Sæming

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Sæming (norrønt Sæmingr) er en mytisk konge som var en påstått sønn av Odin. Myten hevdet at Odin satte sønnen Sæming til å styre over Norge.[1] Andre myter hevdet at han var en sønn av Yngve-Frøy. Han var første kjente konge av Hålogaland (dagens Nordland og Troms). Da han døde ble sønnen Godhjalt Sæmingsson konge.

Ladejarlenes kobling til Sæming finnes også i noen utgaver av Skaldskaparmål i Den yngre Edda av Snorre Sturlasson. Han nevnes også i innledningen til Ynglingesagaen hvor Snorre legger til at Sæmings mor var Skade. Den nordnorske skalden Øyvind Skaldespiller hyllet ladejarlene i stordiktet «Håleygjatal» (Háleygjatal). Her skisserte han opptil 25 slektsledd av ladejarlenes ætt fra Håkon Ladejarl (død 995) og tilbake til Sæming. Denne gudeforbindelsen ga ladejarlene ideologisk kongskrav på Norge på lik linje med Hårfagreslekten.

Oldtidens herskere ønsket gjerne å knytte sin ætt til den norrøne guden Odin, og ladejarlene i Trøndelag, som kom fra Hålogaland, knyttet sin slekt til Sæming, det første slektsledd til guddommen, og var dermed selv av gudeætt. Den norske religionshistorikeren og ekspert på norrøn mytologi, Gro Steinsland, mener at Sæming er først og fremst en prototypisk fyrste, og således verken gud eller jotne, men «er jordisk, dødelig skikkelse av en annen kategori enn sine mytiske aner, en heltskikkelse som rommer hele spekteret av livspotenser».[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lind, Roar (2007): Norrøn mytologi frå A til Å, 2. oppl. Det norske Samlaget, s. 196
  2. ^ Steinsland, Gro (2000): Den hellige kongen. Om religion og herskermakt fra vikingtid til middelalder. PAX, ISBN 82-530-2227-1. s. 66

Se også[rediger | rediger kilde]