Martin Heidegger

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Martin Heidegger
Heidegger 3 (1960).jpg
Foto fra 1960
Født 26. september 1889
Meßkirch
Død 26. mai 1976 (86 år)
Freiburg im Breisgau
Parti Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei
Nasjonalitet Tyskland
Religion Katolisisme
Medlem av Heidelberger Akademie der Wissenschaften
Æra 20. århundre
Region Vestlig filosofi

Mesmerhaus i Meßkirch, der Heidegger vokste opp.
Martin Heideggers gravstøtte i Meßkirch.

Martin Heidegger (født 26. september 1889 i Meßkirch i Tyskland, død 26. mai 1976) var en tysk filosof. Han studerte ved Albert-Ludwigs-Universität i Freiburg under Edmund Husserl, grunnleggeren av fenomenologien, og ble professor der i 1928. Han regnes som en av de viktigste filosofer i nyere tid og påvirket mange andre store filosofer. Hans egne studenter inkluderte Hans-Georg Gadamer, Emmanuel Levinas, Hannah Arendt og Karl Lowith. Maurice Merleau-Ponty, Jean-Paul Sartre, Jacques Derrida og Michel Foucault lot seg påvirke av hans tenkning.[klargjør][trenger referanse]

Biografi[rediger | rediger kilde]

Heidegger ble født inn i en katolsk familie. Hans foreldre var ikke velstående og hadde derfor ikke råd til å sende ham på universitetet, så Heidegger gikk i stedet på et jesuitt-seminar. Her gjorde han det bra, og etter å ha studert teologi ved universitetet i Freiburg i noen år, byttet han til filosofi, som han tok doktorgraden i. Han deltok i første verdenskrig, og 1917-23 var han ansatt ved Freiburg-universitetet som assistent for Husserl, «fenomenologiens far», som fikk avgjørende betydning for Heideggers tenkning.

Karriere i Marburg og deretter Freiburg[rediger | rediger kilde]

I 1923 overtok han professoratet ved det protestantiske universitet i Marburg der han fikk kolleger som Rudolf Bultmann og blant andre underviste han Hannah Arendt, som han også innledet et seksuelt forhold til.

I 1927 utga han sitt hovedverk Væren og tid, og da Husserl ble avsatt det følgende året, overtok Heidegger hans professorat i Freiburg der han tilbrakte resten av sin karriere. Mellom 1945 og 1949 fikk han undervisningsforbud av de allierte som ledd i «avnazifiseringen».[1] I 1951 ble fikk han emeritus-status på Freiburg og underviste der fast frem til 1958. Han holdt gjesteforelesninger frem til 1967. Den internasjonale berømmelsen hans vokste da eksistensialismen kom på moten i etterkrigstiden. Mange kjente besøkte ham på 1950- og 1960-tallet i hytten hans i Todtnauberg i Schwarzwald.

Heidegger tok over som rektor ved Freiberg-universitetet våren 1933, etter at hans sosialdemokratiske forgjenger ble avsatt for å ha nektet å innføre det da vedtatte jødefiendtlige regelverket.[2] Som rektor organiserte Heidegger paramilitære leirer, og bad studentene om å fjerne seg fra fornuftens diktat, slik fornuft forstås i Vesten. Han gikk ofte kledd i bondeantrekk fra sine hjemtrakter i Schwarzwald, og foreleste gjerne i knickers, jakke med eikeløvsmønster på kragen, og en tilpasset tyrolerhatt: «Er ikke all blomstring og ethvert ekte arbeid betinget av å være rotfestet i hjemlig jord?» spurte han med tanke på læren om Blut und Boden - blod og jord. Da hans kjærlighetsforhold til Hannah Arendt var på sitt mest stormfulle i 1920-årene, anbefalte han henne som lindring å lese bøker av hans yndlingsforfatter, Knut Hamsun.[3]

Heidegger har hatt avgjørende betydning for de fleste filosofer innen kontinental filosofi. Blant de mest kjente er Heideggers studenter[klargjør] Hans-Georg Gadamer, Emmanuel Levinas, Hannah Arendt, Karl Lowith og Herbert Marcuse, samt Jean-Paul Sartre, Maurice Merleau-Ponty, Jacques Derrida, Giorgio Agamben, Jean-Luc Nancy og Slavoj Žižek.

