Den franske intervensjonen i Mexico

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Intervención Francesa en México
Intervención Francesa en México
Det mexikanske kavaleriet angriper franske styrker i slaget om Puebla i 1862.
Kartet under viser beliggenheten til de største byene i México.
Dato 8. desember 1861-21. juni 1867
Sted Mexico
Resultat
Republikansk seier; fransk tilbaketrekning; slutten på det mexikanske keiserriket.
Parter
Frankrike Det andre franske keiserdømme
Flag of Mexico (1864-1867).svg Det andre meksikanske keiserdømme
Belgia Belgiske og
Flag of the Habsburg Monarchy.svg østerrikske frivillige
Opprinnelig støttet av:
Storbritannia Storbritannia
Spania Spania
Mexicos flagg Den meksikanske republikk
USA Støtte fra Amerikas forente stater
Kommandanter
Frankrike Napoléon III
Frankrike Charles de Lorencez
Frankrike François Achille Bazaine
Frankrike Elie Frédéric Forey
Flag of Mexico (1864-1867).svg Maximilian av Mexico
Flag of Mexico (1864-1867).svg Miguel Miramón
Flag of Mexico (1864-1867).svg Tomás Mejía
Mexicos flagg Benito Juárez
Mexicos flagg Porfirio Díaz
Mexicos flagg Ignacio Zaragoza
Mexicos flagg Mariano Escobedo
Mexicos flagg Jesús González Ortega
Mexicos flagg Manuel Doblado
Styrker
~38,493 franskmenn
~27.000 meksikanere
~7000 østerrikere
~2000 belgiere
~477 egyptere
~60-80.000
Tap
~6654-10.000 franskmenn
~10-20.000 meksikanere
~3000 frivillige
~12-30.000+
Intervención Francesa en México

Den franske intervensjonen i México (i México den andre franske intervensjonen i México – på spansk la Segunda Intervención Francesa en México; den første intervensjonen var en mindre fransk invasjon i 1838-9), også kjent som den fransk-mexikanske krig (la Guerra Franco-Mexicana), Maximilian-affæren (Affaire de Maximilian) og México-ekspedisjonen (fransk: l'Expédition du Mexique) i Frankrike, var det andre franske keiserdømmets invasjon av Mexico, opprinnelig støttet av britene og spanjolene. Invasjonen begynte etter at den meksikanske presidenten Benito Juárez hadde utsatt betaling av lån til andre land 17. juli 1861, som irriterte Mexicos viktigste långivere Spania, Frankrike og Storbritannia og Irland. Den franske keiseren Napoleon III var lederen for denne operasjonen, og de tre maktene signerte en traktat i London 31. oktober for å forene deres anstrengelser om å få tilbakebetalt lånene fra México. 8. desember ankom den spanske flåten med spanske soldater til Veracruz, Mexicos viktigste havn fra det spanskkontrollerte Cuba. For Frankrikes del utviklet intervensjonen seg til en større invasjon av Mexico.

Den franske intervensjonen førte til opprettelsen av Habsburgmonarkiet det andre meksikanske keiserdømme, som ble støttet av mange konservative meksikanere, og som dermed avbrøt den meksikanske zapotekpresidenten Benito Juárez. Mange meksikanske adelsmenn og konservative jobbet for å gjenopprette den monarkiske som hadde vært i México under det første meksikanske keiserriket da de hjalt til med å bringe den østerrikske erkehertugen Ferdinand Maximilian Josef av Østerrike til Mexico. Regimet mottok betydelig militær støtte fra Frankrike, som var interessert i å utnytte de rike gruvene i den nordvestlige delen av landet.

Under Juárez' ledelse klarte de meksikanske republikanske styrkene i 1867 å innta hovedstaden, etter at de franske styrkene trakk seg tilbake i 1866. Det meksikanske keiserdømme ble igjen erstattet av en republikk, mens Maximilian ble henrettet.

1862: Den franske invasjonen[rediger | rediger kilde]

Slaget om Puebla.

De britiske, spanske og franske flåtene ankom Veracruz mellom 6. og 8. januar 1862 med den intensjon å presse meksikanerne til å betale sin gjeld. Byen San Francisco de Campeche overga seg til den franske flåten 27. februar, og en fransk hær under general Charles de Lorencez ankom 5. mars. Da de spanske og britiske flåtene innså 9. apil at Frankrikes virkelige ambisjon var å erobre México, trakk de sine styrker tilbake 24. april. I mai blokkerte det franske krigsskipet Bayonnaise Mazatlán et par dager.

