Askepott

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Askepott forsøker å få skoen på. Fra en engelsk utgave av eventyret fra 1865.

Fortellingen om Askepott (tysk: Aschenputtel eller Aschenbrödel, fransk Cendrillon = cendre, aske, engelsk Cinderella) er et populært eventyr som inneholder en klassisk folkefortelling med mytiske elementer om urettferdig undertrykkelse og triumferende belønning. Det finnes utallige varianter av eventyret i moderne tid.

Opprinnelsen[rediger | rediger kilde]

Den tidligste versjonen av fortellingen som er kjent, har sin opprinnelse i Kina rundt 860 Den presenteres i «Blandete smuler» fra Youyang av Tuan Ch'eng-Shih, en bok som dateres fra Tang-dynastiet.

I Nord-Europa finnes fortellingen igjen i den germanske sagnkretsen fra folkevandringstiden og senere, omformet til Sigurd Fåvnesbanes datter Åslaug, som ble kalt for «Kråka» fordi hun var svart av sot. Kari Trestakk var den senere norske varianten av Askepott-eventyret.

Den mest kjente versjonen ble skrevet av den franske forfatteren Charles Perrault i 1697. Den er basert på et vanlig folkeeventyr som ble nedtegnet av Giambattista Basile som La Gatta Cennerentola i 1634. I moderne tid er det likevel Walt Disneys tegnefilm som har blitt den standardiserte samtidsversjonen av myten, selv om den delvis bryter med den opprinnelige handlingen.

Handlingen[rediger | rediger kilde]

Gustave Dorés illustrasjon for Cendrillon.

Den kjente handlingen kretser om en ung pike av en rik familie, som blir fratatt sin rettmessige posisjon etter at hennes far er død, og blir gitt det nedlatende tilnavnet Askepott av sin forferdelige stemor og slemme stesøstre. Tilnavnet fikk hun ettersom hun ble svart av ildstedet som hun måtte rengjøre. Tvunget inn i et liv som hundset hushjelp, aksepterer hun hjelp fra en ledsagende ånd. Den forvandler henne slik at hun kan delta i et kongelig ball og motta oppmerksomhet fra den vakre prinsen. I noen utgaver av eventyret er det tre fester, men som oftest bare én.

Dessverre renner magien ut ved midnatt. I versjonene med tre fester holder Askepott et oppmerksomt øye med klokken de to første gangene og rekker å forlate selskapet uten problemer. Men på den tredje kvelden (tilsvarende med versjonen med ett ball) mister hun følelsen for tiden og må flykte fra slottet i all hast. I hastverket mister hun en sko av glass, som prinsen finner. Han erklærer at han vil gifte seg kun med den piken som har en slik liten fot at den passer i skoen.

Askepotts stemor og stesøstre konspirerer om å vinne prinsens hånd for en av dem. I den tyske utgaven av fortellingen klarer den ene stesøsteren å få foten inn i skoen ved å kappe av seg ei tå, men en magisk due kvitrer i prinsens øre at han må legge merke til blodet som drypper fra skoen. Han sender den falske bruden tilbake til hennes mor. Den andre stesøsteren får foten til å passe ved å skjære av seg hælen, men den samme duen avslører også dette forsøket.

I alle varianter kommer Askepott og beviser sin identitet ved å få foten til å passe i skoen. I noen versjoner, slik som i Walt Disneys utgave, har hun rett og slett beholdt den andre skoen. De ondskapsfulle stesøstrene blir i noen versjoner straffet hardt ved at deres øyne blir hakket ut av kråker, og i noen utgaver blir de tilgitt.

Varianter[rediger | rediger kilde]

Titteloppslaget i John Marshalls engelske utgave av Askepott 1819.

Skoen av glass er unik for Perraults versjon, og oversettere som ikke har vært innforstått med statusverdien tilknyttet glass i 1600-tallets Frankrike har stundom feiloversatt tekster. I andre versjoner er skoen konstruert av andre materialer, i brødrene Grimms tilfelle, i eventyret Aschenbroedel og Aschenputtel, er skoen laget av gull. I noen eventyrvarianter er det ikke en sko, men en ring eller et armbånd som gir prinsen nøkkelen til Askepotts identitet. I den finske varianten benytter prinsen tjære for å holde fast på noe fra hvert selskap og får på den måten tak i en ring, en krans, og et par sko.

