Marineoperasjoner i den amerikanske uavhengighetskrigen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den amerikanske uavhengighetskrigen
BostonCanadaNew York og New JerseySaratogaPhiladelphiaVestfrontenSullivan-ekspedisjonenSørfrontenMarine
Franske kolonifelttog
Brasil (1557–60) – Florida (1562–65) – Brasil (1612–15) – Marokko (1629) – Nord-Amerika (1641–1701) – Texas (1685–89) – Siam (1688) – Nord-Amerika (1689–97) – Nord-Amerika (1702–13) – Mississippi (1721–52) – Nord-Amerika (1721–1725) – Burma (1729–56) – Nord-Amerika (1744–48) – India (1746–48) – India (1749–54) – Nord-Amerika (1754–60) – Øst-Asia (1757–63) – Vietnam (1777–1820) – Nord-Amerika (1778–83) – Nord-Amerika og Asia (1778–83) – Haiti (1791–1804) – Santo Domingo (1796–1809) – Egypt-Syria (1798–1801) – Karibia (1804–10) – Indiskehav (1809–11) – Java (1811) – Hellas (1828–33) – Algerie (1830–47) – Mexico (1838–39) – Marokko (1844) – Filippinene (1844–45) – Argentina (1845) – Vietnam (1847) – Senegal (1854) – Cochinchina (1858–62) – Kina (1860) – Syria (1860–61) – Mexico (1861–67) – Japan (1863–64) – Korea (1866) – Nord-Vietnam (1873–74) – Tunisia (1881) – Madagaskar (1883) – Elfenbenskysten (1883–98) – Tonkin (1883–86) – Kina (1884–85) – Nord-Vietnam (1886–96) – Dahomey (1890) – Dahomey (1892–94) – Siam (1893) – Madagaskar (1895) – Tsjad (1898) – Sudan (1898) – Kina (1901) – Sudan (1909–11) – Marokko (1911) – Syria (1919–21) – Kilikia (1920–21) – Marokko (1920–26) – Vest-Afrika (1940) – Indokina (1940–41) – Syria-Libanon (1941) – Madagaskar (1942) – Nord-Afrika (1943) – Indokina (1945) – Sør-Vietnam (1945–46) – Indokina (1946–54) – Tunisia (1952–56) – Algerie (1954–62) – Kamerun (1955-1962) – Egypt (1956) – Marokko (1957–58) – Tunisia (1961)

Marineoperasjonene i den amerikanske uavhengighetskrigen deler seg naturlig inn i to perioder. Den første varte fra 1775 til sommeren 1778 da den britiske marine var opptatt med å samarbeide med styrker som var satt inn mot amerikanske revolusjonære på kystene, elvene og innsjøene i Nord-Amerika eller med å beskytte britisk handel mot amerikanske kapere. Under den andre perioden som fulgte intervensjonene til Frankrike, Spania og Nederland ble marinekrigen utvidet til den strakte seg fra Karibia til Bengalbukta. Denne andre perioden varte fra sommeren 1778 til midten av 1783, og den inkluderte operasjonene som pågikk tidligere, og marineekspedisjoner i stor skala utført av slåtene til de maritime stormaktene.

Amerikansk krig, 1775–78[rediger | rediger kilde]

Før Frankrike gikk inn i konflikten i 1778 bestod krigen til sjøs av mange små operasjoner. Da krigen begynte, hadde Storbritannia 131 linjeskip, men den kongelige marine var forsømt[1] på grunn av rask bygging av skip av dårlig kvalitet under sjuårskrigen. Det er anslått at bare 39 linjeskip kunne være stridsdyktige i det første året av konflikten. Administrasjonen til John Montagu, den første admiralitet, hadde ambisiøse planer om å oppgradere flåten, men det var ikke blitt gjort tidsnok for den amerikanske revolusjon.[2] Marinestyrken som var disponibel for de britiske admiralene som ledet avdelingene, var for liten til å patruljere den lange kystlinjen. I løpet av de tre første årene av krigen, var den kongelige marine derfor primært brukt til støtte for operasjoner på land og hjalp general Thomas Gage og general William Howe under beleiringen av Boston ved å fungere som lagre for hæren og forsyne dem med marinebrigader.

