Benedikt XVI

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Benedikt XVI
Latinsk navn
Papst Benedikt XVI in Berlin 2011.jpg
FødtJoseph Aloisius Ratzinger
16. apr. 1927[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Benedikt XVIs fødehus
Død31. des. 2022[5][6]Rediger på Wikidata (95 år)
Mater Ecclesiae MonasteryRediger på Wikidata
Beskjeftigelse
10 oppføringer
Romersk-katolsk prest (19512022)[7], teolog, forfatter av religiøs litteratur, pianist, universitetslærer, filosof, Transitional deacon (19501951)[7], kardinal[8], diakon[7], pave[9]Rediger på Wikidata
Embete
  • Prefect of the Congregation for the Doctrine of the Faith (1981–2005)
  • pave (2005–2013)
  • Cardinal-Bishop of Velletri-Segni (1993–2005)
  • cardinal-bishop of Ostia (2002–2005)
  • Dekan over kardinalkollegiet (2002–2005)
  • kardinalprest (Santa Maria Consolatrice al Tiburtino, 1977–1993)
  • Roman Catholic Archbishop of Munich and Freising (1977–1982)
  • Pope emeritus (2013–2022) Rediger på Wikidata
Akademisk grad Doktorgrad, professor, teologisk doktorgradRediger på Wikidata
Utdannet ved Ludwig-Maximilians-Universität München, Herzogliches Georgianum (19491951)Rediger på Wikidata
Doktorgrads-
veileder
Michael SchmausRediger på Wikidata
Ektefelle ingenRediger på Wikidata
Far Joseph Ratzinger den eldreRediger på Wikidata
Mor Maria Peintner[10]Rediger på Wikidata
Søsken Georg Ratzinger[11]Rediger på Wikidata
Nasjonalitet Tyskland, VatikanstatenRediger på Wikidata
Gravlagt Grotte VaticaneRediger på Wikidata
Medlem av Nordrhein-Westfalens akademi for vitenskap og kunst, Det europeiske akademi for vitenskap og kunst, Académie des sciences morales et politiques, Pontificia Academia Sancti Thomae Aquinatis, HitlerjugendRediger på Wikidata
Utmerkelser
30 oppføringer
Kommandør av Æreslegionen (1998), Den bayerske fortjenstorden (1977), Bayerische Verfassungsmedaille in Gold, Stephanus-prisen, æresdoktor (2015)[12], æresdoktor (2015)[12], Bayerischer Maximiliansorden für Wissenschaft und Kunst (1995), æresdoktor ved Babeș-Bolyai-universitetet, æresborgerskap (2018)[13], æresborgerskap (2006)[14], æresborgerskap (2005)[15], æresborgerskap (2010)[16], æresborgerskap[17], æresborgerskap (2009)[18], æresborgerskap (2008)[19], æresborgerskap (2011)[20], storkors av forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1994), æresdoktorat ved Lublins katolske universitet (1988), Karl-Valentin-ordenen, æresdoktor ved det katolske universitetet i Eichstätt-Ingolstad (1987), honorary doctorate of the University of Navarre[21], æresdoktor ved Pontificia Universidad Católica del Perú (1986), honorary doctor of the University of Wrocław (2000), honorary doctorate of the University of Navarre, æresdoktor ved Babeș-Bolyai-universitetet (2005), Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden, Malteserordenen, Ærestegnet for fortjenester, Den nasjonale fortjenstorden (Ecuador), SydkorsordenenRediger på Wikidata
Valgt19. april 2005
Innsatt24. april 2005
ForgjengerJohannes Paul II
EtterfølgerFrans
Signatur
Benedikt XVIs signatur
Våpenskjold
Benedikt XVIs våpenskjold

Benedikt XVI (latin Benedictus PP. XVI, født Joseph Alois Ratzinger; født 16. april 1927 i Marktl i Bayern i Tyskland, død 31. desember 2022 i Vatikanet) var biskop av Roma, og Den katolske kirkes 265. pave fra 2005 til 2013, hvorpå han tok tittelen «pave emeritus». Som pave ble han omtalt med den tradisjonelle betegnelsen «hans hellighet», og denne formuleringen ble fortsatt brukt efter hans avgang.[22]

Benedikt var en av de mest innflytelsesrike katolske teologer siden 1950-årene, og regnes i likhet med forgjengeren pave Johannes Paul II som teologisk konservativ. Fra 1958 til 1977 var han virksom som professor ved flere tyske universiteter (Freising, Bonn, Münster, Tübingen og Regensburg) og ble tidlig en anerkjent akademiker. I 1977 ble han utnevnt til erkebiskop av München og Freising og samme år også til kardinal av pave Paul VI. I 1981 ble han kalt til Roma som prefekt for Kongregasjonen for troslæren, et av de viktigste embedene i Den romerske kurie. I 2002 ble han også valgt til leder (dekanus) for kardinalkollegiet, og dermed den fremste blant kardinalene. Benedikt XVI var som kardinal svært innflytelsesrik og en nær medarbeider og venn av Johannes Paul II i det meste av hans periode som pave.

Benedikt forfattet en lang rekke bøker og akademiske arbeider. Som pave vektla Benedikt særlig Europas behov for å finne tilbake til sine kristne røtter.

Den 11. februar 2013 kunngjorde han at han ville gå av den 28. februar 2013 på grunn av sin høye alder (85), og noe sviktende helse.[23][24][25] Han ble dermed den første paven på over 700 år som tradte tilbake. Den tittel han tok var «pave emeritus».[26]

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn og barndom[rediger | rediger kilde]

Joseph Ratzinger ble født i 1927 i Bayern. Han var sønn av Joseph og Maria Ratzinger (pikenavn Peintner). Morens familie stammet fra Syd-Tirol (som senere ble del av Italia). Joseph den yngre var den yngste av tre barn; hans eldre søsken var Georg som også ble prest i tillegg til musiker og middelalderforsker og døde i 2020, og Maria som ble musiker og musikklærer, og døde i 1991.

Faren var politibetjent i det bayerske statspoliti (Landespolizei) og i det regulære nasjonale politi (Ordnungspolizei). Hjemmet var sterkt katolsk preget, og faren var motstander av nasjonalsosialismen, som han mente stod i motsetning til deres tro og meninger. Sunday Times (London) beskriver den eldre Ratzinger som «en antinazist hvis forsøk på å tøyle Hitlers brunskjorter tvang familien til å flytte gjentatte ganger». Farens opposisjon mot Hitler førte til gjentatt hærverk og forklarer at familien måtte flytte så ofte.

Benedikt XVI ved en privat audiens i 2006
Benedikt XVI velsigner folket i Peterskirken i 2006
Benedikt XVI under en religiøs seremoni i Brasil 2007

Joseph Ratzingers slektninger har fortalt at han aldri ønsket å bli noe annet enn prest. Ratzinger begynte på forberedelsesseminaret i 1939.

I 1941 ble han innmeldt i Hitler-Jugend, noe som var blitt et lovfestet krav for alle ariske tyske unge menn i rett alder. 16 år gammel ble han i 1943 innkalt til krigstjeneste i en luftvernavdeling, hvor han blant annet som assistent ved et flaktårn beskyttet en BMW-fabrikk i München. Senere ble gruppen hans sendt til å sette opp antitankskyts mot den ventede sovjetiske invasjonen ved den ungarske grensen i Østerrike. I november 1944 ble han sendt hjem i tre uker, før han gjennomgikk hærens rekruttskole i Traunstein. Han tjenestegjorde forskjellige steder i Bayern, men ble aldri sendt til fronten. Våren 1945 gikk enheten hans i oppløsning, og han begav seg hjemover. Han ble tatt som krigsfange av amerikanske soldater. I juni 1945 ble han satt fri.

