Det armenske kongedømmet Kilikia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Կիլիկիոյ Հայկական Թագաւորութիւն
Det armenske kongeriket Kilikia
Flag of Palaeologus Dynasty.svg
 
Bagratuni flag.svg
1080 – 1375  
Mameluke Flag.svg
Flagg Våpen
Flagg Våpen
Plasseringa til Kilikia
Hovedstad Tarsus (første hovedstad), Sis
Språk Armensk, latin, fransk
Religion Den armenske apostoliske kirke
Styreform Kongedømme
Historie
 - Levon I blir den første kongen av armenske Kilikia. 1080
 - Sis blir erobret av Mamelukk-sultanatet noe som betyr slutten for kongedømmet. 1375

Det armenske kongedømmet Kilikia (klassisk armensk: Կիլիկիոյ Հայկական Թագաւորութիւն), må ikke forveksles med kongedømmet Armenia i antikken), var en stat dannet i middelalderen av armenske flyktninger som flyktet fra seldsjukkenes invasjon av Armenia.[1] Det lå ved Iskenderunbukta i Middelhavet i det som i dag er det sørlige Tyrkia. Kongdeømmet forble uavhengig fra rundt 1078 til 1375.

Kilikia ble grunnlagt av rubenide-dynastiet, en sidegren av det større bagratid-dynastiet som ved forskjellige tidspunkt satt på tronen i Armenia og Georgia. Hovedstaden var Sis. Kilikia var en sterk alliert av de europeiske korsfarerne og så på seg selv som kristendommens bastion i øst. Det fungerte også som samlingspunkt for armensk nasjonalisme og kultur, siden Armenia var under fremmed okkupasjon på denne tiden.

Kong Levon av Armenia hjalp til med å bygge opp Kilikias økonomi og handel, etter hvert som handelen med europeiske handelsmenn vokste.[2] Betydelige byer og festninger i kongedømmet inkluderte havnen Korikos, Lampron, Partzerpert, Vahka (dagens Feke), Hromkla, Tarsus, Anazarbe, Til Hamdoun, Mamistra (dagens Misis), Adana og havnen Aias som fungerte som en vestlig terminal mot øst. Pisanerne, genoveserne og venezianerne etablerte kolonier i Aias gjennom avtaler med det armenske Kilikia i det 13. århundret.[3] Marco Polo dro for eksempel ut på sin reise til Kina fra Aias i 1271[3].

Tidlige armenske forbindelser med Kilikia[rediger | rediger kilde]

I en kort stund i det 1. århundre f.Kr. klarte det mektige kongedømmet Armenia å erobre en stor region i Levanten, inkludert området Kilikia. Etter en blodig strid i 83 f.Kr. om tronen i Syria som ble styrt av selevkidene, bestemte de hellenske syrerne seg for å velge den armenske herskeren Tigranes den store som beskytter for deres kongedømme og tilbød ham tronen i Syria.[4] Tigranes erobret så Fønikia og Kilikia og gjorde effektivt slutt på selevkidriket, selv om noen få byer holdt ut og ser ut til å ha anerkjent gutten Selevkos VII Kybiosaktes som den legitime kongen under hans styre. Den sørlige grensen til hans rike nådde så langt som Ptolemais (dagens Akko). Mange av innbyggerne i de erobrede byene ble sendt til hans nye metropol Tigranakert.

På sitt største strakte hans imperium seg fra de pontiske alpene (i dagens nord-østlige Tyrkia) til Mesopotamia, og fra Det kaspiske hav til Middelhavet. Tigranes invaderte tydeligvis så langt som Ekbatana og tok tittelen kongenes konge som til og med de parthiske kongene ikke tok på den tiden. Fra tidspunktet for hans erobringer, er noen armenske bosetninger antatt å ha blitt værende i regionen Kilikia.