Den franske hæren led et innledende nederlag mot de meksikanske regjeringsstyrkene kommandert av general Ignacio Zaragoza i slaget om Puebla 5. mai 1862, som ble opphavet til Cinco de Mayo-feiringen. Den forfølgende meksikanske hæren ble deretter stoppet av franskmennene ved Orizaba i Veracruz 14. juno. Flere franske soldater ankom 21. september, og den franske general François Achille Bazaine ankom med forsterkninger 16. oktober. 23. oktober ble deretter Tampico okkupert av den franske hæren, mens Xalapa ble fredelig inntatt 12. desember.

1863: Franskmennene inntar hovedstaden[rediger | rediger kilde]

Franskmennene bombarderte Veracruz 15. februar 1863, og 16. mars begynte general Elie Frédéric Forey og hans franske armé beleiringen av Puebla.

30. april utkjempet den franske fremmedlegionen slaget ved Camarón (Camerone på fransk), som ga legionen dens legendariske status. En liten infanteripatruljeenhet ledet av kaptein Jean Danjou på 62 soldater og tre offiserer ble angrepet og beleiret av tre bataljoner med meksikanske infanteri- og kavalerienheter og ble tvunget til å forsvare seg i Hacienda Camarón. Danjou ble dødelig såret i forsvaret av haciendaen, og hans siste menn utførte et siste desperat bajonettangrep. Legionærene kjempet nesten til siste mann, bare tre av dem unngikk å bli drept eller såret i slaget. Helt fram til i dag har Camerone-dagen vært legionærenes viktigste merkedag.

General Bazaines franske hær beseiret meksikanerne under general Comonfort i deres forsøk på å bryte beleiringen av Puebla ved San Lorenzo, sør for Puebla. Kort tid senere endte beleiringen ved at Puebla overga seg til franskmennene, 17. mai 1863. 31. mai flyktet president Juáres García og hans regjering fra hovedstaden Ciudad de México nordover til el Paso del Norte (nå Ciudad Juárez), og senere til Chihuahua, hvor Juárez' eksilregjering styrte fra fram til 1867. Med seg hadde de statens skattekammer.

De franske styrkene under Bazaine inntok México 7. juni 1863. Hovedstyrken inntok byen tre dager senere under general Foreys ledelse. General Juan Nepomuceno Almonte ble utnevnt til Méxicos provisoriske president 16. juni av den øverste juntaen, som hadde blitt utnevnt av Forey. Juntaen, med sine 35 medlemmer, møttes 21. juni og erklærte opprettelsen av et katolsk keiserrike 10. juli. Kronen ble tilbudt Maximilian på grunn av Napoléons innflytelse. Erkehertug Maximilian aksepterte kronen 3. oktober i hans borg Miramar nær Trieste etter å ha blitt tilbudt den av den meksikanske kommisjonen sendt av den øverste juntaen.

1864: Maximilians ankomst[rediger | rediger kilde]

28. og 31. mars forsøkte mannskapet på det franske krigsskipet Cordelière å innta Mazatlán på Méxicos vestkyst, men ble slått tilbake av meksikanere kommandert av oberst Gaspar Sánchez Ochoa.

Franskmennene under Bazaine okkuperte Guadalajara 7. januar 1864, og soldater under Félix Douay okkuperte Zacatecas 6. februar. Flere franske seire fulgte med Acapulcos fall 3. juni, okkupasjonen av Victoria de Durango 3. juli og republikanernes nederlag i statene Sinaloa og Jalisco i november.

Maximilian mottok formelt kronen 10. april ved å underskrive Miramar-trakteten,[1] og gikk i land i Veracruz 28. (eller muligens 29.) mai 1864 fra skipet SMS Novara. Han ble deretter kronet som Maximilian, keiser av México. Habsburgen Maximilian var sterkt påvirket av de progressive idéene som var moderne i Vesten på den tida. Han var for opprettelsen av et begrenset monarki hvor han ville dele makta med en demokratisk valgt kongress, og han inspirerte lover som avskaffet barnearbeid, opprettet en begrenset arbeidsdag og avskaffet landleiesystemet som i virkeligheten minte om livegenskap hos indianerne. Dette ble for liberalt for de meksikanske konservative, mens de liberale nektet å anerkjenne en monark, så derfor endte Maximilian opp med få entusiastiske støttespillere i México.

Søndag 13. november 1864 bombarderte de tre franske krigsskipene Victoire, D'Assas og Diamante Mazatlán 13 ganger, og keiserlige meksikanske styrker under general Manuel Lozada inntok byen.

