Jesus Kristus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Jesu)
Gå til: navigasjon, søk

Jesus Kristus, også kjent som Jesus, Jesus fra Nasaret, Jesus Galileeren, Herre Jesus og annet, er den sentrale personen i kristendommen. Fortellingene om Jesu liv og forkynnelse er grunnlaget for Det nye testamente i Bibelen. Jesu liv skildres i en rekke evangelier, der de de fire evangeliene i Det nye testamente er de mest kjente.

Ifølge de religiøse fortellingene i Det nye testamente skal Jesus ha vært en jødisk mann som levde i Galilea fra like før år null til omkring år 30. Han skal ha blitt dømt til døden og henrettet i Jerusalem. Ifølge kristen teologi og troende tilhengere er Jesus dessuten Guds sønn, og gjenoppstod fra døden. Troen på dette fører til frelse. Dette mener noe er for å gjenforene Gud og mennesker[trenger referanse] og andre for å fri menneskene fra evig fortapelse.[1] I de fleste trosretninger innen kristendommen inngår Jesus i Den hellige treenighet sammen med Gud Fader og Den Hellige Ånd. I Koranen omtales Jesus (Isa) som en av islams profeter.

Jesus er en gresk form av det utbredte, arameiske guttenavnet Jeshua som betyr «Gud frelser». Kristus eller Christos, som er den vanligste betegnelsen på Jesus i Det nye testamente, er den greske oversettelsen av den jødiske tittelen Messias, «den salvede», en kongeskikkelse som ifølge Det gamle testamente skulle befri Israels folk.[trenger referanse]

Historiske kilder

Kristne kilder

De viktigste kildene til Jesus og hans liv er Det nye testamente, selv om det også eksisterer andre historiske tekster som skildrer om Jesus, deriblant . Paulusbrevene er de eldste, skrevet fra ca. år 50, og ble sendt rundt til de forskjellige menighetene som oppmuntring og for å veilede. Evangeliet etter Markus er skrevet omkring år 60-90. Evangeliene etter Matteus og Lukas år 80-135 og Evangeliet etter Johannes omkring år 95-120. Apostlenes gjerninger er skrevet omkring år 80-130 og Johannes åpenbaring ca. år 90-95. Enkelte mener at Tomasevangeliet er eldre enn Markusevangeliet, mens andre mener det er fra 100-tallet. Det finnes også omlag 30 andre mer eller mindre fullstendige skrifter som forteller om Jesus, skrevet fra omkring år 80 til 250.[2][3]

Evangeliene etter Lukas og Matteus er bygget på Markusevangeliet og Q-kilden, og flere mener derfor at de ikke kan ses på som uavhengige kilder. Q-kilden var trolig en samling med ord og fortellinger fra Jesus, uten at de var satt inn i en kronologisk sammenheng. Forfatterne av evangeliene etter Lukas og Matteus har da trolig tatt utgangspunkt i det de mente var viktig i Markusevangeliet og Q-kilden, og tilpasset og fordelt stoffet der de mente de hørte hjemme kronologisk eller passet best i det budskapet de ville gi. Evangeliene er trolig korrigert gjentatte ganger i de overleveringene vi har i dag.

Det er ulike oppfatninger av om Johannesevangeliet formidler historiske opplysninger, eller om det kun er et skrevet for å fremme forfatterens egne teologiske synspunkter.[4]

Hva som kan ha historisk belegg og hva som er senere diktning er omdiskutert. Flere av skriftene har tilknytning til menigheter i de første århundrene, der tilhengerne av gnostisismen har produsert de fleste kjente skriftene. De fleste skriftene som omtaler Jesus, er trolig preget av forfatternes teologiske syn, og vektlegger mindre historisk nøyaktighet.

Den eldste bevarte avskriften av Det nye testamentet er trolig Codex Sinaiticus fra om lag år 333-350. Flere av bøkene i Det nye testamentet er derimot kjent i eldre avskrifter. Antall avskrifter av Det nye testamentet overgår andre historiske kilder, og det eksisterer 5600 avskrifter skrevet over mange hundre år.[5] Noen er nøyaktige avskrifter, mens i andre har avskriverne justert forelegget. I noen tilfeller er avskriftene justert i ettertid.