Armensk massemigrasjon til Kilikia under bysantinerne[rediger | rediger kilde]

Kilikia ble gjenerobret fra araberne av den bysantinske keiseren Nikeforos II rundt 965. Han utviste muslimene som bodde der, og kristne fra Syria og Armenia ble oppmuntret til å slå seg ned i regionen. Keiser Basil II (976-1025) forsøkte å ekspandere inn i armensk Vaspurakan i øst og det arabiske Syria mot sør. Resultatet av bysantinernes militære felttog var at armenerne spredte seg inn i Kappadokia og østover fra Kilikia inn i de fjellrike områdene i det nordlige Syria og Mesopotamia.[5]

Den armenske migrasjonen økte med den formelle annekteringen av det utvidede Armenia til Østromerriket i 1045 og seldsjukkenes erobring 19 år senere, som førte til to nye migrasjonsbølger[5]. Etter fallet til bagratidenes Armenia, og i de påfølgende århundrene, klarte ikke den armenske staten å reetablere seg og sin uavhengighet. Den forble under styret til tyrkiske stammer.

Grunnleggingen av det armenske kongedømmet Kilikia[rediger | rediger kilde]

Våpenskjoldet til det armenske kongedømmet Kilikia, gitt til Leo II av Armenia av rubenidene fra pave Celestin III av Roma.

Armenerne kom for å tjene bysantinerne som militære offiserer og guvernører. De ble gitt kontroll over viktige byer på Østromerrikets østlige grense. Da den keiserlige makten i regionen ble svekket i de kaotiske årene etter slaget ved Manzikert, grep noen av dem muligheten til å etablere seg som suverene herrer, mens andre forble i det minste i navnet lojale mot imperiet.

Den mest vellykkede av disse tidlige armenske krigsherrene var Filaretos Brakamios, en tidligere general under Romanos IV Diogenes. Mellom 1078 og 1085 bygget Filaretos et fyrstedømme som strakte seg fra Malatia i nord til Antiokia i sør, og fra Kilikia i vest til Edessa i øst. Han inviterte mange armenske adelsmenn til å slå seg ned på sitt territorium og gav dem land og festninger.[5] Staten som Filaretos hadde skapt begynte å smuldre opp allerede før hans død i 1090[6], og etter hans død falt riket hans fra hverandre og ble til flere små lokale fyrstedømmer.

En av disse prinsene var Ruben som hadde nære bånd med den siste armenske kongen, Gagik II. Han trodde at han aldri ville kunne gjeninnsette bagratikongedømmet, derfor gjorde han opprør mot Østromerriket i Kilikia. Han samlet mange andre armenske landeiere og adelsmenn. Dermed ble grunnlaget for det uavhengige armenske fyrstedømmet Kilikia, og det fremtidige kongedømmet, lagt under Rubens lederskap og hans etterkommere som ble kalt rubenidene.[7]

Innen slutten av det 11. århundret, da Ruben døde i 1095, var der flere viktige armenske fyrstedømmer i området[8]:

  • Lampron (etter Namrun, nå Kamlijajla) og Babaron (Kandir Kale) ved den sørlige enden av de kilikiske portene, kontrollert av den tidligere bysantinske generalen Oshin, grunnleggeren av hethumid-dynastiet.
  • Fyrstedømmet til Konstantin I av Armenia, sønn av prins Ruben I, mot nordøst. Hans makt lå rundt festningene Partzapert og Vahka.
  • Fyrstedømmet Marash (dagens Kahramanmaraş) mot nordøst, utenfor Kilikia. Det ble styrt av Thoros, en tidligere bysantinsk embetsmann.
  • Den armenske Gogh Vasil holdt festningene Raban (dagens Altınaşkale) og Kaysun øst for Marash som seldsjukkenes vasall.
  • Fyrstedømmet Malatya (Melitene) nord for disse på øvre Eufrat, holdt av Gabriel, en av Filaretos' tidligere offiserer, under seldsjukkisk overherredømme.
  • Edessa bortenfor Malatya, kontrollert av Thoros, en annen av Filaretos' offiserer, og svigersønn av Gabriel av Malatya.

