Det jødiske bosetningsområdet i Det russiske keiserdømmet: Forskjell mellom sideversjoner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Bla gjennom historikken interaktivt
← Forrige endringNeste endring →
Slettet innhold Innhold lagt til
VisuellWikitekst
Linje 5: Linje 5:
Området gikk fra demarkasjonslinjen i øst til grensen mot [[Sentral-Europa]], dette innebar at jødene måtte bo vest for de hovedsakelig etnisk russiske områdene. Området omfattet 25 provinser (''[[Gubernija|gubernii]]'') fra [[Østersjøen]] (Litauen) i nord til [[Svartehavet]] ([[Krim]]) i sør.<ref name="Rowland" /> Det pålagte bosetningsområdet omfattet deler av de senere statene [[Latvia]], [[Polen]], [[Russland]] og [[Ukraina]] (østover mot [[Donbas]]), og store deler av [[Litauen]], og hele [[Belarus]] og hele [[Moldova]].<ref name="Grosfeld2013" /> Bosetningsområdet sammenfalt stort sett med jødenes historiske bosetting i Øst-Europa, var grensetrekkingen delvis tilfeldig særlig helt i nord (for eksempel [[Riga]] lå utenfor) og helt i sør.<ref name="Grosfeld2013" />
Området gikk fra demarkasjonslinjen i øst til grensen mot [[Sentral-Europa]], dette innebar at jødene måtte bo vest for de hovedsakelig etnisk russiske områdene. Området omfattet 25 provinser (''[[Gubernija|gubernii]]'') fra [[Østersjøen]] (Litauen) i nord til [[Svartehavet]] ([[Krim]]) i sør.<ref name="Rowland" /> Det pålagte bosetningsområdet omfattet deler av de senere statene [[Latvia]], [[Polen]], [[Russland]] og [[Ukraina]] (østover mot [[Donbas]]), og store deler av [[Litauen]], og hele [[Belarus]] og hele [[Moldova]].<ref name="Grosfeld2013" /> Bosetningsområdet sammenfalt stort sett med jødenes historiske bosetting i Øst-Europa, var grensetrekkingen delvis tilfeldig særlig helt i nord (for eksempel [[Riga]] lå utenfor) og helt i sør.<ref name="Grosfeld2013" />


Det jødiske bosettingsområdet rundt 500.000 km<sup>2</sup><ref name=":0" /> (andre kilder oppgir 1 million km<sup>2</sup><ref name="Pasachoff" />). Innenfor det vidstrakte bosetningsområdet var jødene i henvist til bestemt steder som i areal utgjorde rundt 0,1% av totalen. For eksempel i 1835 ble jøder utelukket fra Kiev og Tevye ble i [[Sjolom-Alejkhem|Sjolom-Alejkhems]] fortelling ''[[Spelemann på taket]]'' plutselig fordrevet fra sin shtetl.<ref name="Pasachoff" />
Det jødiske bosettingsområdet rundt 500.000 km<sup>2</sup><ref name=":0" /> (andre kilder oppgir 1<ref name="Pasachoff" /> eller 1,2<ref>{{Kilde bok|url=https://doi.org/10.1007/978-3-319-99145-0|tittel=Human Geographies Within the Pale of Settlement|etternavn=Mitchell|fornavn=Robert E.|utgiver=Springer/Palgrave Macmillan|år=2018|isbn=978-3-319-99145-0|utgivelsessted=Cham, Sveits}}</ref> million km<sup>2</sup>). Innenfor det vidstrakte bosetningsområdet var jødene i henvist til bestemt steder som i areal utgjorde rundt 0,1% av totalen. For eksempel i 1835 ble jøder utelukket fra Kiev og Tevye ble i [[Sjolom-Alejkhem|Sjolom-Alejkhems]] fortelling ''[[Spelemann på taket]]'' plutselig fordrevet fra sin shtetl.<ref name="Pasachoff" />


== Demografi ==
== Demografi ==

Sideversjonen fra 19. sep. 2023 kl. 21:30

Kart over Pale of Settlement. Mørkere farge viser høyere andel jøder blant innbyggerne.

