Henriette Wegners paviljong

Henriette Wegners paviljong
Henriette Wegners paviljong var en gave til Henriette Wegner, en ung kvinne som kom til Norge og Blaafarveværket som attenåring i 1824.
Beliggenhet
Adresse		Frogner hovedgård (Bymuseet), Frognerveien 67, 0266 Oslo
Land		Norge
Sted		Oslo kommune
Etablert		1824
Kart
Henriette Wegners paviljong 59°55′24″N 10°42′18″Ø
Henriette Wegners paviljong på Commons

Henriette Wegners paviljong (eller Wegnerpaviljongen) er en tepaviljong fra 1824 og et lite kunstgalleri i Frognerparken i Oslo. Henriette Wegner (1805–75) – født Seyler – er kjent som filantrop i Christiania og som en av de tidligste kvinnesakspionerene i Norge. Hun vokste opp i Hamburg i en kosmopolitisk bankier- og kunstnerfamilie, og kom til Norge som nygift attenåring i 1824. Hun fikk paviljongen i gave av sin store kjærlighet, Benjamin Wegner, den unge direktøren for Blaafarveværket.

Paviljongen ble oppført ved Blaafarveværket, der det unge direktørparet bodde til tidlig i 1830-årene, og markerte bryllupet deres 15. mai 1824 i Hamburg. I 1836 overtok de Frogner Hovedgård og paviljongen ble flyttet dit året etter. Paviljongen står på en liten høyde kalt «Utsikten» like ved herregårdsbygningen. Henriette Seyler var barnebarn av Abel Seyler, Europas mest berømte teaterleder fra Sturm und Drang-epoken. Hun var medeier i sin families bank, Berenberg Bank, og en av Norges mest formuende kvinner. Henriette Wegner arbeidet i flere tiår for Christianias bostedsløse og for kvinners kår. Hun etablerte i 1850 Foreningen til fattige Barselkoners Understøttelse, Norges første kvinneorganisasjon, sammen med sin venninne Hedvig Maribo; deres arbeid for fattige gravide og mødre kan anses som starten på en organisert kvinnebevegelse i Norge.

Paviljongen er i empirestil, formet som et klassisk åttekantet «rundtempel» med søylegang, etter forbilde av byggverk fra den gresk–romerske antikken, men utført i norske materialer og opprinnelig plassert blant skoger, fjell og gruvearbeidere. Taket er en malt kopi i miniatyr av kuppelen over Pantheon-tempelet i Roma som gjør at rommet virker større enn det er, og er registrert som kunstverk. Både paviljongens og Henriettes historie gjør den til en fortelling om tilhørighet, kulturmøte og kjærlighet. Paviljongen er et symbolsk skjæringspunkt mellom antikkens idealer, romantisk dannelse og norsk natur og bergverkshistorie. Paviljongen er Frognerparkens eldste kulturminne etter herregårdsbygningen. Den har fra 2012 vært brukt som kunstgalleri. Den gjenåpnet i 2025 etter en restaurering, 150 år etter at Henriette Wegner døde – med Elvira Horveis utstilling «Faith in Fakes», med skulpturer og fotografier som utforsker hvordan vi deler minner, tanker og perspektiver med hverandre. Henriette Wegners paviljong fikk i 2025 Frogner historielags rehabiliteringspris og ble beskrevet av riksantikvar Hanna Geiran som «et smykke».

Historie

Henriette Wegner kom til Norge som attenåring i 1824

Henriette Wegner (1805–75), født Seyler, kom til Norge som attenåring i 1824 og fikk paviljongen i gave av ektemannen Benjamin Wegner. Tegnet av søsteren Molly i 1822, sytten år gammel.

