Theobald V av Blois

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Våpenskjoldet til grevskapet Blois.

Theobald V av Blois (født ca. 1130, død 20. januar 1191), også kjent som «Theobald den gode» (fransk: Thibaut le Bon), var greve av Blois fra 1151 til 1191. Han var sønn av Theobald II av Champagne (den eldre bror av kong Stefan av England) og Matilda av Kärnten.

Dynastiske forbindelser[rediger | rediger kilde]

Bakgrunnen for Theobald Vs makt og posisjon ble grunnlagt av faren Theobald IIs nøye tilknytning til det franske kongehuset. Greven tjente som verge for unge Ludvig VII av Frankrike. Det var greven som eskorterte kongen til Bordeaux for hans bryllup med Eleanora av Aquitaine i 1137, og til tross for striden som resulterte i ødeleggelsen av byen Vitry av den kongelige hær (11421143) ble Theobald II til slutt forsont med kongen. Det var hans unge sønn Henrik I som ble med i kongens følge på det andre korstog.

Kart som viser Frankrikes politiske geografi anno 1180.

Opplevelsene i korstoget knyttet tett bånd som senere førte til at Henrik og hans bror Theobald V ble gift med Ludvigs to døtre med Eleanora; henholdsvis Marie og Alix. Kongen i sin tur giftet seg med deres søster Adèle av Champagne ettersom han hadde latt seg skille fra Eleanora da hun, blant annet, ikke hadde skaffet ham en sønn.

Den dynastiske tilknytning var trefoldig, og deres bror Guillaume de Blois (Guillaume aux Blanches Mains, «Vilhelm Hvithånd»), på grunn av farens og sine to eldre brødres forbindelse med kongen, kunne nyte rask forfremmelse i kirken som biskop av Chartres (11651168) og deretter som erkebiskop av Sens (11681175) og Reims (11761202)[1]

Hovedsakelig på grunn av Theobald IIs oppmerksomhet hadde Champagne blitt ved hans død det mest lovende av hans besittelser. Ikke overraskende var det hans eldste sønn, født og oppvokst i Champagne, og som tidlig hadde vært grevskapets bestyrer, som arvet det, mens den andre sønnen arvet Blois-Chartres og Sancerre (via sin første hustru). Henrik I døde i 1181 på veg tilbake fra et korstog i Det hellige land.

Greve av Blois og Chartres[rediger | rediger kilde]

Utsyn over dagens landskap fra tårnet i Chartres

Theobald V levde hovedsakelig i Chartres og fikk blant annet dens bymurer fornyet. Kong Ludvig VII gjorde Thibaut V til dapfier Franciae (tilsvarer grand seneschal eller konstabel av Frankrike), og armiger regis (kommandant av kongens hær), og han ble således den nest mektigste i hele Frankrike. Ludvig VII og Theobald V bekjempet kong Henrik II av England i 22 år (11521174). På slutten av 1160-tallet mistet han sin første hustru, men ble gift med Alix, samtidig som broren ble gift med Alix søster Marie. Dette sementerte hans og brorens faste forhold til kongen[2]

Theobald V var tilstede i 1180 av kroningen av sin nevø, den unge kong Filip II August av Frankrike. Det var hans bror, erkebiskop Vilhelm av Reims (Guillaume de Blois), som sto for kroningen. Likevel gikk han til opprør mot den nye kongen sammen med sine yngre brødre Stafan I av Sancerre og erkebiskop Vilhelm, men i år 1182 ble de slått og måtte la seg undertvinge. Senere kom han til en forsoning med kongen. Theobald V reiste også med den franske kongen på det tredje korstoget. Han kom fram sommeren 1190 til Det hellige land og døde 20. januar 1191 under beleiringen av Akko.

Blois-katastrofen[rediger | rediger kilde]

Til tross for de barna han avlet med sin unge hustru, tok han elskerinne, en jødisk kvinne fra Blois, som kalles for Pulcelina, noe som «satte i gang en kjede av hendelser som resulterte, i 1171, i Blois-katastrofen.»[3]

Til tross for sin posisjon og ekteskap hadde grev Theobald V blitt forelsket i en jødisk kvinne ved navn Pulcelina.[4] Da forholdet tok slutt skal Pulcelinas arroganse ha hisset opp lokalbefolkningen, ikke minst grevens unge hustru, kongens datter, skal hatet den tidligere elskerinnen. Andre kristne mislikte at en jøde hadde hatt innflytelse over greven. Korstogtidens fanatisme fremmet irrasjonell logikk, og det bygde seg opp et raseri mot alle hedninger. Ikke mindre enn 11 samtidige hebraiske dokumenter har dokumentert hendelsene i Blois.

Det nevnes en jøde ved navn Isaac ben Eleazar som skal ha fraktet dyreskinn og ble anklaget av en skremt kristen tjener for å ha kastet et menneskelik i elven Loire. Noe lik ble ikke funnet, men jøden ble fengslet for sikkerhets skyld. Skremte jøder skal ha forsøkt å bestikke grev Theobald V for å få beskyttelse, men dette ble avslått, muligens for at bestikkelsen ikke var stor nok. Grevens bror, Vilhelm, biskop av Sens og Chartres, har blitt fremmet som den som overtalte greven til å brenne jødene. Uansett, den 26. mai 1171 ble 32 jøder fra Blois, blant annet 17 kvinner brent på påle på ordre av grev Theobald V. Hans tidligere elskerinne Pulcelina var en av dem.[5][6]

Familie og barn[rediger | rediger kilde]

Han ble først gift med Sybil av Chateaurenaul som gjorde ham til herre av Chateaurenault. Deretter giftet han seg med Alix (Aliz, Alice, født 1150), datter av Ludvig VII av Frankrike og hans første hustru, Eleanora av Aquitaine. De fikk syv barn:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kibler, William W.; & Zinn, Grover A.: Medieval France, side 478. Routledge, 1995. ISBN 0824044444
  2. ^ Falk, Avner: A psychoanalytic history of the Jews, side 478. Fairleigh Dickinson Univ Press, 1996. ISBN 0838636608
  3. ^ A psychoanalytic history of the Jews, side 478
  4. ^ Dette er ikke noe typisk jødisk navn. Muligens er det avledet fra latin pullicella = ung, fransk tilsvaringhet pucelle ) ung jomfru
  5. ^ A psychoanalytic history of the Jews, side 479
  6. ^ Einbinder, Susan L.: «Pucellina of Blois: Romantic Myths and Narrative Conventions», Jewish History, Bind 12, Nr. 1, våren 1998.


Forgjenger:
  Theobald II 
Greve av Blois
Etterfølger:
 Ludvig I