Marcuse studerte filosofi i Freiburg under Heidegger og skrev en doktoravhandling om Hegel og Heideggers filosofi. Også i Marcuses senere marxistiske forfatterskap er påvirkningen fra Heideggers eksistensfilosofi tydelig.

Heidegger og nazismen[rediger | rediger kilde]

Heideggers plass i moderne filosofi er omstridt på grunn av hans forhold til den tyske nasjonalsosialismen. Hans støtte til Hitlers maktovertagelse i 1933 og hans politiske engasjement under Det tredje rike har lenge skapt debatt.[4] I etterkrigstiden innrømmet han til sin venn Heinrich Wiegand Petzet at rektoratet og omgangen med nazismen var sitt livs største dumhet.[5]

På 1930-tallet så Heidegger nazismen som den eneste politiske bevegelsen som kunne overvinne det han senere skulle kalle nihilismen og teknologiens verdensbilde. Han tilhørte die Märzgefallene - de falne i mars - dvs de som meldte seg inn i partiet like etter Hitlers maktovertagelse i januar 1933, og dermed ble ansett som opportunister.[trenger referanse] Han sa ved den offentlige seremonien 1.mai 1933, som bekreftet innmeldelsen hans: «Nå gjelder det å vie all vår strid til å erobre de utdannede menns og vitenskapsfolkenes verden til den nye politiske ånd. Det blir ingen enkel seilas. Sieg Heil!»[trenger referanse] Alt i 1929 hadde Heidegger tatt til orde mot jødisk innflytelse på tysk kultur: «Enten fornyer vi vårt tyske åndelige liv med ekte hjemlige krefter og oppdragere, eller vi kapitulerer én gang for alle overfor voksende judaisering.»[trenger referanse] Da hans hovedverk Væren og tid kom ut i 1927, var det tilegnet Husserl «i respekt og vennskap, i Schwarzwald». Da det ble gjenopptrykt i 1941, var tilegnelsen på tittelsiden fjernet etter påtrykk fra utgiveren Max Niemeyer,[6] tilegnelsen i en fotnote på side 38 (i 1941-utgaven) forble. Tilegnelsen på tittelsiden er tilstede i alle opptrykk etter krigen.

Han hadde store håp for Tyskland etter 1933, men ble etter hvert overbevist om at nazistene ikke var radikale nok i sin respons til den faren nihilismen og teknologien utgjorde. Heideggers avstand fra den offisielle nazistiske ideologien førte til at han var under myndighetenes overvåkning i 1936-1937.[7][8]

Denazifiserings-høring[rediger | rediger kilde]

Heidegger ble kalt inn til en denazifiserings-høring. Heidegger hadde tidligere sagt til sin kollega Karl Jaspers at han ønsket den Führer zu führen (= å føre Føreren), dvs føre ham til den autentiske livserkjennelsen i Heideggers ånd.[trenger referanse] Han forsøkte å arrangere et møte med Hitler, men det ble aldri noe av. Hans og Jaspers' vennskap endte brått, etter at Heidegger fratok kollegaen hans tro på filosofers moralske godhet, da han avla Jaspers et besøk der han sørget for å være uforskammet mot Jaspers' jødiske kone.[9]

Under høringen vitnet Hannah Arendt for ham, mens Karl Jaspers vitnet i mot ham. Fortsatt er det uvisst hvorvidt Arendt på dette tidspunkt var kjent med hans nære forhold til nazismen og antisemittiske holdninger.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Heidegger døde i 1976 og fikk en tradisjonell katolsk begravelse. Han ligger gravlagt på kirkegården i Meßkirch.

Michel Foucault anerkjente Heidegger som en filosof han hadde lest, men som han aldri skrev om.[trenger referanse]

I Nils Giljes bokomtale av Svarte hefter skrev han at «Det er altså lite som tyder på at Heidegger forsvarte den mer eller mindre offisielle tyske rasepolitikk», skjønt hans filosofi var rotfestet i jødehat.[10]

Filosofi[rediger | rediger kilde]

Væren, tid, og Dasein[rediger | rediger kilde]

I Heideggers filosofi forsøkes det å sammenføye det som han anser som to fundamentale innsikter: Hans observasjon at, i løpet av to tusen års fortid, så har filosofi forholdt seg til alle vesener som finnes i verden (og verden medregnet), men har glemt å spørre hva Væren i seg sjøl er. Heidegger trodde at tilstedeværelsen av ting for oss ikke er deres væren, men (at) de blir tolket/oppfattet som utstyr according (i forhold til) et særskilt system av mening og formål.

