Friedrich Hebbel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Friedrich Hebbel
Fritz-Hebbel.jpg
Født Christian Friedrich Hebbel
18. mars 1813
Wesselburen
Død 13. desember 1863 (50 år)
Wien
Gravlagt Matzleinsdorf Protestant Cemetery
Ektefelle Christine Enghaus
Yrke Poet, skribent, dramatiker, dikterjurist
Nasjonalitet Tyskland
Utmerkelser Schiller-prisen (Preußen), Bayerischer Maximiliansorden für Wissenschaft und Kunst

Christian Friedrich Hebbel (født 18. mars 1813 i Wesselburen, Ditmarsken; død 13. desember 1863 i Wien) var en østerriksk realistisk dramatiker og lyriker.

Liv[rediger | rediger kilde]

Friedrich Hebbel ble født inn i beskjedne kår; faren var murer og moren bidro til familiens beskjedne inntekt som daglønnsarbeider og amme.[1] Siden Ditmarsken var en del av hertugdømmet Holstein fram til 1864, startet Hebbel livet som dansk borger.

Etter farens død i 1827, arbeidet Hebbel som hjelper og etter hvert skriver for hjembyens Kirchspielvogt,[2] hele tiden i trange kår. Samtidig leste han mye og skrev en del dikt. Etter at han i 1832 fikk publisert en del av dem i ulike tidsskifter, ble utgiveren av Neue Pariser Modeblätter, Amalie Schoppe, oppmerksom på ham. Hun understøttet ham materielt og fikk ham til Hamburg, der han ganske omgående forelsket seg i hybelvertens stedatter, hattemakeren og syeren Elise Lensing, som villig hjalp ham materielt med det lille hun kunne avse.

Reiseår[rediger | rediger kilde]

Et lite stipend gjorde det mulig for Hebbel å studere jus i Heidelberg i 1836. Men pengene strakk ikke til og han var konstant pengelens, så han avbrøt studiene og gikk til fots til München, der han hadde fått det for seg at arbeidene hans ville få en bedre mottakelse og levekostnadene var lavere.[1] Han skiftet over fra jus til filosofi-studier, men hans litterære virke var nå i ferd med å ta over. Stipendet var snart brukt opp, og siden han ikke klarte å leve av skrivingen, ble han i økende grad avhengig av Elises hjelp. Til slutt, fra 11. til 31. mars 1839, vandret han fra München til Hamburg, fullstendig pengelens og uten proviant. Han beskrev sine motstridende følelser ved gjensynet med Elise slik: «[…] en smertelig-sødmefylt gjenforening, for vi oppførte oss ikke mot hverandre som vi burde, og jeg med mitt hule, livsudugelige liv gjengjeldte dårlig hennes uendelige kjærlighet og talløse ofre.»[3] Fullstendig utslitt etter strabasene lot Hebbel seg pleie av den stadig like oppofrende Elise. Året etter fødte hun ham en sønn, og samme år fullførte han tragedien Judith, som til hans store glede ble uroppført i Berlin 6. juli 1840. Stykket ble trykt i 1841, og Hebbel ble med ett slag en kjent litterær figur i Tyskland.

Deretter skrev han tragedien Genoveva (1843) og fullførte komedien Der Diamant. Komponisten Robert Schumann skrev en opera med grunnlag i Genoveva, men til tross for at han anmodet Hebbel om hjelp til librettoen, endte det med at den skriveføre komponisten måtte klare seg uten dikterens assistanse. Av andre komponister som tok i bruk stoff av Hebbel kan nevnes Eduard Lassen, Franz Liszt og Johannes Brahms.

Hebbels første diktsamling kom i 1842. Et toårig reisestipend fra kong Christian Frederik gjorde det mulig for ham å reise til Paris, der han ble kjent med Heinrich Heine og Arnold Ruge. Han ferdigstilte det borgerlige sørgespillet Maria Magdalena i desember 1843. På samme tid lå han i en heftig krangel per korrespondanse med Elise Lensing, som nå var gravid med deres andre barn. Den førstefødte døde på denne tiden, og i 1844 ble deres andre sønn født, likevel fortsatte Hebbel ufortrødent sin dannelsesreise: fra Paris bar det til Lyon, Avignon, Marseille, Roma og Napoli. Elise presset stadig hardere på – fortsatt postalt formidlet – for å få den flyktende dikteren til å aksle ansvaret og gifte seg med henne.

