Menneskesønnen
- «Menneskesønnen» er et navn Jesus Kristus brukte om seg selv.
Menneskesønnen (hebraisk ben adam, arameisk bar enascha eller bar nascha, gresk ὁ υἱὸς τοὺ ἀνθρώπου) blir tolket som et idiom for mennesket som type – i en semittisk (og hellenistisk) sammenheng. Det blir også brukt om en transcendental eller eskatologisk frelsesskikkelse i enkelte tekster i antikken, deriblant Daniels bok og Enoks bok. Betegnelsen finnes i Det nye testamente, og står særlig sentralt i Jesus fra Nasarets forkynnelse i evangeliene.
Antropos – ἀνθρώπου – blir i noen sammenhenger (jf. Antropologi) oversatt med Mennesket. Endelsen av ordet -pos innebærer forsåvidt betydningen avkom, barn. Antropos blir således forstått som det kommende mennesket. Antroposbetegnelsen, i forstand av at det peker på avkommet, er således kjønnsnøytralt. Den første delen av ordet, jamfør 'andros', er betegnelsen for mann og menneske, slik som 'maðr' i norrønt og 'man' i engelsk.
Innen jødisk mystikk, i kabbala, finnes tanken om en himmelsk menneske-skikkelse, nemlig Adam Kadmon – «den opprinnelige Adam». Dette kan se ut til å ha vært en utbredt forestilling innen fariseeiske miljøer på Jesu tid, og en viss innflytelse på forestillingene innen tidlig kristendom synes derfor ikke urimelig å påregne. De mest direkte kilder til de fremstillinger vi finner i evangeliene er trolig Daniels bok og Enoks bok.
Flere religionsforskere mener å se idehistoriske forbindelser mellom den jødiske tanken om Adam Kadmon, evangelienes Menneskesønn-skikkelse og den antikke forestillingen om Antropos – et himmelsk ur-menneske, som er en form for spirituell stamfar til alle fysisk eksisterende mennesker. Man finner også paralleller til den platonske tanken om «menneskets ide», en spirituell menneskelig essens, som er transcendent.
Enkelte, deriblant den anerkjente norske teologen Sigmund Mowinckel, har hevdet at de fleste slike mytologier om et himmelsk menneske, opprinnelig stammer fra svært gamle indo-iranske forestillinger. Det er en utbredt antagelse at disse tankene også ligger bak den norrøne forestilling om jotnen Yme (Ymir), hvis kropp gudene brukte som «råmateriale» da de skapte den fysiske verden.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Jewish Encyclopedias artikkel «Adam Kadmon»
- Sigmund Mowinckel: Opphavet til den senjødiske forestilling om Menneskesønnen, s.189-244, Norsk Teologisk Tidsskrift, 1944
- Terje G. Simonsen: Enok – den glemte profet, s. IX-LXXXVIII, i Enoks Bok, Verdens Hellige Skrifter (De norske bokklubbene 2003)