Giulio Antonio Santorio

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Giulio Antonio Santori)
Hopp til navigering Hopp til søk
Giulio Antonio Santorio
Giuliano finelli, monumento al cardinale giuliano antonio santori, 1637 ca. 03.jpg
Født6. juni 1532[1]Rediger på Wikidata
Napoli, CasertaRediger på Wikidata
Død9. mai 1602Rediger på Wikidata (69 år)
RomaRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Katolsk prest (1557–)[2], inkvisitorRediger på Wikidata
Embete Katolsk erkebiskop (15661573), kardinal (1570–), Camerlengo of the Sacred College of Cardinals (15891590), cardinal-bishop (15971602), katolsk biskop (1566–)Rediger på Wikidata

Giulio Antonio Santorio kalt kardinal Santaseverina (født 6. juni 1532 i Ercole ved Caserta i Italia, død sannsynligvis 9. mai 1602 i Roma), var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han arbeidet i den romerske kurie. Han ble erkebiskop av Santa Severina men fortsatte å arbeide i høye stillinger i Vatikanet.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Giulio Antonio Santorio kom fra en slekt med mange jurister. Han var sønn av Leonardo Santorio og hans hustru Carmosina Baratucci. Hans farfar Carlo var blitt myrdet tjue år tidligere, og familien var blitt tvunget til å forlate byen. Det tok tilflukt i Gravina di Puglia, som var føydalområde under den mektige Acquaviva-slekten.

Tilbake i Caserta tok de hevn: onkel Pasquale drepte offentlig farens mordere. Hans far Leonardo, advokat for Acquaviva'ene, grevene av Casertad, delte denne families politiske skjebne: Dettersom de var pro-franske, og at den fransk-spanske krig også rammet kongeriket Napoli, falt de i unåde i 1528 etter den spansk seier, med påfølgende tap av de fleste av ine eiendommer.[3]

Etter at Giulio Antonio Santori hadde studert sivilrett i Napoli og blitt advokat, tok det ikke lang tid før han la det yrket til side for å bli prest i stedet.

Prest[rediger | rediger kilde]

Han ble presteviet i 1557. Fra 1560 til 1563 var han generalvikar i sitt hjembispedømme Caserta. Deretter var han i ett år generalvikar for erkebiskopen av Napoli, kardinal Alfonso Carafa. Han var da allerede en del av inkvisisjonen, men holdt nesten på å bli et offer for den selv: Han ble anklaget for attentat mot pave Pius IVs liv, men frifunnet, også fordi kardinalene Carlo Borromeo og Michele Ghislieri, O.P. (den senere pave Pius V) kom til hans forsvar.

Erkebiskop[rediger | rediger kilde]

Etter sitt valg gjorde pave Pius V ham til sin rådgiver, og utnevnte ham i 1566 til erkebiskop av Santa Severina i Calabria. Den 12. mars 1566 ble han bispeviet av kardinal Scipione Rebiba; medkonsekranter var Annibale Caracciolo, titulatbiskop av Isola, og Giacomo de Giacomelli, tidligere titularbiskop av Bellicastrum (Belcastro).

De fleste av de katolske biskoper som lever i dag kan føre sin apostoliske suksesjon gjennom kardinal Santorio tilbake til kardinal Rebiba.

Kardinal[rediger | rediger kilde]

Han ble kreert til kardinalprest i konsistoriet av 17. mai 1570 av pave Pius V, med S. Bartolomeo all'Isola som tittelkirke (senere ble han kardinalprest av Santa Maria in Trastevere i 1595 og til slutt i 1597 kardinalbiskop av Palestrina).

Han flyttet da til Roma og gikk inn i Den romerske kurie, og virket derfra i 32 år målbevisst etter den katolske motreformasjons ånd og impulser. Han deltok i en rekke pavevalg: I 1572, 1585, september 1590, oktober 1590, i 1591 og i 1592. Han ble selv ansett som papabile ved flere konklaver: I 1585 (som istedet valgte pave Sixtus V) og i 1592 (pave Klemens VIII), Det var kardinaler som var skremt av hans energiske reformvilje, og ville ha mer moderate, kanskje svake, paver.