Det jødiske bosetningsområdet i Det russiske keiserdømmet (russisk: Черта оседлости — Tsjerta osedlosti; engelsk: pale of settlement)[1] var en vestlig grenseregion i Det russiske keiserdømmet der permanent bosetning for jøder var tillatt. Ordningen gjaldt fra 1791 til oppløsningen av keiserriket ved revolusjonen i 1917, og deretter besto bosetningsmønsteret for en stor del til holocaust.[2][3] På det meste omfattet området knapt halvparten av verdens jøder.[4] Området omfattet 25 provinser (gubernii) fra Østersjøen (Litauen) i nord til Svartehavet (Krim) i sør. Det pålagte bosetningsområdet omfattet deler av de senere statene Latvia, Polen, Russland og Ukraina (østover mot Donbas), og store deler av Litauen, og hele Belarus og hele Moldova.[3] Holocaust skjedde stort sett i dette området.[5]

Utstrekning

Området gikk fra demarkasjonslinjen i øst til grensen mot Sentral-Europa, dette innebar at jødene måtte bo vest for de hovedsakelig etnisk russiske områdene. Området omfattet 25 provinser (gubernii) fra Østersjøen (Litauen) i nord til Svartehavet (Krim) i sør.[4] Det pålagte bosetningsområdet omfattet deler av de senere statene Latvia, Polen, Russland og Ukraina (østover mot Donbas), og store deler av Litauen, og hele Belarus og hele Moldova.[3] Bosetningsområdet sammenfalt stort sett med jødenes historiske bosetting i Øst-Europa, var grensetrekkingen delvis tilfeldig særlig helt i nord (for eksempel Riga lå utenfor) og helt i sør.[3]

Det jødiske bosettingsområdet rundt 500.000 km2[1] (andre kilder oppgir 1[2] eller 1,2[6] million km2). Innenfor det vidstrakte bosetningsområdet var jødene i henvist til bestemt steder som i areal utgjorde rundt 0,1% av totalen. For eksempel i 1835 ble jøder utelukket fra Kiev og Tevye ble i Sjolom-Alejkhems fortelling Spelemann på taket plutselig fordrevet fra sin shtetl.[2]

Demografi

Tyskspråklig kart over andel jødiske innbyggere i provinsene innenfor bosetningsområdet rundt 1900.

Tsarens imperium hadde på det meste omtrent fem millioner jødiske innbyggere og dette utgjorde nær halvparten av verdens jøder rundt år 1900. Restriksjonene førte til at 95 % av imperiets jøder bodde i dette området.[4] I 1959 var det mindre enn 1 % jøder i befolkningen mot 11 % før holocaust.[3] Overbefolkning og skattlegging medvirket til fattigdom og nød blant jødene.[7] Under den russiske borgerkrigen 1918-1920 etter revolusjonen ble anslagsvis 60.000 jøder drept; den røde arme slo ned på anti-jødisk vold blant egne soldater.[8]

De jødiske innbyggerne utgjorde nær 12 % av befolkningen i området. Jødene var pålagt å bo i byer og utgjorde 38 % av byenes befolkning i området og i 8 av 25 provinser var jødene den største etniske gruppen i byene. Størst andel jøder var det i de nordlige områdene (Minsk, Vitebsk, Hrodno og Mogilev), ved år 1900 var 74 % av innbyggerne i Pinsk jødiske og 77 % i Berdytsjiv. I mange mindre byer var opp til 90 % av innbyggerne jødiske.[4] Mens befolkningen forøvrig i hovedsak drev jordbruk og ufaglært arbeid, arbeidet jødene for en stor del i handel, finans og forskjellige kontoryrker. Blant jødene var det en langt større andel forretningsfolk og selvstendige. Til sammen var 30 % av den byfolkningen i Øst-Europa jødisk før andre verdenskrig. Etter holocaust er det nesten ingen jøder igjen og ikke-jøder bosatte seg i tidligere jødisk dominerte byer og landsbyer.[3]

Marc Chagall ble født i Vitebsk.