1865: Begynnelsen på de republikanske seirene[rediger | rediger kilde]

De franske seirene fortsatte inn i 1865, og Bazaine inntok Oaxaca 9. februar etter å ha beseiret byens forsvarere under Porfirio Díaz. Den franske flåten landsatte soldater i Guaymas 29. mars, men 11. april ble keiserlige styrker beseiret av republikanerne i slaget ved Tacámbaro i Michoacán. I april og mai hadde republikanerne store styrker i statene Sinaloa og Chihuahua. De fleste byene langs Río Bravo var også okkupert av republikanerne. De belgiske frivillige som kjempet for franskmennene ble beseiret i det andre slaget ved Tacámbaro 11. juli.

Dekretet kjent som "det sorte dekret" ble utstedt av Maximilian 3. oktober, og truet alle meksikanere som ble fanget i krig med umiddelbar henrettelse. Dette ble senere grunnlaget for Maximilians egen henrettelse. Flere av republikanernes høyere offiserer ble under denne ordren henrettet 21. oktober.

Støtte fra Amerikas forente stater[rediger | rediger kilde]

President Benito Juárez.

De forente staters president Abraham Lincoln hadde støttet republikanerne under Juárez, men var ikke i stand til å intervenere på grunn av den amerikanske borgerkrigen. Umiddelbart etter denne krigens slutt i 1865 samlet den amerikanske generalen Philip Sheridan under president Andrew Johnson og general Ulysses Grants overvåkning 50.000 soldater og sendte dem til grensen mellom México og USA. Der gjennomførte troppene patruljer for å synlig true med intervensjon mot franskmennene, og de støttet også Juárez' styrker med våpen. USAs kongress hadde 4. april 1864 enstemmig vedtatt en resolusjon som motsatte seg opprettelsen av et meksikansk monarki. 12. februar 1866 forlangte amerikanerne at Frankrike trakk sine styrer ut av México, og flyttet styrker til stillinger langs Río Grande og opprettet en sjøblokade for å hindre landsetting av franske unnsetningsstyrker. Amerikas forente stater protesterte også 6. mai offisielt til Østerrike på grunn av de østerrikske frivillige i México.

1866: Fransk tilbaketrekking og republikanske seire[rediger | rediger kilde]

Franske soldater i slaget ved la Carbonera.

I 1866 erklærte Louis-Napoléon at de franske styrkene skulle begynne sin tilbaketrekking 31. mai. Republikanerne vant en rekke seire etter at franskmennene hadde endt sin militære støtte til de keiserlige soldatene, og 25. mars okkuperte de Chihuahua, 8. juli tok de Guadalajara og videre Matamoros, Tampico og Acapulco i juli. Napoléon III oppfordret nå Maximilian til å oppgi México. Franskmennene evakuerte Monterrey 26. juli, Saltillo 5. august og hele staten Sonora i september. Maximilians franske regjeringsmedlemmer resignerte 18. september. Republikanerne beseiret deretter de keiserlige styrkene ved Miahuatlán i Oaxaca i oktober og okkuperte hele staten i november, i tillegg til deler av Zacatecas, San Luis Potosí og Guanajuato. 6. desember ble de østerrikske og belgiske frivilliges enheter oppløst og det var nå meningen at de skulle melde seg til den meksikanske hæren, men 3500 av de 4648 frivillige meldte seg ikke og forsøkte i stedet å forlate landet.

13. november ble franskmennene og den meksikanske politikeren og offiseren Ramón Corona enige om vilkårene for Mazatláns frigjørelse. På formiddagen gikk okkupasjonsstyrkene om bord i de tre krigsskipene Rhin, Marie og Talisman og forlot landet.

1867: Republikanerne inntar México[rediger | rediger kilde]

Maximillians henrettelse malt av Édouard Manet i 1868.

Republikanerne okkuperte resten av statene Zacatecas, San Luis Potosí og Guanajueto i januar 1867. 5. februar evakuerte franskmennene sine styrker fra hovedstaden.

13. februar flyktet Maximilian til Santiago de Querétaro. 9. mars begynte republikanerne en beleiring av byen, og beleiret også México 12. april. Et keiserlig forsøk på å forlate byen 27. april misslyktes.

