Folkekorstoget

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
1099jerusalem.jpg
Korstogene

Folkekorstoget (også kjent som Bondekorstoget eller Fattigmannskorstoget) var en del av første korstog. Det varte omkring et halvt år, fra april til oktober 1096.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Pave Urban II planla at korstoget skulle starte ferden mot Det hellige land 15. august 1096. Men flere måneder før dette samlet det seg helt uventet store grupper av bønder og fattige riddere som la ut på ferden mot Jerusalem på eget initiativ. Bøndene hadde i årene før 1096 opplevd tørke, hungersnød og pest i flere år, og mange så på korstoget som en flukt fra den harde hverdagen. De ble oppmuntret av flere fenomener på himmelen i 1095 – en meteorskur, kraftig nordlys, en måneformørkelse og en komet. Konsilet i Clermont hadde også ført til en stor økning i antallet pilegrimmer som reiste til Jerusalem.

Årstallet spiller også inn; overgangen til et nytt århundre brakte tanker om en nær forestående dommedag, og det å sikre sin frelse ved å være med på et korstog var forlokkende for mange. Det var også muligheter til å berike seg gjennom plyndring. Urban II hadde ventet seg noen få tusen riddere som la ut på et organisert korstog, men folkekorstoget ble en uorganisert vandring med opp mot 100 000 deltagere. De fleste hadde ingen krigserfaring, og det var både kvinner og barn med.

Korstogsbevegelsen ble ledet av munken Peter Eremitten fra Amiens. Han var kjent som en dyktig taler, og red rundt i det nordlige Frankrike og i Flandern på et esel, i enkle klær, og prekte om korstoget. Han hevdet selv å ha fått dette oppdraget direkte fra Kristus, og sa at han hadde et guddommelig brev med utnevnelsen. Det er grunn til å tro at mange av deltagerne trodde det var han som hadde startet det hele, og ikke paven.

Noen riddere med krigserfaring var med, som Fulcher av Chartres og Walter Sans-Avoir («den pengeløse», en fattig ridder uten verken herre eller vasaller).

Walter og de franske deltagerne[rediger | rediger kilde]

Peter samlet bondehæren i Köln 12. april 1096. Planen var å bli der en tid for å få med tyskere. Men franskmennene ville ikke vente, og med Walter Sans-Avoir startet noen tusen av dem før hovedstyrken. De nådde Ungarn 8. mai. Etter å ha gått gjennom Ungarn uten problemer kom de til elven Save ved Beograd, på grensen til byzantinsk territorium. Kommandanten i Beograd kjente ikke til at de skulle komme, og nektet dem adgang til byen. Korsfarerne måtte derfor plyndre landsbygda for å finne mat. Dette førte til trefninger med garnisonen i Beograd. I tillegg forsøkte seksten av Walters menn å rane markedet i Semlin på den andre siden av elven. Som straff ble de fratatt rustninger og klær, som ble hengt fra bymurene.

Til slutt fikk korsfarerne lov til å reise videre til Nish, hvor de fikk mat mens de ventet på bud fra Konstantinopel. Mot slutten av juli kom de til Konstantinopel, under byzantinsk eskorte.

Peter og de tyske deltagerne[rediger | rediger kilde]

Peter, de gjenværende franske deltagerne og de som hadde blitt rekruttert i Tyskland forlot Köln 20. april. Omkring 20  korsfarere reiste straks mot Konstantinopel, mens en annen gruppe reiste noe senere og utgjorde det som kalles det tyske korstoget. Ved Donau bestemte en del seg for å fortsette med båt på elven, mens andre krysset og gikk inn i Ungarn ved Ödenburg. De to gruppene møtte hverandre ved Semlin.

I Semlin så de rustningene som var tatt fra Walters menn henge fra bymuren, og ble mistenksomme. I den anspente stemningen skulle det lite til før det oppsto problemer, og en krangel om prisen på et par sko på markedet utløste opptøyer. Dette førte i sin tur til et fullt angrep på byen, antagelig mot Peters vilje. Omkring 4000 ungarere ble drept.

Korsfarerne krysset Save og gikk mot Beograd. Etter trefninger med styrker fra Beograd plyndret og brente de også denne byen. De gikk så til Nish, hvor de ankom 3. juli. Kommandanten tilbød mat og eskorte til Konstantinpel dersom de straks dro videre. Peter aksepterte tilbudet, og satte avsted neste morgen.