Den opprinnelige kinesiske versjonen av fortellingen uthever at Askepott (eller Yeh-Shen; 葉限/叶限; Yè Xiàn som hun ble kalt) hadde de aller minste føttene i landet. Små føtter var et viktig skjønnhetsaspekt i kinesisk kultur, noe som opp til moderne tid førte til «liljefot», en deformering av føttene ved å binde dem for å hindre normal vekst.

Omformingen av fortellingen i ulike kulturer med forskjellige skjønnhetsidealer, har gjort betydningen av Askepotts skostørrelse uklar og resultert i en oppfatning av at Askepotts føtter er usannsynlig små, av ingen opplagt grunn. Humoristiske gjenfortellinger av historien har noen ganger benyttet vrien ved at skoen også kan passe på en person som ikke er ønskelig, som for eksempel ei gammel og stygg kjerring. I den engelske forfatteren Terry Pratchetts bok Hekser på tur blir heksene anklaget av en annen heks for å ha manipulert hendelsene ved at det var en ordinær skostørrelse, og hun kunne bare sikre seg at den riktige kvinnen kunne stikke foten i skoen hvis hun allerede visste hvor hun var og gikk direkte til henne.

Den gode feen som ble lagt til fortellingen finnes brødrene i Grimms utgave i form av Aschenputtels døde mor. Aschenputtel spør henne om råd ved å gå til hennes grav, og deretter begynner treet å vokse og riste ned de festklærne hun trenger for å kunne gå på ballet. Dette motivet er også funnet i andre varianter av eventyret. I den italienske forfatteren Giambattista Basiles versjon Cenerentola ber Askepottfiguren, Zezolla, sin far om å anbefale henne for duealven, slik at hun til sist kan få et tre som kan skaffe henne passende klær. Andre varianter gir henne hjelp i form av talende dyr.

Selv om mange varianter av eventyret har med den onde stemor, opptrer denne ondskapsfulle kvinnelige forfølgeren slett ikke igjen i alle varianter. I Fair, Brown and Trembling er det hennes eldre søstre som tvinger henne til å jobbe på kjøkkenet. I andre utgaver av eventyret blir hun drevet hjemmefra ved at hennes far forfølger henne, vanligvis fordi han vil gifte seg med henne.

Norske varianter[rediger | rediger kilde]

Det foraktede tredjebarnet som sitter og pirker i asken, er ikke en rolle som er begrenset til døtre. I norske folkeeventyr finnes Askeladden, et navn som har sin likhet med Askepott, men Askeladden går ut av kjøkkenet og viser seg å være handlekraftig. Med unntaket av navn og utgangspunktet i asken er ikke Askeladden en mannlig ekvivalent til Askepott.

Derimot samlet Asbjørnsen og Moe inn et annet eventyr hvor Askepott-motivet er nært: Kari Trestakk. En betydelig del av eventyret er ulikt den tyske varianten grunnet det man kaller tradisjonsøkologi. Mens den tyske Askepott har referanser til det gamle tyske føydalsamfunnet, med borger og slottsball møter det norske bondesamfunnets Kari Trestakk kongssønnen utenfor kirken under og etter messa.

En annen variant som Asbjørnsen og Moe samlet inn (og utga i 1852) er eventyret om Lindedronningen. Her finner vi den dårlig behandlede heltinnen, den slemme stemor, den overnaturlige hjelperen (Lindedronningen), magisk kjole, kirken som møtested, tapt sko, skoen som ekteskapstest, mishandlet fot, fugler som vitner, og til slutt lykkelig ekteskap.

Den tsjekkisk-tyske filmen Tre nøtter til Askepott er en av de mest kjente Askepottfortellingene i Norge, og baserer seg på et eventyr av Božena Němcová. Denne Askepottfortellingen avviker fra andre varianter av eventyret på flere områder.

Diskusjon av Askepotts kompleksitet[rediger | rediger kilde]

Idéen om at eventyret om Askepott inneholder mytiske elementer ble utforsket av Bruno Bettelheim i The Uses of Enchantment (1989), hvor han knyttet mange sammenhenger til freudiansk psykologi. I den senere tid har Freuds konsepter funnet flere tilhengere innenfor forståelsen av myter og poesi enn som psykologisk vitenskap. For de som forsker på myter har det vært mindre fruktbart å fortolke en myte i lyset av en annen. Istedet har kulturelle elementer («memes» i noens[hvem?] begrepsapparat[klargjør] ) blitt viklet ut fra Askepottfortellingen. Ved å gjenfortelle Askepott, har det blitt lagt vekt på de undertrykte individuelle elementene i fortellingen og gitt dem fortolkninger som er spesielt relevante innenfor alle samfunn. De som forsker på myter har gått tilbake til Askepott for å lete etter hentydninger av sosiale «ethos» som er viklet inn i fortellingen. Familiefortellinger er nyttige for å forstå hvordan myter fungerer. Det som på overflaten kan synes å være en triviell fortelling om ønsker som går i oppfyllelse, kan ha seriøs nytteverdi for dypere fortolkning.

