Christopher Hitchens

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Christopher Eric Hitchens
Christopher Eric Hitchens
Christopher Hitchens, 2007
Født 13. april 1949
England Portsmouth, England
Død 15. desember 2011 (62 år)
USA Houston, Texas, USA
Yrke Forfatter, journalist
Nasjonalitet Storbritannia Storbritannia
USA USA
Emne(r) Politikk, religion, historie, litteratur

Christopher Eric Hitchens (født 13. april 1949 i Portsmouth, England, død 15. desember 2011) var en britiskfødt forfatter, journalist og litteraturkritiker. Hitchens var spaltist i Vanity Fair, The Atlantic, The Nation, Slate og Free Inquiry; i tillegg bidro han også til andre publikasjoner og fikk jevnlig publisert artikler i Wall Street Journal. Hans bror er den britiske journalisten Peter Hitchens.

Hitchens var kjent som en markert samfunnsdebattant og for sin ateisme, antiteisme, antifascisme og anti-monarkisme. I boken The Missionary Position kom han med sterk kritikk av Mor Teresa. Han har også kritisert Bill Clinton og Henry Kissinger, samtidig som han har hyllet andre forfattere, som blant andre Thomas Paine, Thomas Jefferson og George Orwell. Sistnevnte skrev han en bok om, med tittelen Why Orwell Matters. Han tar et oppgjør med religion i sin bok God is not Great: How Religion Poisons Everything (2007).[1]

I mai 2007 kom han med svært hard kritikk av den nylig avdøde pastoren og evangelisten Jerry Falwell som han blant annet kalte en bedrager, og uttalte videre at «Falwell har gjort stor skade på forholdet mellom Israel og USA ved å støtte opp om jødiske ekstremister på den okkuperte Vestbredden».[2] Han regnet seg som trotskist, men som en resultat av terroraksjonen 11. september 2001 gikk han ut til støtte for president Bush og krigen mot terror. Likevel definerte han seg aldri som konservativ, og begrunnet støtten til krigen som en solidarisk handling til blant andre kurderne i Irak. Han gav også støtte til de danske karikaturtegnerne som avbildet Muhammed i Jyllands-Posten. Hitchens støttet også sin kollega Salman Rushdies kontroversielle bok, Sataniske Vers, og fordømte Ayatollah Khomeinis fatwā mot Rushdie.

Hitchens’ sterke teisme-motstand og hans svært direkte og konstruktive kritikk mot politikere ga ham en viss innflytelse innenfor media og politikk. I 2009 ble han plassert som nummer fjkorten på Forbes liste over «de 25 mest innflytelsesrike liberalere i amerikanske media».[3] Nyhetsmagasinet I 2011 plasserte magasinet TIME Hitchens som den åttende mest innflytelserike personen i verden.[4]

Hitchens ble amerikansk statsborger på sin 58-årsdag den 13. april 2007. I juni 2010 publiserte han sin selvbiografi, Hitch-22: A Memoir. Senere samme måned kunngjorde han at han hadde fått kreft i spiserøret og sannsynligvis hadde kort tid igjen å leve.[5] Hitchens døde 15. desember 2011 etter komplikasjoner av kreft, han ble 62 år.[6]

Biografi[rediger | rediger kilde]

1949–1970: tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Christopher Hitchens ble født i Portsmouth som det eldste av to barn. Hitchens var sønn av Eric Ernest Hitchens, en britisk kommandør som gjorde seg bemerket i Royal Navy under andre verdenskrig. Hans mor, Yvonne Jean, jobbet også i marinen. De to traff hverandre under krigen i Skottland.[7] På grunn av farens karriere ble familien nødt til å flytte fra sted til sted, blant annet til Malta, hvor hans bror Peter ble født.[8]

Hans mor sa en gang følgende: «hvis det skal finnes en overklasse i dette landet, skal Christopher bli med i den».[9] Han ble derfor utdannet ved Leys School, i Cambridge, og senere ved Balliol College i Oxford. I Hitchens memoarer, Hitch-22, beskriver han at han hadde enkelte homoseksuellse eksperimenter under internatskolen og på universitetet.[10] Hitchens ble svært inspirert av forfattere og bøker som blant annet Richard Llewellyns bok How Green Was My Valley, Arthur Koestlers bok Mørke midt på dagen, Fjodor Dostojevskijs bok Forbrytelse og straff, R. H. Tawneys kritikk i sin bok Religion and the Rise of Capitalism og særlig av forfatteren George Orwell.[7] Inspirert av sin sterke motstand mot vietnamkrigen, atomvåpen og rasisme ble Hitchens på 1960-tallet medlem av et politisk venstreparti. Han deltok også i flere politiske protester og bevegelser på 1960- og 70-tallet. Han ble medlem i det britiske Labour Party i 1965, men ble utvist i 1967 sammen med flere andre Labour-studenter, hovedsakelig fordi Hitchens kritiserte datidens statsminister Harold Wilson for støtten til krigen i Vietnam.[11] Hitchens ble inspirert av Peter Sedgwick og Victor Serge, og dannet en ideologisk interesse for trotskisme og anti-stalinisme.[7] Gjennom årene som student ble han flere ganger arrestert og angrepet i de mange politiske aktivitetene og protestene han deltok i.