Romerske og jødiske kilder

Den romerske historikeren Suetonius nevner at det under keiser Claudius var uro der jøder i Roma lagte tumulter ved undersøkelsene av en «Chresto».[6] Dette er blitt tolket som henvisningen til en kristenforfølgelse eller jødeforfølgelse, avhengig om det er Kristus han egentlig viser til eller ikke. Hendelsen er ikke datert, men var trolig etter år 43 da Marcus Julius Agrippa den yngre forlot Roma. Dersom det er Kristus som er omtalt er det trolig fra før år 51, da Paulus ankom Roma. Dersom det ikke er Kristus kan det være senere. Noen mener år 49 er det mest sannsynlige, men det er usikkert og bygd på antakelser.

Den romerske historikeren Tacitus skriver rundt år 115 at en Kristus ble henrettet av Pontius Pilatus, prokurator i Judea.[7] Pontius Pilatus var prokurator mellom år 26 og 36. Om utsagnene hos Tacitus er ekte eller ikke er grunnlag for diskusjon (se Tacitus om Jesus Kristus). Blant de som mener at teksten er ekte er det også uenighet om Tacitus skrev ned det han visste var sikre historiske hendelser, eller bare gjenga det som var et populært kristent sagn som forfatteren antok var et historisk faktum.[8]

Plinius den yngre, romersk guvernør i Lilleasia, skriver ca. år 112 et brev til keiser Trajan for å spørre hva han skal gjøre med de kristne som synger lovsanger «til Kristus som til en gud».[9]

Man finner også Kristus nevnt hos Josefus, en jødisk historiker født ca. år 33, som i år 93 gav ut en jødisk verdenshistorie, som av mange har blitt brukt som vitne om Jesu oppstandelse. Gjennom en tekst som kalles «testimonium flavianium» forteller han om henrettelsen av Jesus. Det har vært diskutert om dette ble tilføyet eller redigert inn senere omkring år 400, etter alt å dømme av Biskop Eusebius av Cæsareasom en av mange teksttilpasninger som er gjort gjennom den tidlige kirkehistorien. Josephus omtaler forøvrig også steiningen av Jakob, «bror av Jesus, han de kaller Kristus». Noen mener at denne siste teksten er ekte, mens andre mener at den er et senere tillegg – se artikkelen Josefus om Jesus.

Tilstedeværelsen av uavhengige kilder er viktige i diskusjonene om Jesus som historisk person.

Jesus i tiden før sin offentlige virksomhet

Familie

De kildene vi har er samstemte om at Maria var mor til Jesus.

Markusevangeliet forteller ikke noe om hvem som var faren. Johannesevangeliet[10] skriver at Jesus er "Josefs sønn".

Matteus- og Lukasevangeliene har en annen oppfatning, ved at Maria skal ha blitt gravid ved Den hellige ånd.[11] Josef, Marias mann, var i så fall ikke biologisk far til Jesus. Josef og Maria tilhørte Juda stamme og var etterkommere av kong David (se egen artikkel om Jesu slektsregister). Etter et profeti gjengitt i det gamle testamentet[trenger referanse] skulle Messias være av Davids stamme. Tilknytning til stamme ble bare regnet gjennom mannsleddene, så om Jesus skulle være av Davids stamme var det ikke tilstrekkelig at mora var det. Videre skriver forfatteren av Matteusevangeliet at han ble regnet som Josefs sønn[12], og tilsvarende forteller forfatteren av Lukasevangeliet[13] at Jesus ble holdt for å være sønn av Josef.

I ikke-kristne kilder fra 100- og 200-tallet omtales Jesu fars navn å være Pantera. Navnet Pantera er kjent fra Tyskland, så det har vært spekulert i om hans far var en romersk soldat.[14][15]

Jakob, Joses eller Josef, Judas og Simon omtales som Jesu brødre.[16] De er trolig listet etter alder. Han hadde også søstre, men de er ikke navngitt. Om dette skal forstås som biologiske søsken med Maria som mor og Josef som far er omdiskutert, idet katolikker og ortodokse i alminnelighet holder frem tanken om Marias vedvarende jomfruelighet, mens protestanter som regel ikke gjør det (se egen artikkel Jesu brødre og søstre).

Jesus kan ha vært i slekt med Johannes Døperen, og apostlene Jakob og Johannes. De nøyaktige slektskapsforholdene er ikke kjent.

Jesu fødsel fra San Maria i Trastevere i Roma. Foto Nina Aldin Thune, 2004

Fødselen

Forfatterne av Markus- og Johannesevangeliene forteller ikke hvor de mente Jesus ble født. Forfatterne av Matteus- og Lukasevangeliene mente at Jesus ble født i Betlehem[17] i Judea. Men fødestedet er omdiskutert, og flere viser til Nasaret som Jesu fødested. Fødestedet kan ha blitt plasserte i Betlehem for å samsvare med et profeti av Mika fra Moresjet[18] om en framtidig hersker over Israel.