Med unntak av Gigh Vasil og Konstantin var disse armenske herrene fremmedgjort fra de fleste av sine armenske medborgere og mislikt av syriske kristne fordi de enten var gresk ortodokse eller hadde offisielle titler som den bysantinske keiseren hadde gitt dem.[9]

Det første korstog og rubenidenes fyrstedømme[rediger | rediger kilde]

Baldwin av Boulogne mottar underkastelsen til armenerne i Edessa.

Korsfarerne angrep Anatolia og Midtøsten for å frigjøre Jerusalem fra den seldsjukkiske okkupasjonen. Dette skjedde under styret til Konstantin I. Med det første korstog fikk armenerne i Kilikia mektige allierte blant de frankiske korsfarerne. Med deres hjelp sikret de Kilikia fra tyrkene, både gjennom direkte militære aksjoner i Kilikia og ved å etablere korsfarerstater i Antiokia og Edessa.[7] Armenerne hjalp også korsfarerne slik det beskrives av pave Gregor XIII:

Sitat Blant de gode gjerningene som det armenske folket har gjort mot kirken og den kristne verden, bør det særlig poengteres at i de tidene som de kristne prinsene og krigerne dro for å ta tilbake det hellige land, kom ingen folk eller nasjon med samme entusiasme til deres hjelp som armenerne gjorde, som forsynte korsfarerne med hester, provisjoner og rettledning. Armenerne hjalp disse krigerne med deres mot og lojalitet under de hellige krigene. Sitat
– Ecclesia Romana, 1584

Armenerne og korsfarerne var delvis allierte, delvis rivaler i de neste to århundrene.

Til slutt dukket det opp en form for sentralisert styresmakt i området med fremveksten til rubenideprinsene. I det 12. århundre var de det nærmeste man kom et herskende dynasti, og de konkurrerte med bysantinerne om makten over regionen. Prins Levon I integrerte de kilikiske kystbyene i det armenske fyrstedømmet og konsoliderte dermed armensk kommersielt lederskap i regionen. Han ble til slutt beseiret av keiser Johannes II i 1137 som fremdeles regnet Kilikia som en bysantinsk provins. Levon ble fengslet sammen med flere andre familiemedlemmer.[7] Han døde i fengsel tre år senere. Levons sønn og etterfølger, Thoros II, ble også fengslet, men flyktet i 1141. Han dro tilbake for å lede kampen mot bysantinerne. Til å begynne med lyktes han, men til slutt underkastet han seg keiser Manuel I i 1158.

Kilikia hadde blitt så betydelig i løpet av disse årene at lederen for den armenske kirken i 1151 overførte sitt sete til Hromkla.[5] Rubenideprinsene fortsatte å styre Kilikia.

Kongedømmet Kilikia[rediger | rediger kilde]

Festningen Korikos i det armenske Kilikia, bygget ca. i det 13. århundre.

Kong Leon I startet sitt styre som prins Leon II i 1187. Han ble en av de viktigste figurene i den armenske kilikiske staten. Under sin regjeringstid måtte han ta seg av herskerne i Konya, Aleppo og Damaskus. Dermed integrerte han nye landområder i Kilikia og doblet fyrstedømmet ved Middelhavskysten. Han la også ned mye krefter i å styrke statens militære makt.[7]

Saladin av Egypt svekket på denne tiden korsfarerne og tvang europeerne til å sette i gang nok et korstog. Prins Leon trakk fordel av situasjonen ved å forbedre sine relasjoner til europeerne. Takket være støtten han fikk av den tysk-romerske keiser (Fredrik Barbarossa og hans sønn Henrik VI), klarte han å heve fyrstedømmets status til kongedømme. Prins Leon klarte i 1198 å sikre seg tronen og ble den første kongen av det armenske Kilikia som kong Leon I.[7]

Tronen gikk senere til det rivaliserende Hetumid-dynastiet gjennom Leons datter, Zabel. Da hun ble dronning, ble hennes første ektemann forgiftet i 1225 av Konstantin av Baberon som så i 1226 tvang henne til å gifte seg med Konstantins sønn, som ble medhersker Hetoum I.

