Baldwin av Exeter

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Baldwin av Exeter (født ca. 1125, død 19. november 1190) var erkebiskop av Canterbury mellom 1185 og 1190. Som sønn av en prest studerte han både kirkerett og teologi i Bologna og var lærer for nevøen til pave Eugenius III før han dro tilbake til England for tjene en rekke biskoper ved Exeter. Etter å ha blitt cistercienermunk ble han forfremmet til abbed av sitt kloster før han ble valgt til bispesetet Worcester. Før han ble biskop skrev han en rekke teologiske verker og prekener hvor flere har blitt bevart for ettertiden.

Han imponerte kong Henrik II av England mens han var biskop og kongen insisterte på at Baldwin måtte bli erkebiskop av Canterbury. Som erkebiskop kranglet Baldwin med sine underprester om kirkens fundament, noe som førte til at de ble holdt fengslet i deres kloster for over et år. Han tilbrakte også en del tid i Wales sammen med Gerald av Wales, ga prekener og samlet inn penger for å finansiere det tredje korstog. Etter kroningen av kong Rikard I av England ble Baldwin med kongen på korstog og ble selv involvert i politikken i kongedømmet Jerusalem. Baldwin døde i Det hellige land under korstoget. Hans krangling med sine prester førte til at han en del krøniker beskrev ham ganske overdrevet som en verre fare for kristendommen enn selveste Saladin.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Pave Urban III kan ha vært medstudent av Baldwin i Bologna.

Baldwin ble født i Exeter en gang rundt 1125 som sønn av Hugh d'Eu, erkediakon av Totnes og en kvinne som man ikke kjenner navnet på, men som senere ble nonne. I henhold til Gervase av Canterbury kom han fra en beskjeden bakgrunn, men dette har blitt tilbakevist av moderne forskning.[1] Det er mulig at han studerte ved Bologna på 1150-tallet sammen med den framtidige pave Urban III[2][3] Robert Warelwast, som var biskop av Exeter fra 1138 til 1155, skal etter sigende ha sendt til Baldwin til Italia for å studere kirkerett.[4] I 1150 eller kanskje i 1151 skal pave Eugenius III utpekt Baldwin til å undervise hans nevø. Ved 1155 synes det som om han hadde reist tilbake til England hvor han gikk inn i husholdningen til Robert av Chichester, biskop av Exeter[1].

Han tiltrakk seg oppmerksomheten til Bartholomew Iscanus, biskop av Exeter, som gjorde ham til erkediakon av Totnes rundt 1161[5] etter at hans far døde[1]. Han ble deretter en munk og før han ble abbed ved cistercienerkloster i Forde en gang rundt 1170.[6][7] Han var en velkjent spesialist i kanonisk rett.[8] Etter å ha studert kirkerett fungerte han ofte som dommerdelegat for paven, hørte saker som hadde nådd romersk Curia og blitt løslatt tilbake til lokale eksperter for avgjørelse.[9] Det var Baldwin, da han var erkediakon, som John av Salisbury i 1166 adresserte sin Expectiatione longa i løpet av kontroversen med Thomas Becket.[10] Det var sannsynligvis på samme tid at Bladwin skrev De sacramento altaris, som er hans lengste bevarte verk. Andre arbeider omfatter 22 prekener, og et skrift om troen[1].

Biskop av Worcester[rediger | rediger kilde]

Klosteret Forde Abbey, hvor Baldwin var abbed før han ble biskop av Worcester.

Baldwin ble biskop av Worcester den 10. august 1180.[11] Mens han var biskop ble kong Henrik II av England imponert over hans fromme innblanding i en verdslig sak for å forsøke å unngå en henging på en søndag.[8] Selv om Walter Map sa at Baldwin var fast bestemt på å fortsette å skrive til tross for hans utnevnelse som biskop er det ingen av hans skrifter som kan bli datert til denne tiden, med unntaket av en preken[1].

Erkebiskop av Canterbury[rediger | rediger kilde]

Baldwin ble overført fra setet i Worcester til setet i Canterbury i desember 1184[12] etter at Henrik II lot det bli kjent at han ville kun akseptere Baldwin ved Canterbury.[13] Munkene selv hadde fremmet tre kandidater fra Canterburykatedralen på den tiden da Baldwin ble overført: Odo som hadde hadde vært prior ved katedralen og deretter abbed ved klosteret Battle Abbey; Peter de Leia, en clunisk prior av klosteret Wenlock Priory og deretter biskop av St. Davids; og Theobald, abbed av Cluny-klosteret, men ingen av disse fant gunst hos de engelske biskopene som valgte kongens valg[5].