Når fødselen fant sted er også omdiskutert. Om en kobler opplysningene i evangeliene med andre opplysninger, kan han ha blitt født mellom fire og seks år før vår tidsregning («før Kristus») – se artikkelen Tidspunktet for Jesu Kristi fødsel.

Vi vet ikke når på året Jesus ble født.

Tidlig liv

Josef arbeidet som tømmermann, og Jesus har trolig fått opplæring som tømmermann.[19]

Familien fulgte de jødiske tradisjonene, og kan da ha besøkt Jerusalem hver påske.

Vi vet lite om Jesus før hans offentlige virksomhet, men noen skrifter har opplysninger om hans oppvekst.[20] Det er ulikt syn på om disse fortellingene kan betraktes som historiske.

Hovedberetningen om Jesus begynner når han er omkring tretti år. Dette var alderen da en person i Israel på den tiden ble regnet for myndig. Det har vært gjettet på at det kan være grunnen til at det sies lite om hans tidlige liv.

Jesus var fortrolig med jødiske skrifter skrevet på hebraisk og talte det lokale språket arameisk. Vi vet ikke om Jesus kunne skrive, og ingen tekster fra ham er bevart. I byen Edessa var det likevel et brev som skulle være skrevet av Jesus selv, og som ble oppbevart i byens arkiv. Byen hadde derfor lenge en høy status innen kristendommen, som den "velsignede byen".[21] Det er ulike oppfatninger om det var ekte.

Jesu offentlige virksomhet

Matteus-, Markus-, Lukasevangeliene har en vag kronologi, og leseren kan få inntrykk av at Jesus bare virket i noen måneder før han ble henrettet. På den annen side nevner Johannes-evangeliet flere påskefeiringer[22] som skal ha funnet sted i denne tiden. Avhengig av hvordan en vektlegger kildene, regner mange Jesu virke for å ha vart mellom ett og tre år. Virksomheten pågikk for det meste i Galilea, men Jesus reiste også til Judea og Jerusalem. De som skrev evangeliene var innbyrdes uenige om kronologien i hva Jesus foretok seg i denne perioden.[23] De har likevel med seg en god del av de samme fortellingene, men satt inn i forskjellige sammenhenger.

Jesu offentlige virksomhet kan ha begynt med at han lot seg døpe av døperen Johannes.[24] Etter dette skal han ha trukket seg en stund tilbake (da Jesu fristelser fant sted), før han begynte sin virksomhet. Han samlet tilhengere rundt seg, blant annet tolv disipler. Forfatterene av evangeliene var uenige om navnene på disiplene.

Forfatterne av evangeliene forteller at han helbredet syke. Helbredelsene av syke foregikk stort sett ved at han drev ut onde ånder som han mente de syke var besatt av. Når åndene var drevet ut, var de i følge evangeliene friske.[25]

Han trøstet fattige ved å vise til at Guds rike snart skulle komme.

Forfatterne av evangeliene forteller at Jesus skal ha utført flere mirakler eller undere. Det er ulike oppfatninger om det er en historisk kjerne i fortellingene.[26] Underne er:

  • Omvandlet vann til vin.[27] Teksten kan være hentet fra en beskrivelse av en fest for Dinonyses.[28]
  • Vekkingen av Lasarus etter at han hadde vært død i flere dager.[29] Siden det bare er Johannesevangeliet som omtaler hendelsen er kildegrunnlaget svakt. Johannesevangeliet er også det yngste av evangeliene.[30]
  • Stillet en storm.[31]
  • Gått på vannet.[32] Flere liknende historier om personer som gikk på vannet er kjent fra samtiden og kan være hentet derfra.[33]
  • Matet en stor folkemengde med svært lite mat.[34] Historien kan være hentet fra kongenes bok.[35]

Han rettet krasse angrep mot de rike, de lettvinte, de umoralske, de selvtilfredse og fariseerne. Samtidig angrep han den eksisterende religiøse og sosiale orden i det jødiske samfunnet blant annet om:[36] arbeid på sabbaten, vaske hendene før måltider, "øye for øye"-moralen, faste, at rike ikke kunne komme i himmelen, barnas plikt til å begrave foreldrene, samvære med skatteinnkrevere og prostituerte samt romernes rett til skattlegging.