Henriette Seyler vokste opp i byrepublikken Hamburg, der hennes hanseatiske familie eide Berenberg Bank, verdens nest eldste fortsatt eksisterende bank. Morsslekten Berenberg-Gossler gikk for å være en av Hamburgs to fremste familier på hele 1800-tallet – ved siden av sine nære slektninger, familien Amsinck. Hennes familie har blitt beskrevet som såkalt «pengeadel». Hamburg var strengt republikansk, men hadde likefullt sin egen borgerlige elite. Den var utpreget urban, merkantil og internasjonalt orientert, og så seg selv som rasjonell, opplyst og moderne. Mange av Henriettes slektninger satt i bystatens regjering. Forfedrene kom som nederlandske protestantiske religionsflyktninger til Hamburg og grunnla Berenberg Bank i 1590.

Faren L.E. Seyler var en ledende politiker i Hamburg i tiden rundt Napoleonskrigene, som ledet Berenberg Bank i nesten femti år. Han hadde en spesiell familiebakgrunn, og var sønn av sveitseren Abel Seyler, en av opplysningstidens mest nyskapende og fargerike europeiske teaterledere, og mannen som satte Sturm und Drang-bevegelsen på kartet med sitt omreisende Seylersche Schauspiel-Gesellschaft. Både faget dramaturgi og perioden Sturm und Drang har navnet etter verk som ble skrevet for Seylers teater. Abel Seyler var gift i andre ekteskap med Sophie Seyler, samtidens mest anerkjente skuespillerinne i Europa. Sophie Seyler skrev syngespillet Oberon eller Alvekongen, som ble satt opp av Emanuel Schikaneders teater og etablerte deres tradisjon for eventyroperaer, som kulminerte med Tryllefløyten – som også bygget blant annet på Seylers verk. Henriette Seyler var også niese av Johann Anton Leisewitz, forfatteren av den romantiske tragedien Julius von Tarent (eller Julius av Taranto) fra 1774. Skuespillet med sitt motiv om striden mellom to brødre og kvinnen som elskes av begge er et av Sturm und Drang-epokens mest karakteristiske, og tydelig inspirert av Shakespeare.

Henriette Wegner vokste opp i et utpreget anglofilt og kosmopolitisk hjem med slektninger og tette handelsnettverk i Storbritannia, Nederland, Portugal, Spania, Italia og Sør-Amerika, og snakket en rekke språk. Hun ble oppdratt av guvernanten Sophie Hoppenstedt, som arbeidet for familien i 25 år. Mormoren Elisabeth Berenbergs store landsted i Frustberg var et viktig samlingssted for familiens sosiale liv i hele hennes barndom. Elisabeth Berenberg hadde blitt enearving til Berenberg Bank da hennes eneste og kanskje sinnslidende bror Rudolf døde tragisk i Sør-Amerika i 1768, 20 år gammel. Historikeren Percy Ernst Schramm skrev at Elisabeth var noe «forkrøplet» og ble kalt «skeive Lisbeth», men at hun var intelligent, kultivert og omtenksom. Hun behersket en rekke språk, herunder latin. Samme år som broren hennes døde, giftet faren hennes Johann Berenberg bort 19 år gamle Elisabeth til sin medarbeider Johann Hinrich Gossler, nylig hjemvendt fra læreår i Cádiz i Spania. Dette fornuftsekteskapet ble likevel svært lykkelig. Da Gossler døde i 1790 og Elisabeth ble enke bare 41 år gammel, ble hun den første kvinnelige partneren i Berenberg Bank. Schramm beskrev henne som «en Maria Theresia i miniatyr» og «en praktisk kvinne, som helt til slutten styrte familien sin med uforminsket vitalitet.» Både Henriettes far og morfar hadde kommet til posisjon og velstand gjennom å gifte seg med rike kvinnelige arvinger, og dette bidro nok til kvinners sterke stilling i hennes familie. Henriette Seyler var selv en periode medeier i Berenberg Bank etter farens død i 1830-årene.

