Operasjon Masterdom

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Operasjon Masterdom
Konflikt: Oppbygging til den første indokinesiske krig
Dato 13. september 1945 - 30. mars 1946
Resultat
Den anglo-indiske styrken trakk seg ut og overlot kommende operasjoner til franskmennene. Europeerne gjenerobret Saigon, men mislyktes i å ta kontroll over landsbygda. Den første indokinesiske krig brøt ut.
Parter
Flag of North Vietnam 1945-1955.svg Viet Minh Storbritannia Storbritannia
Britisk India Britisk India
Frankrike Frankrike
Japan Japan
Kommandanter
Flag of North Vietnam 1945-1955.svg Ho Chi Minh
Flag of North Vietnam 1945-1955.svg Vo Nguyen Giap
Flag of North Vietnam 1945-1955.svg Le Duan
Storbritannia Douglas Gracey
Frankrike Philippe Leclerc de Hauteclocque
Franske kolonifelttog
Brasil (1557–60) – Florida (1562–65) – Brasil (1612–15) – Marokko (1629) – Nord-Amerika (1641–1701) – Texas (1685–89) – Siam (1688) – Nord-Amerika (1689–97) – Nord-Amerika (1702–13) – Mississippi (1721–52) – Nord-Amerika (1721–1725) – Burma (1729–56) – Nord-Amerika (1744–48) – India (1746–48) – India (1749–54) – Nord-Amerika (1754–60) – Øst-Asia (1757–63) – Vietnam (1777–1820) – Nord-Amerika (1778–83) – Nord-Amerika og Asia (1778–83) – Haiti (1791–1804) – Santo Domingo (1796–1809) – Egypt-Syria (1798–1801) – Karibia (1804–10) – Indiskehav (1809–11) – Java (1811) – Hellas (1828–33) – Algerie (1830–47) – Mexico (1838–39) – Marokko (1844) – Filippinene (1844–45) – Argentina (1845) – Vietnam (1847) – Senegal (1854) – Cochinchina (1858–62) – Kina (1860) – Syria (1860–61) – Mexico (1861–67) – Japan (1863–64) – Korea (1866) – Nord-Vietnam (1873–74) – Tunisia (1881) – Madagaskar (1883) – Elfenbenskysten (1883–98) – Tonkin (1883–86) – Kina (1884–85) – Nord-Vietnam (1886–96) – Dahomey (1890) – Dahomey (1892–94) – Siam (1893) – Madagaskar (1895) – Tsjad (1898) – Sudan (1898) – Kina (1901) – Sudan (1909–11) – Marokko (1911) – Syria (1919–21) – Kilikia (1920–21) – Marokko (1920–26) – Vest-Afrika (1940) – Indokina (1940–41) – Syria-Libanon (1941) – Madagaskar (1942) – Nord-Afrika (1943) – Indokina (1945) – Sør-Vietnam (1945–46) – Indokina (1946–54) – Tunisia (1952–56) – Algerie (1954–62) – Kamerun (1955-1962) – Egypt (1956) – Marokko (1957–58) – Tunisia (1961)

Krigen i Vietnam (1945–1946) er en betegnelse på den væpnede konflikten i Vietnam, da andre verdenskrig var over og etterfulgte den ubetingede japanske kapitulasjonen.

De allierte landene var enige om at Frankrike var den suverene styresmakt i Fransk Indokina, men på grunn av det faktum at Frankrike var kritisk svekket som følge av den tyske okkupasjonen av landet, ble en anglo-indisk styrke sendt inn for å hjelpe franskmennene med å gjenopprette kontroll over den tidligere kolonien.

Den 13. september landet en fransk-britisk ekspedisjonsstyrke i Java i Nederlandsk Ostindia og Saigon, hovedstaden i Cochinkina (den sørlige delen av Fransk Indokina), begge tidligere okkupert av Japan. De allierte tropper i Saigon bestod av luftbåren avdeling, to britiske armeer i det 20. hindidivisjon og den franske femte kolonial-infanteriregiment, med den britiske generalen sir Douglas Gracey som øverstkommanderende. Sistnevnte proklamerte unntakstilstand den 21. september. Følgende kvelden tok de fransk-britiske styrkene kontrollen over Saigon. Viet Minh motsatte seg den anglo-indiske okkupasjonen, og svarte med å gjennomføre en rekke angrep på disse styrkene. I 1946 trakk ekspedisjonsstyrken seg ut, og etterlot franskmennene til å kjempe alene mot Viet Minh. Dette ville snart lede til den offisielle starten på den første indokinesiske krig.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

