Skjestork

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Skjestork
Skjestork
Vitenskapelig(e)
navn
:
Platalea leucorodia
Linnaeus, 1758
Norsk(e) navn: skjestork,
eurasisk skjestork
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Orden: Pelikanfugler
Familie: Ibisfamilien
Slekt: Skjestorker
IUCNs rødliste:
livskraftig
Habitat: terrestrisk, våtmarksområder
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for skjestork
Arten er utbredt i Eurasia og Nord-Afrika, men kartet viser skjestorkens utbredelse i Europa

Skjestork (Platalea leucorodia) tilhører slekten skjestorker (Platalea) og er en stor, langbeint og langhalset fugl fugl i ibisfamilien. Som de andre skjestorkene har den et karakteristisk og langt nebb med et flatt skjeformet parti ytterst. Tre underarter er beskrevet.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Prydfjæra i nakkeregionen kan bli ganske framtredende
Skjestorken er en dyktig flyver, men den er ikke like hurtig som ibisene

Skjestork er en stor fugl (70–95 cm og 1 130–1 960 g) med grunnleggende hvit fjærdrakt med en karakteristisk gul flekk eller full ring (størrelsen varierer) nederst på halsen. Den har dessuten lange fjærtuster (fjærpryd) som henger ned langs siden fra et punkt øverst i nakken. Ikke-hekkende fugler mangler den gule flekken/ringen og fjærpryden. Nebbet er langt og skjeformet, nærmest sort med gul tupp (nominatformen, P. l. leucorodia). De to underartene P. l. balsaci og P. l. archeri er fysisk mindre enn nominatformen. P. l. archeri mangler dessuten den gule tuppen på nebbet. Ekstremitetene er sorte. Hannene er noe større enn hunnene, og har dessuten lengre ekstremiteter og lengre nebb. Ungfuglene ligner ikke-hekkende voksne, men nebbet er rosa til å begynne med.[1]

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

De europeiske hekkeområdene ligger spredt i Sør- og Mellom-Europa. I midten av tyvende århundre var de nordligste koloniene i Nederland, men arten hekker nå også i England og Danmark. Den blir ganske ofte sett i Sør-Sverige, og mer sjeldent i Norge, men er aldri funnet hekkende her.[2][3] Videre hekker den i et bredt sammenhengende belte fra de nordøstre områdene ved Svartehavet og videre østover gjennom Asia, sør for Sibir, til Koreahalvøya og stillehavskysten. Fuglene overvintrer langs middelhavskysten sør i Europa, den nordlige delen av Afrika og i Sør-Asia og Sørøst-Asia, inkludert på Taiwan og det sørlige Japan (Okinawa). Disse fuglene tilhører underarten P. l. leucorodia (nominatformen).[1]

En minimal bestand av underarten P. l. balsaci hekker kun i Banc d'Arguin nasjonalpark,[4] på øyene utenfor kysten av Mauritania, og er standfugler. I tillegg finnes det bestander med standfugl av underarten P. l. archeri langs den afrikanske kysten av Rødehavet og på nordkysten av Afrikas horn (Somalia), samt i India og på Sri Lanka (nominatformen). Det er også spredt forekomster av standfugl i Midtøsten og Tyrkia (nominatformen).[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Matheu, E., del Hoyo, J., Christie, D.A., Garcia, E.F.J., Kirwan, G.M. & Boesman, P. (2016). Eurasian Spoonbill (Platalea leucorodia). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.
  2. ^ «Skedstorksrekord i Danmark (och Sverige?)». Sveriges Ornitologiska Förening. 4. juli 2013. Besøkt 15. september 2016. 
  3. ^ B. Unwin (27. august 2000). «Spoonbills return to breed in the UK after 300 years». Independent. Besøkt 15. september 2016. 
  4. ^ El-Hacen Mohamed El-Hacen , Otto Overdijk , Tamar Lok , Han Olff and Theunis Piersm (2013). Home Range, Habitat Selection, and Foraging Rhythm in Mauritanian Spoonbills (Platalea leucorodia balsaci): A Satellite Tracking Study. Waterbirds, 36(3):277-286. 2013. doi: 10.1675/063.036.0305.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

ornitologistubbDenne ornitologirelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.