Wien[rediger | rediger kilde]

Christine Hebbel (1855). Litografi av Josef Kriehuber

I 1846 begynte Hebbel på reisen hjem fra Italia, men i Wien ble han oppsøkt av to polske adelsmenn, brødrene Zerboni di Sposetti, som var fullstendig forgapt i Hebbels litteratur. De gav ham smaken på rikdom og luksus, og introduserte ham for byens høyere sosiale kretser. Smigret over mottakelsen besluttet Hebbel å slå seg ned i byen, og giftet seg snart med den vakre og feirede Christine Enghaus, en kjent skuespiller ved Burgtheater.[1] For Elise Lensing falt verden falt sammen, hun som gjennom mange år hadde vært Hebbels eneste faste holdepunkt, både i følelsesmessig og økonomisk henseende. Men takket være Christine Enghaus' vinnende og diplomatiske vesen, lyktes det å få til en forsoning mellom Elise Lensing og den ofte bryske Hebbel, og i mai 1847 inviterte hun Elise til Wien. De to kvinnene ble gode venner i løpet av året Elise bodde hos Hebbels, og da hun vendte tilbake til Hamburg, fikk hun med seg Carl, Christines sønn fra et tidligere forhold. Ingen av Elises egne barn overlevde barnealder, og livet hennes fikk ny mening takket være omsorgen for Carl.

Ekteskapet med Christine Enghaus gav Hebbel den økonomiske sikkerheten som gjorde det mulig for ham å konsentrere seg om å bli tidens betydeligste tyske dikter. Han skrev framfor alt dramaer, blant annet Agnes Bernauer, Gyges und sein Ring (1854) og trilogien Die Nibelungen (1856–1862), likevel var og ble det tidlige dramaet Maria Magdalena (1843) hans største suksess.

Hebbels verk ble møtt med offentlig anerkjennelse i Wien, men oppfarende som han var, lå han ofte i krangel med sine omgivelser. Eksempelvis gikk han med skarpe ord i rette med det han så som tom idyll i diktingen til sin samtidige, Adalbert Stifter. Hebbels kranglevorenhet gikk etter hvert ut over hustruen; hun måtte i økende grad ta til takke med småroller, om noen i det hele, på grunn av ektemannens heftige kontroverser med direktøren ved Burgtheater, Heinrich Laube. Heller ikke andre teaterstørrelser, som Franz Grillparzer, kunne utstå Hebbel. Likevel hadde han, tross sine utbrudd, en del venner blant Wiens prominenser, framfor alt prins Friedrich von Schwarzenberg, som Hebbel holdt for å være en svært viktig person[4] han ofte og gjerne tilbrakte tid med.

Hebbel var i tillegg kommentator og skrev for Wiener Zeitung, Augsburger Allgemeine Zeitung og Illustrierte Zeitung i Leipzig.

I sin litteratur skildret Hebbel gjerne tragiske, skjebnetunge hendelsesforløp og gikk ikke av veien for å ta opp sin tids sosiale problemstillinger.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Felix Bamberg: «Hebbel, Friedrich». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 11, Duncker & Humblot, Leipzig 1880, s. 169–188.
  2. ^ I danskspråklige områder var tittelen sognefoged: en embetsmann med begrenset politimyndighet, ansvar for å skrive ut soldater og lignende.
  3. ^ «[…] schmerzlich-süßes Wiedersehen, denn auch wir standen nicht zueinander, wie wir sollten und schlecht vergalt ich ihr ihre unendliche Liebe, ihre zahllosen Opfer, durch ein dumpfes, lebefaules Wesen.»
  4. ^ Barbara Wellhausen: Friedrich Hebbel. Sein Leben in Texten und Bildern; e. Bildbiografie. Westholsteinische Verlagsanstalt Boyens, Heide 1988, ISBN 3-8042-0425-2.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikisource-logo.svg Tysk Wikisource: Friedrich Hebbel – Originaltekster