Studier[rediger | rediger kilde]

Han begynte så å studere teologi sammen med sin bror Georg. Mellom 1946 og 1951 studerte Ratzinger ved Den filosofisk-teologiske høyskole i Freising og ved Herzogliches Georgianum ved Ludwig-Maximilian-universitetet i München.

Etter eget utsagn (intervju med Peter Seewald) ble han og hans medstudenter i stor grad influert av verker av Gertrud von Le Fort, Ernst Wiechert, Fjodor Dostojevskij, Elisabeth Langgässer, Theodor Steinbüchel, Martin Heidegger og Karl Jaspers. De tre sistnevntes verker oppfattet den unge student som et brudd med nykantianismens dominans. Steinbüchels Die Wende des Denkens ble et nøkkelverk for Ratzinger. Blant de gamle tiders store kirkelærere følte han seg sterkere tiltrukket av den slagkraftige Augustin enn av Thomas av Aquino – blant skolastikerne var det særlig den hellige Bonaventura som interesserte ham.

Prest og professor[rediger | rediger kilde]

Han ble – sammen med sin bror – presteviet den 29. juni 1951 av kardinal Michael von Faulhaber, erkebiskopen av Munchen og Freising, og studerte deretter videre i Roma i to år. Han tok doktorgraden i teologi, og i 1953 utkom hans avhandling Mennesker og Guds hus i den hellige Augustins lære om kirken. Hans Habilitationsschrift (en postdoktoral avhandling) innenfor fundamentalteologi, om St. Bonaventura, var klar i 1957.

I 1958 ble han professor ved Freisings filosofisk-teologiske høyskole, der han hadde undervist siden 1952. Så fulgte Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität i Bonn 19591963 og Westfälische Wilhelms-Universität i Münster 19631969.

Rådgiver under Annet Vatikankonsil[rediger | rediger kilde]

Under Annet Vatikankonsil (19621965) var Ratzinger også rådgiver og taleskriver for Kölns erkebiskop, kardinal Joseph Frings. Ratzinger var kun 35 år da konsilet begynte. Han var eksponent for den reformorienterte oppfatning. I sin første tale forlangte Frings – som også Lilles kardinal Achille Liénart – at man ikke skulle gå til avstemninger med det samme, men la konsilsdeltakerne først bli bedre kjent med hverandre før det ble fastlagt hvem som skulle sitte i de forskjellige kommisjoner. Den andre talen, medformulert av Ratzinger, bad om en fullstendig ny gjennomarbeidelse av den teksten som Den romerske kurie hadde ferdigstilt som utkast om Guds Åpenbaring. Den tredje talen Frings holdt, rettet kritikk mot det han betegnet som en nyskolastisk tilstivning i Roma, og mot misforhold ved Det hellige Officium og krevde at dets prosedyrer måtte være mer transparente. Denne talen ble alminnelig oppfattet som en trommevirvel, en brannfakkel, og ble møtt av et sterkt bifall blant flertallet av konsilsfedrene. Denne talen gjorde at Ratzinger også ble kjent utenfor de engere kirkelige kretser.

Perioden som professor[rediger | rediger kilde]

Noen biografer har ment at Ratzinger forandret teologisk tendens mot slutten av 1960 årene til mer konservativ. Selv har han imidlertid sagt at han i løpet av disse årene aldri endret teologisk retning.

Ratzinger ble fram til rundt 1969 gjerne oppfattet som en liberal teolog, en som var tilhenger av en rekke reformer. De som hadde slike meninger eller oppfatninger av ham, mener at Ratzinger endret seg. Dette er ikke nødvendigvis riktig; det kan like gjerne ha vært at det var andre som oppfattet konsilet som en dramatisk brudd med tidligere katolisisme, mens Ratzinger ikke ble med på dette.

Etter konsilet merket han tidlig at dets dokumenter ikke i særlig grad ble lest, men at mange fulgte en innbilt «konsilets ånd». Allerede på slutten av sekstitallet ba han innstendig om at dokumentene måtte leses for kun der kan man finne konsilets åndelige dybde. Derfor insisterte han på kontinuitetens hermeneutikk for å vurdere konsilet korrekt.[27]

Tiden i Tübingen var preget av studentprotester, og Ratzingers forelesninger ble av og til avbrutt av radikale studenter. Det kom også til heftige sammenstøt under forelesninger. Ratzinger forteller selv at han fikk traumatiske opplevelser av å se studentene med bilder som viste «sadomasochistisk glorifisering av lidelse» samtidig som de sang «Jesus være fordømt». Erfaringene i Tübingen gjorde at han på kort tid endret synspunkt til å bli «en troens vokter».[28] Etter eget utsagn ble han i «68-tiden» urolig for at troen skulle bli svekket av at en tar til seg det som passer ens egen smak, og lar annet ligge. Ratzinger sa: «I disse årene lærte jeg når en diskusjon måtte opphøre, hvis den ikke skulle slå om i en løgn». Han inntok en holdning der han ville bevare det han så på som umistelige trossannheter. Han ble dermed regnet som konservativ. Denne innstillingen holdt han fast på også som professor og senere som erkebiskop av München og Freising.

Han ble i 1969 medlem av Vatikanets internasjonale teologiske kommisjon.

Kardinal Joseph Ratzinger

I 1969 ble han ansatt ved det mer konservative universitetet i Regensburg, der han underviste i dogmatikk til 1977.

I 1972 grunnla han det teologiske tidsskriftet Communio sammen med Hans Urs von Balthasar, Henri de Lubac og andre. Communio, som nå utkommer på bl.a. tysk, engelsk og spansk, er blitt et av de viktigste tidsskriftene for katolsk kristentro.

Erkebiskop av München[rediger | rediger kilde]

24. mars 1977 ble han utnevnt av pave Paul VI til erkebiskop av München og Freising av pave Paul VI. Han ble bispeviet den 28. mai samme år i München; hovedkonsekrator var biskop Josef Stangl av Würzburg, og medkonsekrerende var biskop Rudolf Graber av Regensburg, og biskop Ernst Tewes, C.O., hjelpebiskop i München.

Katolske biskoper velger seg alltid et motto som settes under deres heraldiske bispevåpen. Ratzinger valgte det latinske Cooperatores veritatis (norsk: Sannhetens medarbeidere). Se også under Våpenskjold nedenfor.

Kardinal[rediger | rediger kilde]

Pave [Paul VI kreerte ham den 27. juni 1977 til kardinal og gav ham kirken Santa Maria Consolatrice al Tiburtino som tittelkirke.

Palais Holnstein, Benedikts erkebispebolig i München

Som kardinal mottok han den polske bispekonferansen i München, deriblant også kardinal Karol Wojtyła som skulle bli valgt til pave kort tid etterpå. Ratzinger deltok på begge konklavene i 1978, både august- og oktoberkonklavet. Hans navn var såvidt framme som mulig pave i spekulasjonene før det siste konklavet.

Prefekt for Troskongregasjonen[rediger | rediger kilde]

Pave Johannes Paul II kalte ham i 1981 til Roma som prefekt for Kongregasjonen for troslæren, president for Den pontifikale bibelkommisjon og president for Den internasjonale teologiske kommisjon. På grunn av dette gikk han av som erkebiskop av München und Freising 15. februar 1982.

Som prefekt for denne kongregasjonen ble Joseph Ratzinger i embeds medfør knyttet til en rekke av de teologiske kontroversspørsmål som har vært fremme innen katolsk kirkeliv siden 1980-tallet, men også til en rekke av de uttalelser som har hatt sin innretning videre enn teologenes rekker, for eksempel innen samfunnsmoralen. Kardinal Ratzinger forsvarte og bekreftet den katolske lære, inklusive lærer angjeldende prevensjonsmidler både med og uten abortiv effekt, homoseksuell kjønnslig utfoldelse, spørsmål vedrørende den økumeniske dialog med andre kristne kirker og trosretninger (som overfor anglikanere og overfor lutherdommen spesielt om rettferdiggjørelseslæren), og interreligiøs dialog.