Heidegger hevdet at filosofi og naturvitenskap, siden den greske antikken, hadde redusert ting til deres tilstedeværelse, som var en overfladisk måte å forstå dem. En crucial kilde til denne innsikten var Heidegger's lesning av Franz Brentano's treatiseAristotle's manifold, der ordet being [being er den engelske oversettelsen, red.anm.], et verk som ledet Heidegger til å spørre, hva slags unity ligger bak denne multiplisitet (eller mangfoldighet) av bruk [engelsk: uses].

Heideggers magnum opus, Væren og Tid, begynner med et sitat fra Plato's Sophist[11] [noe som] indikerer at den vestlige verdens filosofi har neglisjert Væren fordi begrepet ble ansett som selvfølgelig, i stedet for å være verdig å bli stilt spørsmål ved.

Heidegger's intuisjon om spørsmålet om Væren er dermed et historisk argument, som i hans seinere verk blir til hans behandling av begrepet "værens historie", det vil si, historien om glemselen av væren, som i følge Heidegger krever at filosofien følger sitt fotspor gjennom en produktiv destruksjon [Heidegger-terminologi] av filosofiens historie.

Boka Væren og tid[rediger | rediger kilde]

Heideggers mest kjente verk er Væren og tid fra 1927. Boken består av den første av tre planlagte deler, hvor de siste to aldri ble utgitt. Boken inneholder en introduksjon, del I "Forberedende fundamentalanalyse av Dasein" og del II "Dasein og temporalitet". I Væren og tid tar Heidegger for seg å legge til rette for muligheten for å stille "spørsmålet om væren" og å "destruere" den vestlige filosofihistorien. I følge Heidegger har hele den vestlige filosofihistorien oversett spørsmålet om væren til fordel for spørsmålet om det værendes væren. For å kunne stille spørsmålet om væren hevder Heidegger at det først er nødvendig å klargjøre spørsmålsstillerens fundamentale ontologiske status. Væren og tid er således en eksistensialanalyse av menneskets væremåte.

Dasein[rediger | rediger kilde]

Siden René Descartes har mennesket blitt forstått som subjekt. I følge Heidegger er Descartes' bestemmelse av det menneskelige subjekt som "res cogitans" (tenkende ting), i motsetning til objekter ("res extensa", utstrakte ting), derivert fra en mer fundamental væremåte som han kaller Dasein (der-væren). Dasein er bestemt som det værende for hvilket dets egen væren angår det selv.

Endring av retning - «Kehre» (sving) - i filosofien hans[rediger | rediger kilde]

En utvikling i Heidegger's verk fra 1930, og i økende grad etablert tidlig på 1940-tallet,[12] synes for mange kommentatorer (e.g. William J. Richardson[13]) å representere et fokusskifte, om ikke en større endring i hans filosofiske ståsted, som er kjent som «svingen» (die Kehre).[14][bør utdypes]

Publisering (posthumt) av dagboken Svarte hefter[rediger | rediger kilde]

Etter krigen skrev han i en dagbok (publisert i 2015 som en del av samlede verker i tysk utgave) at den allierte okkupasjonen av Tyskland var en større forbrytelse enn «'gasskamrenes' redsler» (Heideggers anførslelstegn på ordet gasskamrenes).[15][16]

Heidegger's Svarte Hefter, skrevet mellom 1931 og 1941, og første gang utgitt i 2014, inneholder endel antisemmitiske uttalelser og har ført til re-evaluering av Heideggers forhold til Nazismen.[17]

Nils Gilje hevder at Heideggers dagbøker fra slutten av 1930-tallet viser at Heideggers filosofi var rotfestet i jødehat. Heidegger mente at tysk kultur var infisert av en skremmende «Verjudung» (jødifisering).[trenger referanse]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Samlede verker -Gesamtausgabe - på tysk[rediger | rediger kilde]

Heideggers samlede verker (på tysk) har (per 2015) kommet ut i 97 av 102 planlagte bind.[18]

Gesamtausgabe er delt inn i fire serier:

I. Publiserte verk, 1910–1976

II. Lecture courses, 1919–1944

Marburg forelesninger, 1923–1928
Freiburg lecture courses, 1928–1944
Early Freiburg lecture courses, 1919–1923