Noen tyske korsfarere kom i krangel mot noen lokale innbyggere rett utenfor byen, og satte en mølle i brann. Situasjonen kom ut av kontroll, og Nish sendte ut hele garnisonen. Korsfarerne ble jaget på flukt, og mistet en fjerdedel av sin styrke. Resten regrupperte ved Bela Pelanka. 12. juli nådde de Sofia og møtte den byzantinske eskorten. De kom sammen med den frem til Konstantinopel 1. august.

Sammenbruddet[rediger | rediger kilde]

Den byzantinske keiseren, Alexios I Komnenos, ante ikke hva han skulle gjøre med bondehæren. Han hadde bedt om hjelp, men hadde ikke ventet en enorm styrke som trengte mye mat men som ikke var til særlig stor hjelp i strid. 6. august sendte han dem over Bosporos. Det er ikke klart om han gjorde dette for å kvitte seg med dem, fullt vitende at de ville bli slaktet om de gikk inn i Asia uten kjentfolk, eller om de selv krevde å få fortsette mot Det hellige land.

Det som er kjent er at Alexios advarte Peter mot å gå i strid med tyrkerne, som han mente hadde en overlegen styrke. Han anbefalte at de heller ventet på hovedstyrken med erfarne riddere.

Før de gikk videre ble de to gruppene under Peter og Walter gjenforent, og flere grupper av italienske korsfarere sluttet seg også til dem. I Asia begynte de å plyndre byer. Ved Nikomedia brøt det ut en krangel mellom tyskere og italienere på den ene siden og franskmenn på den andre. Tyskerne og italienerne forlot hæren, og valgte italienere Rainald som leder. Geoffrey Burel tok kommandoen over den franske styrken. Peter hadde dermed ikke lenger kontroll over korstoget.

Dermed ble heller ikke keiserens advarsel til Peter fulgt opp. Korsfarerne hastet videre, helt til franskmennene nådde Nikea, som da hadde en stor tyrkisk garnison, og plyndret byens forsteder. Tyskerne kom til Xerigordon, og erobret byen for å bruke den som base for raid i området. Tyrkerne sendte en stor styrke dit, og 29. september tok de kontroll over den eneste vannkilden. De tyske korsfarerne hadde ikke lagt merke til at vannkilden lå utenfor bymurene, en feil som erfarne krigere ikke ville gjort. Etter åtte dager hvor de var tvunget til å drikke eselblod og sin egen urin for å overleve måtte korsfarerne kapitulere. De som nektet å forlate den kristne tro ble henrettet, mens de som fornektet troen ble sendt avsted som slaver.

Oppløsningen[rediger | rediger kilde]

Massakren 21. oktober 1096

I hovedleiren spredde tyrkiske agenter et rykte om at tyskerne i Xerigordon også hadde tatt Nikea. Dette førte til at korsfarerne la ut mot Nikea for å ta del i plyndringen. Tyrkerne hadde lagt seg i bakhold. Etter kort tid ble det klart at Xerigordon hadde falt i tyrkernes hender, og mange fikk panikk. Peter hadde reist til Konstantinopel for å sørge for forsyninger, og kunne dermed ikke ta tilbake kommandoen og roe gemyttene. De fleste av lederne mente man burde vente til han kom tilbake (noe han aldri gjorde). Men Geoffrey Burel, som var svært populær blant massene i hæren, mente det ville være feigt å vente, og oppfordret til å straks gå mot tyrkerne. 21. oktober gikk 20 000 mann mot Nikea, mens kvinner, barn og syke ble igjen i leiren.

Omkring fem kilometer fra leiren, på et sted hvor veien gikk inn i en smal, skogkledd dal nær landsbyen Dracon, lå tyrkerne i bakhold. Angrepet førte til umiddelbar og total panikk, og i løpet av minutter var hæren på flukt mot leiren. De fleste korsfarerne ble drept, mens unge gutter og jenter ble solgt som slaver. Gamle kvinner og menn, og prestene som var med, ble også drept.

Omkring 3000 mann, inkluderte Burel, klarte å komme seg i sikkerhet i et forlatt slott. Etter en periode under beleiring fikk de hjelp fra byzantinerne, og kunne som eneste overlevende fra folkekorstoget vende tilbake til Konstantinopel.