Under hans tid i Troskongregasjonen ble det grepet inn mot noen teologer på grunn av deres utlegning av katolsk tro eller moral. Den brasilianske teologen Leonardo Boff ble suspendert, mens andre, som Matthew Fox, fikk sanksjoner. Andre teologers lærestandpunkter førte til fordømmelser eller tilbakekallelser av mandat til å undervise i kirkens navn. (I denne listen er det feil å inkludere den sveitsiske teologen Hans Küng blant dem som kardinal Ratzinger sanksjonerte, siden Küngs tap av kirkelig mandat til å undervise i katolsk teologi ble satt i kraft allerede i 1979, altså før kardinal Ratzinger kom til Vatikanet.)

Noen skrifter av den avdøde jesuittpresten Anthony de Mello ble gjenstand for en notifikasjon - Ratzinger og kongregasjonen anså at mange av bøkene, særlig hans senere, hadde elementer av religiøs indifferentisme (det vil si at Kristus var «én mester blant mange»). Især i dokumentet Dominus Iesus som kongregasjonen publiserte i jubelåret 2000 bekreftet Ratzingers kongregasjon en rekke ideer som var i ferd med å bli «upopulære», som den katolske kirkes standpunkt at frelsen er å finne i noen annen enn Jesus, «for det er intet annet navn under himmelen gitt til mennesker ved hvem vi kan bli frelst» Dokumentet frustrerte dessuten mange protestantiske kirker ettersom det ble fremholdt at de ikke var kirker i full forstand, men «kirkelige fellesskap».[29] Det ble hevdet fra noen hold at Ratzinger hadde gått lenger enn det pave Johannes Paul II hadde ønsket. Men den 1. oktober 2000 ble dette avkreftet, da paven offentlig bekreftet at han på særlig vis hadde approbert Dominus Iesus, og tilla at «Denne bekjennelse nekter ikke frelsen til ikke-kristne, men peker på at dens ultimate kilde er i Kristus, i hvem menneske og Gud er forenet[30]

Ratzinger var i Troskongregasjonen og senere som pave opptatt av tilnærmingen med andre trossamfunn, og ikke minst med nylige utbrytere etter Andre Vatikankonsil for å gjenetablere full kommunion med noen av de tradisjonalistiske katolikker, og gi den tridentinske messe en legitimitet som i endel år i praksis var blitt nektet den.

I 1993 ble Ratzinger forfremmet til kardinalbiskop av Velletri-Segni, og i 1998 ble han visedekanus for kardinalkollegiet. Foruten å være prefekt av Kongregasjonen for troslæren var han medlem av Statssekretariatets annen seksjon (Relasjoner med statene, tilsvarende utenriksdepartement), kongregasjonen for biskoper, kongregasjonen for gudstjenesten og sakramentsordningen, kongregasjonen for Østkirkene, kongregasjonen for folkenes evangelisering, kongregasjonen for katolsk utdannelse, det pavelige råd for fremme av kristen enhet, det pavelige råd for kulturen og den pavelige kommisjon for Latin-Amerika

Forut for 2001 var det de forskjellige bispedømmer, eller de forskjellige ordenssamfunn, som hadde førsteansvaret for å etterforske påstander om seksuelle misbruk foretatt av kirkefolk, og å disiplinere dem i henhold de straffetiltak kirkeloven gav. I 2001 fikk Ratzinger gjennomslag overfor pave Johannes Paul II om å tillegge Troskongregasjonen oppgaven og kompetensen for å etterforske alle beskyldninger om seksuelle overgrep begått av prester.[31][32] I følge vatikanisten John L. Allen jr. vant Ratzinger i de påfølgende årene et kjennskap til problemets konturer som knapt noen annen skikkelse i den katolske kirke hadde. Det han da ble kjent med, og innsikten om at omfanget av det kan senere beskrev som skitten innen kirken ('filth' in the Church), gjennomgikk Ratzinger (ifølge Allen) en konversjonsopplevelse i løpet av 2003–04. «Fra da av syntes han og hans stab drevet av en konvertittens intensitet for å få renset opp.»[33] Imidlertid er dette å ansette «sannhetens øyeblikk» for sent - Ratzinger var klar over at mange av de lokale bispedømmer ikke hadde kapasitet eller evne til å behandle slike saker, blant annet fra godt kjente tilfeller fra USA, og at høyereinstanmsbehandlinger i Vatikanet var for fragmenterte mellom forskjellige kurieorganer, og lenge hadde abeidet for at Troskongregasjonen skulle få samlet fullmaktene. Han hadde også i 2001 fått gjennom ny kirkelig lovgivning som tilrettela for bedre behandling av sakene.

Én av de sakene Ratzinger drev frem, var om den meksikanske presten Marcial Maciel, grunnlegger av Kristi legionærer. En rekke beskyldninger florerte, men en tid ble Ratzinger bremset av andre i den romerske kurie.[32][34][35] Da Maciel ble hedret i 2004, utløste det at atter flere tok motet til seg og presenterte anklager, og da var reglene slik at Troskongregasjonen fikk sakene til seg[35]: Ratzinger autoriserte en grundig etterforskning[32] og viktige avhør ble foretatt i USA mens pave Johannes Paul lå på sitt siste. Etter at Ratzinger ble pavefortsatte etterforskningen, og i 2006 ble Maciel tvunget ut av ledelsen av Kristi legionærer nedlegge allre sine kirkelige embeder.[31] I mai 2010 fulgte etn uttalelse fra Vatikanet som fordømte dan da avdøde Maciels graverende og umoralske adferd, bekreftet av pålitelige vitnemål, som utgjør ekte kriminalitet og en levemåte uten skrupler eller autentisk religiøs ånd.[36]

Ratzinger og Troskongregasjonen sendte i 2003 ut til verdens biskoper en fremstilling av kirkens standpunkt, med argumentasjonshjelp, om avvisning av rettslig anerkjennelse av homoseksuelle livsfellessskap.[37] En rekke vestlige stater med betydeliug katolsk befolkningsandel endret sine lover i større eller mindre grad i det tidsrom Ratzinger/Benedikt var i kirkens ledelse, for eksempel Frankrike, Spania, Portugal, Belgia, Luxembourg og Canada (Quebec) EBenedikt betegner i dokumentet Overveielser vedrørende fremlegg om å gi rettslig anerkjennelse til livsfellesskap mellom homoseksuelle personer et slik anererkjennelse er «et foruroligende moralsk og sosialt fenomen».[38][39]

Forsøk på fratreden: Ratzinger fylte 75 år i 2002, og leverte i henhold til kirkerettens sterke anbefalinger sin avskjedssøknad, i det minste to ganger. Han kunne også vise til et fall som hadde svekket ham. Pave Johannes Paul II aksepterte ikke hans søknader.

I Stasis etterlatte papirer står det at Joseph Ratzinger skal ha vært en av de «skarpeste motstandere av kommunismen» i Vatikanet. Han beskrives også, etter pave Johannes Paul II og statssekretær Casaroli, som «den mest innflytelsesrike politiker og ledende ideolog». Stasi antok Ratzinger ville ha «økende innflytelse på den antikommunistiske retningen i den katolske kirke, særlig i Latin-Amerika».

I 2002 ble han valgt til ny dekanus for kardinalkollegiet, da hans forgjenger Bernardin Gantin ønsket å flytte hjem til Benin etter å ha fylt 80 år. Som dekan fikk han da også, i henhold til sedvane, kardinalbispesetet Ostia i tillegg til Velletri-Segni som han innehadde fra før.

