Flamingo (art)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Flamingo
 Foto: Vkulikov
Vitenskapelig(e)
navn
:
Phoenicopterus roseus
Pallas, 1811[1]
Norsk(e) navn: flamingo[2]
storflamingo
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Orden: Phoenicopteriformes
Familie: Flamingoer
Slekt: Phoenicopterus
IUCNs rødliste: [3] Besøkt 2016-03-29
ver 3.1
Utryddet Utryddet i vill tilstand Kritisk truet Sterkt truet Sårbar Nær truet LivskraftigStatus iucn3.1 LC-no.svg

LC — Livskraftig

Habitat: Saline laguner og alkaliske salt-/sodasjøer ved kysten og i innlandet
Utbredelse: Eurasia og Afrika

Flamingo (Phoenicopterus roseus), tidvis også kalt storflamingo, er en storvokst vadende fugler i flamingofamilien. Arten er en av tre arter i slekten Phoenicopterus (storflamingoer).

Taksonomi[rediger | rediger kilde]

Flamingo (P. roseus) og rødflamingo (P. ruber) ble tidligere regnet som underarter av samme art (P. ruber). De er svært nært beslektet, men de fleste regner dem nå som distinkte arter. Artsdefinisjonen er blant annet begrunnet med forskjeller i utfarging av både lemmer, nebb og fjærdrakt. Nominatarten er rødflamingoen (P. ruber).[1]

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Flamingoer ved Camargue, Frankrike
Flamingoer langs vestkysten av Italia
Flamingo ved Walvis Bay i Namibia

Flamingo blir cirka 120-145 cm og veier typisk 2,1–4,1 kg, og er, sammen med rødflamingoen, den største av flamingoartene. Vingespennet er cirka 140–165 cm. Hunnen er opptil 20% mindre enn hannen, og har kortere bein. Overnebbet har grunn kjøl.[4]

Fjærdrakten er hovedsakelig rosa, men vingedekket har karminrøde markeringer og vingene har sorte flygefjær. Den har betydelig blekere farger enn rødflamingoen, som hovedsakelig er karminrød. Nebbet er rosa med en avgrenset svart tupp, benene er helt rosa. Det er også rapportert om en helt sort fugl på Kypros, med unntak for ei hvit tuft med fjær i bakende på fuglen. Melanisme hos flamingo er svært sjelden.[5]

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Flamingoen har størst utbredelse av alle flamingoer. Den og dvergflamingo (Phoeniconaias minor) er dessuten de to eneste flamingoene med tilhold på den østlige halvkule.[4]

Europa[rediger | rediger kilde]

I Europa er arten mest utbredt i Portugal og langs kysten av Spania, og spesielt ved Laguna de Fuente de Piedra i Málaga, inkludert Balearene, og østover langs Middelhavskysten av Frankrike, spesielt ved Camargue, og Italia, inkludert på egnede steder langs kysten av de større øyene Korsika og Sardinia, og videre østover til Hellas og på øyene mellom den europeiske delen av Tyrkia, samt på Kypros.[4]

Laguna de Fuente de Piedra i Spania og Camargue i Frankrike er de to mest betydningsfulle hekkeplassene i Europa. Dette er grunne våtmarksområder med salin vannkvalitet og stor diversitet. Begge områdene er beskyttet i henhold til Ramsar-konvensjonen.

Asia[rediger | rediger kilde]

I Asia er arten utbredt i et smalt belte langs sørvestkysten av Den arabiske halvøy, i Midtøsten og i Lilleasia, og langs kysten av Iran og i deler av Persiabukten og videre østover til Aserbajdsjan, Kasakhstan, Afghanistan, Pakistan, India og Sri Lanka. I Kasakhstan hekker arten ved minst to lokasjoner, og dessuten finnes det en større vinterbestand der i det nordøstre Kaspihavet.[4]

Bestandene i Asia lever mer spredt. De mest betydningsfulle områdene ligger i Nordvest-India, spesielt på øya Andra Bet (ofte kalt Flamingo City) ved i Rann of Kutch. Bestandene i Kasakhstan har en synkende tendens og kan være truet.[4]

Afrika[rediger | rediger kilde]

I Afrika er arten utbredt langs kysten av Nord-Afrika, og spesielt i Tunisia og det nordøstre Egypt, kysten av Vest-Afrika sørover til Liberia, i Øst-Afrika fra Eritrea og Etiopia og videre sørover gjennom Riftdalen til Sør-Afrika, og videre rundt Cape-halvøya og nordover langs kysten av Sentral-Afrika til Gabon.[4]

I Øst-Afrika er de alkaliske sodasjøene i Riftdalen de mest betydningsfulle hekkeplassene, spesielt Bogoriasjøen og Nakurusjøen i Kenya. I sør er saltsletten ved Etosha nasjonalpark i Namibia mest betydningsfull.