I juli 1945 bestemte de allierte i Potsdam, Øst-Tyskland at Indokina skulle deles i to ved den 16. breddegrad for å tillate Chiang Kai-shek å motta en japansk overgivelse i nord, mens Lord Mountbatten skulle ta imot overgivelsen i sør. De allierte ble enige om at Frankrike var den rettmessige eier av Fransk Indokina, men på grunn av at landet var svekket etter den tyske okkupasjonen ble det bestemt at en britisk-indisk styrke skulle sendes til regionen for å hjelpe franskmennene i å gjenetablere seg. Lederen for de allierte styrkene i Sørøst-Asia, Lord Mountbatten, ble gitt oppgaven om å sikre ro og orden i området rundt Saigon, sikre Japans kapitulasjon, og frigjøre tilfangetatte allierte soldater i Vietnam.

Intervensjonen begynner[rediger | rediger kilde]

Når de britiske styrkene ankom Vietnam, var det utbredt anarki, opptøyer og drap. Saigons administrative tjenester hadde kollapset og en kommunistisk ledet revolusjønær gruppe hadde tatt kontroll over byen. I tillegg, siden japanerne fremdeles var fullt væpnet, fryktet de allierte at de kunne være istand til å underminere den allierte stillingen.

Den 2. september erklærte Ho Chi Minh Vietnams uavhengighet etter den vellykkede August-revolusjonen. Franske soldater skjøt mot en bygning hvor vietnamesiske nasjonalister avholdt møte, hvor 47 personer ble drept. 6. september begynte britene å avvæpne japanske tropper i Saigon. Samtidig krevde britene at Viet Minh skulle avstå fra å motsette seg okkupasjonen, og forbød protester. Den 20. september begynte avvæpningen av japanerne å komme skikkelig i gang, da britiske tropper tok over japanske fengsler og slapp løs tilfangetatte franske soldater. Neste dag tok britene kontroll over politistasjonen og løslatte en rekke fanger.

Slaget om Saigon[rediger | rediger kilde]

Den 23. september beleiret franske styrker Saigon. Det ble møtt sterk motstand fra Viet Minh, og dette ble ansett som begynnelsen av de vietnamesiske styrkenes inntog i det sørlige Vietnam. Etterhvert tok de britiske styrkene kontroll over byen, og Viet Minh trakk sine styrker ut av byen.

Den 30. september ble det fra fransk side foreslått en våpenhvile. Imidlertid var den egentlige årsaken til dette tilbudet at franskmennene ønsket å kjøpe tid mens styrker ble transportert fra Europa. Den 12. oktober fortsatte kamphandlingene.

Krigen i det sentrale høylandet[rediger | rediger kilde]

De britiske styrkene gjorde rask fremgang i sør. Den 25. oktober falt My Tho, og den 29. oktober angrep de Vinh Long. Byene Bien Hoa og Dau Mot, som tidligere var blitt besatt av britiske styrker, ble etterhvert overlevert til fransk kontroll.

I løpet av september landet britiske styrker i Nha Trang, og frigjorde franske krigsfanger holdt av japanske tropper. Japanske tropper forsøkte å okkupere Phan Rang, Phan Thiet og Da Lat, men ble slått tilbake av Viet Minh.

Den 23. oktober ble franske styrker i Nha Trang omringet, og byen forble beleiret i nesten to måneder.

Slagene i det sentrale vietnamesiske høylandet ble langt vanskeligere for franskmennene og britene enn kamphandlingene i Saigon hadde vist seg å være. Viet Minh klarte å gjenerobre en rekke byer i dette området, og gjenvant Ban Ma Thuot i midten av desember.

Utfall[rediger | rediger kilde]

Etterhvert som britene overlot sine posisjoner til innkommende franske styrker fra Europa, ble det klart at oppdraget bare hadde vært delvis vellykket. Britene hadde riktignok lyktes i å erobre Saigon, men landsbygda forble under Viet Minhs kontroll etter en rekke slag som europeerne tapte. Da operasjonen ble avsluttet i mars 1946, var situasjonen fremdeles uklar.

Under konflikten forsøkte Viet Minh hele tiden å forhandle, og Ho Chi Minh drog til Europa for å forhandle om Vietnams fremtidige status. På den tiden var han villig til å gå inn for noe mindre enn full uavhengighet, men forhandlingene mislyktes. I slutten av 1946 rykket franske tropper inn i Hanoi, og den første indokinesiske krig var igang.