Ratzinger de siste årene før pavevalget[rediger | rediger kilde]

Den 30. september 2003 sa Ratzinger at «vi bør be for paven» og skapte overskrifter over hele verden og spekulasjoner om at Johannes Paul II var dødssyk. Han ville nådd aldersgrensen for stemmerett ved pavevalg, 80 år, først den 16. april 2007, og var derfor stemmeberettiget ved konklavet 2005.

Som dekanus hadde han en rang som gjorde at kardinalkollegiet naturlig ville vurdere hans egnethet til pavestolen, og han hadde mange av de egenskaper en pave forventes å besitte. Men ikke alle oppfattet ham som virkelig valgbar, på grunn av hans nasjonalitet, alder og det forhold at han i 1991 skulle ha hatt en hjerneblødning (ble det sagt), og året etter hadde hatt fall som slo ham i svime. Andre antok at hans konservative holdninger kunne tale mot ham. Det ble også hevdet at han manglet karisma. Like fullt var han en av Johannes Paul IIs mest fortrolige, og under pavens langvarige sykdom i 2004 og 2005 fikk han en stadig mer fremskutt rolle, og måtte overta mange av pavens plikter.

Våren 2005 ble Ratzinger stadig oftere nevnt som en favoritt til å etterfølge Johannes Paul II som pave.

Kardinal Ratzinger hadde tidligere uttrykt et ønske om å trekke seg tilbake for å skrive flere bøker, men sa før han ble valgt til pave til venner at han var «rede til å akseptere enhver byrde Gud legger på hans skuldre».

Pavevalget[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Konklavet 2005

Benedikt XVI besøker Polen

Som leder (dekanus) for kardinalkollegiet ledet Ratzinger selv overgangsukene etter Johannes Paul IIs død og dessuten forberedelsene til konklavet som begynte 18. april 2005. Ratzinger og den amerikanske kardinal William Wakefield Baum var de eneste kardinalene som deltok på konklavet og som ikke var utnevnt av Johannes Paul II, og som dermed hadde deltatt på konklaver tidligere (de to konklavene i 1978).

I sin siste preken rett før konklavet utmyntet Ratzinger et av sine best kjente uttrykk da han talte om relativismens diktatur. Blant annet:

Hvor mange trosmeninger har vi blitt kjent med de siste tiårene, hvor mange ideologiske strømninger, hvor mange tenkemåter... Den lille tankens båt til mange kristne er ofte blitt kastet rundt av disse bølgene - kastet fra én ytterlighet til en annen: fra marxisme til liberalisme, ja til og med til libertinisme; fra kollektivisme til radikal individualisme; fra ateisme til en vag religiøs mystikk; fra agnostisisme til synkretisme, og så videre. Hver dag oppstår det nye sekter, og det Den hellige Paulus sa om menneskelig bedrag og villedende forslagenhet (jfr. Ef 4,14[40]) går i oppfyllelse.
Å ha en klar tro basert på Kirkens Credo, blir ofte stemplet som fundamentalisme. Mens relativisme, det å la seg «kaste hit og dit og drive omkring ved hvert eneste vindpust av ny lære», fremstår nå til dags som eneste tidsmessige holdning. Det konstitueres et relativismens diktatur som ikke anerkjenner noe som absolutt, og som kun etterlater seg «jeg»'et og dets flyktige innfall som den ultimate målestokk. Vi har imidlertid et annet mål: Guds Sønn, det sanne menneske. Han er målestokken for den ekte humanisme. En «voksen» tro er ikke en tro som ruller med motebølgene og følger det siste nye.[41]

I ettertid ble det sagt at talen hadde en effekt som bidro til pavevalgets utfall. De tre første avstemningene resulterte ikke i nødvendig flertall for én kandidat, men ved fjerde avstemning, på den andre dagen, ble valget avklart. Ratzinger ble valgt med mer enn de 77 stemmer som ville ha vært tilstrekkelig for to tredels flertall.

19. april 2005 annonserte kardinal Jorge Arturo Medina Estévez at Ratzinger var valgt til pave, og at han ville ta navnet Benedikt, som den 16. pave med dette navnet. Deretter holdt den nye paven en kort takketale. I likhet med Johannes Paul II holdt han talen på italiensk. Tidligere paver hadde holdt sin første tale på latin.

Juridisk sett ble han pave i det øyeblikk han aksepterte valget under konklavet. Den formelle innsettelsen fant sted i en høytidelig messePetersplassen 24. april 2005. Under messen overrakte kardinal Medina Estévez ham palliet, mens Angelo Sodano overrakte ham Fiskerringen.

Politisk orienterte observatører betraktet Benedikt XVI mest som en overgangspave etter den sterke Johannes Paul II.[42]

Benedikt XVI var den første tyske pave siden Hadrian VI (15221523).

I endel lands medier ble valget av kardinal Ratzinger straks ansett som et særdeles dårlig valg. Noen utslag var outrerte: En fransk satire som fremstilte Benedikt XVI som «Adolf II» møtte skarp kritikk fra Frankrikes kringkastingsråd CSA. Programmet sendt ved Canal Plus dagen etter pavevalget overtrådte regelen om å «respektere de forskjellige politiske, kulturelle og religiøse sensitiviteter i offentligheten,» het det. CSA advarte Canal Plus med at det vil resultere i stive pengebøter dersom selskapet bryter regelen igjen, rapporterte Reuters.[43]

Navnevalget[rediger | rediger kilde]

Under sin første generalaudiens sa den nye paven: «Jeg vil fortelle hvorfor jeg valgte navnet Benedikt. For det første ihukommer jeg pave Benedikt XV, denne modige fredens profet som ledet kirken gjennom krigens urolige tider. I hans fotspor vil jeg ved min tjeneste gå inn for forsoning og fred mellom folkene. Dessuten tenker jeg på den hellige Benedikt av Nursia, en av Europas vernehelgener. Hans liv minner oss om Europas kristne røtter. Jeg ber ham om å bistå oss alle så vi holder fast på Kristus som midtpunkt for vårt kristenliv: Måtte Kristus alltid innta første plass i våre tanker og i vår gjerning».

Benedikt XV (1914-1922) var pave under første verdenskrig.

Pave 2005-2012[rediger | rediger kilde]

Teologi[rediger | rediger kilde]

Å bli kristen er ikke en etisk beslutning eller en storslått idé, men resultatet av at man har møtt en hendelse, en person, som gir livet en ny horisont og retning. (I en tale til Troskongregasjonen i 2006)

Joseph Ratzinger ble vanligvis tilregnet den augustinske skole.

På linje med sine forgjengeres forsvar av naturretten og av sannheten som mulig kategori hadde Ratzinger/Benedikt XVI uttalt at samtidens verden preges av hva han kalte relativismens diktatur. Som teolog hadde han blant annet fokusert på spørsmålet om forholdet mellom begrepene sekularisme og rasjonalisme, der hans standpunkt var at den sanne rasjonalitet ikke utelukker troen, til forskjell fra det naturalistisk-positivistiske fornuftsbegrep som stammerfra opplysningstiden.