Andre steder på kysten ble marinen satt inn i ekspedisjoner mot kystbyer, slik som nedbrenningen av Falmouth (nå Portland, Maine) i oktober 1775, som førte til at fienden styrket sin posisjon blant folket fremfor å bli svekket, eller det mislykkede angrepet på Charleston, South Carolina i juni 1776. Totalt sett var den ute av stand til oppgaven med å blokkere de viktigste byene som kapere ble utrustet i. Britisk handel led derfor alvorlig, selv så langt borte som Irlands kyst hvor det var nødvendig å forsyne handelsfarten til Belfast med konvoier.

De amerikanske kolonistene hadde ingen linjeskip og måtte støtte seg på kapere for å trakassere britisk skipsfart. Den 23. mars 1776, flere måneder før uavhengighetserklæringen, utstedte den kontinentale kongress kaperbrev. Amerikanske kapere tok rundt 600 britiske fartøyer under krigen. Disse kaperne arbeidet ikke alltid direkte for den amerikanske sak, siden byttet ofte ble solgt til den som betalte mest, og britene kjøpte noen ganger tilbake sin erobrede last.[3]

Inngravering basert på maleriet Action Between the Serapis and Bonhomme Richard av Richard Paton, publisert 1780.

Kongressen autoriserte også opprettelsen av en liten kontinental marine 13. oktober 1775. marinen sjøsatte aldri linjeskip, derfor ble de små fartøyene primært brukt i plyndring av handelsskip. 22. desember 1775 ble Esek Hopkins utnevnt til øverstkommanderende. Med sin lille flåte ledet Hopkins den første betydelige marineaksjonen til den kontinentale marinen tidlig i mars 1776 mot Nassau, Bahamas, hvor lagre av hardt tiltrengt krutt ble tatt for bruk i den kontinentale armé. 6. april traff skvadronen uten å lykkes på HMS Glasgow som hadde 20 kanoner i det første betydelige sjøslaget til marinen. Kaptein John Paul Jones dukket snart opp som den første velkjente marinehelten da han erobret HMS Drake 24. april 1778, den første seieren for noe amerikansk militærfartøy i britisk farvann. Han erobret også HMS Serapis 23. september 1779 mens han ledet USS Bonhomme Richard.

Den amerikanske marinen raidet i 1778 havnen Whitehaven i Cumbria. Landgangen var et overraskelsesangrep, utført som en hevnaksjon fra Jones, og var aldri ment som en invasjon. Uansett førte den til hysteri i England siden angrep var et tegn på svakhet som kunne utnyttes av andre stater som Frankrike eller Spania. Resultatet var en intens periode hvor en bygget befestninger i britiske havner.

I Amerika klarte den britiske marine å dekke retretten til den britiske hær fra Boston til Halifax i april 1776 og å føre den videre til New York City i juni. Den assisterte hæren i ekspedisjonen til Philadelphia i juli 1777. På St Lawrence og Great Lakes, klarte den å spille en mer aggressiv rolle. Unnsetningen til Quebec av den britiske kaptein Charles Doyglas i mai 1776, tvang den amerikanske generalen Benedict Arnold til å trekke seg tilbake. ødeleggelsen av hans skvadronChamplainsjøen i oktober sikret grensene til Canada og gav et grunnlag for fremrykningen til general John Burgoyne i 1777, som riktignok endte i at han overgav seg ved Saratoga.

Frankrike går inn i krigen, 1778[rediger | rediger kilde]

Europeisk farvann, 1778–82
Ushant 1Cape St VincentDoggerbankUshant 2Cape Spartel

Overgivelsen ved Saratoga ble fulgt i 1778 av krig med Frankrike som allerede hadde gitt mye privat hjelp til amerikanske kapere og til deres styrker i felten. Utbruddet kom i mars da den britiske ambassadøren Lord Stormont ble kalt tilbake fra Paris, men siden ingen av flåtene var klar til tjeneste, startet ikke den faktiske konflikten før i juli.

Den franske regjeringen var noe mer klar enn britene. Den 13. april sendte den en skvadron på tolv linjeskip og fire fregatter fra Toulon til Amerika under Charles Hector. Ingen forsøk ble gjort på å stoppe ham i Gibraltarstredet, han passerte det 16. mai og selv om hans ferske mannskap og hans egne feil i forfølgelse av bytter forsinket hans overfart, nådde han munningen av Delaware 8. juli uten motstand.