Ved folketellingen i 1897 var det nær 5 millioner jøder i det russiske keiserriket[9] og 94 % (4,5 millioner) av disse bodde i bosetningsområdet. Innenfor bosetningsområdet utgjorde jødene 11 % av den samlede befolkningen og 37 % av befolkningen i byene. [3] På 1800-tallet ble jødene stadig mer urbanisert: Jødene utgjorde et i flertall i mange belarusiske (hviterussiske) byer og satte klart preg på den viktige havnebyen Odessa. Rundt år 1800 omfattet området rundt en fjerdedel av verdens jøder og andelen økte utover 1800-tallet.[1] En stor del av jødene bodde i de tusenvis av mindre byer, shtetl, som preget landskapet og som ga regionen et tydelig jødisk preg. Blant jødene var det betydelig mangfold i religiøs praksis og politiske orientering: båd ḥasidiske og ortodokse (misnagdim), kommunister, jødiske sosialister og sionister fantes side om side i mange lokalsamfunn.[10] Jødisk kultur blomstret i konsentrerte jødiske lokalsamfunn innenfor bosetningsområdet for eksempel ble klassisk verk på jiddisch og hebraisk til i dette området. Marc Chagalls bilder reflekterer livet i bosetningsområdet.[2]

På grunn av pogromer og diskrimineringen innenfor bosetningsområdet (i form av høyere skatt og mindre tilgang til utdanning) utvandret mange jøder fra Det russiske riket. Fra 1897 til 1915 utvandret anslagsvis 1,3 millioner til USA, Vest-Europa og Palestina. Personer som konverterte til kristendommen fikk bosette seg i andre deler av Russland.[3] Yitzhak Arad anslår at 1,85 millioner jøder forlot Russland fra 1880 til første verdenskrig. Ved utbruddet av første verdenskrig var det 5,2 millioner jøder i det russiske imperiet.[11]

Historie

Landsbyen Lakhva (nå del av Brest voblasts, Belarus) var en typisk shtetl i det jødiske bosettingsområdet. Noen få av landsbyens over 2000 jødiske innbyggere overlevde andre verdenskrig.

Bakgrunn

Bosettingsområdet ble etablert på slutten av 1700-tallet etter at store deler av Polen-Litauen ble innlemmet i Det russiske keiserriket. Jøder hadde bodd i dette området siden 1300-tallet.[3] Mange jøder hadde forlatt Vest-Europa og slått seg ned lenger øst i det som lenge var et friområde for jødene. I Polen-Litauen fikk jødene nokså fritt dyrke sin religion, praktisere sine skikker og bruke eget språk. Jødene var sjelden gårdbrukere og heller ikke adel, men sto i en mellomposisjon i samfunnet.[1]

Etablering

Etter Polens tre delinger samt Wienkongressen i 1815 ble verdens største jødiske samfunn en del av Russland. Før den omfattenden russiske ekspansjonen vestover bodde det svært å jøder i Russland og jødene hadde i flere omganger blitt fordrevet blant annet av Ivan den grusomme, Katarina I og Anna av Russland. Fra 1500-tallet av var jøder utestengt fra Moskva-staten som i liten grad tolererte andre religioner. Peter den store slapp inn en del jøder som ledd i sitt prosjekt for modernisering av Russland. Ved Polens første deling i 1772 annekterte keisserriket deler av det som på 1900-tallet ble det moderne Belarus der det var en betydelig jødisk befolkning. Jødene der ble definert som kjøpmenn og småborgere noe som medførte at de ikke kunne bo på landet eller reise uten spesiell tillatelse. Denne bestemmelsen gjaldt alle kjøpmenn og småborgere, og var i utgangspunktet ikke antisemittisk (i Russland var alle unntatt adelen underlagt strenge reiserestriksjoner). Mange jøder søkte tillatelse til å slå seg ned i det sentrale Russland hvorpå lokale kristne klaget til Katarina den store om økt konkurranse fra «de fremmede». På bakgrunn av dette utstedte Katarina den store i 1791 et dekret som fastsatte jødenes bosted til fire vestlige provinser (gubernija): Polatsk, Mahiljow, Jekaterinoslav og Taurida. Historiske bodde det jøder bare i de to nordlige av disse provinsene. De to sørlige provinsene inngikk i Novorossija og i Krim som var tynt befolket og Katarina ville bruke jødiske bosettere til å utvikle området og der fikk jøder også lov å kjøpe jord.[3][1]