Mongolriket ekspanderte raskt fra Asia under styret til Zabel og Hetoum og hadde nådd Midtøsten. Mogolene erobret raskt Mesopotamia, Bagdad og Syria i sin fremrykning mot Egypt. Mongolenes erobringer var katastrofale for Armenia, men dette var ikke tilfellet i Kilikia, siden Hetoum valgte å legge Kilikia under mongolsk autoritet ved å sende sin bror Sempad til mongolenes hoff i 1247 for å forhandle om en allianse.[10][11][12]

Felttog med mongolene[rediger | rediger kilde]

Hetoum og hans styrker kjempet under det mongolske banneret til Hulagu i erobringen av det muslimske Syria og erobringen av Aleppo og Damaskus i 1259-1260.[13]

Mynt i det armenske kongedømmet Kilikia, ca. 1080-1375.

Mamelukklederen Baibars beordret i 1266 Hetoum I til å oppgi sin lojalitet til mongolene, istedet akseptere mamelukkenes overherredømme og gi tilbake til mamelukkene territoriene og festningene som Hetoum hadde skaffet seg gjennom sin underkastelse for mongolene. Etter disse truslene dro Hetoum I til det mongolske hoffet til Il-Khan i Persia for å skaffe seg militær støtte. Men i hans fravær marsjerte mamelukkene mot Kilikia, ledet av Mansur II og kommandanten Qalawun, og beseiret armenerne i katastrofen ved Mari. Hetoums sønn Thoros ble drept og Hetoums sønn, Levon ble tatt til fange sammen med titusenvis av armenske soldater. Hetoum betalte en høy løsepenge for sin sønn ved å betale en stor pengesum og overføre mange festninger. Kort tid etter rystet det store jordskjelvet i Kilikia i 1268 landet ytterligere.

Hetoum abdiserte i 1269 til fordel for sin sønn Levon II som ble tvunget til å betale store årlige skatter til mamelukkene. Men selv med skattene, fortsatte mamelukkene å angripe Kilikia med noen få års mellomrom.

Våpenhvile med mamelukkene (1281-1295)[rediger | rediger kilde]

Etter nederlaget til mongolene og armenerne under Möngke Temur i 1281 mot mamelukkene i det andre slaget ved Homs, ble en våpenhvile påtvunget Armenia av mamelukkene. Videre måtte armenerne signere en 10 års våpenhvile i 1285 etter en kraftig offensiv av Qalawun. Denne avtalen overførte mange armenske festninger til mamelukkene, forbød armenerne å gjenoppbygge sine defensive befestninger, påbød dem å betale en skatt på en million dirhamer[14] og tvang dem til å handle med mamelukkene, og på denne måten omgå handelsblokkaden innført av paven.[15] Mamelukkene fortsatte derimot å raide Kilikia ved tallrike anledninger. Kilikia ble i 1292 invadert av Khalil, den mamelukkiske sultanen i Egypt, som hadde erobret restene av kongedømmet Jerusalem i Akko året før. Hromkla ble plyndret, noe som tvang den hellige stol til å flytte til Sis. Hetoum II ble tvunget til å oppgi Behesni, Marash og Tel Hamdoun til tyrkerne. Hetoum II var mer kirkens mann enn statsmann, men måtte stadig bidra i de politiske tumultene til Kilikia. Han abdiserte i 1293 til fordel for sin bror Thoros III og trakk seg for første gang tilbake til klosteret i Mamistra.

Felttog med mongolene (1299-1303)[rediger | rediger kilde]

Sommeren 1299 var Hetoum II tilbake og stod ovenfor trusler om angrep fra mamelukkene. Han sendte en beskjed til mongolkhanen i Persia, Mahmud Ghazan for å få hans støtte. Ghazan marsjerte med sine styrker mot Syria og sendte brev til frankerne på Kypros (kongen av Kypros og lederne for Tempelridderordenen, Malteserordenen og Den tyske orden) der han inviterte dem til å komme og slutte seg til hans angrep på mamelukkene i Syria.