I sin barndom opplevde Henriette Napoleonskrigene og at Hamburg ble innlemmet i Frankrike. Franskmennene prøvde våren 1813 å presse byen for penger ved å ta faren hennes og noen andre prominente borgere som gisler, til stor bestyrtelse i byen. Siden utnevnte de faren hennes til medlem av den nye handelsdomstolen tribunal de commerce og deretter til medlem av byrådet. Den franske regjeringen fremmet også det franske språket og innførte en rekke endringer i Hamburg. Da franskmennene beslagla Berenbergfamiliens bypalé som militærhospital flyttet banken inn hos Henriette og familien. I 1814 ble Hamburg en selvstendig republikk, og Henriettes far ble leder for Hamburgs handelskammer. Da hun var seksten–sytten år møtte Henriette Seyler Benjamin Wegner, som bare 26 år gammel hadde blitt direktør for Norges største bergverk, Blaafarveværket, samme år som Napoleon døde. Berenberg Bank var Blaafarveværkets bankforbindelse i Hamburg, der all viktig pengehandel i Nord-Europa foregikk.

Benjamin og Henriette giftet seg i Nikolaikirken i Hamburg 15. mai 1824. Henriette kom til Norge som attenåring det året, fra et kosmopolitisk miljø i finansmetropolen Hamburg til bergverkssamfunnet på Modum.

Pantheon blant skoger, fjell og gruvearbeidere

Taket i paviljongen er en 200 år gammel malt kopi av kuppelen i Pantheon i Roma, og gjør at rommet virker større

Henriette Wegner tegnet av søsteren Molly i 1827, 22 år gammel. Samme år hadde hun adoptert en tre år gammel jente, Augusta Calmeyer. De bodde blant skoger, fjell og gruvearbeidere på Modum.

Paviljongen ble oppført ved Fossum hovedgård på Modum, der det unge direktørparet ved Blaafarveværket bodde de neste åtte årene.

Paviljongen er formet som et klassisk åttekantet «rundtempel» med søylegang, etter forbilde av byggverk fra den gresk–romerske antikken (sammenlign tholos ^(en)), men utført i norske materialer. Taket er en malt kopi i miniatyr av kuppelen over Pantheon-tempelet i Roma, som gjør at rommet føles større enn det egentlig er. Veggene er trukne og malt perlegrå. Den representerer en romantisk dannelse og estetikk, og var nok tenkt som et lite stykke europeisk høykultur til attenåringen fra Hamburg, i tråd med empireperiodens begeistring for den antikke verden, plassert der ute blant skoger, fjell og gruvearbeidere i det som fra hennes perspektiv nok var et villt og annerledes land. På denne måten blir paviljongen en fortelling om tilhørighet, kulturmøte og kjærlighet.

I 1827, da Henriette var 22, adopterte det unge fortsatt barnløse direktørparet en foreldreløs tre år gammel jente, Augusta Calmeyer. Først seks år etter brylluppet, i 1830, fikk Henriette det første av seks biologiske barn. Augusta døde som trettenåring av «nervefeber» under et opphold i Hamburg i 1837.

Mot slutten av 1820-årene ble gartner Andreas Nyquist fra Drammen ansatt for å utbedre hageanlegget på Fossum. Sverre Følstad skriver

«ut fra senere utformede kart kan det ses at hagen som ble opparbeidet bestod av flere alleer og treklynger lik et engelsk haveanlegg eller landskapspark. Det ble anlagt karpedam, lindealleer, satt ut potter med georginer (Dahlia) og gressplenen fikk visstnok en hellelagt sti slik at Henriette ikke skulle bli våt på føttene når hun skulle spasere i det duggfriske gresset om morgenen. Slik som bergverksdriftens naturstridighet blir et slags symbol på menneskets herredømme over naturen gjennom kamp, så synes øvrighetskulturen på Fossum å gjenspeile dette samfunnslags syn på naturen. Dette synet så det vakre i en natur som ble holdt i sjakk og formet av mennesket, ikke nødvendigvis en natur som fikk vokse fritt. Henriettes tur over plenen blir slikt sett et bilde på noe større. Man ville se naturen uten å bli påvirket av den, altså uten å bli våt på beina.»

Sverre Følstad

Fra Blaafarveværket til Frognerparken

Frogner Hovedgård ca. 1840, etter Wegners ombygging. Henriette Wegners paviljong til høyre.