Etter Polens andre deling ble det lovbestemte bosetningsområdet utvidet i nye provinser vestover: Minsk, Volynia (Volhynia), Podolia, Kiev (dagens Kyiv), Tsjernihiv, og Novgorod. Etter Polens tredje deling i 1795 ble bosetningsområdet utvidet ved et nytt dekret fra Katarina, men bare deler av nylig annekterte områder ble inkludert: Vilna (Vilnius-området) og Grodno. Dekretet av 1795 utelukket dermed jøder fra Lativa, hvor det tradisjonelt bodde mange jøder. Katarina visste lite om de erobrede områdene og sendte sine etterretningsfolk til å undersøke områdene. Før hun fikk særlig informasjon om områdene valgte hun å etterkomme ønsket fra kristne russiske kjøpmenn om å holde jøder unna det sentrale Russland. Det pålagte bosetningsområdet ble effektivt håndhevet. Det ble blant annet brukt militærmakt til å fordrive jøder fra områder utenfor bosetningsområdet, til dels på en brutal måte.[3]

Utvikling

Klezmer-gruppe i Rohatyn (foto 1912), nå i det vestlige Ukraina.

Det jødiske statuttet av 1804 hadde til hensikt å integrere jødene i større grad. Statuttet definerte hvilken stand jødene hørte til og åpnet for at de kunne gå på russiske skoler gitt at de brukte russisk, polsk eller tysk. Jødene fikk med stauttet beholde en omfattende autonomi med egne styringsordninger (kahal- eller kehilla-systemet), samtidig ble det jødiske bosettingsområdet, etablert ved delingen av Polen, stadfestet. På 1840-tallet fikk jødene forbud mot å bosette seg nær grensen mot nabostatene i vest. Bosettingsområdet ble fullt formalisert ved lov (tidligere bare som dekret) i 1835 under Nikolaj I. Jødiske menn ble fra 1827 innkalt i russisk militærtjeneste, noe som medvirket til å bryte opp segregeringen fra samfunnet forøvrig. Kahal-institusjonen ble avviklet i 1844. Under Aleksander 2 fikk jødene på 1860-tallet betydelig større frihet.[1]

I 1804 fikk jødene lov til å bosette seg i det sørlige Ukraina langs Svartehavet og på Krim - områder som på 1700-tallet var erobret fra det osmanske riket. Odessa fikk etter hvert et stort jødisk samfunn. Tsaren annekterte i 1812 Bessarabia og lot jøder bosette seg der.[11]

Wienerkongressen skapte Kongedømmet Polen, eller Kongress-Polen, som en ny politisk-administrativ enhet under den russiske tsaren. I 1818 ble Bessarabia lagt under Moskva. Det fastsatte bosetningsområdet ble utvidet til disse territoriene. Loven utformet under Nikolaj I bestemte at jødene måtte bo innenfor området, fikk ikke lov til å bo på landet og fikk ikke eie jord. Disse bestemmelsene besto til den russiske revolusjonen i 1917.[3] Det var restriksjoner på andel jøder som fikk ta utdanning: For eksempel ble det i 1886 satt en grense på 10 % jøder i høyere utdanning og enkelte institusjoner var helt stengt for jøder. Det var praktisk talt ingen blandingsekteskap før 1917.[12] Begrensingen i geografisk bosetting ble delvis oppløst under første verdenskrig på grunn av krigshandlingene der og etter revolusjonen i 1917 ble diskrimineringen fra tsartiden opphevet.[13][14]

