Vers

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Vers (av latin: versus, «mot») kan ha flere betydninger.

I dagligspråket brukes vers synonymt med strofe. Det er særlig når en snakker om salmer, sanger og tonesatte dikt at en omtaler den tekstenheten som melodien gjentas over, som vers: «Vi synger første og tredje vers av Glade jul.»

Vers brukes generelt om diktning i bunden form, i motsetning til prosa. Det som skiller vers fra prosa er da at versediktning er bygd over – bundet til – et skjema som eksisterer uavhengig av ordenes betydning. Skjemaet gir språket en rytme som føles avvikende fra rytmen i talespråket, og derfor bringer versediktninga nærmere musikken.

Hvilket prinsipp som ligger til grunn for oppfatningen av rytme og dermed for ulike verseskjemaer, varierer fra språk til språk. I klassisk gresk og seinere i latin oppfatta en stavelsenes lengde (kvantitet) som et grunnleggende prinsipp. Stavelsene var enten lange eller korte, der en lang stavelse tilsvarte to korte. Versene ble til i en regelmessig veksling mellom lange og korte stavelser, og grekerne omtalte de repeterende kombinasjonene av lange og korte stavelser som «føtter». En sier at klassisk gresk og romersk diktning følger et kvantiterende prinsipp, og at de benytter kvantiterende vers. Metrikk er læra om de ulike verseføttene og hvordan de blir kombinert til vers.

I moderne språk har en fortsatt et skille mellom lange og korte stavelser, men dette skillet føles ikke lenger som den mest grunnleggende forskjellen mellom stavelsene. I germanske språk oppfattes derimot forskjellen mellom trykktunge og trykklette stavelser – stavelsenes aksent – som grunnleggende. Diktning i metrisk bunden form på norsk, engelsk og andre germanske språk følger derfor et aksentuerende prinsipp; disse språkene har aksentuerende vers. Gjennom store deler av litteraturhistoria er klassisk diktning og klassiske versemål blitt sett på som et ideal av dikterne også innafor det germanske språkområdet, og en har strevd med å tilpasse de klassiske verseføttene til det egne språkets rytmefølelse. I tillegg ble det skapt genuine germanske versemål.

I romanske språk er stavelsenes antall det grunnleggende prinsippet, og i fransk og andre språk utvikla en stavelsestellende eller syllabiske vers, mens en omforma klassiske vers fra kvantiterende til syllabiske.

Vers brukes allment om den enkelte linje i et dikt, enten diktet følger et bestemt versemål, eller det – som i det meste av moderne lyrikk – har frigjort seg fra alle faste skjemaer.

Ordet vers brukes også på annen måte. I Bibelen er de enkelte bøkene delt i kapitler, som igjen er delt i vers. Et vers består av én eller flere ytringer (perioder).