Pontius Pilatus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ecce Homo («Se mennesket!»), Antonio Ciseris tolkning av Pontius Pilatus som viser fram en pisket Jesus fra Nasaret til beboerne av Jerusalem.

Pontius Pilatus var en romersk guvernør eller prefekt i Palestina, den daværende romerske provinsen Judea, fra år 26 til rundt år 36 e.Kr. under keiser Tiberius. Han er mest kjent fra Bibelen hvor han er den som tok den endelige beslutningen om Jesus Kristuskorsfestelse.

De biografiske detaljer om hans liv før og etter hans stilling i Judea er stort sett ukjente, men har blitt utvidet av legendarisk materiale som hevder at hans hustrus navn var Procula (hun er kanonisert som en helgen i Den ortodokse kirke) og hans fødested var i Fortingall i Perthshire i Skottland. Pilatus selv er en helgen i Den etiopiske ortodokse kirke.

Titler[rediger | rediger kilde]

En inskripsjon som er blitt funnet ved Caesarea Maritima (som ligger ved kysten mellom Tel Aviv og Haifa i dagens Israel) kaller Pontius Pilatus for prefekt, mens Tacitus omtaler ham som promagistrat av denne provinsen.

Pilatus' fornavn er ikke kjent. Det fantes ikke mer enn ca. 20 romerske guttenavn i bruk, men enten han har fått fornavnet Gaius eller Markus, ville familienavnet ta over etterhvert som han vokste opp. Familienavnet Pilatus betyr «spydkaster». Pilum var en type spyd bestående av et fem fots treskaft med en to fot smalnende spiss av jern. Når denne boret seg inn i fiendens skjold, bøyde skaftet seg og hang ned, slik at spydet ikke kunne kastes tilbake.[1]

Pilatus’ rolle i de verdslige opptegnelser[rediger | rediger kilde]

En standard romersk denarius av sølv

I henhold til de kristne evangelier ledet Pilatus rettssaken mot Jesus av Nasaret og til tross for at han uttalte at han ikke kunne finne ham skyldig i en forbrytelse som kunne straffes med døden, lot han ham likevel korsfeste etter å ha vasket sine hender som et tegn på at han ikke kunne bebreides for henrettelsen. Pilatus er berømt først og fremst som betydningsfull figur i Det nye testamentet, men det meste som vi faktisk vet om Pilatus kommer fra skriftene til den jødiske historiker Josephus (ca. 37–ca. 100 e.Kr.).

Etter sigende hadde Pilatus vist en mangel på forståelse for jødiske følelser, og Josephus gir to eksempler:

Da soldatene under Pilatus’ kommando kom til Jerusalem lot ham dem bære deres flagg med seg og med dens vanlige bilde av keiseren. Flaggene ble fraktet inn om natten, men ble hurtig oppdaget og jødene strømmet i store mengder til Caesarea for å få dem fjernet fordi de oppfattet dem som krenkende. Pilatus overhørte protestene i fem dager, men den neste dagen lot han høre på klagene. Han lot jødene bli omringet av soldater og truet med at de ville bli drept om de fortsatte å plage ham med dette spørsmålet. Jødene kastet seg til bakken og blottet nakkene, erklærte at de foretrakk døden enn å vanhellige sine lover. Pilatus som ikke var lysten på å drepe så mange, ga etter og fjernet flaggene.

Josephus navngir ikke lederen av den ikkevoldelige motstanden, men i Testimonium Flavianum (et verk hvis ekthet er fortsatt omdiskutert) kun fire vers senere forteller han at Pilatus ga ordre om korsfestelsen til en som ble kalt for Jesus. Det har derfor blitt argumentert at lederen for opprøret var Jesus av Nasaret, men religionshistorikere har gitt liten vekt til denne slutningen.

Filon av Alexandria, eller Philo Judaeus, har slått fast at ved en annen anledning dediserte Pilatus noen forgylte skjold til keiserens ære på palasset til Herodes Antipas. Disse skjoldene var ikke en representasjon av noe som var krenkende eller forbudt, men kun en inskripsjon av navnene til Pilatus selv og til keiseren. Jødene oppsøkte ham likevel for å få dem fjernet, og da han nektet appellerte de til keiser Tiberius selv som ga ordre om at hyllesten skulle flyttet til Caesarea.

Etter sigende skal Pilatus ha lagt beslag på økonomiske midler som tilfalt tempelet for å bygge en akvedukt, noe to nedtegnelser hos Josephus viser:

Ved en annen anledning brukte han tempelets hellige skatter, kalt for corban (qorba), til å betale for å frakte vann inn i Jerusalem ved en akvedukt. En menneskemengde kom sammen og kom med høylytte krav mot ham, men han hadde latt soldater være kledd som sivile for å blande seg i mengden, og på et gitt signal kastet de som over opprørerne og banket de så hardt med stokker at opprøret ble knust.