Fra 1791 til 1835, og fram til 1917, var det forskjellige endringer av grensene for Pale, slik at enkelte områder var ulikt åpen eller helt stengt, slik som i Kaukasus.[trenger referanse] I perioder var det forbudt for jøder å bo i jordbrukssamfunn eller i bestemte byer, som Kiev, Sevastopol og Jalta, og de ble tvunget til å flytte til små provinsbyer, noe som fostret framveksten av shtetler.[trenger referanse] Jødiske handelsmenn av første laug, mennesker av høyere eller spesiell utdannelse, kunstnere eller kunsthåndverkere, soldater, innrullert i henhold til rekrutteringsloven av 1810, og deres etterkommere hadde rettigheten til å bo utenfor Pale.[trenger referanse] I en del perioder ble det gitt særskilte dispensasjoner for å jøder å bo i de større byene, men disse var få, og flere tusen jøder ble forvist til Pale fra St. Petersburg og Moskva så sent som i 1891.[trenger referanse]

Etter 1917

«På vei til skolen» (kheyder, en jødisk grunnskole), maleri av Stanisław Dębicki (1866-1924)
Se også: Den russiske revolusjon og Sovjetunionen

Det lovbestemte bosetningsområdet besto til den russiske revolusjonen i 1917. Den russiske provisoriske regjering avskaffet bosetningsområdet sammen med andre diskriminerende regler i riket, noe som utløste migrasjon innenfor Russland. En stor del av migrasjonen etter 1917 var til regionale sentra som Moskva, St. Petersburg og Odessa. I 1939 hadde Moskva og Leningrad (St. Petersburg) nær 5 % jødisk befolkning.[3] Frigjøringen av jødene førte til økende integrasjon eller assimilering for eksempel ved at stadig færre, særlig i storbyene, regnet jiddisch som sitt morsmål. Jødene fikk anledning til å ta høyere utdanning og i Ukraina og Hviterussland var i 1939 halvparten eller mer av leger, tannleger og farmasøyter jøder. Fra å være en marginalisert del av befolkningen under tsaren, ble jødene i Sovjetunionen trukket inn i samfunnslivet på linje med andre.[13][14] I mellomkrigstiden var det rundt 10 % blandingsekteskap i den ukrainske delen av bosettingsområdet og 20 % i den russiske. I 1939 oppga over halvparten av jødene russisk som morsmål, mot 25 % i 1926.[12]

Holocaust

Utdypende artikkel: Holocaust

Etter den tyske invasjonen av Sovjetunionen i 1941 kom store deler av det tidligere bosetningsområdet raskt under tysk kontroll. Holocaust begynte i disse erobrede områdene.[15][16]

Pale

I internasjonal historieforskning benyttes ofte det engelske begrepet «Pale of Settlement» for det jødiske bosetningsområdet.[9][3] Pale betyr påle og i overført betydning grense. Ordet pale kommer opprinnelig fra latin palus, som betyr stake. Ordet palisade kommer fra den samme rot. En pale var da en region hvor det gjelder egne lokale lover. Uttrykket bortenfor palen («beyond the pale») kommer av dette. Selv om regionen Pale kun utgjorde tyve prosent av europeisk Russland, samsvarte området for det meste med de historiske grensene til Det polsk-litauiske samveldet, og omfattet store deler av dagens Litauen, Hviterussland, Polen, Moldova, sentrale deler av Ukraina inkludert Krim[4] samt deler av det vestlige Russland.[trenger referanse] Noen av byene innenfor regionen var allikevel ikke med i Pale.[trenger referanse]

