Torstein Dale

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Torstein Dale
Torstein Dale OB.F13355c.jpg
Født8. mai 1907
Bruvik
Død18. mars 1975 (67 år)
Gravlagt Vestre Aker kirkegård
Ektefelle Unn Søiland Dale (1962–)
Barn Caroline Dale Ditlev-Simonsen
Utdannet ved Universitetet i Oslo
Beskjeftigelse Lege og sanitetsoffiser
Nasjonalitet Norge
Utmerkelser

Torstein Dale (født 8. mai 1907, død 18. mars 1975) var en norsk lege og sanitetsoffiser. Han ble etterhvert generalmajor, var sjef for Forsvarets sanitet fra 1951 til 1972 og ansees som strategen bak etterkrigstidens sanitetsarbeid i Norge. Dale var president for Norges Røde Kors fra 1966 til sin død i 1975, og er i ettertid kjent for å ha vært drivende for norsk innsats ved humanitære kriser i Kongo, Bangladesh, Gaza og Biafra. Norges Røde Kors utdeler Torstein Dales minnepris.

Utdanning og karrière[rediger | rediger kilde]

Torstein Dale var sønn av fabrikkarbeider Albert Martin Dale (1880–1959) og Oline Neset (1878–1954).[1] Han tok tok examen artium i 1927, studerte deretter medisin og var cand.med. i 1934.[2] Han arbeidet deretter som lege og så for seg en karrière som forsker, han hadde spesiell interesse for nyrebarken og det indresekretoriske system.[3]

Ved utbruddet av andre verdenskrig var han under videre utdannelse ved sykehus. Da vinterkrigen begynte i 1939 ved Sovjetunionens angrep på Finland meldte Dale seg som frivillig på finsk side og tjenestegjorde som lege i en Røde Kors ambulanse.[4] Hans erfaringer fra Finland la grunnlaget for et livslangt virke som lege i forsvaret.[5] Etter den tyske invasjonen av Norge i 1940 deltok Dale i saniteten, først under kampene i Sør-Norge, deretter under kampene i Nord-Norge.[3] Etter den norske kapitulasjonen i juni 1940 reiste Dale tilbake til Oslo og arbeidet ved Røde Kors klinikk som lege.[4]

Mot slutten av 1941 flyktet Dale til Sverige, og kom seg derfra videre til Storbritannia i april 1942.[6][4] Han begynte som avdelingslege med løytnants grad ved den norske brigaden i Skottland, og ble allerede i oktober samme år sjef for sykehuset med kapteins grad.[4] I mai 1944 ble han beordret som brigadelege og i oktober samme år distriktskommando-lege i de frigjorte områdene i Nord-Norge, en stilling han hadde, med majors grad fra september 1945, til februar 1946.[1][4]

Fra 1946 var han stabssjef i Forsvarets sanitet, til han fra 1. mai 1947 ble oberst og sjefslege i hæren.[1][4] Han var generalmajor og sjef for Forsvarets sanitet fra 1. mars 1951 til 1972, og ansees som den som formet sanitetsarbeidet i det norske forsvaret i etterkrigstiden.[4][4] Dale bidro vesentlig til at Norge stilte med sanitet i Korea under Koreakrigen fra 1951, i Suez 1956 under Suezkrisen og Kongo 1960 under Kongokrisa.[2] Torstein Dale var blant de sentrale bidragsyterne til opprettelsen av kontoret for katastrofepsykiatri ved Universitetet i Oslo, hvor han støttet Arne Sund, verdens første professor i katastrofepsykiatri.[7]

Fra 1966 til 1975 var han president i Norges Røde Kors,[8] Som president for Norges Røde Kors er Dale blant annet kjent for å ha tatt initiativ til hjelpeaksjoner for sivile i Gaza,[4] ved Biafrakrigen,[2] for flomrammede i Bangladesh i 1974 og hungersrammede under sultkatastrofen i Sahel i Afrika i begynnelsen av 1970-årene.[9]

Torstein Dale døde 18. mars 1975 i Genève i forbindelse med et Røde Kors-møte i Genève i Sveits.[1][10]

Torstein Dales arbeid for felles sanitet[rediger | rediger kilde]

Frem til andre verdenskrig hadde hver forsvarsgren (hær og marine) sin egen sanitet. Under andre verdenskrig ble dette endret, for de norske styrkene i Storbritannia vokste det frem et utstrakt samvirke mellom forsvarsgrenene. Det ble utnevnt en felles sanitetssjef, Johan Holst. Etter krigen var det en årelang kamp for å beholde en felles stab for sanitetsstyrkene, overordnet de ulike forsvarsgrenene, motstanden var seig og hadde bakgrunn i at de norske militære styrkene hadde ulik bakgrunn. Noen hadde opptrening i Milorg i Norge under okkupasjonen, Reservepolitiet var trent i Sverige, mens styrkene i Storbritannia var trent av britene. Som stabssjef for sanitetssjef Carl Semb var Torstein Dale svært aktiv i arbeidet for en samordning av sanitetstjenesten.