Jesu død

Jesu siste timer på korset, malt av Albrecht Altdorfer

Jesus ble pågrepet i Getsemane og forhørt av blant andre ypperstepresten, kong Herodes Antipas og landshøvdingen Pontius Pilatus. Han ble dømt til døden, og henrettet.[37]

Det eksakte årstallet for henrettelsen er ikke kjent, men forskere har foreslått årstall mellom 30 og 36.[38][39][40][41] Et flertall av moderne forskere lander på 7. april år 30.[42][43] En annen populært dato er fredag 3. april år 33.[44][45][46]

Slik det er beskrevet døde Jesus første påskedag den 14. nisan (abib) ifølge den jødiske kalenderen.[47] Det skjedde omkring klokken 15.[48]

Etter henrettelser var det vanlig at de drepte ble lagt i en grav dekket med sand.[49] Det var imidlertid vanlig å legge legemet til døde i rike familier i en hule, for så å samle sammen skjelettet av den avdøde ett år etter gravferden, i en liten steinkiste.[50] Det er derfor ulike oppfatninger om evangelistene beskrivelser av at Jesus ble lagt i en hule etter henrettelsen er rett.[51]

Jesu oppstandelse

Ifølge Matteus-, Lukas- og Johannesevangeliene sto Jesus opp fra de døde etter korsfestelsen. Opplysningene i evangeliene om hvem som skal ha sett Jesus og hvor han ble sett, er ikke samsvarende. Det er ulike oppfatninger om hva som er grunnen, og betydningen av forskjellene. Seieren over døden er ifølge kristendommen et avgjørende tegn på hans guddommelige natur.

Markusevangeliet slutter med at graven sies å være tom.[52] Det er ulike oppfatninger om hva som er grunnen til at forfatteren av det eldste testamentet i Bibelen ikke har skrevet om Jesu oppstandelse.[53]

Etter evangeliet til Basilides (som forkynte i perioden 117–138), ble Jesus ombyttet med Simon av Cyrene, som ble hengt i stedet for Jesus. Som kilde angir han apostelen Peter.[54]

De som skrev de gnostiske evangeliene mente at Jesus ikke hadde en legemlig oppstandelse. Døden var en frigjøring fra legemet, og en legemlig oppstandelse ville ha brakt Jesus inn i en uønsket kobling med legemet.

Læren

Hva Jesus lærte fra seg er det i hovedtrekk enighet om. Samtidig er store deler av hans lære grunnlag for fortolkninger. Det vises enklest i alle splittingene som har rammet kristne menigheter gjennom tidene, og som bunner i tolkningsforskjeller der alle mener at de tolker Jesus rett. Noen anser tekstene i de fire evangeliene i det nye testamentet som åpenbaringer som skal forstås ordrett. Manglende samsvar mellom de ulike kildene tolkes da som at det er leseren som ikke har full innsikt. Andre ser på evangeliene og andre dokumenter som historiske kilder eller vitneutsagn, som skal behandles som andre kilder eller vitneutsagn i rettssak, der vitneutsagnene er skrevet ned lenge etter at læren ble forkynt, og av andre enn dem som hørte Jesus fortelle. De fleste kristne lager også bevisst eller ubevisst et hierarki av hvilke utsagn eller prinsipper som er viktigst gjerne med grunnlag i en tradisjon eller opplæring, og tolker de øvrige tekstene ut fra det.

Forfatterne av evangeliene har vektlagt ulike forhold når de har fortalt, med den følge at en får et beskjedent antall sammenfall dersom en krever at en må ha uavhengige vitneutsagn for å kunne slå fast hva Jesus egentlig sa. Når flere av utsagnene som mange anser som viktige bare forekommer i en kilde oppstår det en diskusjon om godheten av kilden. Samtidig gir ulike vinklinger fra forfattere med ulike bakgrunn, også muligheter til å få forstå hvordan flere lyttere kan ha oppfattet Jesus.

Jesus brukte lignelser og paradokser for å forklare og understreke sitt budskap. Det sentrale emnet i hans forkynnelse synes å være Guds rike eller "himmelriket", og hvordan man kan bli frelst inn i dette riket. Hans lære, som enkelte mener blir oppsummert i Fadervår, forteller om en barmhjertig Gud. Andre legger vekt på den dømmende og straffende Gud, og gudsfrykten.

Flere kilder[55] framhever at Jesus skal ha gitt en hemmelig lære (gnostisk) til særlige invidde personer. Dette budskapet framgår av en rekke skrifter, der Tomasevangeliet er det mest kjente. Det er ulik oppfatning om dette stammer fra Jesus.