Pilatus kan muligens ha reagert så strengt mot de urolige ettersom at de romerske naboprovinsene ikke var i stand til å gi ham militær støtte.

I tiden rundt 36 e.Kr. benyttet Pilatus arrestasjoner og henrettelser for å knuse noe som synes å ha vært en samarittisk, religiøs våpenprosesjon som kan ha bli tolket som et opprør. Etter klager til Vitellius, den romerske legaten i Syria, ble Pilatus tilbakekalt til Roma for å forsvare seg selv, og hvor han i henhold til legenden skal ha tatt sitt eget liv. Noe slikt selvmord har intet historisk grunnlag. Ifølge Eusebius ble han derimot forvist til Vienne i Gallia (Frankrike), mens han i henhold til Malalas-krønikene ble halshugget under keiser Nero.

Pilatus i de kristne evangelier[rediger | rediger kilde]

Mihály Munkácsy – Jesus Kristus føres fram for Pilatus, 1881

I henhold til Det nye testamentet ble Jesus brakt fram for Pilatus av de jødiske autoritetene i Jerusalem etter at de hadde arrestert og forhørt ham, og fått svar som de mente var blasfemiske.

Pilatus’ spørsmål til Jesus var om han anså seg selv for å være «Jødenes konge».

I det påfølgende forhøret ved Pilatus, i henhold til Johannesevangeliet, slo Jesus fast at han «er kommet til verden [...] for å vitne om sannheten [, og] hver den som er av sannheten, hører min røst», til hvilket Pilatus svarer «Hva er sannhet?»

Pilatus tilbyr jødene valget mellom å løslate en fange i henhold til Pesach-tradisjonene, den jødiske påske, og de velger å løslate en forbryter ved navn Barabbas framfor Jesus. Markusevangeliet gjør det klart at Pilatus hadde fulgt konflikten mellom Jesus og prestene, og var av den formening at den bunnet i misunnelse. Han innså øyensynlig at Jesu «kongedømme» ikke innebar noen trussel mot Roma. Opplært til å utøve det romerske mandat (debellare superbos et parcere subjectis – «slå ned de hovmodige og spare de underlegne») var Pilatus hele tiden overbevist om at Jesus var uskyldig i de anklager som ble bragt mot ham, og ikke fortjente noen dødsstraff. Bare da han ble konfrontert med valget mellom sin egen politiske framtid og Jesu løslatelse, bøyde Pilatus seg for folkets krav og tillot at Jesus ble korsfestet. Pilatus’ egen avsmak vises i at han håner de tilstedeværende ved å si: «Hva vil dere da jeg skal gjøre med ham som dere kaller jødenes konge?» Svaret til prestene er «Vi har ingen annen konge enn keiseren», noe som er en tvilsom påstand ved at Judea siden år 63 f.Kr. hadde vært en uavhengig nasjon i allianse med Roma, og ikke en provins erobret av Roma, og det gav Pilatus en slags unnskyldning for å sette lovens bokstav til side for egen personlig vinning.

Markusevangeliet forteller at før Pilatus dømte Jesus til døden, vasket han sine hender foran menneskemengden som krevde Jesu død, og sa: «Jeg er uskyldig i denne mannens blod.»

Spørsmålet om ansvaret for Jesus’ død[rediger | rediger kilde]

I alle opptegnelser i Det nye testamentet nølte Pilatus med å dømme Jesus inntil menneskemengden insisterte. Noen har foreslått at dette kan ha vært et forsøk fra tidlige kristne polemikere på å stille romere i et heldig lys, ved å legge ansvaret for Jesu død på jødene, og at det var en del av en plan hos de Paulus-tro kristne, i den hensikt å marginalisere den tilstedeværende jødisk-kristne sekten som ble kalt for ebionittene.

Senere, etter at den romerske stat avsluttet sin forfølgelse av kristne, tok kirken i bruk Den nikenske trosbekjennelse (fra år 325 og Det første kirkemøte i Nikea, sammenkalt av keiseren selv). Der ble det slått utvetydig fast at Jesus «var korsfestet under Pontius Pilatus». Det kristne Roma var dermed forberedt på å kritisere selv relativt nylige handlinger av en hedensk romer. Andre har foreslått at hovedårsaken for inkluderingen var å slå fast overbevisningen om at Jesus var et ekte menneske som levde på et bestemt tidspunkt og på et bestemt sted.

