Fashoda-konflikten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kappløpet om Afrika
Tunisisk felttogMahdistopprøretFørste mandingokrigSlaget ved DogaliFørste fransk-dahomeyske krigPionerkolonne-ekspedisjonenAndre fransk-dahomeyske krigFørste matabelekrigAndre mandingokrigFjerde Anglo-ashanti krigFørste italiensk-abessinske krigAndre matabelekrigBeninekspedisjonenTredje mandingokrigSentralafrikanske felttogetFashoda-konfliktenAndre boerkrigHerero-oppstandenFørste marokkanske kriseBambatha-opprøretWadaikrigenAndre marokkanske krise Andre fransk-marokkanske krigDen italiensk-tyrkiske krigMaritzopprøret
Franske kolonifelttog
Brasil (1557–60) – Florida (1562–65) – Brasil (1612–15) – Marokko (1629) – Nord-Amerika (1641–1701) – Texas (1685–89) – Siam (1688) – Nord-Amerika (1689–97) – Nord-Amerika (1702–13) – Mississippi (1721–52) – Nord-Amerika (1721–1725) – Burma (1729–56) – Nord-Amerika (1744–48) – India (1746–48) – India (1749–54) – Nord-Amerika (1754–60) – Øst-Asia (1757–63) – Vietnam (1777–1820) – Nord-Amerika (1778–83) – Nord-Amerika og Asia (1778–83) – Haiti (1791–1804) – Santo Domingo (1796–1809) – Egypt-Syria (1798–1801) – Karibia (1804–10) – Indiskehav (1809–11) – Java (1811) – Hellas (1828–33) – Algerie (1830–47) – Mexico (1838–39) – Marokko (1844) – Filippinene (1844–45) – Argentina (1845) – Vietnam (1847) – Senegal (1854) – Cochinchina (1858–62) – Kina (1860) – Syria (1860–61) – Mexico (1861–67) – Japan (1863–64) – Korea (1866) – Nord-Vietnam (1873–74) – Tunisia (1881) – Madagaskar (1883) – Elfenbenskysten (1883–98) – Tonkin (1883–86) – Kina (1884–85) – Nord-Vietnam (1886–96) – Dahomey (1890) – Dahomey (1892–94) – Siam (1893) – Madagaskar (1895) – Tsjad (1898) – Sudan (1898) – Kina (1901) – Sudan (1909–11) – Marokko (1911) – Syria (1919–21) – Kilikia (1920–21) – Marokko (1920–26) – Vest-Afrika (1940) – Indokina (1940–41) – Syria-Libanon (1941) – Madagaskar (1942) – Nord-Afrika (1943) – Indokina (1945) – Sør-Vietnam (1945–46) – Indokina (1946–54) – Tunisia (1952–56) – Algerie (1954–62) – Kamerun (1955-1962) – Egypt (1956) – Marokko (1957–58) – Tunisia (1961)

Bakgrunnen[rediger | rediger kilde]

Imperialismen var på sitt høydepunkt fra 1870 til 1914 (kalles også for den nye imperialismen). Ordet betyr at en stat prøver å skaffe seg politiske, økonomiske og militære herredømmer utover sine egne grenser. Maktkamp mellom stormaktene handlet om å skaffe seg råvarer og arbeids krefter. Tyskland, Storbritannia og Frankrike var noen av landene som deltok i kampen om territorier. Imperialismen gikk verst utover de dårlig utviklede landene i Afrika, Asia, Australia og Latin Amerika. I 1885 møttes de Europeiske stormaktene på Berlinkonferansen for å bestemme hvordan deling av Afrika skal foregå. Perioden fra 1870 til 1914 i afrikansk historie kalles ofte for Kappløpet om Afrika. Omkring år 1900 hadde de europeiske maktene lagt under seg 90 prosent av det afrikanske kontinentet. De to stormaktene som var mest involvert i denne kampen var Storbritannia og Frankrike.

Frankrikes mål var et koloniområde i Nord-Afrika fra Atlanterhavet østover gjennom den sørlige delen av Sahara, dagens Senegal, Mali, Niger og Tsjad. Frankrike ville ha en sammenhengende kolonibelte mellom elvene Niger og Nilen og dermed kontrollere handelen fra og til Sahel region. Frankrike hadde allerede kontrollen over karavane-rutene gjennom Sahara.

Samtidig ville Storbritannia binde sammen sine kolonier i den sørlige delen av Afrika (dagens Sør-Afrika, Botswana, Zimbabwe, Zambia) med kolonier i Nord-Afrika (dagens Kenya). Storbritannia ville også binde disse to områdene sammen med Nilens basseng. Siden Storbritannia hadde allerede kontroll over Egypt, var det bare Sudan som manglet.

Når den ene staten trekker ei linje fra Cape Town til Kairo, og den andre fra Dakar til Horn, linjene må krysses i den østlige delen av Sudan.

Konflikten[rediger | rediger kilde]

Frankrikes ønske om et kolonibelte fra øst til vest og Storbritannias ønske om et nord-sør-gående belte toppet seg i 1898 da franske og britiske tropper møttes ved Fashoda (dagens Kodok) i Øst-Sudan. Frankrike måtte trekke styrkene tilbake for å unngå krig med Storbritannia, og måtte oppgi sine krav i Sudan og Egypt.

Resultatet[rediger | rediger kilde]

Til tross for interessemotsetningene fikk Storbritannia og Frankrike til en avtale i 1904. Britene gav visse fordeler til franskmennene i Nordvest- og Vest-Afrika. Frankrike fikk frie hender i Marokko og Storbritannia i Egypt. Tyskland prøvde å spolere dette ved å la en tysk flåte gå inn i Marokko. Men, i stedet for å så splid mellom de to landene, ble tyskerne tvunget til retrett. Det brakte Storbritannia og Frankrike nærmere hverandre.

Det var de felles interessene i Afrika (som tidligere hadde gjort England og Frankrike til fiender) som til slutt var med på å skape en allianse mellom dem. Da den første verdens krigen kom i 1914, var det følgene fra kappløpet i Afrika som var med på å bestemme de to maktene; Sentralmaktene og Vestmaktene.