Endemorene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Endemorenen til Wordieisbreen på Grønland
Theodor Kjerulfs kart fra 1859 over istidsavsetningene på Østlandet

Endemorene er voll av stein, grus og leire avsatt framfor en isbre i en periode med stagnasjon, der breen trekker seg tilbake. Av ulike typer morener er endemorenene de som er best synlige i landskapet. Ei rekke voller viser hvor langt breen har trengt fram til forskjellige tider. De ulike trinn kan identifiseres og dateres, og de har gjerne navn etter bestemte lokaliteter, f.eks. Tjøme-Hvaler-trinnet.

Endemorener kan også betegnes som israndavsetninger, morener avsatt langs randen av isbreen.

Endemorener i Norge[rediger | rediger kilde]

De yngste er små og er lett synlige foran dagens isbreer. I Norge finner man 6-7 endemorener framfor en bre. Har breen gått fram i en dal (dalbre), har endemorenen gjerne form som en halvsirkel. Mange innsjøer er oppdemt av endemorener (bresjø).

1700-tallet ble det skapt mange endemorener som i dag ligger mange kilometer fra dagens brefront for eksempel framfor flere utløp fra Jostedalsbreen.

Briksdalsbreen gikk i perioden 19871996 fram 400 meter. Fra 1996 har den gått tilbake 100 meter.

Forskningshistorie[rediger | rediger kilde]

Geologen Theodor Kjerulf var den første som beskrev de store kvartærgeologiske løsmassene på Østlandet som avsetninger fra istiden.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Theodor Kjerulf: Istiden. København 1876.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ole G. Karlsen: Delta. Naturgeografi for den videregående skolen. 1981
  • Ole G. Karlsen: Ei verd av is. Oslo 1992
  • Israndlinjer i Norden. TemaNord 1998. bokhylla.no
  • Theodor Kjerulf: Istiden. København 1876. bokhylla.no