Den franske regjeringen hadde tre mål, hjelpe amerikanerne, kaste britene ut av Karibia og å oppholde hovedstyrken til marinestyrkene til Storbritannia i den engelske kanal. Derfor ble en annen og sterkere flåte utrustet i Brest under ledelsen til Louis Guillouet.

Den britiske regjeringen hadde forsømt å okkupere Gibraltarstredet tidsnok og sendte admiral John Byron fra Plymouth den 9. juni med tretten linjeskip som skulle slutte seg til admiral Richard Howe, sir Williams bror, i Amerika. Han samlet en sterk styrke hjemme som ble kalt den vestlige skvadron, under Augustus Keppel.

Keppel møtte Guillouet utenfor Brest 27. juli i slaget ved Ushant. Flåtene var likeverdige og sammenstøtet gav ingen seierherre siden de to styrkene såvidt passerte hverandre og skjøt på hverandre. En voldelig krangel som var forsterket av politiske forskjeller, brøt ut blant i den britiske kommandoen som førte til to riksretter og Keppels avgang. Det gjorde stor skade på disiplinen til marinen. Ingen flere nevneverdige hendelser skjedde i europeisk farvann.

På Amerikas kyst førte nyhetene om Hectors ankomst til at de britiske kommandantene evakuerte Philadelphia den 18. juni. Howe hadde konsentrert sin styrke på ni små linjeskip ved Sandy Hook den 29. juni, og den 11. juli fikk han vite at Hector nærmet seg. Den franske admiralen hadde ikke planer om å angripe, og han seilte 22. juli for å samarbeide med amerikanerne i et forsøk på å kaste ut den britiske garnisonen fra Rhode Island. Howe hadde fått en liten forsterkning og fulgte etter. Den franske admiralen hadde ankret opp ved Newport og gikk ut til sjøs for å møte ham, men begge flåtene ble spredt på grunn av storm. Hector seilte til Boston 21. august.

Howe fikk ikke hjelp fra Byron, viss dårlig utrustede flåte var skadet og spredt av en storm den 3. juli midt i Atlanterhavet. Hans skip ankom sakte i september. Howe trakk seg 25. juli og ble etterfulgt av Byron.

Karibia, 1778–79[rediger | rediger kilde]

Karibia
NassauSt LuciaGrenadaMartiniqueFort RoyalSt KittsSaintes

Vinterens ankomst gjorde en marineekspedisjon på kysten av Nord-Amerika farlig. Juni til oktober er orkansesongen i Karibia, mens oktober til juni inkluderer den stormfulle vinteren på den nordlige kysten. Dette dikterte bevegelsene og aksjonene til marinestyrkene under krigen.

4. november 1778 seilte Hector til Karibia til amerikanernes overraskelse og irritasjon. De håpet å føre operasjoner mot Halifax og Newfoundland. Samme dag ble kommodor William Hotham sendt fra New York for å forsterke den britiske flåten i Karibia. 7. september hadde den franske guvernøren i Martinique overrasket den britiske øya Dominica. Admiral Samuel Barrington, den britiske admiralen i De britiske Leewardøyene, hevnet dette ved å ta St Lucia 13.14. desember etter at Hotham ankom fra Nord–Amerika. Hector som fulgte Hotham tett, ble slått tilbake i to angrep på Barrington ved Cul–de–Sac på Santa Lucia den 15. desember.

6. januar 1779 nådde admiral Byron Karibia. i begynnelsen av dette året var marinestyrkene i Karibia hovedsakelig opptatt med å ha hverandre under oppsikt. Men da Byron hadde reist til Antigua for å beskytte handelskonvoien på vei hjem, tok Hector først St Vincent og så Grenada. Admiral Byron returnerte og seilte i håp om å redde øya, men ankom for sent. Et sammenstøt utenfor Grenada den 6. juli gav ingen resultat. Krigen døde ut i Karibia. Byron returnerte hjem i august. Hector returnerte også til Europa etter å ha samarbeidet uten resultat med amerikanerne i et angrep på Savannah i september.