Teologisk arbeid før pavevalget[rediger | rediger kilde]

Blant Ratzingers teologiske arbeider kan nevnes det digre fundamentalteologiske arbeide Theologische Prinzipienlehre (1982), de begge ekklesiologiske arbeidene Kirche, Ökumene und Politik (1987), Zur Gemeinschaft gerufen (1991) samt det moralteologiske arbeidet Wahrheit, Werte, Macht (1993), det dyptloddende liturgiske verket Der Geist der Liturgie (2000) og den kristologiske studien Unterwegs zu Jesus Christus (2003). Det felles med disse arbeidene er at de forener dypsindig teologisk-filosofisk analyse med reflksjon over kirkens og den kristne tros stilling i det moderne samfunn og alle de problemer som det kristne fellesskap stilles overfeor verden rundt. Ratzinger behandlet her alt fra dåpens, eukaristiens og bønnens spesifikke betydning, de store trosbekjnnelser og forholdet mellom skrift og tradisjon og mellom tro og viten i et historisk perspektiv til økumenikken, frigjøringsteologien og den islamske utfordring, frihets- og samvittighetsbegrepet samt betydningen av kristne verditradisjoner for demokratet og forsvaret av menneskelige rettigheter.[44]

Kontinuitetens hermeneutikk[rediger | rediger kilde]

Som en rød tråd gjennom pave Benedikt XVIs pontifikat løper spørsmålet om den katolske kirkes kontinuitet med og troskap mot den kristne åpenbaring og tradisjon.[45] Som en konsekvens har Ratzinger både som kardinal og som pave fra «progressivt» hold blitt kritisert for sitt syn på Det andre Vatikankonsil (1962–1965), som mange hadde betraktet som «en ny pinse», en ny begynnelse for den katolskw kirke, en brudd med det forgangne.[46] I sin juletale til kardinalskollegiet den 22. desember 2005 understreket Benedikt XVI betydningen av at Andre Vatikankonsil ikke tolkes som en brudd med den kirkelige tradisjonen («bruddets hermeneutikk»), men i stedet skal leses i tradisjonens lys («kontinuitetens hermeneutikk»). Allerede i en tale til biskopene i Chile av den 13. juli 1988 hadde kardinal Ratzinger fremhevet farene ved å betrakte Andre Vatikankonsil «som et slags superdogme» og «en ny begynnelse for kirken».[47]

I denna interne katolske kontrovers om tolkningen av dette kirkemøtet er det som det liturgiske spørsmål innordner seg. Ratzinger var kjent for sin kritikk av flere sieor av liturgireformen under pave Paul V.[48] Enn mer kritisk var han mot den utvikling mot «avsakralisering» av liturgien som i den vestlige kirke slo inn og ble merkbar fra og med 1960-årenes slutt.[49] For Ratzinger var gudstjenesten først og fremst tilbedelse, og dwrmed utgjør avsakralisering en blindvei. Ettersom Ratzinger samtidig betraktet liturgien som kirkens livsnerve får spørsmålet om kontinuitet og sakralitet i liturgien en aldeles særlig betydning i hans tanke.[50][51] Under sin tid som kardinal utla Ratzinger sin uppfatning ifølge hvilken Paul VIs liturgi burde tilføres elementer fra den eldre liturgi for å gjøre mer påtagelig gudstjenestens sakrale karakter.[52] Videre fremholdt han vekten av at den eldre romerske liturgi (den tridentiske liturgi) gjenintegreres i kirkens liturgiske liv.[53] Som pave skulle han realisere dette ved skrivet Summorum pontificum (2007).

Joseph Ratzinger har både som kardinal og som pave fra «progressivt» hold blitt anklaget for å ha villet underminere arven fra Andre Vatikankonsil. Av St. Pius X-broderskapet beskrives han derimot ikke sjelden som alt for progressiv. På sin side vektla Ratzinger kontinuitetens hermeneutikn og påpekt et skille mellom kirkemøtets tekster på den ene side og hva man iblant kalte «konsilets ånd» (slik dette uteskes av progressive teologer) på den andre side.[54] Til dette spørsmål om brudd contra kontinuitet er den i dagens (2022) katolske kirke kontroversielle spørsmål om liturgien og Benedikt XVIs skriv Summorum pontificum tilknyttet.

2005: Avvisning som prestekandidater av personer med dypt rotfestede homoseksuelle tilbøyeligheter[rediger | rediger kilde]

Kort etter at han var blitt pave approberte Benedikt XVI en instruksjon fra det vatikanorgan som gir regler for seminarer og presteutdannelse om at personer som har dypt rotfestede homoseksuelle tilbøyeligheter ikke kan være aktuelle prestekandidater.[55]

2006: Regensburgforelesningen og forholdet til islam[rediger | rediger kilde]

I 2006 besøkte pave Benedikt Bayern i Tyskland, og holdt der en akademisk forelesning i Regensburg den 12. september til temaet Tro, fornuft og universitet – erindringer og refleksjoner. Paven siterte den bysantinske herskeren Manuel II Palaiologos som i samtale med en muslimsk lærd sa: «Vis meg bare hva Muhammed brakte som var nytt, og alt du vil finne er slett og umenneskelig, slik som hans ordre om å spre med sverdet den troen han forkynte».[56] Noe som bidro til det opprør som ble utløst, kunne tildels tilskrives BBCs gjengivelse, der det tyske ordet «schlecht» (slett, dårlig) i nær et døgn ble oversatt med evil (ondskap) på engelsk og tilsvarende på andre språk som blant annet arabisk.[28] Påstander som fikk raskt fotfeste om at han selv ikke distanserte seg fra keiserens ord, så bort fra hva paven i forelesningen faktisk omtalte og karakteriserte keiserens uttrykksform i Regensburg - at keiseren fremførte sitt spørsmål i et «overraskende grov [«schroff»], en for oss uakseptabelt grov form».[57]

En rekke voldsutbrudd og voldstrusler fulgte raskt etter at talen med feiloversetting og utenfor kontekst ble kjent i mediene. I palestinske områder ble en rekke kirker angrepet.[58][59] Al-Qaeda og iraks Mujahideen Shura-råd lovet blodige hevnaksjoner.[60][61] Lashkar-e-Taiba i Pakistan utstedte en fatwa som oppfordret muslimer å ta livet av Benedikt.[62] I Irak ble en rekke vestlige lands flagg, kristne kors og tøydukker av pave Benedikt brent.[63] En rekke kirker ble bombet, og en salafistgruppe truet å drepe alle kristne i landet dersom ikke paven bad Muhammed om tilgivelse innen tre dager.[64] Etter at to kristne ble knivdrept i Bagdad bad kristne ledere sine sognebarn om å holde seg innendørs.[65] Den 17. september 2006 ble en 65 år gammel italiensk nonne, sr. Leonella Sgorbati, skutt og drept av to somaliske våpenmenn - hun arbeidet på et barnesykehus i Mogadishu.[66] Fra somalisk islamistisk hold[67] og Sheikh Mukhtar Robow i Islamic Courts Union fremholdt at det sannsynligvis var en represalie for pavens tale.[68]

Diplomati: Den 25. september 2006 gav pave Benedikt XVI en audiens med muslimske diplomater, ambassadører fra muslimske land og medlemmer av Consulta Islamica, et rådgivergremium for islamske anliggender for den italienske regjering. Formålet var å reparere relasjoner til det muslimske samfunn. Pave Benedikts talsmann pater Federico Lombardi S.J. sa at møtet avholdt i pavens sommerresidens i Castel Gandolfo var «ganske visst et tegn på at dialogen vender tilbake til det normale etter øyeblikk med … misforståelser.»[69] Under samtalen fremholdt paven sin overbevisning om at dialogen mellom muslimer og kristne er «en vital nødvendighet» i en verden preget av en relativisme som «utelukker trancendens og fornuftens universalitet».[70] Paven gav også uttrykk for sin «høyaktelse og dype respekt [han hadde] for muslimske troende».[71] Blant de inviterte var ambassadørene fra Irak, Iran, Tyrkia og Marokko, og representanter fra mange andre land og islamske grupper.[72]

2007: Motu proprio om tridentinsk messe[rediger | rediger kilde]

Den 7. juli 2007 utferdet pave det før nevnte motu proprio Summorum Pontificum. I dette skrivet fikk den så kalte tridentinske liturgi, den gudstjensteform som var gjengs i den katolske kirken frem til den liturgireform som ble gjennomført ved årsskiftet 1969/1970, status som en «ekstraordinær» gudstjenesteform innen den latinske kirke.[73] Helt ny var denne åpning ikke, men den tidligere bestemmelse gav biskopene en styringsrett som nå nesten helt bortfalt. Essensielt gikk beslutningen om å tillate bruk at 1962-versjonen bort fra biskopen, og den lokale prest for ansvar for en kirke kunne bestemme dette selv.[74]