Malt av: Ferdinand Gjøs

Henriette Wegner, ca. 1860, ca. 55 år gammel

Familien Wegner bodde på Fossum hovedgård ved Blaafarveværket til tidlig i 1830-årene, da Henriette var rundt 26 år. Da flyttet familien til Christiania og oppholdene i bergverkssamfunnet på Modum ble sjeldnere. I 1836 overtok Benjamin og Henriette Wegner Frogner Hovedgård i Aker etter Morten Anker, som selv hadde overtatt etter sin onkel Bernt Anker. Henriette var 31 år da familien flyttet inn på Frogner Hovedgård.

I 1837 flyttet de paviljongen fra Blaafarveværket til sin nåværende plassering på høyden «Utsikten» i Frognerparken. Wegnerpaviljongen erstattet den tidligere «Ankerpaviljongen» som ble oppført av Bernt og Mathia Anker. I deres eierperiode utviklet Benjamin og Henriette Wegner den gamle barokkhagen og omgivelsene til romantisk landskapspark. Wegnerparken består fremdeles som romantisk landskapspark i denne delen av Frognerparken. Blant andre minner etter Wegnerfamiliens eierperiode er det nesten 200 år gamle Wegners solur, som også har et akutt restaureringsbehov. I motsetning til Mathia og Bernt Anker bodde Henriette og Benjamin Wegner fast på Frogner Hovedgård.

Henriette Wegner var en av de aller første kvinnesakspionerene i Norge og arbeidet i flere tiår for Christianias bostedsløse og for kvinners kår. Hun var en av de sentrale norske skikkelsene i det som kvinnehistorikere også har kalt «protofeminisme». Wegners engasjement for kvinnesak og sosialt arbeid var forankret i en borgerlig-liberal tradisjon preget av opplysningstidens idealer om fornuft, ansvar og gradvis samfunnsforbedring. Hun vokste opp i byrepublikken Hamburg, der den hanseatiske eliten la stor vekt på borgerlige dyder som kompetanse, rettsstat og samfunnsansvar. I denne tradisjonen ble kvinner sett som moralske og sosiale aktører, med et særlig ansvar for omsorg, utdanning og filantropi. Wegners filantropiske arbeid kan derfor forstås som et uttrykk for tidlig liberal reformtenkning, der kvinners rolle som samfunnsborgere ble utvidet innenfor rammen av sivilsamfunn og frivillige organisasjoner.

I den tiden hun bodde på Frogner Hovedgård ble hun engasjert i humanitært arbeid for Christianias bostedsløse. Hun kom tidlig med i Understøttelsesselskabet for Husarme, som ble grunnlagt i Christiania i 1838, og der hun satt i styret i 20 år sammen med sin mangeårige og nære venninne Hedvig Maribo. Sammen med Maribo stiftet hun i 1850 Norges første kvinneorganisasjon, Foreningen til fattige Barselkoners Understøttelse som arbeidet for fattige gravide og mødre, og var en av foreningens «direktricer» og dens første leder eller kontaktperson. Hun og hennes fem medstiftere skrev at de hadde lært «menneskelige Lidelser af ethvert Slags at kjende» gjennom sitt arbeid i Understøttelsesselskabet. De mente ingen var så trengende som fattige, gravide kvinner, og appellerte til kvinnelig solidaritet og til kvinner som samfunnsborgere. Wegner var sammen med Maribo i 1862 medstifter og medlem av det første styret i Foreningen til Fremme af kvindelig Haandværksflid, som hadde som formål å «fremme Udviklingen af Kvindernes Arbeide».

Wegner og Hedvig Maribo ble kjent som tysktalende innvandrere i Christiania da Maribo kom til Norge fra Wien i 1843 og deres langvarige vennskap og samarbeid i filantropisk arbeid og kvinnesak helt fra 1840-årene og frem til Wegners død ansporet siden Maribo til å ta initiativ til en rekke andre prosjekter, herunder Dronning Louises Asyl, Kristiania Læseforening for Kvinder og Den kvindelige industriskole. Samarbeidet deres kan derfor regnes som den tidligste starten på en organisert kvinnebevegelse i Norge.