Spania går inn i krigen, 1779–80[rediger | rediger kilde]

I europeiske farvann hadde den engelske kanal blitt invadert av en fransk–spansk flåte på 66 linjeskip da Spania nå hadde sluttet seg til koalisjonen mot Storbritannia. Bare 35 linjeskip kunne samles mot dem under kommandoen til sir Charles Hardy. Men de kom sent og gjorde ingenting. De allierte trakk seg tilbake tidlig i september og var ikke engang i stand til å skade de britiske handelskonvoiene. I mellomtiden hadde spanjolene satt i gang beleiringen av Gibraltar.

Så langt hadde den britiske marinen vært på defensiven, uten materielle tap med unntak av Karibia, men også uten triumfer. Operasjonene i 1780 fortsatte på stort sett samme måte. Den britiske regjeringen følte seg ikke sterke nok til å legge Brest og de spanske havnene under blokade, og var tvunget til å regulere sine bevegelser etter sine motstanderes. I kanalen ble den reddet fra en katastrofe av tiltaksløsheten til de franske og spanske flåtene. Den eneste virkelige suksessen til den tallmessig overlegne fransk–spanske styrken var erobringen 8.9. august av en stor britisk konvoi av skip på vei til Ostindia og Karibia lastet med tropper.

Det var mer kraft over det som ble vist på den amerikanske kysten og i Karibia. Tidlig på året ble admiral Marriot Arbuthnot sendt for å ta kommandoen i Nord-Amerika. På fransk side ble Luc Urbain de Bouexic sendt med forsterkninger til Karibia for å ta kommandoen over skipene som var igjen etter Hector året før. Han ankom i mars og klarte å begrense den lille britiske styrken under sir Hyde Parker til Gros Islet Bay i St Lucia.

Charles Henry Louis d'Arzac de Ternay ble sendt fra Brest i mai 1780 med syv linjeskip og en konvoi som fraktet 6000 franske soldater som skulle støtte amerikanerne. Han traff på en liten britisk styrke under Cornwallis nær Bermuda den 20. juni og nådde Rhode Island 11. juli.

Resten av året og deler av det neste, forble de britiske og franske marinestyrkene i farvannet i Nord–Amerika ved deres respektive hovedkvarter i New York og Newport og passet på hverandre. Karibia ble igjen scenen for de viktigste operasjonene for året. I februar og mars invaderte en spansk styrke fra New Orleans under Bernardo de Gálvez Vest-Florida med suksess, men de allierte oppnådde ikke annen fremgang.

Helt på slutten av 1779 ble George Brydges Rodney utnevnt til å lede en stor marinestyrke som skulle unnsette Gibraltar og sende forsyninger til Menorca. Rodney skulle fortsette til Karibia med en del av flåten. Han seilte 29. desember 1779 med handelsskip som skulle til Karibia under sin beskyttelse. Han erobret en spansk konvoi på veien utenfor Finisterre den 8. januar, beseiret en mindre spansk styrke i Cape St Vincent den 16. januar, kom Gibraltar til unnsetning 19. januar og dro til Karibia 13. februar.

27. mars sluttet han seg til sir Hyde Parker ved St Lucia, og Guichen trakk seg tilbake til Fort Royal på Martinique. Frem til juli var flåtene til Rodney og Guichen som var like sterke, opptatt med operasjoner rundt øya Martinique. Den britiske admiralen forsøkte å fremtvinge en nærkamp. Men i den første trefningen 17. april på utsiden av øya, ble ikke Rodneys ordrer utført av hans kapteiner, og operasjonen gav ingen avklaring. Han ønsket å konsentrere seg om fiendens bakre linje, men hans kapteiner spredte seg langs den franske formasjonen. I to etterfølgende operasjoner, 15. og 19. mai, på innsiden av Martinique, klarte han ikke å få den franske admiralen inn i nærkamp.

Ankomsten til en spansk skvadron på tolv linjeskip i juni, gav de allierte tallmessig overlegenhet, og Rodney trakk seg tilbake til Gros Islet Bay på St Lucia. Men ingenting avgjørende skjedde. Den spanske flåten var i dårlig tilstand, og franskmennene trengte å hvile seg. Spanjolene fortsatte til Havanna og franskmennene til San Domingo. I juli, i starten av orkansesongen, seilte Rodney til Nord–Amerika og nådde New York 14. september. Guichen returnerte hjem med de nesten nedslitte skipene sine. 6. desember var Rodney tilbake ved Barbados hvor han ikke klarte å gjøre noe mot franskmennene i Narragansett Bay.

