Saladin-tiende

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Saladin-tiende,[1] eller «Bistand av 1188», var en engelsk skatt (tallage eller talliage) som ble utsendt i England og i en viss grad i den engelske områdene i Frankrike (Angevin-riket) i 1188 som svar på at Jerusalem ble erobret av muslimenes leder Saladin i 1187. Det var en av de første registrerte skattene på personlig inntekt og ble innført av Henrik II av England for å samle inn penger til det tredje korstoget. Tienden krevde at hver lekmann i England og Wales skulle skattlegges en tiendedel av deres personlige inntekt og løsøre. Dette var den største skatten som noen gang ble samlet inn i England og samlet inn 70 000 pund fra de kristne og ytterligere 60 000 pund fra jødene.[2] Alle grunneiere, både geistlige og lekmenn, måtte betale og hvis noen var uenige i vurderingen av eiendommen deres ble de fengslet eller ekskommunisert.[2]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

I juli 1187 ble kongedømmet Jerusalem beseiret av Saladin i slaget ved Hattin og i oktober erobret Saladin selveste Jerusalem.[3] Da nyheten kom til Europa ved slutten av året var det et sjokk, og et nytt korstog ble kunngjort. I januar 1188 diskuterte Henrik II av England og Filip II August av Frankrike muligheten av et korstog ved Le Mans sammen med Joscius av Tyr, erkebiskop av Tyr, og den 11. februar begynte Henrik II å organisere muligheten for et korstog fra England ved Geddington. Der diskuterte han også finansieringen ved å benytte en «Saladin-tiende».

Innsamlingen av tienden[rediger | rediger kilde]

Det var bokstavelig en tidende, 10 prosent, av avgifter og flyttbar eiendom som ble samlet inn av bispesetene heller av shirene, og lokale sheriffer hadde ingen andel i innsamlingen.[2][4] Pengene ble isteden samlet inn av den lokale prest eller biskop, diakon av den lokale kirke, den lokale baron og en sersjant hos kongen, foruten også av tempelridderordenen og hospitallerordenen.[4] Beskatningen ble gjort ved ed i rurale områder og av en jury i urbane områder. Bestemte gjenstander ble unntatt beskatning:

«Dette året skal hver mann gi i almisser en tiendedel av sine inntekter og flyttbare med unntak av våpen, hester og utstyr for riddere, og likeledes med unntak av hester, bøker, utstyr og messedrakter, og alt tilbehør uansett sort brukt av personale i himmelsk tjeneste, og kostbare steiner som tilhører både personale og lekmenn.»[4]

Alle som deltok i korstoget ble også unntatt tienden.[5][6] Dette var ment som en oppmuntring for deltagelse, og mange tok eden som korsfarer nettopp for unngå beskatning. Alle andre landeiere, både kirkepersonell og lekmenn, måtte betale. Om noen protesterte over verdibedømmelsen av deres eiendom ble de fengslet eller bannlyst. Mens skattene vanligvis ble samlet inn av skattkammeret ble et eget kontor med ti tellere opprettet for å samle tiende i Salisbury.

I henhold til Gervase av Canterbury ble 70 000 pund samlet inn av kristne, og ytterligere 60 000 pund ble samlet inn fra jøder. Det samlete beløp tatt fra jøder var sannsynligvis heller 10 000 pund med ytterligere 2 000 pund i år 1190. Dette var den største skatt noen gang samlet i England, skjønt Henrik II hadde tatt inn andre skatter for Det hellige land, både i 1166 og mer nylig i 1185. Tienden var meget upopulær til tross for den generelle anerkjennelse at det var, i engelske øyne, en verdi sak. Ettersom bedømmelsen og innsamlingen ble gjort av bispesetene fikk Baldwin av Exeter, erkebiskopen av Canterbury, særlig anklaget, og kanskje klokt tilbrakte han det meste av året i Wales hvor han preket til fordel for korstog mens han hadde følge av krønikeskriveren Gerald av Wales.