1970–1981: Journalistisk karriere[rediger | rediger kilde]

Hitchens forlot Oxford med en tredjeklasses grad.[12] Hans første jobb var i Times Higher Education, hvor han skrev om samfunnsvitenskapelige emner. Hitchens har senere innrømmet at han hatet jobben og ble senere oppsagt. Han har uttalt «Jeg tror noen ganger at dersom jeg var god i den jobben, ville jeg fortsatt drevet med det».[13] Senere på 1970-tallet jobbet han i New Statesman, et politisk magasin, og ble venner med blant andre Martin Amis og Ian McEwan. Først her fikk han sitt ry for å være en sterk venstreorientert debattant, etter sine svært aggressive utfall mot vietnamkrigen, Henry Kissinger og den katolske kirken. I 1973 døde Hitchens’ mor i Athen, men da Hitchens fløy ned, rapporterte han om den konstitusjonelle krisen som militærjuntaen befant seg i. Dette resulterte i et førstesideoppslag i New Statesman.[14]

1970–1981: Amerikansk karriere[rediger | rediger kilde]

Hitchens emigrerte til USA i 1981, etter at han hadde skrevet skrev svært kritisk om Ronald Reagan, George H.W. Bush og amerikansk utenrikspolitikk i Sør- og Sentral-Amerika for The Nation.[15][16] Han bodde også mange år i Kypros som utenrikskorrespondent.[17] Det var også her han traff sin første kone, Eleni Meleagrou, som han fikk to barn sammen med. Han ble «Contributing Editor» i Vanity Fair i 1992, og skrev over ti spalter hvert år. Hitchens forlot The Nation i 2002, da han hadde havnet i en dyp uenighet med kollegaer om Irak-krigen.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Som forfatter[rediger | rediger kilde]

Som medforfatter, medredaktør eller redaktør[rediger | rediger kilde]

Multimedia[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Tore Gjerstad (2007.11.12). Hitchens guide til galaksen (Norsk). Dagbladet. Besøkt 28. august 2011.
  2. ^ Christopher Hitchens on Jerry Falwell. CNN (Youtube). Besøkt 7. mai 2011.
  3. ^ The 25 Most Influential Liberals In The US Media. Forbes (22 January 2009). Besøkt 23 November 2009.
  4. ^ http://www.time.com/time/specials/packages/article/0,28804,2058044_2061021_2061023,00.html
  5. ^ Ulrik Eriksen (15. juli 2010). Gutten i røyken. Dagbladet. Besøkt 7. mai 2011.
  6. ^ http://www.vanityfair.com/online/daily/2011/12/In-Memoriam-Christopher-Hitchens-19492011
  7. ^ a b c Walsh, John. The Independent. "Hitch-22: A memoir by Christopher Hitchens" Retrieved 28 May 2010
  8. ^ Christopher Hitchens In Depth. Book TV. 2 September 2007.
  9. ^ Lynn Barber "Look who's talking", The Observer, 14 April 2002
  10. ^ Levy, Geoffery, "So Who Were the Two Tory Ministers Who Had Gay Flings with Christopher Hitchens at Oxford?", Daily Mail, 6 March 2010, accessed 30 May 2010
  11. ^ Long Live Labor — Why I'm for Tony Blair Slate, 25 April 2005
  12. ^ Alexander Linklater (May 2008). Christopher Hitchins. Prospect Magazine. Besøkt 17 February 2009.
  13. ^ Christopher Hitchens Explains Why You Should Quit Your Job. YouTube. Besøkt 16 December 2011.
  14. ^ Barber, Lynn. «Look who's talking», The Guardian, 13 April 2002. Besøkt 1 April 2010
  15. ^ For the Sake of Argument by Christopher Hitchens Interview with Brian Lamb for the show nBooknotes, a author interview series on C-SPAN (some biographical information) 17 October 1993
  16. ^ The Boy Can't Help It In-depth interview and profile] in New York Magazine, 19 April 1999
  17. ^ At the Rom: Three New Commandments She Does The City, 30 April 2009