Synspunkter[rediger | rediger kilde]

Benedikt var i pakt med den katolske kirkes avvisning av nattverdsfellesskap med protestantiske kirkesamfunn før enighet var nådd ikke bare om nattverdteologien men om ekklesiologien. Mellom den katolske kirke og en rekke protestantiske kirkesamfunn skiller også spørsmål som synet på prestedømmets karakter, skilsmisse, sølibatet, tradisjonen som normativ og delvis også homofilt samliv. Valget av Ratzinger som pave ble mottatt med stor glede og entusiasme blant konservative katolikker, mens liberale uttrykte skuffelse over manglende utsikt til endringer på en rekke områder som abort, prevensjon, gjengifte etter skilsmisse, prestenes sølibat, homoseksuelle forbindelser. Kort etter pavevalget ble det av Associated Press lagt merke til at valget av den tyske pave ble mer positivt mottatt i Polen enn i Tyskland.[43]

Pave Benedikt forsvarte forbud mot prevensjon. Han mente at ingenting bør hindre muligheten for nytt liv, og godtok bare seksuell avholdenhet. Benedikt XVI mente kondomer ikke hjelper mot aids-epidemien, men tvert imot gjør situasjonen verre i afrikanske land hvor sykdommen er utbredt.[75] Pavens kondomforbud førte til kraftige reaksjoner over hele verden. Mange mente at det gir store belastninger for verdens fattige, setter unge kvinners liv i fare, og øker faren for hiv-smitte.[76] Videre gjør det familieplanlegging vanskeligere i utviklingsland. Benedikt skal imidlertid ha vært noe mer moderat i synet på prevensjon enn sin forgjenger, og medvirket trolig til at Johannes Paul II ikke erklærte synet på prevensjon som ufeilbart.

Diskusjonene om abort er spesielt heftige i land med mange katolikker, på grunn av kirkens holdninger. Benedikt støttet absolutt forbud mot abort. Han mente at menneskelivet begynner når en sædcelle befrukter en eggcelle, at livet har begynt allerede før det befruktede egget fester seg til livmorveggen, og at det er ingen forskjell mellom et fullt utviklet menneskes og et befruktet eggs rett til å fortsette sine liv. Mange er sterkt kritiske til at selv ikke voldtatte kvinner kan ta abort. Selv når barn ned til niårsalderen har tatt abort etter voldtekter har det blitt reagert med bannlysning.[77][78]

Reiser som pave[rediger | rediger kilde]

Pave Benedikt XVI feirer sin fødselsdag med blant andre president George W. Bush og Laura Bush.
Benedikt XVI og USAs president Barack Obama, 2009

Benedikt XVI gjennomførte i sin tid som pave totalt 24 apostoliske reiser utenfor Italia og 31 pastorale reiser i Italia. Den første reisen utenfor Italia gikk til Köln i Tyskland i august 2005 i anledning av Verdensungdomsdagene som ble feiret der. Disse verdensungdomsdagene ble avsluttet med en stor utendørsmesse på Marienfeld utenfor byen, med en million deltakere.

Benedikt XVI avla et statsbesøk i USA i april 2008. Der talte han også til FNs generalforsamling, og han formante til globalt samarbeid mot kriser i verden og løftet spesielt frem problemene med brudd mot menneskerettighetene.[79] Paven tok også opp seksuelle misbruk som var blitt avdekket.[80]

I 2006, 2010 og 2011 reiste paven til Spania, blant annet for å delta på Verdensungdomsdagene i Madrid i 2011. Hans siste reise som pave var til Libanon i 2012. Ellers besøkte han Polen, Tyrkia, Brasil, Østerrike, USA, Australia, Frankrike, Kamerun, Angola, Jordan, Det hellige land, Tsjekkia, Malta, Portugal, Kypros, Storbritannia, Kroatia, Benin, Mexico og Cuba.

Våpenskjold[rediger | rediger kilde]

Ratzingers våpen som erkebiskop og kardinal

Benedikts våpenskjold som pave er tegnet av kardinal Andrea Cordero Lanza di Montezemolo. Det inneholder de samme symbolene som hans tidligere våpenskjold:

Som hjelmtegn brukes pavekronen og sankt Peters nøkler.

Diverse[rediger | rediger kilde]

Språk: Benedikt behersket flere språk. I tillegg til sitt morsmål tysk snakket han fransk, italiensk, engelsk, spansk og latin. Fransk var hans beste fremmedspråk, og også italiensk behersket han flytende. Han kunne lese gammelgresk og klassisk hebraisk.

Klaver: Paven spilte klaver og hadde en forkjærlighet for Mozart og Beethoven. Paven ble kjent som en dyrevenn med stor forkjærlighet for katter.[81]

Bekledning: Pave Benedikt tok i noen grad opp igjen bruk av pavelig bekledning som tidligere var falt ut av bruk. Under sin innsettelsesmesse talte han lenge om betydningen av palliet, og tok i bruk en gammel form som ble båret av det første millenniets paver. Han tok også opp igjen bruken av de pavelige røde sko. Dessuten tok han i bruk den røde mozetta og dens vinterversjon som ikke har blitt sett brukt siden pave Paul VI. Hans prestekjole med skulderkappe har inkludert deler som ble avskaffet for alle andre geistlige av pave Paul VI. Pave Benedikt har også tatt opp bruken av den røde tabarro eller romerske kappe som sist ble brukt av Johannes Paul II i 1995. Den 21. desember 2005 brukte paven en camauro under en av sine generalaudienser; det er et pavelig hodeplagg som sist var brukt av pave Johannes XXIII.

Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]

Hans episkopalgenealogi er:

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Se Bendikt XVIs bibliografi.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Munzinger Personen, oppført som Benedikt XVI., Munzinger IBA 00000014976, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 124973, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ BeWeb, BeWeB person-ID 6, besøkt 14. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ «Benedikt XVI. ist tot», undertittel Emeritierter Papst, publisert i Zeit Online, utgitt 31. desember 2022, besøkt 31. desember 2022[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ «Former Pope Benedict XVI dies at 95», verkets språk engelsk[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b c katolsk hierarki ID ratz[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator jn20000604572, besøkt 4. januar 2023[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator jn20000604572, besøkt 22. januar 2023[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Genealogics[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ What Pope Benedict Knew About Abuse in the Catholic Church, www.newyorker.com[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ a b www.domradio.de, besøkt 5. juli 2015[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ www.domradio.de, besøkt 17. november 2018[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ www.altoetting.de, besøkt 17. november 2018[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ www.traunstein.de, besøkt 17. november 2018[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ www.freising.de, besøkt 17. november 2018[Hentet fra Wikidata]
  17. ^ www.marktl.de, besøkt 17. november 2018[Hentet fra Wikidata]
  18. ^ www.archivioradiovaticana.va, besøkt 17. november 2018[Hentet fra Wikidata]
  19. ^ papa.bressanone.it[Hentet fra Wikidata]
  20. ^ w2.vatican.va, besøkt 17. november 2018[Hentet fra Wikidata]
  21. ^ www.unav.edu, tidspunkt 1998[Hentet fra Wikidata]
  22. ^ «Forblir «hans hellighet» og skal kalles «pave emeritus»». Aftenposten. 26. februar 2013. Besøkt 1. januar 2023. 
  23. ^ «Pope Benedict in shock resignation», BBC News, 11. februar 2013.
  24. ^ «Pave Benedikt vil abdisere» Aftenposten 11. februar 2013, besøkt 11. februar 2013, kl 13:10 (CET)
  25. ^ «Declaratio». Libreria Editrice Vaticana. 11. februar 2013. Besøkt 11. februar 2013. [død lenke]
  26. ^ CNA. «Benedict XVI defends resignation and title ‘pope emeritus’ in private letters». Catholic News Agency (engelsk). Besøkt 5. januar 2022. 
  27. ^ «Biskop Berislav Grgić' minneord om pave Benedikt XVI emeritus (1927 – 2022)». Den katolske kirke (norsk). 31. desember 2022. 
  28. ^ a b «Helpless in the Vatican: The Failed Papacy of Benedict XVI». Der Spiegel (engelsk). 6. april 2010. ISSN 2195-1349. Besøkt 5. januar 2022. 
  29. ^ «Dominus Iesus». 
  30. ^ «Angelus, 1 October 2000 | John Paul II». Besøkt 10. september 2021. 
  31. ^ a b Pancevski, Bojan; Follain, John (4. april 2010). «John Paul 'ignored abuse of 2,000 boys'». The Sunday Times. London. 
  32. ^ a b c Berry, Jason (6. april 2010). «Money paved way for Maciel's influence in the Vatican». National Catholic Reporter. Arkivert fra originalen 21. oktober 2011. Besøkt 14. juni 2010. 
  33. ^ Allen, John L (17. mars 2010). «Will Ratzinger's past trump Benedict's present?». National Catholic Reporter. Arkivert fra originalen 7. oktober 2011. Besøkt 12. september 2010. 
  34. ^ Owen, Richard (3. april 2010). «Vatican tries to shift blame for abuse on to John Paul – Europe, World News». Irish Independent. 
  35. ^ a b Allen, John L. Jr. (18. mai 2006). «Vatican restricts ministry of Legionaries priest founder». National Catholic Reporter. Arkivert fra originalen 27. september 2011. Besøkt 14. juni 2010. 
  36. ^ Donadio, Rachel "Pope Reins In Catholic Order Tied to Abuse", The New York Times, 2. mai 2010 WebCitation archive
  37. ^ Joseph Ratzinger, Angelo Amato: Erwägungen zu den Entwürfen einer rechtlichen Anerkennung der Lebensgemeinschaften zwischen homosexuellen Personen. Hrsg. von der Kongregation für die Glaubenslehre. I: vatican.va, 3. juni 2003, lest 22. mars 2011.
  38. ^ «Erwägungen zu den Entwürfen einer rechtlichen Anerkennung der Lebensgemeinschaften zwischen homosexuellen Personen». 
  39. ^ Wetzel, Jakob (15. januar 2015). «Pławeckis Mission» – via Sueddeutsche.de. 
  40. ^ Paulus' brev til Efeserne: «Så skal vi ikke lenger være umyndige småbarn, ikke la oss kaste hit og dit og drive omkring ved hvert eneste vindpust av ny lære, så vi blir et bytte for menneskers falske spill og listige, forførende knep.»
  41. ^ Vatican.va: MISSA PRO ELIGENDO ROMANO PONTIFICE - PREDIGT VON KARDINAL JOSEPH RATZINGER, DEKAN DES KARDINALKOLLEGIUMS, Patriarchalbasilika St. Peter, Montag, 18. April 2005, lest 2023-01-02
  42. ^ Hornemann, Af Johanne Duus (20. april 2005). «Ratzinger skal vogte over troens renhed». Kristeligt Dagblad (dansk). 
  43. ^ a b Broen: Tysk pave mer populær i Polen enn i Tyskland, nr 3, 2005, s. 21
  44. ^ Theologische Prinzipienlehre. Bausteine zur Fundamentaltheologie, Erich Wewel Verlag 1982.
    • Zur Gemeinschaft gerufen. Kirche heute verstehen, Freiburg/Basel/Wien 1991
    • Kirche, Ökumene und Politik. Neue Versuche zur Ekklesiologie, Johannes, Einsiedeln 1987
    • Wahrheit, Werte, Macht. Prüfsteine der pluralistischen Gesellschaft, Freiburg/Basel/Wien 1993
    • Der Geist der Liturgie. Eine Einführung, Freiburg/Breisgau 2000
    • Unterwegs zu Jesus Christus, Augsburg 2003
  45. ^ Tale til kardinalskollegiet 22. desember 2005.
  46. ^ Se Gunnel Vallquist: Dagbok från Rom, Artos & Norma Bokförlag, 1999; Katolska läroår, Uppsala-Paris-Rom, 1995
  47. ^ Tale til de chilenske biskoper Arkivert 15. juli 2007 hos Wayback Machine. 13. juli 1988.
  48. ^ Joseph Ratzinger, La Mia Vita – Ricordi (1927–1977), Edizioni San Paolo, 1997, s. 110–113 (her i engelsk oversettelseg): «I was dismayed by the banning of the old Missal, seeing that a similar thing had never happened in the entire history of the liturgy. ... The promulgation of the banning of the Missal that had been developed in the course of centuries, starting from the time of the sacramentaries of the ancient Church, has brought with it a break in the history of the liturgy the consequences of which could be tragic. ... The old structure was broken to pieces and another was constructed admittedly with material of which the old structure had been made and using also the preceding models. ... But the fact that [the liturgy] was presented as a new structure, set up against what had been formed in the course of history and was now prohibited, and that the liturgy was made to appear in some ways no longer as a living process but as a product of specialized knowledge and juridical competence, has brought with it some extremely serious damages for us. ... In this way, in fact, the impression has arisen that the liturgy is ’made,’ that it is not something that exists before us, something ’given,’ but that it depends on our decisions. It follows as a consequence that this decision-making capacity is not recognized only in specialists or in a central authority, but that, in the final analysis, each ’community’ wants to give itself its own liturgy. But when the liturgy is something each one makes by himself, then it no longer gives us what is its true quality: encounter with the mystery which is not our product but our origin and the wellspring of our life. ... I am convinced that the ecclesial crisis in which we find ourselves today depends in great part upon the collapse of the liturgy, which at times is actually being conceived of etsi Deus non daretur: as though in the liturgy it did not matter any more whether God exists and whether He speaks to us and listens to us. ... But if in the liturgy the communion of faith no longer appears, nor the universal unity of the Church and of her history, nor the mystery of the living Christ, where is it that the Church still appears in her spiritual substance?»
