Gylvaginning

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Islendingen Snorre skrev Gylvaginning, basert på muntlig tradisjon og skaldekvad. Tegning av Christian Krohg.

Gylvaginning (Gylves synkverving) er den første delen av Snorre Sturlasons Den yngre Edda (også kalt «Snorre-Edda» eller «Prosa-Edda») og er en tekst på rundt 20 000 ord som kommer etter prologen. Tekstens ramme er om Gylve, en skandinavisk sagnkonge som besøkte Åsgård for å lære om gudene. Her møter han Odin i tre skikkelser, og disse tre forteller om verdens skapelse og verdens ødeleggelse, og mange andre aspekter av den norrøne mytologien. Denne delen kalles for Gylvaginning eller Gylves synkverving.[1] Den andre delen av Den yngre Edda heter Skaldskaparmål og tredje og siste del heter Hattatal.

Gylves lærdom hos gudene[rediger | rediger kilde]

Gylves synkverving, illustrasjon fra et islandsk manuskript fra 1700-tallet.

Gylvaginning forteller historien om den kloke Gylve, konge av «det land som nå heter Svitjod», som etter å ha blitt lurt av æsenes gudinne Gjevjon, undrer seg på om alle æsene benytter som av magi og lureri for å få deres vilje. Forkledd som en gammel mann dro han til Åsgård, «men æsene var klokare, med di dei hade spådomsevne. Dei såg ham koma før han var der, og laga til synkvervringar mot ham».[2] Gylve kommer til et annet sted hvor han finner en stor borg og innenfor blir han møtt av en mann som spør etter navnet, og Gylve forteller at han er Ganglere. Han blir deretter ført til borgens konge og møter tre menn; Høg, Jamhøg og den tredje het Tredje.[3]

Ganglere blir utfordret til å vise sin visdom ved å spørre spørsmål, ellers «at han ikkje kjem levandre ut, om han ikkje sjølv veit meir. «Og stå fram, medan du spør. Sitja skal den som svarar.»[4]

Utspørring er et hyppig benyttet litterært grep i sagalitteraturen. Hvert spørsmål er stilt til Høg, Jamhøg og Tredje, og de går på kjernen i den norrøne mytologien og dens guder, og om verdens skapelse og ødeleggelse, Ragnarok. Teksten støtter seg på skaldekvad og siterer eksempelvis Voluspå, og framstår som en litterær lærebok i førkristne myter og trosforestillinger.

Mot slutten forsvinner borgen med alle dens folk og Gylve er etterlatt stående på et tomt sted: «Etter dette hørde Ganglere eit stort brak rundt kringom seg, og han gløtta til sida. Og som han ser seg meir om, då står han ute på ein slett voll, og ser inga hall og ingen mur.» Gylve drar da tilbake til sitt folk og forteller om det han har lært: «Han tek då i veg derifrå og kjem heim i riket sitt og fortel det han sett og høyrt. Og etter han fortalde den eiene den andre desse sogene».[5]

Forløper for romantikken[rediger | rediger kilde]

Det kan bli argumentert at Snorre benyttet dette narrative grepet som et redskap for trygt å dokumentere en forsvinnende og hovedsakelig muntlig tradisjon innenfor en kristen kontekst. Det gjelder de kapitler, som muligens er senere tilføyelser, hvor Snorre i god middelalderånd forsøker å forklare de norrøne gudene som konger og helter som var flyktninger fra trojakrigen og som etter en lang reise slo seg ned i Norden. I moderne religionshistorie tillegges disse uriktige forklaringene ingen vekt og har heller ingen betydning for mytologien. Gro Steinsland kaller det «et 800 år gammelt «narrespill» satt i scene, en gedigen skøyerstrek, regissert av Snorre Sturlason».[6] Snorre er totalt sett sjelden misjonerende for et kristent syn og lar de førkristne fortellingene stå ukommentert.

Asbjørn Aarnes har i boken Lyset i nord[7] argumentert for at Gylvaginning var en forløper og en inspirasjonskilde for den europeiske romantikken. Snorres Edda ble gjort tilgjengelig for et større europeisk publikum gjennom sveitseren Paul Henri Mallets franske oversettelse av «Gylves synkverving» fra 1756. På grunn av sin betydning for romantikken kan Snorres verk betraktes som likestilt i betydning på den moderne vestlige bokkultur som Det gamle testamente og Homers epos ved at det kan tilkjennes den samme paradigmeformende funksjon[8]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Synkverving: sammensatt av syn + kverve; forvrenge, forvirre synet hos en, forkvakle ens oppfatning, bli lurt, jf. Bokmålsordliste
  2. ^ Sturlason, Snorre: Edda, 2002. Side 274
  3. ^ Høg, Jamhøg og Tredje er i henhold til Snorre: Edda, Oslo 2002. Side 275. En annen oversettelse kan gi følgende: Høye (Hár), Jevnhøyde (Jafnhár) og Tredje (Þriði)
  4. ^ Snorre: Edda, Oslo 2002. Side 275
  5. ^ Snorre: Edda, Oslo 2002. Side 341
  6. ^ Aftenposten: Heyerdahls og Odins «narrespill», 24. november 2000
  7. ^ Aarnes, Asbjørn (2008): Lyset i nord. Vidarforlaget. ISBN: 978-82-7990-064-1
  8. ^ Omtale: Søkelys på Snorre

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]