Det tredje korstog

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
1099jerusalem.jpg
Korstogene

Det tredje korstog var et forsøk på å gjenerobre Det hellige land fra Saladin. Korstoget startet i 1189, og endte med en fredsavtale i 1192.

Fra 1169 styrte Saladin Egypt, og hadde satt seg som mål å drive de kristne vekk fra det østlige Middelhavsområdet. Etter å ha tatt Syria kunne han omringe korsfarerstaten, og 4. juli 1187 seiret han i slaget ved Hattin. Den 2. oktober kapitulerte Jerusalem, og dermed var det bare Antiokia, Tripoli, Tyr og Margat som var under kristen kontroll.

Pave Gregor VIII henvendte seg til kongene av England og Frankrike og ba om hjelp til å gjenerobre de tapte områdene. Henrik II av England og Filip II av Frankrike sluttet fred med hverandre, og begge påla sine undersåtter «Saladin-tiende», en skatt som skulle finansiere et nytt korstog. Men krigen mellom de to landene brøt snart ut igjen, og i tillegg startet Henriks sønn Richard et opprør mot sin far.

Fredrik Barbarossa svarte også på pavens opprop, og tok løftet om å dra på korsferd 27. mars 1188. Han satte ut i 1189 med den første gruppen korsfarere. Den byzantinske keiseren, Isak II Angelus, hadde inngått en hemmelig avtale med Saladin, og utgjorde derfor en fare for Fredrik. De tyske korsfarerne reiste derfor gjennom det byzantinske riket så raskt de kunne, og 18. mai 1189 tok de Iconium, seljukenes hovedstad. 10. juni 1190 fikk den tyske delen av korstoget en brå slutt, da Fredrik druknet i elven Saleph. Selv om hæren hans var større enn Saladins sto den uten en samlende leder, og begynte umiddelbart å bryte sammen. De som ble igjen ble raskt slått av Saladins styrker da de kom frem til Syria.

Richard og Filip på sin side reiste sjøveien, hver for seg, i 1191. Richard stoppet på Kypros, hvor han ble fornærmet av den uavhengige byzantinske herskeren. Innen utgangen av mai hadde han erobret hele øya, som han solgte til Guy av Lusignan, som var nominell konge av Jerusalem.

I mellomtiden hadde Filip ankommet i Tyr, hvor han fant en alliert i Konrad av Montferrat. Konrad krevde tronen i Jerusalem, og ønsket derfor å være den som tok tilbake byen. De beleiret Acre i april 1191, med støtte fra restene av Fredriks styrker. Richard kom etterhvert frem, og tok kommandoen. Et forsøk på å bryte beleiringen mislyktes, og korsfarerne tok byen 12. juli. Dermed brøt det ut en maktkamp mellom de tre kristne lederne; Richard, Filip og Leopold V av Østerrike som kommanderte tyskerne. Leopold ville regnes som likeverdig som de to andre, men Richard fjernet banneret hans fra byen. Filip ble frustrert, og forlot Det hellige land i august 1191.

22. august 1191 henrettet Richard 3000 muslimske fanger i Akko fordi han mente at Saladin ikke overholdt kapitulasjonsbetingelsene. Han bestemte seg så for å ta havnebyen Jaffa, som han trengte for å kunne angripe Jerusalem. Underveis ble han angrepet av Saladin ved Arsuf i september; Richard vant en solid seier.

I januar 1192 var Richard klar til å gå mot Jerusalem, men Saladin hadde i mellomtiden fått forsterkninger og befestet byen. Richard kom innen synsvidde av Jerusalem to ganger, men begge ganger snudde han fordi Saladins styrker var for store. Han klarte dog å slå tilbake et angrep fra store store styrker mot Jaffa den 31. juli.

2. september 1192 inngikk Saladin og Richard en avtale som medførte at Jerusalem fortsatt ville være under muslimsk kontroll, mens at kristne pilegrimmer allikevel ville få besøke byen. Mot slutten av måneden forlot Richard Det hellige land, hvilket markerer slutten på det tredje korstog.

Tyskerne som forble i Det hellige land etter korstoget utgjorde kjernen i det som ble Den tyske orden.

At korsfarerne mislyktes i å ta Jerusalem førte til at det kom et opprop om et fjerde korstog seks år senere.

De viktigste krønikørene for tredje korstog var Ambrosius poeten og Giraldus Cambrensis. En dansk/norsk skildring fra korstoget er Historien om danenes ferd til Jerusalem, ca. 1200.