Som president av Kongregasjonen for grekerne engasjerte kardinal Santorio seg for en reform av basilianermunkene som fulgte den bysantiske ritus. I 1586 ble han kardinal Guglielmo Sirletos etterfølger som kardinalprotektor av basilianerordenen. Alt før dette var han blitt kommendatarabbed for det greske kloster Sant’Elia di Carbone, og lot i 1581 utferdige latinske oversettelser av de greske klosterurkunder. Han stod også bak opprettelsen av et pavelig kollegium i Roma for alumner fra Grekenland og Levanten og de gresktalende områder i Sør-Italia, det som senere er blitt kjent som Pontificio Collegio Greco.

I 1584 innviet han jesuittkirken Il Gesù i Roma. I 1595 fikk han tildelt av pave Klemens VII tittelkirken Santa Maria in Trastevere.

Som leder av Det hellige officium var han storinkvisitor og foretatt granskninger av blant andre kardinal Giovanni Morone, mot filosofen Tommaso Campanella, mot kong Henrik IV av Frankrike, og forestod dødsdommene mot Menocchio og Giordano Bruno.

Pave Klemens VIII utnevnte ham ved sin tiltreden i 1592 til sin etterfølger som storpønitentiar, en post som han innehadde til sin død.

I 1597 ble han elevert til kardinalbiskop av det suburbikariske bispedømme Palestrina. Som leder av Congregatio super negotiis Sancta Fidei et Religionis Catholicae, forgjengeren til Kongregasjonen for troens utbredelse (Propaganda Fide), engasjerte han seg sterkt for den sistnevnte kongregasjons etablering, men rakk ikke å se sette i sin egen levetid.

Kardinal Santorio var en høyt utdannet mann og var rådgiver for syv paver. Han forfattet mange liturgiske, historiske og kirkerettslige skrifter, og etterlot seg også dagbøker som spiller en viktig rolle for kirkehistorikere. I 1586 offentliggjorde han en prestehåndbok (Sacerdotale), som var en forløper til det først i 1614 offentliggjorde Rituale Romanum og spilte en viktig rolle for omsettelsen av Tridentinerreformens liturgiske reformer i praksis.

Biskoper ordinerte av erkebiskop Santorio[rediger | rediger kilde]

Giulio Antonio Santorio var hovedkonsekrator av de følgende biskoper:[4]

Han var også medkonsekrerende av de følgende:[4]

Verker i utvalg[rediger | rediger kilde]

  • G. A. Santori, Vita del card. Giulio Antonio Santori detto il card. di Santa Severina composta e scritta da lui medesimo, i Archivio della R. Società di Storia Patria, voll. XII 1889 e XIII 1890
  • G. A. Santori, Pro confutatione articulorum et haeresum recentiorum Haereticorum et pseudo-apostolorum, ex Utriusque Testamenti textu decerpta, i ms. Vaticanus Latinus 12233, cc. 62r-439v, Biblioteca Apostolica Vaticana
  • G. A. Santori, Historia abiuratorum et haereticorum scripta et notata a Cardinali Sanctae Severinae ... De persecutionis haereticae pravitatis historia, ms. i Archivio della Congregazione per la Dottrina della Fede
  • L. Santori, La spedizione di Lautrec nel Regno di Napoli, Galatina 1972
  • R. Ajello, Una società anomala. Il programma e la sconfitta della nobiltà napoletana in due memoriali cinquecenteschi, Napoli 1996
  • S. Ricci, Il Sommo Inquisitore. Giulio Antonio Santori tra autobiografia e storia (1532-1602), Roma 2002 ISBN 88-8402-393-9

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 124321542, besøkt 12. august 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Catholic-Hierarchy.org, katolsk hierarki ID santg, besøkt 31. januar 2021[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ De nærmere omstendigheter er beskrevet av Leonardo Santorio i hans Dei successi del sacco di Roma e guerra del regno di Napoli, sotto Lotrech, første gang trykket i Napoli i 1858.
  4. ^ a b "Cardinal Giulio Antonio Santorio" GCatholic.org. Lest 30. april 2016

Kilder[rediger | rediger kilde]