Den samme tiende ble samlet inn i Frankrike, men Filip II August hadde ikke den samme sentraliserte regjering og møtte mye motstand som han ikke kunne kontrollere. Tiende ble også samlet inn med mindre helle i Englands områder i Frankrike. Henrik II krevde også at Vilhelm I av Skottland skulle samle inn tiende i Skottland, men engelsk makt gikk ennå ikke så langt nord til å kunne sette makt bak kravet.

Ettervirkning[rediger | rediger kilde]

Til sist dro Henrik II aldri på korstog. I 1189 ble han involvert i en ny krig med Filip II August og sin egen sønn Rikard Løvehjerte, og ble anklaget for å bruke inntektene fra tienden på denne krigen. Henrik døde senere et år før det tredje korstog ble igangsatt, i henhold til Gerald av Wales var det en guddommelig straff for en slik stram skattlegging. Rikard I av England etterfulgte ham og fant skattkammeret fullt, skjønt han samlet inn ytterligere penger ved å selge land og dele ut ulike former for bøter over hele England. Til sammen samlet Henrik II og hans sønn Rikard I inn 100 000 sølvmark med Saladin-tiende.[7]

Den påfølgende tredje korstog sørget for å erobre middelhavskysten for resten av kongedømmet Jerusalem, men Rikard klarte ikke å erobre Jerusalem tilbake. På tilbakereisen ble han tatt til fange og holdt som gissel av Henrik VI av Det tysk-romerske rike. I 1194 ble ytterligere en massiv skattlegging pålagt England for å sørge for at kongen ble løslatt. Den var i hovedsak en gjentagelse av Saladin-tienden fra 1188, men i dette tilfellet var skatten satt langt høyere, helt til 25 prosent. Den samme organisatoriske strukturen og innsamlingsmaskineriet ble benyttet for å samle inn penger for kong Johan av Englands krigføring i Frankrike i 1207.[8]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Saladin tithe», Oxford Reference
  2. ^ a b c «1188 - Saladin Tithe | One of the First Recorded Taxes on Income», TaxFitness 23. januar 2018
  3. ^ Jones, Dan (2013): The Plantagenets: The Warrior Kings and Queens Who Made England (rev. utg.). Viking; ISBN 978-0-670-02665-4; s. 102
  4. ^ a b c Cazel, Fred A. (1955): «The Tax of 1185 in Aid of the Holy Land», Speculum. 30 (3): 385–392. doi:10.2307/2848077. JSTOR 2848077. S2CID 159681631.
  5. ^ Stubbs, William, red. (1913): «Henry II, King of England: The Saladin Tithe, 1188», Select Charters of English Constitutional History. Oxford: Clarendon Press. s. 189. Reprinted in Roy C. Cave & Herbert H. Coulson, A Source Book for Medieval Economic History, Milwaukee: The Bruce Publishing Co., 1936; opptrykk, New York: Biblo & Tannen, 1965), s. 387–388. Skannet av Jerome S. Arkenberg, Cal. State Fullerton. Teksten har blitt modernisert av Arkenberg.
  6. ^ Bartlett (2000): England Under the Norman and Angevin Kings. Oxford: Clarendon Press. ISBN 0-19-822741-8; s. 165–168.
  7. ^ «May 22, 1176 Assassin», Today in History
  8. ^ Barratt, Nick (2001): «The English Revenue of Richard I», The English Historical Review 116(467), Oxford University Press, s. 635-656

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Douglas, David Charles, red (1996): «Ordinance of the Saladin Tithe (1188)», i English Historical Documents 1042-1189, 2. utg. Routledge. ISBN 0-415-14367-5, Se også 1. utg., utsolgt fra forlaget English Historical Documents, bind 2. Oxford University Press, 1979.
  • Mitchell, Sydney Knox (1951): Taxation in Medieval England, red. Sidney Painter. Yale University Press. I trykt utgave ved Archon Books. 1971. ISBN 0-208-00956-6
  • Tyerman, Christopher (1988): England and the Crusades, 1095-1588. University of Chicago Press. ISBN 0-226-82012-2
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Saladin-tiende&oldid=23484696»