Antitrinitarisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Antitrinitarisme eller Ikke-trinitarisk viser til et monoteistisk trosystem, en teologisk lære spesielt innenfor kristendommen som aviser dogmet (læren) om at kristendommens Gud er en del av en treenighet.

Antitrinitarere eller ikke-trinitariske samfunn vil hevde at treenighetslæren er i strid med Bibelens ord og at den ikke ble forkynt av de første kristne, men kom inn senere i tolkningen av Bibelen. De fleste kristne grupper er trinitariske, det vil si at de holder seg til treenighetstanken. Tilhengere av treenigheten vil derimot hevde at Bibelen klart gir en grunn til å tro at Jesus skal tilbes og at dette må forenes med monoteismen. For øvrig er det forskjeller med hensyn til teologien innen begge leire.

Arianismen regnes ofte som en tidlig representant for en slik tankegang. Arianerne lærte imidlertid at Den Hellige Ånd var en person, og at man kunne be til Jesus.

I tidlig kirkehistorie kjenner man til grupper som forkastet Jesu guddom. Man vet ikke mye om dem, men det er mulig at de stod for en antitrinitarisk forståelse. Det var også flere debatter om forståelsen av Jesu forhold til Faderen innen kirken.

Antitrinitarisme fikk en viss oppmerksomhet under reformasjonen, ikke minst gjennom legen Miguel Serveto (ca.1511-1553). Han reiste til Sveits der han stiftet bekjentskap med Jean Calvin. Senere falt han i unåde hos Calvin, og ble henrettet. Noen anabaptister fulgte også en antitrinitarisk lære.

Grupper som vant innpass visse steder, var socinianerne, som fulgte Fausto Sozzini (1539–1604) , hvis tankegang var inspirert av onkelen Lelio Sozzini. Fausto Sozzini drog til Polen, der han slo seg sammen med en religiøs gruppe som antok hans lære. De eksisterte i en tid etterpå. Også grupper i Transilvania og Nederland oppstod. Tilhengere av unitarismen, f.eks Den norske unitarkirke, regner noen av disse gruppene som en del av sin bakgrunn.

Den engelske vitenskapsmannen Isaac Newton (1643–1727) gir uttrykk for tvil om treenighetslæren i sine private skrifter, men publiserte aldri slike uortodokse ideer i sin levetid.

Fra midten av 1800-tallet fremstod flere predikanter med et lignende syn. Deres tanker gav etter hvert opphav til flere grupper som eksister i dag, som kristadelfianere, ikke-trinitarisk pinsebevegelse og Jehovas vitner.

Se også[rediger | rediger kilde]