Artikkelen kristendom gir et innblikk i de delene det har vært mest strid om.

Formålet med læren

Tango-nosources.svgMangler kilder: Dette avsnittet trenger flere kildehenvisninger for å kunne verifiseres.
Hjelp gjerne til med å forbedre denne artikkelen ved å legge til pålitelige kilder (en). Materiale uten kilder kan bli fjernet.

Det framgår ikke umiddelbart[trenger referanse] hva som er formålet med det Jesus lærte bort, men mange velger å bruke et eller flere av disse sitatene til å forklare det:

«For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Gud sendte ikke sin sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.»[56]

«For å vitne om sannheten er jeg født, og derfor er jeg kommet til verden..»[57]

«Herrens ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne godt budskap for fattige. Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren.»[58]

«Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til farens, sønnens og den hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!»[59]

Kontroversielle synspunkter

Det er deler av det budskapet som Jesus skal ha formidlet, som mange av dagens tilhengere[hvem?] mener ikke er aktuelle[trenger referanse]. Det gjelder særlig Jesu uforsonlige holdning til annerledes tenkende[60], hans oppfatning av tilstedeværende onde makter (Satan, onde ånder, urene onder med mer)[61], at sykdom har sin årsak i onde ånder[62] og læren om fortapelse og Helvete.[63]

Vedrørende de som ikke følger Jesus lære, sier Jesus blant annet: «Men den som lokker til fall en av disse små som tror på meg, han var bedre tjent med å få en kvernstein hengt om halsen og bli senket i havets dyp». [64]

Når det gjelder fortapelse, sier Jesus blant annet: «Slik skal det gå ved verdens ende: Englene skal dra ut og skille de onde fra de rettferdige og kaste dem i ildovnen, der en gråter og skjærer tenner». [65]

Var Jesus en historisk person?

Debatten om Jesu eksistens er ikke ny. På slutten av 1800-tallet oppstod det i Nederland en teologisk bevegelse med et radikalt kritisk syn på Jesus. Ifølge representantene for denne bevegelsen er Jesus og apostlene ahistoriske konstruksjoner, og ingen av Paulus' brev er autentiske. Fremtredende representanter for det radikalt kritiske syn var: Abraham Dirk Loman (1823–1897), Willem Christiaan van Manen (1842–1905), Gerardus Johannes Petrus Josephus Bolland (1854–1922) og Gustaaf Adolf van den Bergh van Eysinga (1874–1957).[66] Franskmennene Constantin-François Volney (1757–1820) og Charles François Dupuis (1742–1809) er to eksempler på at lignende teorier hadde sine talsmenn også under opplysningstiden.[67]

På midten av 1800-tallet argumenterte Bruno Bauer (1809–1882), en hegelianer, for at den egentlige grunnleggeren av kristendommen ikke var en historisk Jesus-skikkelse, men den jødiske filosofen Filon av Alexandria (20 f.Kr.-50 e.Kr.).[68] Sammen med Bruno Bauer og Albert Kalthoff, er Arthur Drews (1865–1935) representant for en retning som betvilte den historiske Jesus Kristus (kalt Jesus-myten).

Teorien om at Jesus ikke er en historisk person hadde få tilhengere på 1900-tallet, men opplever i dag en renessanse, som sannsynligvis ble initiert av George Albert Wells (født 1926). Wells sørget for diskusjon og uenighet med bøkene The Jesus Legend (1996) og The Jesus Myth (1998), men han utelukket aldri at noen av fortellingene om Jesus kunne være basert på historiske hendelser. Det gjør derimot den tyske teologen Hermann Detering (født 1953)[69] og to amerikanske professorer i teologi: Darrell J. Doughty[70] og Robert M. Price (født 1954).[71] Ifølge Price må bevisbyrden plasseres hos forsvarerne (ikke motstanderne) av det tradisjonelle synet på Jesus som historisk person; her skiller han seg klart ut fra flertallet av vår tids teologer. Earl Doherty argumenterer for at Paulus ikke forholder seg til Jesus som historisk person, siden Paulus aldri refererer til biografiske detaljer om Jesus.[72] Timothy Freke og Peter Gandy står for et lignende syn.[73]

Andre syn på Jesus Kristus

Mohammad, islams største profet, framstilt i et persisk manuskript fra middelalderen som den som leder de tidligere profetene Jesus, Abraham, Moses og andre hellige personer (til høyre). Ifølge Koranen var Isa (arabisk for Jesus) en av Guds mest elskede profeter sendt spesielt for å veilede Israels barn.[trenger referanse] Legg merke til hvordan gloriene er formet som ildtunger.

