Parlamentarisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Parlamentarisk)
Gå til: navigasjon, søk

Parlamentarisme er en politisk styreform som innebærer at det er parlamentet som avgjør hvilken regjering som skal lede den utøvende makt. Dersom regjeringen ikke har støtte i parlamentet kan parlamentet når som helst tvinge den til å gå av. I liberale demokratier har parlamentaristisk styre til hensikt å sikre at en regjering står ansvarlig overfor en vesentlig del av velgerne.

I det norske politiske system har parlamentarisme vært praktisert siden 1880/1890-tallet, dette innebærer at det er Stortinget som avgjør hvilke partier som skal sitte i regjering. Delstater (som fylker) og kommuner kan også ha parlamentarisme, da innebærer dette at et byråd står ansvarlig overfor et kommunestyre.

Man skjelner mellom positiv og negativ parlamentarisme. Innen positiv parlamentarisme må regjeringen ha et eksplisitt tillitsvotum fra parlamentet for å bli innsatt. Dette er også kjent som investitur. Eksempler på dette finner man i land som Tyskland, Irland, Sverige, Finland, Ungarn og Spania.

Det finnes flere varianter av positiv parlamentarisme. Tyskland har den strengeste ordningen, ved at et absolutt flertall må stemme for statsministerkandidaten for at vedkommende skal kunne danne regjering.

I Sverige blir talmannens (riksdagspresidentens) statsministerkandidat automatisk godkjent om et flertall ikke stemmer imot.

Negativ parlamentarisme er kjennetegnet ved at en regjering kan dannes uten at det trenger å foreligge noe tillitsvotum fra parlamentets side. Det vesentlige her er at en regjering kan sitte trygt inntil det øyeblikk det måtte få et mistillitsvotum mot seg. I Norge anvendes den negative parlamentarisme.


Parlamentarisme i Norge[rediger | rediger kilde]

Storting/regjering[rediger | rediger kilde]

I Norge ble parlamentarismen gradvis «innført av Venstre» fra 1884. Sin endelige anerkjennelse som landets «rette» styringsprinsipp, fikk det ikke før ved Unionsoppløsningen i 1905. I tiden etter 1905, fram til endringen av grunnloven i 2007 fungerte parlamentarismen som konstitusjonell sedvanerett i Norge. Parlamentarismen ble derfor ikke formelt innført i Norge før 2007. Fortsatt arbeides det med en overgang fra negativ til positiv parlamentarisme og et grunnlovsendringsforslag om dette ble lagt fram i 2008 av representanter fra Sosialistisk Venstreparti, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet.

Veien mot parlamentarisme i Norge var en skrittvis prosess som foregikk mellom 1870 og 1932. Parlamentarismen ble en reell del av styresettet allerede i 1884, men mange vil si at parlamentarismen som entydig og sikker norm ble «innført» senere. I Tidsskrift for Rettsvidenskap 1918 s 258 flg argumenterer Frede Castberg for at parlamentarismen er blitt norsk konstitusjonell sedvanerett, hvor han på s 291 konkluderer: "Der er derfor fuld Grund til at betragte den Regel som gjør det til en Pligt for Regjeringen at trække sig tilbake, naar den møtes med Stortingets klart uttalte Mistillid, som tilhørende gjældende norsk Forfatningsret." Norsk parlamentarisme er nettopp kjennetegnet ved at innføringen ikke fulgte en fasttømret plan, og at den var preget av situasjonsbestemt pragmatisme.

Parlamentarisme bygger på tre prinsipper:

  1. Regjeringsmakten utgår fra Stortinget.
  2. Det finnes ikke noe politikkområde som ligger utenfor Stortingets kontroll.
  3. Regjeringen står ansvarlig overfor Stortinget, og kan fjernes til enhver tid. Regjeringen har rettsplikt til å søke avskjed hvis den får et mistillitsvotum mot seg, som det står i Grunnloven §15. En bør merke seg at denne siden av norsk parlamentarisme ikke ble grunnlovsfestet før den 20. februar 2007 (og kunngjort av Kongen i statsråd 30. mars samme år).