Henriette Wegner etablerte også et legat for bostedsløse. Hun har fått en gruve (Henriette Grube) ved Blaafarveværket oppkalt etter seg. Frognerparkens venner omtalte henne som en sterk kvinne med et stort hjerte og en tydelig posisjon i norsk historie.

Henriette Wegner var i mange tiår en av hovedstadsområdets ledende damer og en av Norges mest formuende kvinner, med et gjestfritt hus på bl.a. Frogner Hovedgård. Da datteren, den senere kvinnesakspioneren Henriette Pauss, ble født på Frogner Hovedgård i 1841, var hennes faddere ved dåpen bl.a. overhoffmesterinne Karen Wedel-Jarlsberg, stortingspresident Søren Anton Wilhelm Sørenssen, statsminister Frederik Stang, førstestatsråd Nicolay Johan Krog, bankieren Johannes Heftye og kongens adjutant Hans Christian Rosen. Datterens gudmor Karen Wedel-Jarlsberg, gift med visekonge og stattholder Herman Wedel-Jarlsberg (som kjøpte Hafslund hovedgård sammen med Benjamin Wegner i 1835), var blant dem som ofte var på besøk på Frogner Hovedgård.

Wegnerfamilien videreførte tradisjonen fra Bernt og Mathia Ankers tid med selskapelighet på Frogner, blant annet med båtfester i Frognerdammen. Paviljongen ble brukt til mindre formelle selskapelige sammenkomster, som teselskaper om sommeren og «miniutflukter».

Oldebarnet, humanisten og menneskerettsforkjemperen Henriette Bie Lorentzen (født Anna Henriette Wegner Haagaas), sa i 1945 da hun vendte tilbake fra konsentrasjonsleir i Tyskland at «sann humanisme er stridende humanisme ... vi må følge våkent med og alltid rope fra når det skjer urett». Hun fikk i 2022 et blått skilt i Riddervolds gate 9

Familien Wegner på Frogner Hovedgård var blant de første som hadde juletre i dagens Oslo. Om dette skriver Rolf B. Wegner: «Det var en kjær juletradisjon som [Henriette] var vant med fra sin barndom og oppvekst i Hamburg. Treet ble pyntet med lys, små kaker, epler og papirblomster. Blant innfødte Christiania-borgere var dette på den tid en nokså ukjent tradisjon».

I 1849 flyttet Wegnerfamilien til Christiania. Henriette Wegner ble enke i 1864. Hun bodde i 1860-årene i Christian Augusts Gade 17–19, der hvor Domus Juridica står i dag. I naboleiligheten i samme etasje bodde den daværende ungdommen Gina Krog. Henriette Wegner eide også lystgården Dronninghavn på Bygdøy og Hafslund hovedgård, og overtok sin manns trelastfirma. I 1864 solgte hun Frognerseteren til finansmannen og friluftsmannen Thomas Heftye.

Henriette Wegner døde i Christiania i 1875 og ble begravet på Gamle Aker kirkegård. Hun var mor til seks barn, herunder kvinnesakspioneren Henriette Pauss og juristene Johan Ludwig Wegner og George Wegner. Hun har etterkommere i familiene Wegner, Paus og Nørregaard.

Blant hennes barnebarn var advokat og Munch-venn Harald Nørregaard, eventyreren Benjamin Wegner Nørregaard, kvinnesakspioneren Olga Thinn, amtmann Benjamin Wegner d.y., vinhandler i Spania Ludvig Nørregaard, Røde Kors-president Nikolai Nissen Paus, industrileder Augustin Paus og fjellklatreren George Wegner Paus. Olde- og tippoldebarn er kvinnesaksforkjemperen Henriette Bie Lorentzen, fjellklatreren Egmont Nørregaard, legene Bernhard Paus, Eva Gram, Albert Collett Paus og Stefan Paus Kutzsche, kvinnehistorikeren Sofie Rogstad, arbeids- og velferdsdirektør Joakim Lystad og juristene Jakob Thinn, Rolf B. Wegner (1898), Rolf B. Wegner (1940) og Jens-Sveinung Wegner.