Jehovas vitner og andre tilhengere av antitrinitarisme ser Jesus som Guds sønn, men ikke som en del av noen treenig guddom.

Sunni- og sjiamuslimer tror ikke at Jesus ble korsfestet, men at han ble tatt opp til himmelen av Gud og vil bli sendt av Gud for å bringe fred og orden i verden. Muslimer har Isa (arabisk for Jesus) som en av de 25 islamske profeter. Ifølge Koranen var Jesus sendt spesielt for å veilede Israels barn.[trenger referanse]

Qadianibevegelsen mener at Jesus ble korsfestet, men at han ikke døde. Senere ble han tatt ned og ble holdt i skjul for å ikke bli angrepet, og reiste til India for å forkynne de ti stammene fra Israel.

I noen nyere synkretistiske bevegelser fortelles det at Jesus i sitt tidlige liv var i India og studerte hinduistiske og buddhistiske skrifter.[74] At kristne kilder sier lite om Jesus før han var omkring tretti år tas til inntekt for dette.

Andre religioner hvor Jesus har en sentral plass er bahá'í, mandeanisme, manikeisme, mormonerne og en del retninger av New age.

Jødedommen, samaritanerne, Scientologikirken, hinduismen og buddismen tillegger vanligvis ikke Jesus noen betydning.

Ateister vil vanligvis klassifisere Jesus som filosof eller religionsstifter. I Norge er det særlig Andreas Edwien som har gått langt i sin kritikk av Jesu lære og troen på oppstandelsen.