Baldwin mottok sin pallium fra pave Lucius III sammen med pavens samtykke til hans overførelse.[14] I løpet av hans tid som erkebiskop var det strid med munkene ved katedralen i Canterbury som avviste og var krenket av Baldwins forsøk på holde dem i strengere kontroll, og disse hadde også bestridt legitimiteten av hans forfremmelse. For sin del godkjente Baldwin aldri den popøse luksusliv som munkene ved Canterburykatedralen levde[15], og mente at de profitterte for mye på kulten rundt sankt Thomas Becket.[16]

Opptrapping av striden[rediger | rediger kilde]

Striden eskalerte da Baldwin fratok munkene en del av inntektene fra eiendommene. Etter dette da Baldwin foreslo å etablere en kirke dedikert til Becket i Canterbury selv, bemannet med verdslige geistlige, og ikke munker. Munkene ved katedralens ordenskapittel så på forslaget som det første skritt i et forsøk på å endre setet i Canterbury fra et klosterkapittel, en særegenhet ved den engelske kirke, til et mer normalt mønster av verdslig geistlighet. Det er ikke opplagt at Baldwin selv hadde dette som hensikt, men det var opplagt at enkelte andre som støttet forslaget som ønsket dette, blant dem kongen og mange av de andre biskopene. Baldwin søkte råd fra Hugh, biskop av Lincoln, som rådet Baldwin å legge planen død da den ville bare skaffe strid mellom alle grupperinger. Striden var langvarig og involverte ved et tidspunkt at alle munkene ble fengslet i de deres egne bygninger for et og et halvt år, fra januar 1188 til august 1189. Dette førte til suspendering av liturgien i katedralen. Til slutt ble samtlige eklektiske og klosterhus i Europa tvunget i velge side i striden. I oktober 1189, i et forsøk på få kontroll, utnevnte Baldwin Roger Norreys som kapittelets prior, en utnevnelse som var i stor utstrekning kjent for å ha gi en stilling til en fullstendig ubrukbar fyr[5]. Hans plan for å finansiere kirken involverte å oppmuntre bidrag fra givere ved å love en tredjedels reduksjon fra botsøving i de årlige donasjonene.[17]

I kong Henriks tjeneste[rediger | rediger kilde]

I 1188 kalte kong Henrik II av England en tiendedel for å støtte et nytt korstog, det tredje, etter at Jerusalem var blitt tatt av Saladin i 1187. Tiendedelen ble proklamert i kongens franske besittelser i 1184 (i franske nedtegnelser kalt for «Dime» i betydningen 1/10). Tiendedelen ble senere tilskrevet Rikard I av England som ble kjent for hans iver etter å skaffe midler for å finansiere korstoget, blant annet hans bemerkning om å selge London til høyeste bud, skjønt det beløp som ble samlet inn, rundt 1 denarius for hver voksen, ble langt distansert av tvungne bidrag fra de jødiske «servi camerae» i England. Det ble populært kjent som «Saladin-tiendedelen» og var den mest omfattende skatt noensinne samlet inn i England fram til da.[18] På grunn av det faktum at det var en tiende og ikke en verdslig skatt, ble den samlet inn av bispesetene enn av shirene, og Baldwin ble spesielt anklaget for dens strenghet. Han tilbrakte det meste av 1188 i Wales hvor han prekte om korstoget, fulgt av krønikeskriveren Gerald av Wales[19], skjønt fra februar til mai var Baldwin i Normandie sammen med kongen, foruten også Baldwins rådgiver Peter av Blois.[20]

Et kart fra 1905 som viser utstrekningen av Henrik IIs rike; det såkalte Angevin-riket.

Baldwin var sammen med Henrik II før hans død, uten hell tok han del i forhandlingene med Rikard Løvehjerte som hadde gjort opprør mot kongen.[21] Etter at Henrik II var død søkte Rikard og fikk syndsforlatelse for å være sin far ulydig fra både Baldwin som Walter de Coutances, erkebiskop av Rouen.[22] Baldwin kronet Rikard ved Westminster Abbey den 13. september 1189. Det var den første engelske kroningen hvor en detaljert beskrivelse av hendelsen er blitt bevart.[23]

Under kong Rikard[rediger | rediger kilde]

Med Henrik IIs død og etterfølgelsen av Rikard I av England innklaget munkene ved Canterburykatedralen Baldwin for kong Rikard og oppmodet ham om å ta en avgjørelse i den langvarige striden mellom dem og erkebiskopen. I november 1189 reiste Rikard og hele hoffet, inkludert dronningmoren Eleanora av Aquitaine, til Canterbury for å løse striden før paven ble involvert.[24] Rikard greide endelig å avgjøre striden ved å overtale Baldwin til å forlate kirkeprosjektet og avskjedige Norreys. Kort tid etter dette forlot Rikard England og Baldwin erklært at han ville gå videre med den foreslått kirke i Lambeth, og deretter bli med kongen på korstog[5].

