Perspektiv (kunst)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Synlige lysbølger går i rette linjer fra gjenstanden og gjennom bildeplanet før de treffer øyet. Dette er grunnlaget for det grafiske perspektivet som forsøker å gjengi en tredimensjonal virkelighet i et flatt, todimensjonalt bilde.

Perspektiv (av latin perspicere, «se gjennom, se tydelig») brukes innenfor kunst og arkitektur om en betraktnings- eller framstillingsmåte for å gjengi og forklare virkeligheten i et bilde og således antyde avstand. Begrepet brukes særlig om et system for å skape virkelighetstro dybde- og romvirkning, det vil si avbilde tredimensjonale objekter på en todimensjonal flate som en overbevisende illusjon.

Romperspektiv[rediger | rediger kilde]

De to mest karakteristiske trekkene ved den romlige perspektivforståelsen er:

  • Gjenstander ser mindre ut når avstanden til betrakteren blir større, det vil si når de er lengre borte fra den som ser.
  • Gjenstander ser fordreid og forkortet ut når de blir betraktet fra en vinkel. Dette fenomenet kalles romlig forkorting (perspektivforkorting).

Sentralperspektiv[rediger | rediger kilde]

Sentralperspektivet i kunsten kom på 1400-tallet. Bildet viser «Idealstaten» malt av Piero della Francesca 1475. Linjer som ville vært parallelle i virkeligheten, løper sammen i et felles forsvinningspunkt på en tenkt horisont i bildet.

Den italienske arktitekten Filippo Brunelleschi (1377-1446) utarbeidet et system, hvor avstand kunne fremstilles på en vitenskapelig måte. Nøkkelen til dette systemet lå i iakttagelsen at alle parallelle linjer som løper gjennom rommet i rett vinkel mot motivet, synes å konvergere sentralt, i høyde med betrakterens øye. De parallelle linjene kalles ortogonaler, og de gir et geometrisk nettverk som definerer bilderommet. Brunelleschis oppfinnelse kom til å opphøye malerkunsten til en vitenskap.

Det første kjente bildet med sentralperspektiv ble laget av Brunelleschi omkring 1415. Hans biograf, Antonio Manetti, beskrev det berømte eksperimentet der Brunelleschi malte baptisteriet i Firenze fra hovedporten av den uferdige katedralen. Lerretet var konstruert med et hull i forsvinningspunktet. Maleriet ble observert fra baksiden, og refleksjonen av bildet ble sett i et speil gjennom hullet, som gav illusjonen av dybde. Dessverre har maleriet siden gått tapt.[1]

Introduksjonen av sentralperspektivet på 1400-tallet var en viktig forutsetning for og del av renessansens kunst og humanisme (mennesket som tilværelsens sentrum).

Andre perspektivtyper i billedkunst[rediger | rediger kilde]

Albrecht Altdorfers «Kristus på korset med Maria og Johannes» fra ca. 1515 inneholder store og små figurer i samme dybdeplan. Dette kunstneriske grepet kalles ofte betydningsperspektiv. De små figurene representerer paret som ga penger til kunstverket. Kunstneren har også benyttet fargeperspektiv ved å male det fjerne landskapet i bakgrunnen blåere og med mindre kontraster.

Fargeperspektiv[rediger | rediger kilde]

Fargeperspektiv er bruken av farger og valører for å skape inntrykk av avstand og rom i et flatt bilde. På grunn av luften vil fjerne ting i naturen vanligvis virke blåere og ha svakere kontraster enn det som er nærmere. Dette utnyttes særlig i landskapsmalerier.

Betydningsperspektiv[rediger | rediger kilde]

Betydnings- eller verdiperspektiv er en framstillingsmåte der viktige og betydningsfulle figurer og gjenstander i et bilde gjengis større enn det som er mindre viktig. Dette var typisk for blant annet middelalderens kirkekunst der størrelsen på bibelske skikkelser, helgener og geistlige personer kunne være avhengig av deres «hellighet».

Fugleperspektiv[rediger | rediger kilde]

Fugle- eller luftperpektiv er en bildeframstillingsmåte der motivet blir avbildet ovenfra, som fra en fugl som ser ned på et objekt. Dette kan skape en opplevelse av oversikt, utenforskap og at motivet blir «sett ned på» i billedlig forstand, altså at for eksempel figurene blir betraktet som underlegne og mindre verdifulle.

Froskeperspektiv[rediger | rediger kilde]

Froskeperspektiv er det motsatte av fugleperspektiv. Det er en framstillingsmåte der motivet avbildes fra bakkenivå, som sett fra en frosk. Dette kan gjøre figurer og miljøer i bildet overveldende og dominerende og forsterke inntrykket av kraft, makt og verdi.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]