Referanser

  1. ^ Se for eksempel den Den athanasianske trosbekjennelse.
  2. ^ Early Christian Writings (Early Church Fathers). Besøkt 6. juni 2006.
  3. ^ Paul Verhoeven: Jesus of Nazareth, Seven Stories press, New York, 2008, side 14.
  4. ^ Paul Verhoeven: Jesus of Nazareth, Seven Stories press, New York, 2008, side 12-13.
  5. ^ Can We Trust the New Testament as a Historical Document?. Besøkt 13. sept 2013.
  6. ^ På latin lyder teksten: "Iudaeos impulsore Chresto assidue tumultuantis Roma expulit." – http://www.thelatinlibrary.com/suetonius/suet.claudius.html.
  7. ^ The Internet Classics Archive (Tacitus: Annales kap. XV). Besøkt 6. juni 2006.
  8. ^ Price, Robert M. The Incredible Shrinking Son of Man: How Reliable is the Gospel Tradition?. New York: Prometheus, 2003
  9. ^ Early Christian Writings (Plinius brev om de kristne). Besøkt 6. juni 2006.
  10. ^ Johannesevangeliet kapittel 1.45
  11. ^ Matteusevangeliet kapittel 1.18 til 1.20
  12. ^ Matteusevangeliet kapittel 13.55
  13. ^ Lukasevangeliet kapittel 4.23
  14. ^ Paul Verhoeven: Jesus of Nazareth, Seven Stories press, New York, 2008, side 32.
  15. ^ Jesus omtales som sønn av en romersk soldat i den babylonske utgaven av Talmud, jamfør Jacob Jervell: Den historiske Jesus, 2. utgave 1969, side 102. Denne utgaven av Talmud ble avsluttet omkring år 500.
  16. ^ Markusevengeliet kapittel 6.3, Matteusevangeliet kapittel 13.55. De er uenige om den nest eldste broren het Joses eller Josef
  17. ^ Matteusevangeliet kapittel 2:1 og Lukasevangeliet kapittel 2:15
  18. ^ Mika kapittel 5: 1-4
  19. ^ Det greske ordet i Markusevangeliet kapittel 6:3 er "tektōn", som kan bety snekker eller håndverker som arbeider med tre, stein eller metall. På norsk har det vært vanlig å oversette ordet med tømmermann.
  20. ^ I Matteus-evangeliet kapittel 2 fortelles det at Maria og Josef måtte flykte med den nyfødte Jesus til Egypt for en tid. En kan også for eksempel lese at han gjorde undere som barn. En beretning handler om at han laget fugler av leire, og så gjorde dem levende. Barneevangeliet etter Tomas forteller at Jesus tok livet og av et barn. Når andre klaget gjorde ham dem blinde.
  21. ^ Tom Holland: The Shadow of the Sword, 2013, side 166.
  22. ^ Johannes-evangeliet 2:13, 6:4 og kanskje 5:1
  23. ^ Se for eksempel Jacob Jervell: Den historiske Jesus, 2. utgave 1969.
  24. ^ Dåpen har som sentral handling i kristne menigheter gitt tallrike utlegninger i legendarieskrivingen og gjennom folkediktningen, og er dessuten nedfelt i ulike former for folkelig religiøsitet. Se Ferdinand Chr. P. Ohrt: Die ältesten Segen über Christi Taufe und Christi Tod in Religionsgeschichtlichem Lichte. Det Kgl. Danske Videnskabernes Selskab. Historisk-filologiske Meddelelser XXV, 1. København 1938. Dåpen er tillagt en avgjørende betydning for opplæringen innenfor den kristen tro. Den ledet også til innføringen av konfirmasjonen.
  25. ^ Paul Verhoeven: Jesus of Nazareth, Seven Stories press, New York, 2008, side 79ff.
  26. ^ Se for eksempel Paul Verhoeven: Jesus of Nazareth, Seven Stories press, New York, 2008.
  27. ^ Johanesevangeliet 2:1-10.
  28. ^ Paul Verhoeven: Jesus of Nazareth, Seven Stories press, New York, 2008, side 51.
  29. ^ Johannesevangeliet 11 og 12.
  30. ^ Paul Verhoeven: Jesus of Nazareth, Seven Stories press, New York, 2008 mente at dette var en vandrehistorie siden en nesten identisk historie med en mann som blir senket ned gjennom et hull i taket for å bli gjenopplivet, også er kjent fra indiske kilder. Åpningen i taket var for å slippe ut de onde åndene etter helbredelsen.
  31. ^ Markusevangeliet 4:37 og Lukasevangeliet 8:24.
  32. ^ Markusevangeliet 6:48, Matteusevangeliet 14:25 og Johannesevangeliet 6:19
  33. ^ Paul Verhoeven: Jesus of Nazareth, Seven Stories press, New York, 2008, side 107.
  34. ^ Markusevangeliet 8:14-20, Matteusevangeliet 15:36-37, Lukasevangeliet 9:16-17 og Johannesevangeliet 6:9-16
  35. ^ 2. Kongebok 4:42-44, jamfør også Paul Verhoeven: Jesus of Nazareth, Seven Stories press, New York, 2008, side 100
  36. ^ Paul Verhoeven: Jesus of Nazareth, Seven Stories press, New York, 2008, side 132-136.
  37. ^ Ifølge den kirkelige tradisjon ble Jesus naglet til et kors (to bjelker som krysser hverandre). Slik forklares det at korset har vært et vanlig symbol innen kristendommen; det symboliserer Jesu korsfestelse. Men noen mener med grunnlag i det greske ordet staurós, at den opprinnelige betydningen av ordet staurós er lik det norske ordet «staur», altså en påle eller pæl. Det skal det ha vært en tekst på Jesu kors, men forfatterne av evangeliene er uenige om teksten.