De siste operasjonene i den nye verden, 1781–82[rediger | rediger kilde]

Amerikansk farvann, 1778–82
NewportPenobscotCape HenryChesapeake

De tilfeldige marineoperasjonene i krigen frem til slutten av 1780 begynte å innta en grad av sammenheng i 1781. De allierte var opptatt med sekundære mål som erobring av øyer i Karibia og Minorca og Gibraltar, mens Storbritannia konsentrerte seg om defensive bevegelser. De forente Nederlandene sluttet seg til de allierte, og den britiske regjeringen var tvunget til å trekke tilbake deler av sin flåte fra andre formål for å beskytte handelen i Nordsjøen. Et desperat slag ble utkjempet ved Doggerbank 5. august mellom sir Hyde Parker og den nederlandske admiralen Johan Zoutman, begge var opptatt med å beskytte handelen. Men Nederland påvirket ikke den generelle retningen i krigen. De allierte mislyktes igjen i et intenst angrep på de britiske styrkene i kanalen. De kunne ikke forhindre admiral George Darby fra å unnsette Gibraltar og Minorca i april. Minorca ble tett fulgt opp senere og ble tvunget til å overgi seg 5. februar 1782. En sterk og robust politikk ble utført av Frankrike i Karibia og Amerika, mens hun begynte et bestemt angrep på den britiske stillingen i Ostindia.

Rodney fikk nyheter i Karibia om utbruddet av krig med Nederland tidlig på året, tok øya Sint Eustatius som hadde vært et stort depot av krigsmateriell, den 3. februar 1781. Den britiske admiralen ble anklaget for å kun konsentrere seg om å ta og selge bytte og dermed ikke tillate sin nestkommanderende, sir Samuel Hood som nettopp hadde sluttet seg til ham, til å gjennomføre gode nok tiltak for å ta seg av de ankommende franske styrkene som var på vei til Martinique. Den franske admiralen de Grasse nådde øya med forsterkninger i april. Frem til juli var han opptatt med en rekke dyktige operasjoner for å trakassere de britiske øyene mens han unngikk å havne i slag med Rodney. I juli seilte han til Nord–Amerika hvor han ble fulgt av Hood, Rodney reiste hjem med dårlig helse.

På kysten av Nord–Amerika nærmet krigen seg sitt klimaks. Tidligere på året fortsatte britene i New York og franskmennene i Newport å overvåke hverandre. I mars klarte den britiske admiralen Arbuthnot å stoppe et forsøk fra franskmennene på å føre forsterkninger til den amerikanske sak i Virginia. Slaget han utkjempet utenfor Virginia 16. mars var dårlig gjennomført, men han nådde sitt hovedformål. Washington var ivrig etter å konsentrere sine angrep på et eller annet av britenes maktsenter I Virginia eller New York, og han ventet til de Grasse ankom før han kunne gjennomføre sine idéer. Den franske admiralen gav de allierte en overlegen marinestyrke på kysten ved Virginia, og lord Cornwallis, den britiske kommandanten, ble beleiret i Yorktown. Admiral Thomas Graves, Arbuthnots etterfølger, som Hood hadde sluttet seg til fra Karibia, forsøkte å drive den franske flåten bort. Men i slaget han utkjempet 5. september klarte han ikke å ryste franskmennenes grep på Chesapeake. Grasse fikk forsterkninger, og Graves seilte bort. Yorktown falt 19. oktober, og krigen var slutt på kysten av Nord-Amerika.

The Battle of the Saintes, 12 April, 1782: surrender of the Ville de Paris av Thomas Whitcombe, malt i 1783, viser Samuel Hoods Barfleur, i midten, som angriper det franske flaggskipet Ville de Paris, til høyre.

