Territorio libero di Trieste

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Territorio libero di Trieste
Det frie området Trieste

Flagg

Våpen

Flagg Riksvåpen
Status Tidligere land/nasjon
Hovedstad Trieste
Areal 738 km²
Befolkning 330 000 (1947)
Styreform Republikk
Statsoverhode Adm. av den engelske generalløytnant sir Terence Airey
Offisielle språk Italiensk, slovensk, kroatisk
Statskirke ingen
Eksisterte 19471954
Valuta Triestine lira
jugolira

Territorio libero di Trieste, inndelt i to soner. Sone A er idag italiensk, mens det som var sone B nå er delt mellom Slovenia og Kroatia

Territorio libero di Trieste (italiensk for «Det frie området Trieste») var mellom 1947 og 1954 en bystat mellom Italia og Jugoslavia innerst i Adriaterhavet. Området besto av havnebyen Trieste med en en smal kyststripe mot nordvest (sone A) og en del av Istria-halvøya (sone B).

Bystaten ble etablert etter andre verdenskrig i 1947 for å styre en etnisk og kulturelt sammensatt befolkning i en usikker tid og for å roe ned strid om grensedragninger i et område som var viktig for handel i regionen. Dette ble stadig viktigere etter hvert som den kalde krigen utviklet seg. Området viste seg imidlertid vanskelig å styre og ble delt mellom nabolandene Italia og Jugoslavia i 1954, formalisert gjennom Osimotraktaten i 1975 og iverksatt i 1977.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Territorio libero di Trieste besto av et område på 738 km² rundt Triestebukten og hadde 330 000 innbyggere. Det grenset til Italia i nord og Jugoslavia i sør og øst. Elver i området er Risano/Rižana, Dragogna/Dragonja, Timavo/Reka, Rosandra/Glinščica og Quieto/Mirna. Høyeste punkt var Monte Castellaro/Veliko Gradišče (724moh). Ytterpunkter var nær Medeazza/Medjevas på 45° 48’ i nord, ved Porto Quieto/Tarski på 45° 18’ i sør, Punta Salvore/Rt Savudrija på 13° 29’ i vest og Grozzana di Pese/Gročana på 13° 55’ i øst.

Historie[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Trieste

Til tross for en vesentlig italiensk befolkning, var Trieste en del av Østerrike (fra 1867 Østerrike-Ungarn), noe som blant annet i sin tid skyldtes at befolkningen søkte beskyttelse der overfor bystaten Venezia, samt Østerrikes behov for tilgang til havet og havnefasiliteter. Ifølge den østerrikske folketellingen fra 1910, fordelte den da 230 000 store triestiske befolkningen seg slik mellom språkgruppene:

  • 51,8% som italienske,
  • 25% som slovenske,
  • 5% som kroatiske,
  • 1,2% andre (tyskere, serbere, greske), og
  • 16% som utenlandske statsborgere (hvorav 3/4 var fra Italia)

I 1921 (etter første verdenskrig) annekterte Italia formelt Trieste og deler av Istria-halvøya. I 1924 annekterte Italia også den såkalte Fristaten Fiume, som hadde eksistert siden forløperen Reggenza Italiana del Carnaro ble okkupert i 1920 og inkluderte dagens Rijeka i Kroatia.

Landområdene utenom byen var vesentlig befolket av slovenere i nord og kroater i sørøst, mens italienere utgjorde flertallet i byene Trieste, Rijeka og de øvrige byene på Istria. I 1920-årene og 1930-årene ble den slaviske befolkningen utsatt for italienisering og diskriminering under det italienske fascistiske regimet. Det forekom også voldshandlinger, som da Den slovenske nasjonale klubb (Narodni dom) i Trieste ble satt fyr på 13. juli 1920 som en reaksjon på drapet på to italienske sjømenn av jugoslavisk gendarmeri i Split under noen uroligheter.

Mange slovenere og kroater emigrerte i denne perioden til Jugoslavia, mens andre deltok i en motstandskamp som medførte mer enn 100 terroranslag i Trieste og omegn i mellomkrigstiden.

Den 10. februar 1947 ble det undertegnet en fredsavtale som blant annet etablerte Territorio libero di Trieste. Området var delt inn i to soner:

  • Sone A på 222.5 km² og med 262 406 innbyggere og inkluderte byen Trieste. Sone A ble administrert av britiske og amerikanske styrker.
  • Sone B på 515.5 km² og med 71 000 innbyggere, herunder det nordvestlige Istria og ble administrert av den jugoslaviske hæren.

Området fungerte aldri i realiteten som en selvstendig stat, men dets formelle status ble likevel respektert og det ble blant annet utstedt egne frimerker og egen valuta.

Ifølge anslag fra de allierte administratorene var det i 1949 en befolkning på rundt 310 000 i sone A, hvorav 239 200 var italienere og 63 000 var slovenere. Samtidige italienske kilder oppgir et langt lavere estimat for slovenere (32 000-40 000).

Ifølge den jugoslaviske folketellingen i 1945 (ikke anerkjent av de vestlige allierte) var det i de deler av Istria som ble sone B 67 461 innbyggere, hvorav 30 789 slavere, 29 672 italienere og 7 000 med uidentifisert nasjonalitet. Ifølge samtidige italienske kilder var det i sone B 36 000-55 000 italienere og 12 000-17 000 slavere.

En midlertidig avtale som ble undertegnet i London i 1954 bestemte at administrasjonen av sone A ble overført til Italia og sone B til Jugoslavia. I 1975 ble dette formalisert i Osimotraktaten og området ble da endelig delt mellom Italia og Jugoslavia.

Sone A er dagens italienske provinsen Trieste og sone B er delt mellom den slovenske Littoralprovinsen og det kroatiske Istria fylke.

Demografi[rediger | rediger kilde]

Dagens grenser

Mot slutten av 1940-årene og i årene etter delingen av området flyttet rundt 40 000 mennesker, i hovedsak italienere, fra den jugoslaviske sone B og til sone A eller til Italia. Noen ble truet til å flytte, andre ønsket ikke å bo i Jugoslavia. I Jugoslavia ble de som flyttet omtalt som optanti mens de selv omtalte seg som esuli (i eksil). Rundt 14 000 italienere valgte å forbli i den jugoslaviske sonen, idag dels under Slovenia, dels under Kroatia.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]