  38. ^ Paul L. Maier "The Date of the Nativity and Chronology of Jesus" in Chronos, kairos, Christos: nativity and chronological studies by Jerry Vardaman, Edwin M. Yamauchi 1989 ISBN 0-931464-50-1 pages 113–129
  39. ^ The Cradle, the Cross, and the Crown: An Introduction to the New Testament by Andreas J. Köstenberger, L. Scott Kellum 2009 ISBN 978-0-8054-4365-3 page 114
  40. ^ Jesus & the Rise of Early Christianity: A History of New Testament Times by Paul Barnett 2002 ISBN 0-8308-2699-8 pages 19–21
  41. ^ Dersom en følger tekstene i Det nye testamentet bokstavtro ender en trolig mellom år 25 og år 29, forutsatt at han ble født mellom år 4 og år 6 før vår tidsregning, var 30 år da han startet forkynnelsen (Lukasevangeliet 3:23) og drev ett til tre år med forkynnelse. År 25 er det tidligst mulige da Pontius Pilatus ble landshøvding det året.
  42. ^ Rainer Riesner, Paul's Early Period: Chronology, Mission Strategy, Theology (Wm. B. Eerdmans Publishing, 1998), page 58.
  43. ^ Josef Blinzler, Der Prozess Jesu (Pustet, 1960) cited in Colin J. Humphreys, The Mystery of the Last Supper: Reconstructing the Final Days of Jesus (Cambridge University Press, 2011) page 14.
  44. ^ Maier, P.L. (1968). «Sejanus, Pilate, and the Date of the Crucifixion». Church History 37 (1): 3–13.
  45. ^ Fotheringham, J.K. (1934). «The evidence of astronomy and technical chronology for the date of the crucifixion». Journal of Theological Studies 35: 146–162.
  46. ^ Humphreys, Colin J. (2011). The Mystery of the Last Supper: Reconstructing the Final Days of Jesus. Cambridge: Cambridge University Press. p. 193. ISBN 978-0-521-73200-0
  47. ^ Matteusevengeliet 26,2; Johannesevangeliet 13,1–3; 2. Mosebok 12,1–6; 13,4. Dette året falt påsken på den sjette dagen i uken (fra solnedgang torsdag til solnedgang fredag, etter jødenes måte å regne døgnet på). Evangeliet etter Johannes (Johannesevangeliet 19,31) sier at «denne sabbaten var en stor høytidsdag». Dagen etter påskedagen var alltid en sabbatsdag, uansett hvilken ukedag den falt på (3. Mosebok 23, 5–7). Men når denne spesielle sabbaten falt sammen med den vanlige sabbaten (ukens sjuende dag), ble den kalt en «stor» sabbat eller høytidsdag.
  48. ^ Lukasevengeliet 23,44–46
  49. ^ Paul Verhoeven: Jesus of Nazareth, Seven Stories press, New York, 2008, side 177.
  50. ^ Kartveit Magnar: Sann, sannare, sannast?, Stavanger Aftenblad, 8. august 2009.
  51. ^ Paul Verhoeven: Jesus of Nazareth, Seven Stories press, New York, 2008, side 177.
  52. ^ Markusevangeliet har et nyere tillegg om oppstandelsen. I de fleste Bibelutgaver gjengis denne ekstra teksten, men settes i parentes.
  53. ^ se blant annet Andreas Eidwin: Dogmet om Jesus
  54. ^ Tom Holland: The Shadow of the Sword, 2013, side 164.
  55. ^ Thomasevangeliet inneholder den hemmelige læren Jesus skal ha gitt til Thomas. Evangeliet etter Maria Magdalena inneholder den hemmelige læren Jesus skal ha gitt til Maria Magdalena. Judasevangeliet inneholder den hemmelige læren Jesus skal ha gitt til Judas. For drøfting av disse evangeliene kan en for eksempel se Paul Verhoeven: Jeus of Nazareth, 2010, side 14-20. Verhoeven er kritisk til om de formidler kunnskap som kommer fra Jesus.
  56. ^ Johannesevangeliet 3,16-17
  57. ^ Johannesevangeliet 18:37
  58. ^ Lukasevangeliet 4:18-19
  59. ^ Matteusevangeliet 28:19-20
  60. ^ Matteusevangeliet 10:14, 18:6, Markusevangeliet 9:42 med flere.
  61. ^ Matteusevangeliet 8:16, 10:01, 16:21 med flere.
  62. ^ Matteusevangeliet 10:14, 18:6, Markusevangeliet 9:42 med flere.
  63. ^ Matteusevangeliet 13:49, 13:50 med flere.
  64. ^ Matteusevangeliet 18:6, jamfør Markusevangeliet 9:42.
  65. ^ Matteusevangeliet 13:49, 13:50
  66. ^ Se Hermann Deterings tyske webside.
  67. ^ Constantin-François Volney, Les ruines, ou Méditations sur les révolutions des empires, Paris (1791); Charles François Dupuis, Origine de tous les cultes, Paris (1794).
  68. ^ Se Friedrich Engels, «Bruno Bauer und das Urchristentum», artikkel (1882).
  69. ^ Hermann Detering, Der gefälschte Paulus: Das Urchristentum im Zwielicht, Düsseldorf (1995).
  70. ^ Se Darrell J. Doughtys amerikanske hjemmeside
  71. ^ Robert M. Price, The Incredible Shrinking Son of Man: How Reliable Is the Gospel Tradition?, New York (2003).
  72. ^ Earl Doherty, The Jesus Puzzle: Challenging the Existence of an Historical Jesus, 4. opplag, Ottawa (2005).
  73. ^ Timothy Freke, Peter Gandy, The Jesus Mysteries: Was the Original Jesus a Pagan God?, Oxford (1999).
  74. ^ http://www.nrk.no/nyheter/verden/1.7922353

Se også

Eksterne lenker

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Jesus Christ – bilder, video eller lyd
Wikiquote-logo.svg Wikiquote: Jesus – sitater