Den franske admiralen returnerte til Karibia hvor han ble fulgt av Hood og gjenopptok angrepene på de britiske øyene. I januar og februar 1782 erobret han St Christopher til tross for den mest bestemte motstanden til Hood som med en mye mindre styrke først drev ham bort fra ankringsstedet ved Basseterre og så slo tilbake hans gjentatte angrep. Det neste formålet til franskmennen var å samle styrkene med spanjolene for et angrep på Jamaica. Sir Rodney som hadde returnert til sin kommando med forsterkninger, forkastet denne planen til fordel for en rekke operasjoner som kulminerte i slaget ved Saintes 12. april 1782. Ingen flere operasjoner av nevneverdig art skjedde i Karibia. Hjemme kom Howe Gibraltar til unnsetning for siste gang i september og oktober 1782.

San Juan–ekspedisjonen, 1780[rediger | rediger kilde]

Etter at Spania gikk inn i krigen, foreslo generalmajor John Dalling, den britiske guvernøren og øverstkommanderende på Jamaica, en ekspedisjon til den spanske provinsen Nicaragua. Målet var å seile opp San Juan–elva til Nicaraguasjøen og ta byen Granada, noe som i realiteten ville avskjære spansk Amerika i to i tillegg til å gi potensiell tilgang til Stillehavet. På grunn av sykdom og forsyningsproblemer, ble ekspedisjonen svært kostbar.

Ekspedisjonen seilte fra Jamaica den 3. februar 1780 eskortert av den den 21 år gamle kaptein Horatio Nelson i Hinchinbroke. Nelson var offiseren med høyest rang, men hans autoritet begrenset seg til marineoperasjoner. Øverstkommanderende var kaptein (den lokale rangen major) John Polson som anerkjente Nelsons evner og arbeidet tett med ham. Polson hadde rundt 600–700 soldater i tillegg til flere hundre lokale rekrutter inkludert fargede og indianere.

Etter mange utsettelser begynte ekspedisjonen å bevege seg oppover elva San Juan den 17. mars. Nelson ledet et angrep, hans første angrep ansikt til ansikt i karrieren, den 9. april som erobret et spansk batteri på øya Bartola. 8 km lenger oppover elva lå Fort San Juan med rundt 150 bevæpnede forsvarere og 86 andre som ble beleiret fra 13. april. På grunn av dårlig planlegging og forsyninger som ble mistet, begynte britene å gå tom for ammunisjon til kanonene samt rasjoner for mennene. Etter at de tropiske regntiden startet den 20. april, begynte menn å bli syke og dø, antagelig av malaria og dysenteri, og muligens tyfoidfeber.

Nelson var en av de første som ble syk, og han ble sendt med båt nedover elva den 28. april, dagen før spanjolene overgav fortet. Britiske forsterkninger på rundt 450 menn ankom den 15. mai, men de fargede og indianerne oppgav ekspedisjonen på grunn av sykdom og misnøye. Selv om Dalling var fast bestemt på å forsøke å samle forsterkninger, fortsatte sykdom å herje rekkene, og ekspedisjonen ble oppgitt den 8. november 1780. Spanjolene tok tilbake fortet etter at britene dro. Totalt døde 2500 menn, noe som «gjorde San Juan–ekspedisjonen til den dyreste britiske katastrofen i hele krigen».[4]

Spania erobrer Gulfkysten[rediger | rediger kilde]

Gulfkystfelttoget
Fort ButeBaton RougeFort CharlotteSt. LouisMobilePensacola
Bernardo de Gálvez

Før Spania gikk inn i krigen, hadde de i stillhet gitt forsyninger og midler til de amerikanske opprørerne. George Rogers Clark fikk også hjelp i sitt forsøk på å beseire britene i Mississippi–dalen.

Grev Bernardo de Gálvez, den spanske guvernøren i Louisiana, tok tre britiske utposter etter at Spania erklærte krig mot Storbritannia i juni 1779: Manchac, Baton Rouge og Natchez. Gálvez erobret så Mobile den 14. mars 1780 og tvang frem overgivelsen til den britiske utposten ved Pensacola, Florida i mai 1781. 8. mai 1782 erobret Gálvez den britiske marinebasen ved New Porvidence i Bahamas.