  49. ^ Joseph Ratzinger i forordet til Klaus Gamber, Reform of the Roman Liturgy, 1992: «[W]e have a liturgy which has degenerated so that it has become a show which, with momentary success for the group of liturgical fabricators, strives to render religion interesting in the wake of the frivolities of fashion and seductive moral maxims. Consequently, the trend is the increasingly marked retreat of those who do not look to the liturgy for a spiritual show-master but for the encounter with the living God in whose presence all the ’doing’ becomes insignificant since only this encounter is able to guarantee us access to the true richness of being.»
  50. ^ Cf. Joseph Ratzinger, Spirit of the Liturgy, 2000.
  51. ^ «"Pope’s ancient ornaments and vestments underscore continuity in the liturgy"» (engelsk). Catholic News Agency. 26. juni 2008. Arkivert fra originalen 2. april 2015. 
  52. ^ Sandro Magister, "The Pope Does Not Put On Prada, But Christ"
  53. ^ Joseph Ratzinger: Salt of the Earth, 1997: «I am of the opinion, to be sure, that the old rite should be granted much more generously to all those who desire it. It’s impossible to see what could be dangerous or unacceptable about that. A community is calling its very being into question when it suddenly declares that what until now was its holiest and highest possession is strictly forbidden and when it makes the longing for it seem downright indecent.»
  54. ^ Maximilian Heinrich Heim, "Vatican II and the Ecclesiology of Joseph Ratzinger" Arkivert 7. oktober 2008 hos Wayback Machine., introduksjon til Joseph Ratzinger: Life in the Church and Living Theology—Fundamentals of Ecclesiology with Reference to Lumen Gentium, Ignatius Press, 2007, ISBN 978-1-58617-149-0.
  55. ^ Kongregasjonen for katolsk utdannelse: Instruksjon angående kriteriene for kallsbedømmelse med hensyn til personer med homoseksuelle tilbøyeligheter med henblikk på deres adgang til presteseminaret og til de hellige ordinasjoner 4. november 2005, lest 20230105
  56. ^ «Apostolic Journey to München, Altötting and Regensburg: Meeting with the representatives of science in the Aula Magna of the University of Regensburg (September 12, 2006) | BENEDICT XVI». www.vatican.va. Besøkt 5. januar 2022. 
  57. ^ Ohne sich auf Einzelheiten wie die unterschiedliche Behandlung von „Schriftbesitzern“ und „Ungläubigen“ einzulassen, wendet er sich in erstaunlich schroffer, für uns unannehmbar schroffer Form ganz einfach mit der zentralen Frage nach dem Verhältnis von Religion und Gewalt überhaupt an seinen Gesprächspartner.
  58. ^ "Five churches bombed and attacked" Associated Press 16. september 2006
  59. ^ Moody, John (9. mars 2015). «As Vatican leader Pope Benedict never had a chance». Fox News (engelsk). 
  60. ^ Coates, Sam; Haynes, Deborah (17. september 2006). «Al-Qaeda threatens jihad over Pope's remarks». The Times. London. 
  61. ^ «Iranian leader urges more papal protests». Yahoo! News. 18. september 2006. 
  62. ^ Thomas K. Gugler. "Pakistan's Jihadiscapes and the Transformation of Lashkar-e Tayba".
  63. ^ «In pictures: Fresh anti-Pope protests». BBC (engelsk). 18. september 2006. 
  64. ^ "Christian Killed in Iraq in Response to Pope's Speech: Islamic Website", Assyrian International News Agency, 16. september 2006
  65. ^ "Second Assyrian Christian Killed in Retaliation for Pope's Remarks", Assyrian International News Agency, 17. september 2006
  66. ^ "Gunmen Slay Italian Nun", AFP, 17. september 2006
  67. ^ "Nun's death may be linked to Pope: Somali Islamist", Reuters
  68. ^ "Nun shot dead as Pope fails to calm militant Muslims", Timesonline, 18. september 2006
  69. ^ Pope, Muslims Meet in Bid to Defuse Anger
  70. ^ ASIANEWS Pope: dialogue between Muslims and Christians "a vital necessity" Arkivert 29 september 2007 hos Wayback Machine
  71. ^ "Address to the Ambassadors of Countries with a Muslim majority and Muslim communities in Italy" av pave Benedikt XVI, 25. september 2006
  72. ^ Pope: 'Total and profound respect for Muslims', CNN, 25. september 2006
  73. ^ Motu proprio Summorum Pontificum (7. juli 2007)
  74. ^ Indeed, "Mass should not be celebrated without a minister or at least one of the faithful, except for a just and reasonable cause" (General Instruction of the Roman Missal, 254 Arkivert 2008-07-20 hos Wayback Machine). Masses celebrated without the people were once called "private Masses", a term that fell out of favour in the mid-twentieth century: the 1960 Code of Rubrics, which preceded the Second Vatican Council, declared: "The most sacred Sacrifice of the Mass celebrated according to the rites and regulations is an act of public worship offered to God in the name of Christ and the Church. Therefore, the term 'private Mass' should be avoided" (Rubricae Generales Missalis Romani Arkivert 2020-02-15 hos Wayback Machine, 269). Cf. Review of Mass without a Congregation: A Sign of Unity or Division?, by Fr Marian Szablewski CR. Arkivert 2008-07-26 hos Wayback Machine
  75. ^ «Paven: Kondomer hjelper ikke mot aids-epidemien». www.vg.no. 17. mars 2009. Besøkt 5. januar 2022. «Pave Benedikt XVI mener kondomer ikke hjelper mot aids-epidemien, men tvert imot gjør situasjonen verre i afrikanske land hvor sykdommen er utbredt.» 
  76. ^ Lise Marit Kalstad: Katolikker vil bruke kondom. Bønnfaller paven om å oppheve prevensjonsforbudet. Vårt land, 25. juli 2008 - «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 21. mars 2012. Besøkt 11. april 2010. 
  77. ^ «Hon kräver svensk protest mot Vatikanen». www.aftonbladet.se (svensk). 12. mars 2009. Besøkt 5. januar 2022. 
  78. ^ «Kommentar : Syk kirke (arkivert)». web.archive.org. Dagsavisen. 11. mars 2009. Besøkt 5. januar 2022. «Et nytt PR-messig mareritt ryster den katolske kirke. Som om opphevelsen av bannlysingen av en biskop som fornekter holocaust ikke var nok, har en ny skandale utløst en storm av rasende protester. Igjen har kirkens hang til å tviholde på sine dogmer satt all rasjonell fornuft, vett og forstand til side. | En ni år gammel jente i Brasil oppsøkte lege på grunn av magesmerter. Legen fant ut at hun var gravid med tvillinger. Hennes stefar hadde misbrukt jenta siden hun var seks år. I Brasil er abort forbudt, men tillatt etter voldtekt og dersom morens liv er i fare. I dette tilfellet var begge kriterier oppfylt. Legene mente at den lille, 40 kilo tunge jenta ikke ville overleve et fullbyrdet svangerskap med tvillinger.» 
  79. ^ BBC: Pope urges global unity on crises, 18. april 2008
  80. ^ Påven: Jag skäms för sexövergreppen i kyrkan Arkivert 23. november 2011 hos Wayback Machine.. Dagen 16. april 2008.
  81. ^ «Vatican Kitties: Pope Emeritus Benedict XVI, Cat Lover». petslady.com. 13. april 2019. Besøkt 5. januar 2022. 
  82. ^ «Pope Benedict XVI (Joseph Ratzinger) [Catholic-Hierarchy]». www.catholic-hierarchy.org. Besøkt 5. januar 2022. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Allen, John L.: Cardinal Ratzinger : the Vatican's enforcer of the faith, New York : Continuum, 2000
  • Nichols OP, Aidan: Theology of Joseph Ratzinger, Edinburgh : T&T Clark, 1988
  • Wagner, Karl: Kardinal Ratzinger : der Erzbischof in München und Freising in Wort und Bild, München : Pfeiffer, 1977
  • Herrmann, Horst: Benedikt XVI. Der neue Papst aus Deutschland. – Berlin 2005
  • Allen, John L.: Pope Benedict XVI: A Biography of Joseph Ratzinger New York: Continuum International Publishing Group, 2005. ISBN 0-8264-1786-8
  • Bardazzi, Marco: In the Vineyard of the Lord : The Life, Faith, and Teachings of Joseph Ratzinger, Pope Benedict XV New York: Rizzoli International, 2005. ISBN 0-8478-2801-8
  • Bunson, Matthew: We Have a Pope! Benedict XVI Huntington IN: Our Sunday Visitor, 2005. ISBN 1-59276-180-1
  • Tobin, Greg: Holy Father : Pope Benedict XVI: Pontiff for a New Era Sterling, 2005. ISBN 1-4027-3172-8

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote: Benedikt XVI – sitater

Wikisource-logo.svg Wikisource har originaltekst relatert til Author:Pope Benedict XVI
Forgjenger:
 Kardinal Julius Döpfner 
Katolsk erkebiskop av München og Freising
Etterfølger:
 Kardinal Friedrich Wetter 
Forgjenger:
 Franjo Šeper 
Prefekt for Troskongregasjonen
Etterfølger:
 William Levada 
Forgjenger:
 Bernardin Gantin 
Dekanus for kardinalskollegiet
Etterfølger:
 Angelo Sodano 


Emblem of the Papacy SE.svg
Forgjenger:
Johannes Paul II
Pave
(liste over paver)
Etterfølger:
Frans