæteren», reproduksjon etter et maleri av Adolph Tidemand til Norske Folkelivsbilleder utgitt 1854, viser den romantiske idyllen i ei seterstue.

Felles setrer (allmenninger eller interessentskaper) kan ha en felles driftsform, dvs. driften overlates mot betaling til spesialiserte ystere og gjetere (budeier eller sveisere). Denne driftsformen ble utviklet i Sveits på 1200-tallet og fikk sitt gjennombrudd i Alpene med innføringen av ysting basert på løpe, siden denne forutsetter mer melk enn en enkelt buskap produserer. Alternativt beholdt hver familie ansvaret for sin egen buskap (inkl. gjeting og ysting), slik at det kunne oppstå regelrette seterlandsbyer.

I Norge har det vært vanlig at flere gårder har etablert seter sammen. Ofte i klynger på 10-20 og opp til 40. Slike fellesstøler ble kalt seterlag, setervang (Valdres) eller stølstun (Vestlandet), i nyere tid har betegnelsen setergrend også blitt brukt mens seterlandsby er ren litterær betegnelse ifølge Reinton.[3]

Bygninger[rediger | rediger kilde]

Setrer omfatter også enkle bygninger som ble brukt til sesongbosted og til ysting. Bygningene ble sjelden bebodd av hele bondefamilier, men av enkelte familiemedlemmer og hadde oftest en mye enklere standard enn gårdene. I områder av Norge som praktiserte vintersetring har eller hadde seterbygningene høyere standard.[3] Om det fantes fjøs på setra, var veldig variabelt i ulike områder. Norske setrer hadde ofte fjøs, mens fjøs var fraværende fra setrene for eksempel i de tysktalende Alpene. I dag har infrastrukturen til de gjenværende setrene blitt betydelig modernisert. Melka transporteres nå ofte med bil fra setra til meieriet.

Arbeidsfordeling[rediger | rediger kilde]

Stell av melkekyr var tradisjonelt kvinnearbeid i Norge, og budeia var spesialisten innen dette arbeidet. Det var ofte et yngre kvinnelig familiemedlem som fikk ansvaret for arbeidet på setra. Hun melket og stelte kyrne; og hun foredlet melka til smør og ost. På fellessetre med felles driftsform ble derimot ystingen (og driften ellers) overtatt av menn (sveisere).

Tradisjoner[rediger | rediger kilde]

Dagen da buskapen blir drevet til eller fra setra (bufardagen; i de tysktalende Alpene Almauftrieb resp. Almabtrieb, eller Alpfahrt), markeres ofte som en stor festdag. Andre festdager var knyttet til dugnadsarbeidet. I Alpene er det vanlig med ulike former for velsignelse for setrene, delvis med klart førkristne elementer. I enkelte dalstrøk inneholder velsignelsen et løfte om å gi én dags osteproduksjon til landsbyens fattige.

Det var knyttet mange folkelige forestillinger til den tradisjonelle seterdriften. I Norge er dette fremfor alt haugefolket og de underjordiske. I Alpene forekommer mange fortellinger om dverger som lærte bort ystingens hemmelighet til menneskene.

Dagens situasjon[rediger | rediger kilde]

Setrenes blomstringstid var i middelalderen og frem til begynnelsen av 1900-tallet, da det ble grunnlagt større ysterier i dalene. Disse kunne produsere osten billigere enn setrene, noe som skapte en alvorlig konkurranse. Situasjonen ble forverret ytterligere på 1960-tallet, da arbeidskraft ble dyrere, mens produkt- og transportpriser sank. Inntil da hadde arbeidskraft vært billig og produkt- og transportpriser høye. Den arbeidsintensive seterdriften hadde dermed mistet sine tidligere fordeler. Det fulgte en til dels drastisk nedgang. I deler av de sydlige Alpene ble mer enn 60 % av setrene lagt ned. Andre deler av Alpene har klart å bevare mange setrer, best står det til med seterdriften i Tirol, der bare rundt 10 % av setrene ble avviklet.

Setrene som er igjen, har blitt betydelig modernisert. De fleste har fått veiforbindelse, slik at det har blitt mulig for budeia/sveiseren å dagpendle til og fra setra, og å frakte melken til dalen til videre foredling. Dugnadsinnsatsen har blitt redusert eller avskaffet. Også driftsformene med flere høydetrinn har blitt forenklet eller avskaffet. Andelen av ungkyr har økt på bekostning av melkekyr.

Setrenes betydning for landskapsbildet[rediger | rediger kilde]

Det varierte landskapsbilde i mange fjellområder med veksel mellom skog og artsrike gresslier skyldes i stor grad seterdrift. Uten seterdrift hadde den subalpine høydesonen vært dominert av nokså artsfattige skoger. Ofte har seterdriften også ført til at tregrensen sank (i Alpene med opptil 400 høydemeter). Nedleggelsen av setrer har derfor stor betydning for kulturlandskapet. Uten beiting gror de åpne beiteområdene igjen, og artsrike enger viker for artsfattig buskas. I bratt terreng øker også erosjonsfaren, siden kortbeitet gress er mer motstandsdyktig mot store nedbørsmengder. For å bevare kulturlandskapet i fjellene, mottar seterdrift nå i mange land økonomisk støtte.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Aakjar S. 1922, Løser og Løkker. Danske Studier
  2. ^ Jon Vidar Sigurdsson: Det norrøne samfunnet (s. 54), forlaget Pax, Oslo 2008
  3. ^ a b c d e f Reinton, Lars: Til seters. Norsk seterbruk og seterstell. Oslo: Det norske samlaget, 1969.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Lars Reinton: Til seters. Norsk seterbruk og seterstell, 1969; ISBN 82-521-1273-0
  • Reinton, L. (1955–1961). Sæterbruket i Noreg. Oslo: Aschehoug. 
  • Bätzing, W. (1997). Kleines Alpen-Lexikon. Umwelt – Wirtschaft – Kultur. München: Beck. 
  • Frödin, J. (1929). «Om fäbodbebyggelsens utbredning och olika typer i Europa». Svensk geografisk årsbok. 5: 176–194. 
  • Frödin, J. (1940/41). Zentraleuropas Alpwirtschaft. Oslo: Aschehoug.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  • Grass, N. (1948). «Beiträge zur Rechtsgeschichte der Alpwirtschaft vornehmlich nach Tiroler Quellen». Schlern-Schriften. 56: 1–285. 
  • Netting, R.McC. (1981). Balancing on an Alp: Ecological Change and Continuity in a Swiss Mountain Community. Cambridge: Cambridge University Press. 

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]