Paviljongen ble sammen med Frogner Hovedgård overtatt av Christiania kommune (nå Oslo kommune) i 1896. Oslo Bymuseum flyttet inn på Frogner Hovedgård i 1909. Paviljongen er en del av herregårdsanlegget til Frogner Hovedgård og forvaltes som del av Bymuseet og Frognerparken, og er Frognerparkens eldste kulturminne etter herregårdsbygningene.

Navn

Opprinnelig hadde ikke paviljongen noe bestemt navn, men ble bare kalt «paviljongen», «paviljongen på Frogner Hovedgård» («paviljongen på Frogner» når «Frogner» ble brukt synonymt med gården) eller «paviljongen i Frognerparken». Den må ikke forveksles med Frognerparken Café, som åpnet i 1918 i en nybygget paviljong inspirert av klassiske parkpaviljonger fra kontinentet, som står knapt 200 meter fra Henriette Wegners paviljong og som også tidvis har blitt omtalt som «paviljongen i Frognerparken». Den må heller ikke forveksles med «Ankerpaviljongen» som tidligere stod på samme sted. Idag foretrekkes det deskriptive navnet Henriette Wegners paviljong (eller kortformen Wegnerpaviljongen), både for å skille mellom paviljongene i parken, men også for å synliggjøre paviljongens egen historie og kvinnehistorien i parken – paviljongen tilhørte og var en bryllupsgave til Henriette Wegner og er nært knyttet til hennes biografi.

Kunstgalleri

Se også: Liste over utstillinger i Henriette Wegners paviljong

Fra 2010-årene har paviljongen blitt tatt i bruk til kunstutstillinger og kulturarrangementer om sommeren. Fra 2012 til 2016 var det kunstnerdrevet galleri i paviljongen. Kunstner og gallerist Josefine Lyche uttalte at «det finnes begrensninger her som gjør at man må tenke over hvordan man bruker rommet (...) det som passer best i dette utstillingsrommet er stedssensitive installasjoner. Utstillingen må være tilpasset rommet på flere plan».

Fra 2023 til 2024 ble Henriette Wegners paviljong restaurert i samarbeid mellom Kulturetaten og Frognerparkens Venner. Frognerparkens Venner har fått støtte fra Sparebankstiftelsen for å restaurere paviljongen innvendig. Paviljongen ble tilbakeført så langt mulig til opprinnelig tilstand, og malt i sine opprinnelige farger fra tiden på Blaafarveværket i 1820-årene. Kommunen ønsker at paviljongen skal brukes til kunst- og kulturarrangementer av og for barn og unge, som stedssensitive installasjoner, maleri, foto, musikk og dans.

Paviljongen gjenåpnet sommeren 2025, 150 år etter at Henriette Wegner døde. Elvira Horvei (f. 2000) åpnet sesongen i Wegnerpaviljongen med utstillingen «Faith in Fakes», med skulpturer og fotografier som utforsker hvordan vi deler minner, tanker og perspektiver med hverandre.

I 2025 tok flere av utstillingene utgangspunkt i paviljongens egen arkitektur fra 1820-årene, både paviljongens eksteriør der den ligger på høyden Utsikten i Frognerparken, og det kunstneriske interiøret inspirert av Pantheon i Roma. Det mangler fortsatt en tydelig formidling av paviljongens og Henriette Wegners historie ved paviljongen – Henriette Wegners vei til Norge, og paviljongens vei fra Blaafarveværket til Frogner, f.eks. gjennom et informasjonsskilt. Det har vært ytret ønske om en portrettbyste eller annet minnesmerke for Henriette Wegner utenfor paviljongen. Kvinner er svært sjelden hedret på denne måten i Oslo, og Henriette var helt sentral i den aller tidligste kvinnebevegelsen i Norge, på mange måter dens grunnlegger. Henriette Wegner ble tegnet av søsteren Molly da hun var sytten år gammel i 1822 og igjen da hun var 22 år gammel i 1827, omtrent da paviljongen stod ferdig på Blaafarveværket. Hun hadde ennå ingen egne barn, men hadde samme år adoptert en foreldreløs tre år gammel jente. Portrettene viser en vakker ung kvinne i empireperiodens uttrykk.