Tilfeldige besøk[rediger | rediger kilde]

I 1988 skal et individ av arten ha blitt observert i Karibia, men hendelsen savner seriøse kilder og kan være en sammenblanding med rødflamingo. Det er imidlertid registrert flamingoer på besøk i Xinjiang-provinsen i Kina ved to anledninger, første gang i 1997.[4] Arten er dessuten observert ved Bajkalsjøen i Russland og på Maldivene i Indiahavet.[4]

Global populasjon[rediger | rediger kilde]

Den globale populasjonen teller omkring 545 000–682 000 individer.[4] Av dette utgjør den palearktiske populasjonen, sammen med bestandene langs kysten av Vest-Afrika, Iran, Aserbajdsjan og Afghanistan cirka 205 000–320 000 individer, og den sørvestre og sørlige asiatiske populasjonen cirka 240 000 individer. Den sub-sahariske populasjonen på det afrikanske kontinentet teller omkring 100 000–120 000 individer.[4]

Flamingoen regnes av IUCN og BirdLife International som en livskraftig art.[3] Som alle flamingoer står arten oppført på CITES liste II, som omfatter arter med internasjonale begrensninger i handelen for å sikre artenes overlevelse.[6]

Habitat[rediger | rediger kilde]

Flamingoen foretrekker grunne saline laguner og alkaliske salt-/sodasjøer ved kysten og i innlandet, samt mudderflater og sandbanker. Den har i likhet med rødflamingoen et relativt variert kosthold, som gjerne består av et bredt utvalg ørsmå og mikroskopiske akvatiske arter. Arten hekker i høyder fra havnivået og opp mot 3 150 moh, som ved Dasht-e Nawar i Afghanistan.[4]

Atferd[rediger | rediger kilde]

En flamingo som søker etter næring på dypere vann

Flamingoen er ingen typisk trekkfugl, men enkelte bestander kan (helt eller delvis) trekke til varmere områder i vintersesongen. Spesielt i områder der kulden blir så intens at vannene fryser helt eller vis til. Allikevel blir ofte noen fugler tilbake, året rundt. Andre steder kan både flom og tørke føre til at fuglene trekker.[4]

Hekking[rediger | rediger kilde]

Flamingoen er en utpreget kolonihekker. Den hekker i enorme kolonier som kan bestå av flere titalls tusen par. Hekketiden henger nøye samen med regntiden. Redet bygges av leire og minner om en liten vulkan med ei grunn skål øverst. På små øyer av berg og uten mudder, lages redet av planterester, grus og småstein. Som alle flamingoer legger arten normalt kun ett (sjeldent to), kritthvitt egg. Egget legges i tidsrommet mars–mai i Sør-Europa, februar–mars i Tunisia, og i mai i Kasakhstan. Rugetiden er 27–31 dager. Kyllingen har lysegrå dun, men duna byttes ut med ei mørkere grå fjærdrakt etter cirka 65–90 dager. Kyllingen mater i den første tiden med kromelk, og begge foreldrene bidrar. Avkommet blir kjønnsmodenti 5–6 års alderen. Arten kan leve til den blir mer enn 40 år.[4]

Ernæring[rediger | rediger kilde]

Alle flamingoer er filteretere. Flamingoen har et filtreringssystem som gjør den i stand til å utnytte et bredt antall akvatiske arter som føde. Når fuglene søker etter mat er det gjerne med hele hodet neddykket vannet, av og til også hele halsen og deler av kroppen (som gjess) være neddykket. Den bruker føttene til å virvle opp mikroorganismer som lever på bunnen og i mudderet. Den filtrer ut og eter ørsmå akvatiske virvelløse dyr, som leddormer (Annelida), hoppekreps (Copepoda), bløtdyr (Cerithidea), buksvømmere (Corixidae), insekter og larver av tovinger med mer. I tillegg eter arten alger og plantematerie, typisk frø og skudd av ulike sorter gress. Av og til kan også fuglene eter voksne insekter og maur, småkrabber og av og til også ørsmå fisker.[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b del Hoyo, J. (2016). Flamingos (Phoenicopteridae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. Besøkt 2016-03-26
  2. ^ Flamingo Phoenicopterus roseus. Norske navn på verdens fugler. Fuglekunnskap. Norsk Ornitologisk Forening (NOF). Besøkt 2016-04-10
  3. ^ a b BirdLife International. 2015. Phoenicopterus roseus. The IUCN Red List of Threatened Species 2015: e.T22697360A84723594.
  4. ^ a b c d e f g h i j k l m n del Hoyo, J., Collar, N. & Garcia, E.F.J. (2016). Greater Flamingo (Phoenicopterus roseus). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. Besøkt 2016-04-10
  5. ^ Eduardo de Juana. 2015-04-13. A rare melanistic flamingo seen in Cyprus. HBW Alive. Besøkt 2016-03-29
  6. ^ Appendices I, II and III. 2015-02-05. CITES. Besøkt 2016-04-08

Literatur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]