Både kong Rikard og Baldwin var enige om å utpeke Norreys til abbed av klosteret Evesham Abbey da den tidligere lederen, Adam av Evesham, hadde nylig dødd. Denne utnevnelse førte til sist til, etter at Baldwin selv var død, til den beryktede «Saken i Evesham».[25] Det var i august 1189 at Boldwin protesterte til ekteskapet til prins Johan, den senere kong Johan av England, til Isabel, grevinne av Gloucester, på grunn av blodsslektskap. Johan lovte å skaffe pavens tillatelse, men gjorde det aldri.[26] Baldwin la da Johans besittelser under interdikt, men bannlysningen ble fjernet av en pavelig legat som erklærte at ekteskapet var lovlig[24].

Det tredje korstog[rediger | rediger kilde]

I april 1190 fulgte Baldwin kong Rikard på korstog. I juni 1190 kom han fram til Akko sammen med de første engelske styrkene mens Rikard selv ikke kom fram før i 1191.[27] På denne tiden lå byen under beleiring av franske styrker ledet av kong Guy av Lusignan og dronning Sibylla som igjen var beleiret av Saladin og de muslimske styrkene. Kort tid etter at Baldwin var kommet oppsto det etterfølgekrise i kongeriket Jerusalem. Sibylla, kusine av Henrik II, og hennes to unge døtre, døde i juli, noe som etterlot Guy uten lovlig krav på kongedømmet da han holdt riket på vegne av sin hustru. Arvingen til kongedømmet var Sibyllas halvsøster Isabella. Hun var allerede gift med Humphrey IV av Toron, men han var lojal til Guy og synes å være uten ambisjoner å bli konge. En mer lovende kandidat var Konrad av Montferrat, onkel av den siste ubestridte konge Balduin V.

Konrad hadde berget kongedømmet fra ødeleggelse ved å lede et forsvar av Tyr med hell, og han hadde støtte fra Isabellas mor Maria Komnene og stefaren Balian av Ibelin. Maria og Balian bortførte Isabella fra Humphrey og tvang henne til å kreve oppløsning av ekteskapet slik at hun kunne gifte seg med Konrad og gi ham muligheten til å kreve kongedømmet. Ettersom hennes ekteskap hadde blitt arrangert av hennes halvbror Balduin IV av Jerusalem da hun var 11 år gammel etter å ha blitt trolovet da hun var 8 år argumenterte de at hun ikke hadde vært myndig til å gi sin tilslutning.[28]

Baldwin støttet Guys krav, men Ubaldo, erkebiskop av Pisa, Filip av Dreux, biskop av Beauvais, og Heraclius, den latinske patriarken av Jerusalem, støttet alle Konrad. Isabella og Humphreys ekteskap ble oppløst ved tvang. Baldwin, allerede skrantende, ville bannlyse alle som var involvert i oppløsningen, men han døde den 19. november[12].

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Baldwins lange strid med hans katedralkapittel fikk kronikøren Gervase av Canterbury til å vurdere erkebiskopen som «en større fiende av kristendommen enn Saladin».[29] Herbert av Bosham dedikerte hans «Thomas-fortelling», en historie om Thomas Becket, til erkebiskopen på slutten av 1180-tallet.[30] Da nyheten om Baldwins død nådde fram til England i 1191 ble han raskt etterfulgt av Reginald fitz Jocelin, biskop av Bath og Wells; Reginald døde derimot selv raskt og setet sto ledig fram til 1193 da Hubert Walter, biskop av Salisbury, en medkorsfarer av Baldwin, ble valgt til ny erkebiskop. Historikeren A. L. Poole har kalt Baldwin for en «fornem lærd og dypt religiøs mann, [men] var uforstandig og for streng til å bli en god leder»."[15]. Baldwin var også kjent som en teolog foruten også en advokat for kirkerett.[31] Hans skriver, Joseph av Exeter, fulgte ham på korstog, og skrev to verker etter at han kom tilbake, det ene Antiocheis var et episk dikt om kong Rikard på korstog, og det andre var De Bello Trojano, en omskrivning av den trojanske krigen.[32]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e Holdsworth «Baldwin (c.1125–1190)» i Oxford Dictionary of National Biography Online Edition.
  2. ^ Bartlett: England Under the Norman and Angevin Kings, side 509
  3. ^ Barlow, Frank: Thomas Becket, side 37
  4. ^ Barlow: «Warelwast, Robert de (d. 1155)» i Oxford Dictionary of National Biography
  5. ^ a b c d Knowles: The Monastic Order in England, sidene 316–324
  6. ^ Knowles: Heads of Religious Houses, side 132
  7. ^ British History Online Bishops of Worcester, lest den 3. november 2007
  8. ^ a b Warren: Henry II, side 552
  9. ^ Barlow: Thomas Becket, side 90
  10. ^ Barlow: Thomas Becket, sidene 155–157
  11. ^ Fryde: Handbook of British Chronology, side 278
  12. ^ a b Fryde: Handbook of British Chronology, side 232
  13. ^ Warren Henry II, side 555
  14. ^ Duggan: «From the Conquest to the Death of King John» i Lawrence (red.): The English Church & the Papacy in the Middle Ages, side 73
  15. ^ a b Poole: Domesday to Magna Carta, side 221
  16. ^ Barlow: Thomas Becket, side 271
  17. ^ Little: Religious Poverty and the Profit Economy, side 32
  18. ^ Powell: The House of Lords in the Middle Ages, side 89
  19. ^ Poole: Domesday Book to Magna Carta, side 296
  20. ^ Southern: "Peter of Blois" Studies in Medieval History, side 209
  21. ^ Gillingham: Richard I, side 97
  22. ^ Gillingham: Richard I, side 104
  23. ^ Gillingham: Richard I, side 107
  24. ^ a b Gillingham: Richard I, sidene 110–111
  25. ^ Knowles: The Monastic Order in England, side 331–333
  26. ^ Bartlett: England Under the Norman and Angevin Kings, side 557
  27. ^ Bartlett: England Under the Norman and Angevin Kings, side 115
  28. ^ Gillingham: Richard I, side 148–149
  29. ^ Gillingham: Richard I, side 119–120
  30. ^ Barlow: Thomas Becket, side 263
  31. ^ Knowles: The Monastic Order in England, side 645
  32. ^ Mortimer: Angevin England 1154–1258, side 210