Litteratur

  • Sorkin, David (1997): The illustrated history of the Jewish people, red. Nicholas de Lange, Aurum press, ISBN 1854 105302
  • Mendes-Flohr, Paul & Reinharz, Jehuda (red) (1995): The Jew in the Modern World: A Documentary History, Oxford University Press USA. ISBN 978-0-19-507453-6

Referanser

  1. ^ a b c d e f Mjør, Johan Kåre (2017). Russiske imperium. Cappelen Damm akademisk. ISBN 9788202548926. 
  2. ^ a b c d Pasachoff, Naomi E., & Littman, Robert J. (2005). A concise history of the Jewish people. Rowman & Littlefield.
  3. ^ a b c d e f g h i j k l m n Grosfeld, Irena; Rodnyansky, Alexander; Zhuravskaya, Ekaterina (1. august 2013). «Persistent Antimarket Culture: A Legacy of the Pale of Settlement after the Holocaust». American Economic Journal: Economic Policy. 3 (engelsk). 5: 189–226. ISSN 1945-7731. doi:10.1257/pol.5.3.189. Besøkt 16. september 2023. 
  4. ^ a b c d e Rowland, Richard H. (1986). «Geographical Patterns of the Jewish Population in the Pale of Settlement of Late Nineteenth Century Russia». Jewish Social Studies. 3/4. 48: 207–234. ISSN 0021-6704. Besøkt 15. mars 2020. 
  5. ^ Snyder, Timothy (16. juli 2009). «Holocaust: The Ignored Reality | Timothy Snyder». New York Review of Books (engelsk). ISSN 0028-7504. Besøkt 19. september 2023. 
  6. ^ Mitchell, Robert E. (2018). Human Geographies Within the Pale of Settlement. Cham, Sveits: Springer/Palgrave Macmillan. ISBN 978-3-319-99145-0. 
  7. ^ Jansen, Hans (1993). Antisemittismen. no#: Sambåndet. ISBN 8290777892. 
  8. ^ Ethnic conflict and international security. Oslo: Norwegian Institute of International Affairs. 1994. 
  9. ^ a b Egge, Åsmund (1993). Fra Aleksander II til Boris Jeltsin. Universitetsforl. ISBN 8200212130. 
  10. ^ Deutsch, N. (2011). The Jewish dark continent: Life and death in the Russian Pale of Settlement. Harvard University Press.
  11. ^ a b Arad, Y. (2009). The Holocaust in the Soviet Union. University of Nebraska Press.
  12. ^ a b Pinkus, B. (1988). The Jews of the Soviet Union: the history of a national minority (Vol. 62). Cambridge University Press.
  13. ^ a b Rozett, Robert; Spector, Shmuel (2013). Encyclopedia of the Holocaust. New York: Routledge. ISBN 1-57958-307-5.  [with David Cesarani og David Silberklang]
  14. ^ a b Dumitru, Diana; Johnson, Carter (2011). «Constructing Interethnic Conflict and Cooperation: Why Some People Harmed Jews and Others Helped Them during the Holocaust in Romania». World Politics (engelsk). 63 (1): 1–42. ISSN 0043-8871. doi:10.1017/S0043887110000274. Besøkt 19. september 2023. 
  15. ^ Pereboom, Maarten (2010). «Review of The Holocaust in the Soviet Union». Shofar. 1. 29: 184–187. ISSN 0882-8539. doi:10.5703/shofar.29.1.184. Besøkt 19. september 2023. 
  16. ^ Kwiet, K. (1. januar 1998). «Rehearsing for Murder: The Beginning of the Final Solution in Lithuania in June 1941». Holocaust and Genocide Studies. 1. 12: 3–26. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/12.1.3. Besøkt 19. september 2023. 

Eksterne lenker

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Det_jødiske_bosetningsområdet_i_Det_russiske_keiserdømmet&oldid=23841564»