Etsning
Etsning er en form for dyptrykk, der motivet etses inn i trykkplaten ved hjelp av en syre. Syren angriper metallet og skaper fordypninger og ujevnheter i overflaten. Dersom smale spor etses ned i platen, oppstår fine linjer i det ferdige trykket.
Metoden antas å være oppfunnet av Daniel Hopfer ca. 1470 – 1536 i Augsburg, Tyskland som eksperimenterte med etsninger og trykk. Han dekorerte rustninger og våpen.
Etsning brukes også til framstilling av trykte elektriske kretser og halvlederutstyr.
Etsning som kunstnerisk teknikk[rediger | rediger kilde]
Grafikeren kan kontrollere resultatet av etsningen på flere måter. Hovedprinsippet går ut på at metallplaten bare er blottlagt der syren skal angripe, resten av platen må være tildekket av et syrebestandig materiale. Dette gjelder også kantene og baksiden. Asfaltlakk, spritlakk eller annen lakk blir vanligvis brukt til baksiden. Siden slik lakk kan være litt sprø og vanskelig å risse i brukes en mer smidig løsning på bilde siden. En hardgrunn og en mykgrunn.
Hardgrunn[rediger | rediger kilde]
Metallplaten kan for eksempel dekkes av voks som er bearbeidet slik at den blir hard når den er tørr. Den påvirkes ikke av syre. Hardgrunnen smeltes på den oppvarmede trykkplaten. En dabb eller en valse brukes til å fordele hardgrunnen jevnt utover. Når platen avkjøles vil hardgrunnen (voksen) stivne.
Grafikeren skaper eller risser motivet ved å skrape gjennom etsegrunnen, slik at metallet blottlegges og utsettes for syrens etsende virkning.
Mykgrunn[rediger | rediger kilde]
Grafikere bruker også etsegrunn (voks) som er så myk at den er følsom for svakt trykk. Mykgrunnen smeltes på den oppvarmede trykkplaten. En valse brukes til å fordele mykgrunnen jevnt utover. Når platen avkjøles vil hardgrunnen (voksen) stivne.
Kunstneren kan eksperimentere med ulike typer materialer som kan presses mot etsegrunnen, som tekstiler, fuglefjær eller annet. Mykgrunn er også følsom for fingeravtrykk. Slik oppstår ulike spor eller avtrykk, og nye valører og teksturer oppstår.
Etseprossesen[rediger | rediger kilde]
Når motivet er ferdig legges metallplaten i syrebad. Jo lenger platen ligger i syre, jo dypere og bredere blir sporene, og jo grovere blir linjene i det ferdige trykket.
Platen tas opp av syrebadet for kontroll. Ofte tar kunstneren prøvetrykk for å vurdere resultatet, og da må all etsegrunn fjernes. Etter prøvetrykking påføres ny etsegrunn, og linjer eller skraveringer kan tilføyes.
Flatbiting er når de skraverte linjene i motiver blir «spist opp av syren», slik at de forsvinner. Kunstneren kan også velge å la et større område av platen etse fritt, noe som gir en litt grumsete effekt i det ferdige bildet.
Kunstneren kan også fortsette på platen med andre grafiske teknikker som akvatint, koldnål eller gravering. Blandingsteknikker er vanlig. Rembrandt trykte ofte en rekke utkast og prøvetrykk før det endelige og signerte trykket forelå.
Trykking[rediger | rediger kilde]
Trykking skjer ved at platen dekkes med trykksverte. I dyptrykk ligger trykksverten i spor eller fordypninger i platen, og de høyeste punkt på overflaten skal være fargeløse, uten trykksverte.
Overflødig trykksverte gnis vekk ved hjelp av tarlatan, tekstiler eller avispapir. Samtidig vil trykksverten bli «arbeidet inn», ned i alle platens fordypninger. Når det meste av trykksverten er gnidd av brukes ofte bare håndbaken til å fjerne det siste tynne laget, der det i trykket skal være hvitt (uten farge). Dette kalles å slå av platen. Jo grundigere trykksverten slås bort, jo hvitere blir de lyseste partiene i bildet.
Motivet trer fram ved at trykksverten blir liggende igjen i ujevnheter, fordypninger og etsede spor. Fuktet, tykt bøttepapir legges på metallplaten og kjøres gjennom en grafikkpresse under høyt trykk. Papiret blir presset ned i fordypningene i platen og suger opp trykksverten. Slik oppstår et speilvendt motiv.
Prosessen vil gradvis deformere de fine ujevnhetene i trykkplaten, og en kopperplate vil sjelden tåle mer enn et par hundre trykk.