Begrepet «Askepott» har utviklet seg til å bli en arketype og et navn for å karakterisere feminine personligheter. Noen piker blir beskrevet som en «Askepott» om de er ydmyke og underdanige. Andre blir kalt for «Askepott» om de tenderer til være stilltiende samtykkende. Likeledes kan en kvinne som har vært vant til å ha hushjelp, men som blir tvunget til å ta seg av huset selv, vil være en Askepott, en fallen prinsesse som endelig har møtt den harde virkeligheten.

Askepott, sammen med den mer generelle begrepet «prinsesse» er en kortform for en spesiell tilnærming til brylluper og vestens hvite brudekjoler. En brud med et Askepott-tankesett tror at den hvite kjolen og bryllupet eksisterer kun for at hun skal bli forvandlet til en prinsesse for en dag. Kritikere av prinsessebruder argumenterer at bryllupet ikke handler om bruden alene, men uansett appellerer de som selger brudekjoler, direkte eller indirekte, til Askepott-idealet.

Fortellingen om Askepott er sterkt kritisert for det som mange oppfatter er et negativt og tradisjonelt syn på kvinner. Fra disse kritikernes synsvinkel er Askepott undertrykt, og gjør ingenting med det. En magisk hendelse skaffer henne en mektig prins som blir så bergtatt av hennes utseende at han velger henne som sin hustru, en dekorativ ledsager som kun eksisterer som hans tilbehør. De mener at hun ikke har noen form for egen personlighet. Hun er bare vakker, av god natur, tanketom og lydig, og hun stiger i samfunnsklassene på grunn av disse kvalitetene. Småpiker i det vestlige samfunnet som blir fortalt eventyret om Askepott, mottar moralen om at hvis de bare tar vare på sitt utseende vil de møte en mann som vil sørge for at de vil leve lykkelig resten av livet.

Det motsatte synet er at historien ikke trenger å bli forstått på andre meritter enn sine egne. Eventyret om Askepott er ikke ment for å tolke undertoner eller skrevet som et samfunnskritisk manifest, men skal nytes som et eventyr hvor det enkle budskapet er at gode ting kan skje hederlige mennesker.

Det er også mange som ikke ser Askepotts personlighet eller handlinger som negative kvaliteter. Kun at hun ufortjent har kommet i et negativt lys, ettersom en mer konfronterende og tøff heltinne er det nye idealet for hva kvinner er forventet å være, i Disneys og amerikansk kultur generelt. For dem har Askepott mange beundringsverdige kvaliteter, hun har en mer kjølig og diskret tilnærming til å få sine ønsker oppfylt, og hun velger å være vennlig mot selv dem som behandler henne dårlig.

Ulike utgaver[rediger | rediger kilde]

Fortellingen om Askepott har funnet uttrykk i mange kulturelle genrer:

Opera[rediger | rediger kilde]

Fra en operaoppsetning av Askepott i Donetsk 2008.

Ballett[rediger | rediger kilde]

Natalie Böck i Aschenputtel

Musikal[rediger | rediger kilde]

Film[rediger | rediger kilde]

Georges Méliès' film Cinderella 1899
Askepott-slottet fra Disneys tegnefilm fra 1950 er blitt varemerke for hele konsernet. Her Cinderella castle fra Magic Kingdom – Walt Disney World Resort i Florida i USA.

I løpet av den tiden som har gått siden filmen ble oppfunnet har bokstavelig hundrevis av filmer blitt laget som enten direkte eller indirekte har basert handlingen på fortellingen om Askepott. Omtrent hvert eneste år kommer det nye varianter, spesielt fra USA.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Charles Perrault Perraults eventyr : historier eller eventyr fra gamle dager med moral på vers. Aschehoug, 1986. (Thorleif Dahls kulturbibliotek).

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]