Henri-Marie de Lubac

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Henri-Marie de Lubac
Født20. februar 1896[1][2]
Cambrai
Død4. september 1991[1][2] (95 år)
Paris
Gravlagt Cimetière de Vaugirard
Beskjeftigelse Teolog, skribent, katolsk prest (1927–), fransk motstandskjemper
Nasjonalitet Frankrike
Medlem av Académie des sciences morales et politiques

Henri-Marie de Lubac (født 20. februar 1896 i Cambrai i Frankrike, død 4. september 1991 i Paris) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var en ledende katolsk teolog.[trenger referanse]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Henri de Lubac kom fra en gammel adelsfamilie fra Ardèche.[trenger referanse] Han var ett av seks barn. Hans far var bankier[trenger referanse] og moren husmor. Familien vendte tilbake til hjemstavnen i Lyon-området i 1898, og der gikk Henri på skole hos jesuittene. Han var en sann aristokrat av dannelse og utseende.[trenger referanse] Han studerte rettsvitenskap før han slo inn på den kirkelige løpebane.

Jesuitt[rediger | rediger kilde]

Som 17-åring sluttet han seg til jesuittene i Lyon den 9. oktober 1913. På grunn av det politiske klima i et Frankrike som nettopp hadde vedtatt antikirkelige lover, hadde de franske jesuitter midlertidig lagt sitt novisiat til St Leonards-on-Sea i East Sussex. Der studerte de Lubac til han ble innkalt til den franske hær i 1914 ved utbruddet av første verdenskrig.

Han fikk et hodesår ved Les ÉpargesAllehelgensdag i 1917 (en annen kilde sier det skjedde i 1916),[trenger referanse] noe som skulle plage ham resten av livet som episoder med svimmelhet og hodepine.

Etter demobilisering i 1919 fortsatte de Lubac sine filosofisake studier hos jesuittene, først ved Hales Place i Canterbury, og så fra 1920 til 1923 ved Maison Saint-Louis, jesuittenes filosofiskole som da var i St. Helier på Jersey. Det var her han ble kjent med Maurice Blondels og Pierre Rousselots tenkning. Særlig Blondel skulle få meget å bety.[trenger referanse] I 1932 skulle de Lubac skrive til Blondel og fortelle ham om sitt møte med L'Action tidlig i 1920-årene, og hvordan Blondels tenkning rundt integralismens problem ble til en av de sentrale sporer for de Lubacs egne bestrebelser for å forstå forholdet mellom natur og nåde.[3]

De Lubac underviste på jesuittenes college i Mongré ved Rhônen fra 1923 til 1924, og så vendte han tilbake til England og begynte på fire års teologiske studier ved Ore Place i Hastings i East Sussex. I 1926 ble kolleget flyttet tilbake til Fourvière i Lyon, hvor de Lubac fullførte de gjenstående to år av teologiske studier.

Prest[rediger | rediger kilde]

Han ble presteviet den 22. august 1927. Han ble universitetslektor i religionshistorie i Lyon. Han ble i Lyon til 1961, bortsett fra noen år under andre verdenskrig.

Han grunnla sammen med dominikanerpateren (og senere kardinal) Jean Daniélou samlingen Sources chrétiennes i 1942. På grunn av sitt arbeide med den franske motstandbevegelse under den tyske okkupasjon under andre verdenskrig ble han nødt til å forlate Lyon og ta tilflukt i Vals, nær Puy.

På slutten av 1940-talet ble han et forbilde for Michel de Certeau som inntrådte i jesuittordenenen ved de Lubacs innflytelse.[trenger referanse]

Han var leder av tidsskriftet Recherches de science religieuse. Han ble beordret av Vatikanet til å stanse utgivelsen av sine arbeider på grunn av læremessige innvendinger mot hans bok Surnaturel.[trenger referanse] Senere ble han rehabilitert, og invitert til Annet Vatikankonsil som teologisk sakkyndig. At konsilet overhodet fant sted, er ofte tilskrevet de Lubac.[trenger referanse] Ved sine bøker om andre religioner og ateismen hadde han endret Den katolske kirkes holdning til disse saker.[trenger referanse] Han hadde allerede i slutten av 1950-årene vært medlem av Institut de France.

I 1972 grunnla han det teologiske tidsskriftet Communio sammen med Hans Urs von Balthasar og Joseph Ratzinger.

Radikalortodoksien er sterkt påvirket av hans skille mellom natur og nåde.[trenger referanse]

Kardinal[rediger | rediger kilde]

Han ble kreert til kardinal i 1983 av pave Johannes Paul II.

Bibliografi (utvalg)[rediger | rediger kilde]

  • Catholicisme, les aspects sociaux du dogme, Cerf, 1938
  • Corpus mysticum. L'Eucharistie et l'Église au Moyen Âge, étude historique, Aubier-Montaigne, 1944
  • Le Drame de l'humanisme athée, Spes, 1944
  • Proudhon et le christianisme, Seuil, 1945
  • Surnaturel. Études historiques, Aubier-Montaigne, 1946
  • Le Fondement théologique des missions, Seuil, 1946
  • Aspects du bouddhisme, Seuil, 1951
  • La rencontre du bouddhisme et de l'Occident, Aubier-Montaigne, 1952
  • Méditation sur l'Église, Seuil, 1953
  • Exégèse médiévale, Aubier-Montaigne, 1959, 1961, 1964
  • Augustinisme et théologie moderne, Aubier-Montaigne, 1965
  • Paradoxe et Mystère de l'Église, Aubier-Montaigne, 1967
  • Teilhard et notre temps, Aubier-Montaigne, 1968
  • L'Église dans la crise actuelle, Cerf, 1969
  • La postérité spirituelle de Joachim de Flore, Lethielleux, 1979 og 1981
  • Recherches dans la foi. Trois études sur Origène, saint Anselme et la philosophie chrétienne, Beauchesne, 1979
  • La révélation divine, Cerf, 1983
  • Entretien autour de Vatican II. Souvenirs et réflexions, Cerf, 1985
  • Résistance chrétienne à l'antisémitisme. Souvenirs (1940–1944), Fayard, 1988
  • Théologie dans l'histoire, Desclée de Brouwer, 2t, 1990.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b data.bnf.fr, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb11913541r
  2. ^ a b Find a Grave, 9. okt. 2017, Henri Marie de Lubac, 26616090
  3. ^ De Lubac 1993, s. 182–185

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]