Audhumbla

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Mens Yme suger på Audhumblas jur blir Bure slikket ut av isen, maleri av Nicolai Abraham Abildgaard (1790)

Audhumbla (norrønt: Auð(h)umbla) er i den norrøne mytologien urkua som ble skapt i Ginnungagap. Kua sørget for at Yme fikk melk å ernære seg på. Hun slikket også fram Bure fra de saltdekte steinene der. Bure er stamfaren til gudene (æsene).

Gylvaginning[rediger | rediger kilde]

Kua er dokumentert i Gylvaginning, en del av Snorre Sturlasons Den yngre Edda, i tilknytning med Ginnungagap og Yme:

Þá mælti Gangleri: «Hvar bygði Ymir, eða við hvat lifði hann?»
<Hár svarar>: «Næst var þat þá er hrímit draup at þar varð af kýr sú er Auðhumla hét, en fjórar mjólkár runnu ór spenum hennar, ok fœddi hún Ymi.»
Þá mælti Gangleri: «Við hvat fœddisk kýrin?»
Hár svarar: «Hon sleikti hrímsteinana er saltir váru. Ok hinn fyrsta <dag> er hon sleikti steina, kom ór steininum at kveldi manns hár, annan dag manns höfuð, þriðja dag var þar allr maðr. Sá er nefndr Búri. Hann var fagr álitum, mikill ok máttigr.»[1]
Ganglere: «Kvar budde Yme? Og kva levde han av?»
Høg: «Det neste var, at då rimet draup, vart det ei ku av det. Ho heitte Audhumbla og or spenane hennar rann det fire mjølke-elvar, og med det fødde ho opp Yme.»
Ganglere: «Kva nært kua seg med?»
Høg: «Ho sleikte rimsteinane – dei var salte; og fyrste dagen som ho sleikte steinane, kom det om kvelden mannehår ut or steinen, andre dagen eit hovud, og tredje dagen heile mannen. Han er nemnd Bure, og var fager å sjå til, og stor og sterk.».[2]

Audhumbla er ikke nevnt på nytt i Den yngre Edda, og med unntak av en omtale i Nafnathulur opptrer navnet ikke i noe annet kilde fra oldtiden. Kua er uansett generelt akseptert av forskerne som en ekte del av norrøn mytologi og er ikke avvist som en oppfinnelse av Snorre Sturlason.

Hellige norrøne kyr[rediger | rediger kilde]

Det finnes dog en annen referanse hos Snorre Sturlason i hans Olav Tryggvasons saga[3] hvor den gjenfortelles et gammelt sagn for kong Olav om tidligere småkonge ved navn Augvald eller Ogvald som hadde ei ku som han dyrket. Denne hadde han med seg over alt hvor han reiste og han trodde det var helsebot å drikke melka fra kua. Ogvald døde i et slag og ble hauglagt, og kua, som ikke nevnes med navn, ble også hauglagt.

I Karmøysagnet, hvor det fortelles om kong Ogvald og kong Ferking, får kua faktisk navnet «Audhumla» og sagnet sier at hun har en gullklave om halsen. Karmøysagnet har et svært gammelt preg med direkte tilknytning til myten om den tvekjønnede Yme ved at Ogvald regnet seg som etterkommer av jotnen Fornjot (Yme).[4][5]

I historien og Sigurd Fåvnesbane møter vi kong Eystein i Sverige. Han tilber også en hellig ku.[6]

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Audhumblas navn opptrer i ulike variasjoner i de bevarte manuskriptene av Snorre Sturlasons Den yngre Edda. Navnets mening er uklart. Forstavelsen auð- kan være beslektet med ord i betydningen «rikdom», «velvære», «skjebne» eller «tomhet», og hvor kanskje «rikdom» er den betydningen som er mest sannsynlig. Stavelsen -(h)um(b)la er også uklar, men ved å sammenligne med tilsynelatende beslektede ord i andre germanske språk kan betydningen være «hornløs ku». En annen teori knytter det med navnet Yme. Navnet kan ha vært dunkel og således fortolket forskjellig allerede i hedensk tid.

Teorier[rediger | rediger kilde]

Ur-kua Audumbla slikker fram Bure. Illustrasjon fra islandsk smanuskript fra 1700-tallet.

Den svenske forskeren Viktor Rydberg, som skrev på slutten av 1800-tallet, trakk en parallell mellom de norrøne opphavsmytene og lignende redegjørelser i zoroastrisme og vedisk mytologi, og han postulerte en felles urindoeuropeisk opprinnelse. Selv om mange av Rydbergs teorier har blitt avvist som altfor fantasifulle av senere forskere har hans verk om komparativ mytologi vært holdbar i en stor grad. Zoroastrismens mytologi har en opphavlig urokse som stundom ble sagt å være av hankjønn eller hunkjønn og oppsto midt på jorden sammen med det opphavelige menneske.

I egyptisk mytologi er melkevegen personifisert som kugudinnen Hathor som også har en rolle i den egyptiske skapelsesmyte. På grunn av det store sprang i tid og rom som skiller de norrøne og oldtidens egyptiske kulturer er en direkte forbindelse usannsynlig. Tilsvarende mytologisk temaer kan ha oppstått uavhengig i ulike kulturer.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gylfaginning
  2. ^ Edda, «Den yngre Edda», side 278-279. Oslo 2002.
  3. ^ Sturlason, Snorre: Snorres kongesagaer. «Olav Tryggvasons saga». 6. ut. 2003. Side 173
  4. ^ Nordland, Odd: «Karmsundet og Avaldsnes», Haugesund museums årshefte, 1950
  5. ^ Vea, Marit S.: Den fabelaktige Augvald og hans ætt
  6. ^ Glemte konger fra Rogaland, Hordaland og Agder

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Magnússon, Ásgeir Blöndal (1989): Íslensk orðsifjabók. Reykjavík: Orðabók Háskólans.
  • Jónsson, Finnur (1931): Lexicon Poeticum. København: S. L. Møllers Bogtrykkeri.
  • Sturlason, Snorre: Edda, «Den yngre Edda». Oslo 2002. ISBN 82-521-5961-3
  • Sturlason, Snorre: Snorres kongesagaer. «Olav Tryggvasons saga». 6. ut. 2003. ISBN 82-05-31464-0
  • Rydberg, Viktor (1886–1889): Undersökningar i germanisk mythologi. Stockholm: Bonnier.
  • West, E. W. (overs.) (1860): Pahlavi Texts : Sacred Books of the East, bind 5.