Investitur

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kong Haakon VIIs investitur som ridder av Hosebåndsordenen. Maleri av Sydney Prior Hall
John Roberts undertegner dokumenter under sitt investitur som dommer i USAs høyesterett i 2005

Investitur (fra latin, bokstavelig ikledning) er en betegnelse på den høytidelige innsettelse av en person i et kirkelig eller verdslig, gjerne fyrstelig, embete eller ved overdragelse av eiendom i form av len fra en lensherre til en vasall. Betegnelsen investitur stammer fra skikken med å ikle den som innsettes i et embete en spesiell kappe, som tegn på det embete eller den verdighet vedkommende tiltrer. Den høytidelige innsettelsen har gjerne form av en seremoni med symbolske innslag, der den som innsettes kan overlates insignier, autoritets- og verdighetstegn knyttet til den posisjon vedkommende får. Seremonien kan også inneholde ulike former for edsavleggelser.

I opprinnelig middelaldersk forstand ble betegnelsen benyttet i føydal sammenheng om innsettelse av en vasall i et len og i kirkelig sammenheng om innsettelsen av en biskop i hans embete. I videre og moderne forstand kan investitur benyttes om innsettelsesseremonier av forskjellig slag, som opptak i et brorskap, offisiell utnevnelse til en orden og lignende. Investitur benyttes i våre dager også som betegnelse på innsettelsesvedtak en nasjonalforsamling gjør før en regjering tiltrer.

Føydalisme[rediger | rediger kilde]

Investitur betegnet opprinnelig en praksis i føydalsamfunnet der en lensherre og en vasall gjennom en seremoni bekreftet det gjensidige forhold mellom dem. Lensherren overførte gjennom seremonien et len, en jordeiendom eller annen eiendom, et embete eller en annen form for rettighet til vasallen, som så på sin side lovet lensherren lojalitet og utførelse av nærmere fastsatte motytelser.

Kirkelig investitur[rediger | rediger kilde]

Innen kirken betegner investitur innsettelsen av en kirkeembetsmann, ofte en biskop. I investiturseremonien ble biskopen tildelt ring og stav som tegn på sitt embete.

I årene 1075 til 1122 pågikk en konflikt, kjent som investiturstriden, der keiseren utfordret pavens rett til alene å utnevne biskoper.[1] Gjennom Wormskonkordatet av 1122 fikk keiseren beholde en grad av kontroll over valget, mens paven i siste instans innsatte personen som biskop.

Parlamentarisme[rediger | rediger kilde]

I moderne parlamentarisk styringsskikk benyttes betegnelsen investitur om regelen om at en regjering først dannes etter et votum i nasjonalforsamlingen, der en foreslått regjering (eventuelt statsministerkandidat) må oppnå et nærmere definert flertall før den kan tiltre.[2] Dette er også kalt tiltredelsesvotum eller innsettelsesvedtak og er en form for tillitsvotum i forkant av en regjeringsperiode.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Investiture Controversy, Encyclopædia Britannica.
  2. ^ The Vote of Investiture in Parliaments, Universitetet i Oslo.