Mongolene lyktes i å ta Aleppo hvor kong Hetoum sluttet seg til dem. Hans styrker inkluderte noen tempelriddere og maltesere fra kongedømmet Armenia som deltok i resten av offensiven[16] De samlede styrkene beseiret så mamelukkene i slaget ved Wadi al-Khazandar, den 23. eller 24. desember 1299.[17] Hovedstyrken av den mongolske hæren måtte så trekke seg tilbake, antagelig fordi hestene deres trengte beitemark. I deres fravær, samlet de egyptiske mamelukkene seg, og tok tilbake området i mai 1300.

Ghazan beordrer kongen av Armenia Heotum II til å følge Kutlushka i angrepet på Damaskus i 1303.[18]

Mongolene forsøkte å ta tilbake Syria, denne gang med en større armé (rundt 80 000 soldater) sammen med armenerne, men de ble beseiret ved Homs den 30. mars 1303 og i det avgjørende slaget ved Shaqhab, sør for Damas, 21. april 1303.[19] Det regnes som den siste betydelige mongolske invasjonen av Syria.[20] Da den mongolske lederen Ghazan døde den 10. mai 1304, ble drømmen om en rask gjenerobring av det hellige land ødelagt.

Hetoum II abdiserte igjen, denne gang til fordel for sin nevø, Levon III, og ble fransiskanermunk. I 1307 ble Hetoum II, Levon III og hele hans følge myrdet av Bilarghu, mongolenes representant i Kilikia og nylig konvertitt til islam, mens de besøkte Bilarghus leir rett utenfor Anazarbus.[21]

Religiøs forbrødring med Roma[rediger | rediger kilde]

Det ble proklamert en union i 1198 mellom Roma og den armenske kirke av den armenske katholikos av Sis, Gregor VI. Men dette ble ikke fulgt opp i gjerninger, siden de lokale geistlige og befolkningen var sterkt i mot en slik union.

Tallrike romersk-katolske misjonærer ble også sendt til Kilikia for å hjelpe til med forbrødringen med begrensede resultater. Fransiskanerne fikk ansvaret for denne misjoneringen. Selveste Johannes av Montecorvino ankom Kilikia i 1288.[22] Den armenske kongen Hetoum II ville selv bli fransiskanermunk da han abdiserte. Den armenske historikeren Nerses Balientes var fransiskaner og medlem av enhetsbevegelsen som talte for forening med den latinske kirken.

Lenge etter kongedømmets fall, i 1441, proklamerte igjen den armenske katholikos Gregor IX Musabekiantes unionen mellom de armenske og latinske kirkene ved konsilet i Firenze, men dette ble møtt av et armensk skille under Kirakos I Virapetsi som innsatte katholikosens sete i Edjmiatzin og marginaliserte Sis.[23]

Kultur og samfunn[rediger | rediger kilde]

Et illustrert manuskript av Johannes av Toros Roslin, fullført i 1268.

Kontakten med korsfarere fra Vest-Europa, særlig Frankrike, førte til viktige nye innflytelser på armensk kultur. Den kilikiske adelen adopterte ivrig mange sider av vest-europeisk liv, inkludert ridderskap, klesmoter og bruk av franske kristne navn. Den lingvistiske innflytelsen var så stor at to nye bokstaver (Ֆ ֆ = «f» og Օ օ = «o») ble lagt til det armenske alfabetet. Strukturen i det kilikiske samfunnet ble mer likt den vestlige føydalismen enn det tradisjonelle nakharar-systemet i Armenia hvor kongen kun var «fremst blant likemenn» i adelen. På andre områder var det fiendskap mot de nye trendene. Fremfor alt var den jevne armener sterkt imot konvertering til romersk-katolisismen eller gresk-ortodoksien. Den kilikiske perioden produserte også viktige eksempler på armensk kunst, mest kjent er de illustrerte manuskriptene til Thoros Roslin som arbeidet i Hromkla i det 13. århundre.[24]

Nedgang med lusignan-dynastiet[rediger | rediger kilde]

Konstantin III av Armenia på hans trone med malteserriddere. «Les chevaliers de Saint-Jean-de-Jerusalem rétablissant la religion en Arménie», maleri fra 1844 av Henri Delaborde.