I et foredrag i Det Medisinske Selskab i Oslo 12. februar 1947 la han frem hovedlinjene for organiseringen av militær sanitet i Norge.[4] Det sentrale spørsmålet var om saniteten skulle være fordelt på de tre forsvarsgrenene, uten noen samordning, eller om arbeidet skulle samordnes av en felles stab. Torstein Dale argumenterte i foredraget for det siste standpunktet og viste til erfaringene fra krigen som grunnlag for nødvendigheten av samordning. I foredraget sa Dale blant annet:

SitatFellesskapet består i at, i stedet for å utstyre hver forsvarsgrens sanitet med de spesialister og de hjelpeorganer som moderne sanitetstjeneste krever, har en trukket ut det som naturlig er felles for forsvarsgrenenes sanitet, og konsentrert det under Forsvarets Sanitet. Derved oppnås en rasjonalisering og effektivisering. Det er uten videre innlysende at en har lettere for å skaffe høyt kvalifisert personell til de avdelinger som er konsentrert under Forsvarets Sanitet enn en ville hatt for å skaffe kvalifisert personell til de samme avdelinger oppstykket og spredt på forsvarsgrenenes sanitet.Sitat
– Foredrag i Det Medisinske Selskab i Oslo, 12. januar 1947

Foredraget var et ledd i arbeidet med å informere norske leger om den nye sanitetsorganisasjonen. Med Carl Semb som leder for Forsvarets sanitet trakk Torstein Dale opp retningslinjene for det fremtidige arbeide, og under sanitetssjef Sten W. Florelius arbeidet han fra 1947 for å realisere de,[4] noe han forsatte med da han selv tok over som sjef for Forsvarets sanitet i 1951.

Organisasjonsarbeid[rediger | rediger kilde]

Torstein Dale var en dyktig og engasjert organisasjonsmann, formann for Hærens Offisers-forbund 1950–1954, deltok i dannelsen av Befalets Fellesorganisasjon (BFO),[2] og var i en periode leder for organisasjonen.[11][12] Dale gjorde forarbeidet for Yrkesorganisasjonenes Hovedsammenslutning for Embets- og tjenestemenn (YH, som senere ble til YS) og ble organisasjonens første formann.[2]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Torstein Dale ble kommandør av St. Olavs Orden i 1968.[1] Dale ble tildelt Deltagermedaljen med rosett, Haakon VIIs 70-årsmedalje, Norges Røde Kors Hederstegn, Frihetskorsets 4 klass (finsk), Medaille commemorative de la Guerre (fransk), Högkvarterets minnekors (finsk).[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e «Torstein Dale (1907–1975)». Lokalhistoriewiki. 
  2. ^ a b c d e Malm, 1991, s. 114-116
  3. ^ a b Kleivan, Kåre (31. mai 1972). «Kontakt mellom mennesker stadig viktigere». VG. s. 19. 
  4. ^ a b c d e f g h i j k l Sanitetsnytt, 2. utgave, 1972, s. 161-179
  5. ^ Alv M. Johnsen (April 1975). «Torstein Dale, in memoriam». Sanitetsnytt. Forsvarets sanitet (1, årgang 21): 1. 
  6. ^ «Generalmajor Dale 50 år». VG. 8. mai 1957. s. 2. 
  7. ^ Hegge, Liss (14. august 1985). «Folk kan trene seg opp til å mestre ulykker». Aftenposten. s. 12. 
  8. ^ «Torstein Dale». Store norske leksikon. 14. februar 2009. Besøkt 16. april 2017. 
  9. ^ Holm, 1975, s. 25
  10. ^ Gravferdsetaten i Oslo kommune
  11. ^ Malm, 1991, s. 100
  12. ^ Sanitetsnytt, 2. utgave, 1972, s. 266-267

Litteratur[rediger | rediger kilde]