11. mai bestemte Maximilian seg for å forsøke å flyte gjennom fiendens stillinger, men ble fanget 15. mai, før han kunne gjennomføre sin plan. Deretter ble han dømt til døden i krigsrett. Mange av Europas monarker og andre viktige personer som Victor Hugo og Giuseppe Garibaldi sendte telegrammer til México hvor de bønnfalte myndighetene om å spare keiserens liv, men Juárez nektet å endre dommen, siden han mente det var nødvendig å sende et budskap om at México ikke ville tolerere en regjering innsatt av en fremmed makt.

19. juni ble Maximilian henrettet sammen med sine generaler Miguel Miramón og Tomás Mejía på Cerro de las Campanas, en haug utenfor Querétaro av styrker lojale mot president Benito Juárez García, som hadde fortsatt den republikanske regjeringen under den franske okkupasjonen. Juárez stilling ble videre styrket da De forente stater sende ut tropper til Río Grande og truet med en invasjon. Ciudad de México overga seg dagen etter Maximilians henrettelse.

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Franske kolonifelttog
Brasil (1557–60) – Florida (1562–65) – Brasil (1612–15) – Marokko (1629) – Nord-Amerika (1641–1701) – Texas (1685–89) – Siam (1688) – Nord-Amerika (1689–97) – Nord-Amerika (1702–13) – Mississippi (1721–52) – Nord-Amerika (1721–1725) – Burma (1729–56) – Nord-Amerika (1744–48) – India (1746–48) – India (1749–54) – Nord-Amerika (1754–60) – Øst-Asia (1757–63) – Vietnam (1777–1820) – Nord-Amerika (1778–83) – Nord-Amerika og Asia (1778–83) – Haiti (1791–1804) – Santo Domingo (1796–1809) – Egypt-Syria (1798–1801) – Karibia (1804–10) – Indiskehav (1809–11) – Java (1811) – Hellas (1828–33) – Algerie (1830–47) – Mexico (1838–39) – Marokko (1844) – Filippinene (1844–45) – Argentina (1845) – Vietnam (1847) – Senegal (1854) – Cochinchina (1858–62) – Kina (1860) – Syria (1860–61) – Mexico (1861–67) – Japan (1863–64) – Korea (1866) – Nord-Vietnam (1873–74) – Tunisia (1881) – Madagaskar (1883) – Elfenbenskysten (1883–98) – Tonkin (1883–86) – Kina (1884–85) – Nord-Vietnam (1886–96) – Dahomey (1890) – Dahomey (1892–94) – Siam (1893) – Madagaskar (1895) – Tsjad (1898) – Sudan (1898) – Kina (1901) – Sudan (1909–11) – Marokko (1911) – Syria (1919–21) – Kilikia (1920–21) – Marokko (1920–26) – Vest-Afrika (1940) – Indokina (1940–41) – Syria-Libanon (1941) – Madagaskar (1942) – Nord-Afrika (1943) – Indokina (1945) – Sør-Vietnam (1945–46) – Indokina (1946–54) – Tunisia (1952–56) – Algerie (1954–62) – Kamerun (1955-1962) – Egypt (1956) – Marokko (1957–58) – Tunisia (1961)

Republikken ble gjenopprettet med Juárez som president, som fikk igjen makten i landets hovedstad, men det ble få politiske følger siden keiser Maximilian hadde opprettholdt mesteparten av Juárez' liberale reformer.

Etter den republikanske seieren mistet det meksikanske konservative partiet så mye støtte på grunn av dets allianse med de franske inntrengerne at det nesten sluttet å eksistere, og det liberale partiet styrtet landet nesten uten opposisjon i "den gjenopprettede republikken"s førte år. I 1871 ble Juárez García riktignok gjenvalgt som president for enda en periode til tross for at det gikk imot grunnlova, og det førte til at en av de tapende kandidatene, Porfirio Díaz, en liberal general og krigshelt fra krigen som viste seg å være stadig mer konservativ, startet et opprør mot presidenten. Det forsøkte opprøret, det såkalte de la Noria-opprøret, som ble støttet av konservative grupperinger, holdt allerede på å bli slått ned da Juárez døde som president 19. juli 1872, og hans stilling ble dermed ledig. Díaz tapte presidentvalget mot den provisoriske presidenten Sebastián Lerdo de Tejada, og han trakk seg deretter tilbake til sin hacienda i Oaxaca. Fire år senere, i 1876, stilte Lerdo igjen til gjenvalg, og Díaz startet et ny og suksessfullt opprør, Tuxtepec-planen, og kapret stillingen som republikkens president, som han holdt i åtte perioder fram til 1911, begynnelsen av den meksikanske revolusjon.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Engelsk oversettelse av traktaten på wikisource: [1].

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Den franske intervensjonen i México – bilder, video eller lyd