III. Upublisert stoff, forelesninger, og notater IV. Notater og opptak

Schwarze Hefte Gesamtausgabe 94-97 [fritt oversatt: svarte hefter samleutgave-] (2014-2015)

Kritikk av Gesamtausgabe har også avstedkommet negativ kritikk, blant annet fra Theodore Kisiel i 1995 i en artikkel i Philosophy Today.[19]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://www.denstoredanske.dk/Samfund,_jura_og_politik/Filosofi/Filosofi_i_1800-_og_1900-t./Martin_Heidegger?highlight=martin%20heidegger
  2. ^ Elizabeth Young-Bruehl: For love of the world (s. 108), Yale university press, 1982, ISBN 0-300-02660-9
  3. ^ Bernt Hagtveit: Ideologienes århundre (s. 122-3)
  4. ^ Nils Gilje: Heideggers filosofi og den tyske nasjonalsosialismen [1]
  5. ^ Petzet, Heinrich Wiegand. Encounters and Dialogues with Martin Heidegger, 1929-1976. s. 37. 
  6. ^ Bernt Hagtveit: Ideologienes århundre (s. 122-4), forlaget Dreyer, Oslo 2010, ISBN 978-82-8265-004-5
  7. ^ Safranski, Rüdiger. Heidegger: Between Good and Evil. s. 322–323.  [utgivelsesår?]
  8. ^ Heidegger, Martin. «Der Spiegel Interview with Martin Heidegger». The Heidegger Reader. Günter Figal. s. 322.  [utgivelsesår?]
  9. ^ Elizabeth Young-Bruehl: For love of the world (s. 109)
  10. ^ Nils Gilje (2. desember 2015). «Hatets filosofi». Klassekampen, s. 12-3
  11. ^ For a study on Heidegger's reading of the Sophist and his less central interest in Plato's Timaeus and its conception of space qua khôra: see: Nader El-Bizri, "On kai khôra: Situating Heidegger between the Sophist and the Timaeus", Studia Phaenomenologica, Vol. IV, Issue 1–2 (2004), pp. 73–98. This study is also closely connected with an investigation of Heidegger's later reflections on 'dwelling' as set in: Nader El-Bizri, 'Being at Home Among Things: Heidegger’s Reflections on Dwelling', Environment, Space, Place 3 (2011), pp. 47–71. Refer also to other aspects of this research under the section of 'Heidegger and Eastern Thought', and also the influence on architectural thinking in the main body of the text above
  12. ^ Wheeler, Michael (October 12, 2011). «Martin Heidegger – 3.1 The Turn and the Contributions to Philosophy». Stanford Encyclopedia of Philosophy. Besøkt 22. mai 2013. 
  13. ^ Richardson, William J. (1963). Heidegger. Through Phenomenology to Thought. Preface by Martin Heidegger. The Hague: Martinus Nijhoff Publishers.  4th Edition (2003). The Bronx: Fordham University Press. ISBN 0-823-22255-1; ISBN 978-08-2322-255-1.
  14. ^ Korab-Karpowicz, W. J. (December 21, 2009). «Martin Heidegger (1889—1976) – 1. Life and Works». Internet Encyclopedia of Philosophy. Besøkt 22. mai 2013. 
  15. ^ Gilje, Nils (2. desember 2015). «Hatets filosofi». Klassekampen. s. 12. 
  16. ^ [2] s. 96
  17. ^ Thomas Assheuer (21 March 2014). «Das vergiftete Erbe». Die Zeit (tysk). 
  18. ^ Nils Gilje (2. desember 2015). «Hatets filosofi». Klassekampen, s. 12-3
  19. ^ Theodore Kisiel, "Heidegger's Gesamtausgabe: An International Scandal of Scholarship", Philosophy Today 39 (1995), pp. 3–15.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • www.heidegger.org Martin Heidegger web site von Burghard Heidegger. Biographisches, Aktuelles, Informationen zu: Meßkircher-Martin-Heidegger-Stiftung, Martin-Heidegger-Gesellschaft e.V., Martin-Heidegger-Forschungsgruppe.
  • www.martin-heidegger.org Martin Heidegger -- Resources Web Page von Daniel Fidel Ferrer. Biographisches und Bibliographisches, Ressourcen, Forschungsinitiativen (auf Englisch).
  • Materialien zu Sein und Zeit bei philosophisches-lesen.de