Henriette Wegners paviljong fikk i 2025 Frogner historielags rehabiliteringspris. Riksantikvar Hanna Geiran beskrev i denne sammenhengen paviljongen som «et smykke».

Utstillinger i 2025

År	Kunstner	Tittel	Beskrivelse
2025	Elvira Horvei (f. 2000)	Faith in Fakes	Skulpturer og fotografier som utforsker hvordan vi deler minner, tanker og perspektiver med hverandre
2025	Kassia Marin (f. 2000)	Bærebjelke	Keramiske flismalerier som forener materialpoesi og sosial bevissthet med inspirasjon fra Vigelands kvinneskulpturer, arkitektoniske linjer og hverdagskropper – en utforskning av hva som bærer og hva som bæres når strukturene er usynlige eller menneskelige.
2025	Anna Liubchenko (f. 1987) Julia Favoritova (f. 1979) Kateryna Bukhantsova (f. 1981)	Tidens smerte, tidens glede	Tre ukrainske kunstnere fra Den ukrainske kunstforeningen presenterer en sanselig og gripende utstilling som utforsker minner, sorg og håp gjennom foto, tekstil, tre, glass og maleri. Utstillingen engasjerer alle sanser og inviterer publikum til å reflektere over tilhørighet, identitet og nye begynnelser. Prosjektet kombinerer kunst og deltakelse gjennom daglige, gratis verksteder for barn, voksne og familier.
2025	Kevin Kurang (f. 1997)	Work In Progress	Det historiske interiøret i Henriette Wegners paviljong danner rammen for et stedsspesifikt verk som utforsker dialogen mellom arkitektur, materiale og øyeblikk.

Bildegalleri

Henriette Wegners bakgrunn

• 
  Henriettes farfar Abel Seyler var en av opplysningstidens mest nyskapende europeiske teaterledere
• 
  Stefarmoren Friederike Sophie Seyler, 1700-tallets mest kjente skuespillerinne i Europa, som skrev syngespillet Oberon eller Alvekongen
• 
  Henriettes morfar, bankieren Johann Hinrich Gossler, giftet seg med Elisabeth Berenberg, arving til Berenberg Bank
• 
  Bankieren Elisabeth Berenberg, familiens matriark og Henriettes mormor
• 
  Henriettes oldefar Johann Berenberg. Berenberg Bank (egentlig Joh. Berenberg, Gossler & Co.) bærer fortsatt hans navn.
• 
  Henriettes far, bankieren Ludwig Erdwin Seyler
• 
  Henriettes mor, Anna Henriette Gossler
• 
  Berenberg-Gosslerfamiliens bypalé i Hamburg i Henriettes barndom var også sete for familiens bank- og handelshus, Berenberg Bank
• 
  Mormoren Elisabeth Berenbergs landsted i Hamburg, et viktig samlingssted for familiens sosiale liv i Henriettes barndom
• 
  Grav for Henriettes foreldre Anna Henriette og L.E. Seyler, mormor Elisabeth Berenberg og fetter, førsteborgermester (statsoverhode i byrepublikken) Hermann Gossler

Henriette Wegners liv i Norge

• 
  Henriettes mann Benjamin Wegner ble bare 26 år gammel direktør for Norges største bergverk, Blaafarveværket, i 1822
• 
  Blaafarveværket, der paviljongen opprinnelig stod
• 
  Benjamin Wegners solur i Frognerparken
• 
  Frogner Hovedgård, malt 1842 av I.C. Dahl for Wegner
• 
  Henriettes datter Henriette Pauss var en pioner i utbyggingen av kvinners utdanning
• 
  Henriettes barnebarn, høyesterettsadvokat Harald Nørregaard, malt av sin nære venn Edvard Munch (1899)

Referanser

Autoritetsdata