Ekspedisjonen i Ostindia, 1778–83[rediger | rediger kilde]

Ostindia, 1778–83
Porto PrayaSadrasProvidienNegapatamTrincomaleeCuddalore

Krigen i Ostindia utgjorde en separat rekke hendelser. Britiske styresmakter hadde få vansker i 1778 i å ta den franske bosetningen Pondicherry. En sammenstøt til sjøs fant sted 10. august i Bengalbukta mellom britene og M. de Tronjoly. Men franskmennene var for svake i dette området til offensive bevegelser og forble uvirksomme ved Bourbon og Mauritius frem til begynnelsen av 1782.

Våren 1781 ble den franske admiralen Pierre André de Suffren de Saint Tropez sendt til østen med en liten skvadron. På sin vei overfalt han en britisk styrke som hadde blitt sendt for å ta Cape fra nederlenderne og som han fant i portugisernes ankringssted Porto Praya, den 16. april. Etter å ha sørget for Capes sikkerhet, fortsatte Suffren til de franske øyene. Han seilte fra disse tidlig i 1782 for å utføre et angrep på de britiske styrkene i Bengalbukta. Fra 17. februar 1782 til 20. juni 1783 utførte han en rekke aksjoner mot sir Edward Hughes. Gjennom disse sikret han et markert herredømme i farvannene. Selv om han ikke hadde noen havn hvor han kunne forsynes på nytt og ingen alliert med unntak av Hyder Ali, holdt han sjøen og returnerte ikke engang til de franske øyene under den nordøstlige monsunen.

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Mark M. Boatner, Encyclopedia of the American Revolution, s. 769.
  2. ^ N.A.M. Rodger, The Insatiable Earl, s. 96-97.
  3. ^ Boatner, s. 897.
  4. ^ Sugden, s. 173

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Allen, Gardner W. A Naval History of the American Revolution. 2 volumes. Boston and New York: Houghton Mifflin, 1913. (available online)
  • Augur, Helen. The Secret War of Independence. New York: Duell, 1955.
  • Black, Jeremy. War for America: The Fight for Independence, 1775–1783. St. Martin's Press (New York) and Sutton Publishing (UK), 1991. ISBN 0-312-06713-5 (1991), ISBN 0-312-12346-9 (1994 paperback), ISBN 0-7509-2808-5 (2001 paperpack).
  • Boatner, Mark Mayo, III. Encyclopedia of the American Revolution. New York: McKay, 1966; revised 1974. ISBN 0-8117-0578-1.
  • Chavez, Thomas E. Spain and the Independence of the United States: An Intrinsic Gift. Albuquerque: University of New Mexico Press, 2002. ISBN 0-8263-2793-1.
  • Chevalier, Louis E. Histoire de la marine francaise pendant la Guerre de l'Independence americaine. Paris, 1877.
  • Dull, Jonathan R. The French Navy and American Independence: A Study of Arms and Diplomacy, 1774–1787. New Jersey: Princeton University Press, 1975.
  • James, William Milbourne. The British Navy in Adversity: A Study of the War of American Independence. London: Longmans, 1926.
  • Knox, Dudley Wright. The Naval Genius of George Washington. Boston: Houghton Mifflin, 1932.
  • Lewis, Charles Lee. Admiral de Grasse and American Independence. Annapolis: United States Naval Institute, 1945.
  • Mahan, Alfred T. The Influence of Sea Power upon History. 1890.
  • Mahan, Alfred T. The Major Operations of the Navies in the War of American Independence. Boston: Little, Brown, and company: 1913.
  • Middlebrook, Louis F. History of Maritime Connecticut during the American Revolution, 1775-1783. 2 volumes. Salem, Mass.: Essex, 1925.
  • Paullin, Charles Oscar. The Navy of the American Revolution: Its Administration, its Policy, and its Achievements. Cleveland: Burrows, 1906.
  • Rodger, N.A.M. "The Insatiable Earl: A Life of John Montagu, 4th Earl of Sandwich". W.W. Norton & Company (New York), 1993, ISBN 0-393-03587-5.
  • Sugden, John. Nelson: A Dream of Glory, 1758–1797. New York: Holt; London: Jonathan Cape, 2004. ISBN 0-224-06097-X.
  • Tuchman, Barbara. The First Salute: A View of the American Revolution. New York: Knopf, 1988. ISBN 0-394-55333-0.

Ekstern lenke[rediger | rediger kilde]