Pilatus i mytologien[rediger | rediger kilde]

Det finnes liten faktisk kunnskap om Pilatus, men mytologien har fylt hullene på sin måte. Fiktive hendelser har blitt bygd rundt Pilatus’ dramatiske skikkelse fra sultne kristne som ønsket å lære mer enn hva de kanoniserte evangeliene avslørte.

Mytisk fødested i Skottland[rediger | rediger kilde]

En muntlig fortelling i Skottland fastholder at Pontius Pilatus ble født i Fortingall ikke langt fra Kenmore i Perthshire, som ligger i den østlige enden av dalen Glen Lyon og 13 km vest for Aberfeldy. Etter sigende var faren en romersk offiser som var sendt som ambassadør på et fredsoppdrag til den piktiske konge Metellanus som styrte fra år 10 f.Kr. og til 29 e.Kr., og oppholdt seg i festningen Dun Geal overfor dagens Fortingall. Arkeologene har funnet restene av et romersk fort i utkanten av landsbyen. Her skal romeren ha involvert seg med en lokal kvinne, kanskje fra Metellanus’ eget hus, og resultatet ble en sønn som ble født på stedet. Ambassadøren tok senere familien med seg tilbake til Roma.

Et folkeminne i Tyskland forteller at hans fødsel var i Forchheim, eller i en liten landsby kalt Hausen som ligger fem km fra førstnevnte sted.

Det sies også at Pontius Pilatus’ familie har forbindelser til regionen Pilat i nærheten av den franske byen Lyon, hvor han sies å ha dødd i høy alder. Historikerne vil understreke at det finnes ingen faste holdepunkter for verken den skotske, tyske eller den franske forbindelsen, men det betyr ikke at legendene er usannsynlige.

Den antikke steininskripsjonen som i 1961 ble funnet i Caesarea Maritima, hovedstaden i provinsen Judea, «Pilatus-steinen», har den noe ødelagte teksten Tiberieum Pontius Pilatus, det vil si en Pontius Pilatus av Tiberieum. Dedikasjonen slår fast at han var prefectus (vanligvis skrevet praefectus), det vil si guvernør, av Judea. Ordet Tiberieum er derimot ukjent, men noen forskere mener at det kan henvise til et tempel, kanskje bygd til ære for keiser Tiberius. En annen forklaring som har vært nevnt, er at det står Hiberieum. På Pilatus’ tid refererte romerne til de nordlige regioner av det britiske øyer som Hibernia. Den skotske mytens problem er at selv om Julius Cæsar invaderte sydlige England i år 55 f.Kr., rykket ikke romerne inn i Skottland før i år 43 e.Kr.

Mytisk endelikt[rediger | rediger kilde]

Kirkehistoriens far, Eusebius av Cæsarea siterer i Historia Ecclesiae noen tidlige apokryptiske opptegnelser som han ikke nærmere identifiserer, om at Pilatus kom i unåde under keiser Caligulas herskertid, ble sendt i eksil til Gallia og til slutt begikk selvmord der i byen Vienne. Andre detaljer kommer fra mindre troverdige kilder. Hans lik, forteller «Mors Pilati» (Pilatus’ død) ble kastet i elven Tiber ved Roma, men vannet ble så forstyrret av onde ånder at liket ble fraktet til Vienne og senket i Rhône. Et monument i Vienne som kalles for Pilatus’ gravsted står fortsatt. Ettersom også vannet i Rhône avviste Pilatus’ lik, ble det igjen fjernet og senket i en innsjø ved Lausanne. Dets endelige plassering var et dyp og avsidesliggende fjellvann ved Luzern, som i henhold til en senere tradisjon fortsatt bærer hans navn. Hver langfredag dukker kroppen opp fra vannet og vasker sine hender.

Pilatus’ død ble dramatisert i et middelaldersk mysteriespill i Cornwall i England, kalt Den Corniske Ordinalia.

I den koptisk-ortodokse kirke i Egypt ble Pontius Pilatus opphøyd til helgen. I henhold til den koptiske tradisjon omvendte han seg i all hemmelighet til kristendemmen noe etter at Jesus ble korsfestet. Den viktigste påvirkningen skal ha vært hans kone Claudia Procula (se Sankt Procula). Både Pilatus og Claudia blir feiret som helgener den 25. juni. I den østlige ortodokse kirke blir Claudia Procula feiret som helgen, men ikke Pilatus selv, ettersom evangeliene forteller at Claudia bønnfalt Pilatus om å ikke ha noe å gjøre med Jesus. I noen østlige, ortodokse tradisjoner begår Pilatus selvmord på grunn av anger over å ha dømt Jesus til døden.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ann Wroe: Pilate, New York: Modern Library 2001, ISBN 0-375-75397-4

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]