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Barlow, Frank (2004): «Warelwast, Robert de (d. 1155)». Oxford Dictionary of National Biography (revidert mai 2007 red.). Oxford University Press. Lest den 8. april 2008.
  • Barlow, Frank: Thomas Becket Berkeley, CA:University of California Press 1986 ISBN 0-520-07175-1
  • Bartlett, Robert: England Under the Norman and Angevin Kings: 1075–1225. Oxford:Clarendon Press 2000 ISBN 0-19-822741-8
  • British History Online: Bishops of Worcester, lest 3. november 2007
  • Duggan, Charles: «From the Conquest to the Death of John» i Lawrence, C. H. (red.): The English Church and the Papacy in the Middle Ages. Stroud:Sutton Publishing reprint 1999 ISBN 0-7509-1947-7
  • Gillingham, John: Richard I. New Haven:Yale University Press 1999 ISBN 0-300-07912-5
  • Holdsworth, Christopher: «Baldwin (c.1125–1190)». Oxford Dictionary of National Biography, Oxford University Press, 2004 Internettutgaven lest 8. november 2007
  • Knowles, Dom David: The Monastic Order in England: From the Times of St. Dunstan to the Fourth Lateran Council. Andre utg. Cambridge: Cambridge University Press 1976. Opptrykk ISBN 0-521-05479-6
  • Knowles, David; London, Vera C. M.; Brooke, Christopher (2001): The Heads of Religious Houses, England and Wales, 940–1216 (Andre utg.). Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0-521-80452-3. OCLC 133161958.
  • Lawrence, C. H. (red.): The English Church and the Papacy in the Middle Ages. Stroud:Sutton Publishing reprint 1999 ISBN 0-7509-1947-7
  • Little, Lester K.: Religious Poverty and the Profit Economy in Medieval Europe. Ithaca, NY:Cornell University Press 1978 ISBN 0-8014-9247-5
  • Mortimer, Richard: Angevin England 1154–1258. Oxford: Blackwell 1994 ISBN0-631-16388-3
  • Poole, A. L.: Domesday Book to Magna Carta 1087–1216. Andre utg. Oxford:Clarendon Press reprint 1986 ISBN 0-19-821707-2
  • Powell, J. Enoch & Keith Wallis: The House of Lords in the Middle Ages: A History of the English House of Lords to 1540. London: Weidenfeld and Nicolson 1968
  • Fryde, E. B.; Greenway, D. E.; Porter, S.; Roy, I. (1996): Handbook of British Chronology (3. reviderte utg.). Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0-521-56350-X. OCLC 183920684.
  • Runicman, Steven: A History of the Crusades. Cambridge University Press, 1951–54.

Southern, R. W. (1985): «Peter of Blois and the Third Crusade» i Studies in Medieval History Presented to R. H. C. Davis. Mayr-Harting, Henry & R. I. Moore: ss. 207–218, London: Hambledon Press.

  • Tyerman, Christopher: England and the Crusades, 1095–1588. University of Chicago Press, 1988
  • Warren, W. L.: Henry II. Berkeley: University of California Press 1973 ISBN 0-520-03494-5

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Roger av Worcester
Biskop av Worcester
Etterfølger:
 William av Northall 
Forgjenger:
 Richard av Dover 
Erkebiskop av Canterbury
Etterfølger:
 Reginald Fitz Jocelin