Parlamentarismens viktigste maktmiddel ligger i mistillitsvotumet.

Med regjeringen Hornsruds avgang i 1928 ble dét demonstrert i praksis som alle forventet, nemlig at mistillitsvotum leder til regjeringsskifte. I alle fall etter 1905 er det ingen regjeringssjef som ville drømme om å forsøke å ignorere et klart mistillitsvotum i Stortinget. Med ansvarlighetsloven av 1932 fikk parlamentarismen en rettslig forankring i formell lov.

Tre regjeringer har gått av som følge av mistillitsvotum: Regjeringen Hornsrud i 1928, Regjeringen Hundseid i 1933 og regjeringen Gerhardsen i 1963 (Kings Bay-saken).

Vanen med å gå av om den sittende regjering har tapt valget ble ikke umiddelbart innført etter 1884. Sverdrups regjering gikk ikke av etter valgnederlaget i 1888. Det ble reist mistillitsforslag mot regjeringen i juni 1889 av Emil Stang. Johan Sverdrup søkte da å forhandle med ledelsen i Rene Venstre for å kunne danne en flertallsregjering. Derfra fikk han det råd å søke avskjed før Høyres forslag ble tatt opp i Stortinget. Sverdrup ønsket å gjøre dette, men før han kom så langt hadde Kong Oscar II grepet inn og gitt regjeringsoppdraget til Emil Stang fra Høyre. Skiftet skjedde innenfor rammene av det gamle systemet; Kongen grep personlig inn.[1] Da regjeringen Stang ble møtt med mistillit i 1893, ble den likevel sittende. Vurdert etter vår tids syn begikk regjeringen her nærmest statskupp, og den kunne blitt møtt med riksrett. Imidlertid valgte Venstre å ikke gjøre dette, kanskje fordi man fryktet at Kong Oscar II skulle bruke millitære midler. [2]

Den skikk at valgresultatet fører til regjeringens umiddelbare avgang, ble for første gang praktisert etter valget i 1903. Valget var et nederlag for statsminister Blehr og Rene Venstre, og Blehr gikk umiddelbart av. Siden den gang er valgutfallet alltid blitt fulgt, og Norge var med dette ett skritt nærmere parlamentarismen.[3]

Kommunal og fylkeskommunal parlamentarisme[rediger | rediger kilde]

se også byparlamentarisme

Oslo innførte kommunal parlamentarisme allerede i 1986 med et unntak i kommuneloven. Andre kommuner fikk ikke lov til dette før den nye kommuneloven av 1992, som gav kommunene utvidet mulighet til å bestemme styreform selv. Dette innebar at også andre kommuner (og fylkeskommuner) kunne innføre parlamentarisme. Bergen og Tromsø kommuner innførte parlamentarisme i henholdsvis 2000 og 2011. I 1999 ble Nordland den første fylkeskommunen som innførte parlamentarisme. I 2003 fulgte Troms, Nord-Trøndelag og Hedmark fylkeskommuner etter. Byrådet og fylkesrådet fungerer på samme måte som en regjering, og utgår av bystyrets eller fylkestingets flertall.[4] Ingen kommune eller fylkeskommune med parlamentarisme har gått tilbake til formannskapsmodellen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Trond Nordby. Grunnlov og styreform. Norge 1814-2010, Universitetsforlaget 2010, side 52.
  2. ^ Trond Nordby. Grunnlov og styreform. Norge 1814-2010, Universitetsforlaget 2010, side 43.
  3. ^ Trond Nordby. Grunnlov og styreform. Norge 1814-2010, Universitetsforlaget 2010, side 44.
  4. ^ Saxi, Hans Petter (2009). «Parlamentarisme i norske fylkeskommuner – bedre styring og demokrati?». Kommunal ekonomi och politik, 13 (4), s. 7–33. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]