Hetoumidene hersket over Kilikia frem til mordet på Levon IV i 1341. Til tross for hans allianse med det kristne kongedømmet Kypros, var Levon IV ikke i stand til å stå i mot angrepene til de egyptiske mamelukkene.[25]

Hans fetter, Guy Lusignan, ble i 1341 valgt til konge. Lusignan-dynastiet var av fransk opprinnelse og hadde allerede et fotfeste i området, på øya Kypros. Det hadde allerede vært nære forbindelser mellom lusignanene på Kypros og armenerne. Men da de prolatinske lusignanene tok makten, forsøkte de å innføre katolisismen og europeisk livsførsel. Det armenske lederskapet aksepterte stort sett dette, men bøndene motsatte seg endringene. Til slutt førte dette til uro.[7]

Sent i det 14. århundret ble Kilikia invadert av mamelukker. Sis' fall i april 1375 gjorde slutt på kongedømmet. Dets siste konge, Levon V, fikk fritt leide og døde i eksil i Paris i 1393 etter at han forgjeves hadde mant til et nytt korstog. Tittelen ble gjort krav på av hans fetter, Jakob I av Kypros, og han forente den med titlene til Kypros og Jerusalem.[7] På denne måten sluttet det helt uavhengige armenske området i Middelalderen etter tre århundrer med suverenitet og blomstring. Tittelen ble beholdt gjennom århundrene til moderne tid av huset Savoy.

Spredningen av den armenske befolkningen i Kilikia[rediger | rediger kilde]

Frem til folkemordet på armenerne bodde det en betydelig armensk befolkning i Kilikia.

Selv om de egyptiske mamelukkene hadde overtatt Kilikia, klarte de ikke å holde området. Tyrkiske stammer presser seg til slutt frem og etablerte seg der, noe som førte til Timur Lenks erobring av Kilikia. Resultatet var at 30 000 velstående armenere forlot Kilikia og slo seg ned på Kypros som fortsatte å være under fransk styre til 1489. Bare den lavere klassen av armenerne ble værende i Kilikia og opprettholdt dermed det armenske fotfestet i regionen frem til folkemordet på armenerne i 1915. Deres etterkommere er nå spredt i den armenske diaspora og setet i Kilikia holder nå til i Antelias i Libanon.[7]


Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Poghosyan, S.; Katvalyan, M.; Grigoryan, G. et al. Cilician Armenia (Կիլիկյան Հայաստան). Sovjetisk-armensk leksikon, vol v, Jerevan, Armensk SSR: Armenian Academy of Sciences, 1979, s. 406-428
  2. ^ Bournoutian, George A (2006). A Concise History of the Armenian People. Costa Mesa, CA: Mazda. s. s. 99. ISBN 1-5685-9141-1. 
  3. ^ a b Abulafia, David (1999). The New Cambridge Medieval History. Cambridge University Press. s. s. 440. ISBN 052136289X. 
  4. ^ «King Tigran II - The Great». Hye Etch. Besøkt 17. januar 2007. 
  5. ^ a b c d Donal Stewart, Angus (2001). The Armenian Kingdom and the Mamluks: War and Diplomacy During the Reigns of Het'um II. Netherlands: Brill Academic Publishers. s. 33-34. 
  6. ^ Runciman, Steven (1987). A History of the Crusades Vol. I: The First Crusade and the Foundations of the Kingdom of Jerusalem. Cambridge University Press. s. s. 195. ISBN 0-5213-5997-X. 
  7. ^ a b c d e f g h Kurdoghlian, Mihran (1996). Badmoutioun Hayots, Volume II. Athens, Greece: Hradaragoutioun Azkayin Oussoumnagan Khorhourti. s. pp. 29-56. 
  8. ^ Runciman. A History of the Crusades, s. 195-201
  9. ^ Runciman. A History of the Crusades, s. 196
  10. ^ . Claude Mutafian i Le Royaume Arménien de Cilicie beskriver «den mongolske alliansen» som kongen av Armenia og frankerne i Antiokia gikk inn i («kongen i Armenia valgte å gå inn i den mongolske alliansen, et intelligent trekk som de latinske baronene manglet, med unntak av Antiokia») (Mutafian, s. 55).
  11. ^ Claude Lebedel i Les Croisades beskriver alliansen til frankerne i Antiokia og Tripoli med mongolene: (i 1260) «nektet de frankiske baronene en allianse med mongolene, med unntak av armenerne og prinsen i Antiokia og Tripoli».
  12. ^ Amin Maalouf i The Crusades through Arab eyes er omfattende og spesifikk om alliansen (sidetallene henviser til den franske utgaven): «Armenerne, i deres kong Hetoums person, tok mongolenes side, i tillegg til prins Bohemond, hans svigersønn. Frankerne i Akko adopterte derimot en nøytral posisjon som var til fordel for muslimene» (s. 261), «Bohemond av Antiokia og Hetoum av Armenia, prinsipielle allierte av mongolene» (s. 265), «Hulagu...hadde fremdeles nok styrke til å forhindre straffen fra sine allierte [Bohemond og Hethoum]» (s. 267).
  13. ^ . «Kongen av Armenia og prinsen av Antiokia dro til militærleiren til tartarene, og de dro alle for å ta Damaskus». Le Templier de Tyr. Sitert i Histoire des Croisades III, Rene Grousset, s. 586
  14. ^ American Council of Learned Societies (1989). «Cilician Kingdom». Dictionary of the Middle Ages. Reproduced in History Resource Center. Farmington Hills, MI: Gale: Charles Scribner's Sons. 
  15. ^ Luisetto, Frédéric. Arméniens et autres Chrétiens d'Orient sous la domination Mongole. Geuthner s. 128-129
  16. ^ Demurger, Alain (2005). The Last Templar: The Tragedy of Jacques de Molay, Last Grand Master of the Temple. London: Profile Books, s. 93. ISBN 1-8619-7529-5. «Snart sluttet kong Hetoum seg til ham, viss styrker ser ut til å ha inkludert maltesere og tempelriddere fra kongedømmet Armenia som deltok i resten av felttoget.»
  17. ^ Ibid., s. 93
  18. ^ Mutafian. Le Royaume Armenien de Cilicie, s. 74-75
  19. ^ Demurger. Tragedy of Jacques de Molay, 109
  20. ^ Nicolle, David (2001). The Crusades. Oxford: Osprey, p. 80 ISBN 1-8417-6179-6
  21. ^ Angus, Stewart, «The assassination of King Het'um II». Journal of the Royal Asiatic Society, 2005 s. 45-61.
  22. ^ Luisetto. Arméniens et autres Chrétiens d'Orient, s. 98
  23. ^ Mahé, Jean-Pierre, 2005, L'Arménie à l'épreuve des Siècles, Découvertes Gallimard, s. 71-72
  24. ^ Hovannisian, Richard G. (red) (1998). The Armenian People from Ancient to Modern Times, Volume I: From Antiquity to the Fourteenth Century. New York: Palgrave, s. 283, s. 289-90
  25. ^ Mahé. L'Arménie, s. 77

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Boase, T. S. R. (1978). The Cilician Kingdom of Armenia. Edinburgh: Scottish Academic Press. s. 206. ISBN 0-7073-0145-9. 
  • Redgate, Anne Elizabeth (2000). The Armenians (First utg.). Massachusetts: Blackwell Publishers Inc. s. 356. ISBN 0-631-22037-2. 
  • Hovannisian, Richard G. (1997). The Armenian people from ancient to modern times: from antiquity to the fourteenth century. Palgrave Macmillan. s. 493. ISBN 0-312-10168-6. 
  • Ghazarian, Jacob G. (2000). The Armenian kingdom in Cilicia during the Crusades. Routledge. s. 256. ISBN 0700714189. 
  • Luisetto, Frédéric (2007). Arméniens et autres Chrétiens d'Orient sous la domination Mongole. Geuthner. s. 262. ISBN 9782705337919. 
  • Mahé, Jean-Pierre. L'Arménie à l'épreuve des siècles, Découvertes Gallimard, 2005, ISBN 9782070314096

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]