Henri-Marie de Lubac

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Henri-Marie de Lubac
Født20. februar 1896
Cambrai
Død4. september 1991 (95 år)
Paris
Gravlagt Cimetière de Vaugirard
Beskjeftigelse Teolog, skribent, katolsk prest
Nasjonalitet Frankrike
Medlem av Académie des sciences morales et politiques

Henri-Marie de Lubac S.J. (født 20. februar 1896 i Cambrai i Frankrike, død 4. september 1991 i Paris) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var en ledende katolsk teolog.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Henri de Lubac kom fra en gammel adelsfamilie fra Ardèche. Han var ett av seks barn; hans far var bankier og moren husmor. Familien vendte tilbake til hjemstavnen i Lyon-området i 1898, og der gikk Henri på skole hos jesuittene. Han var en sann aristokrat av dannelse og utseende. Han studerte rettsvitenskap før han slo inn på den kirkelige løpebane.

Jesuitt[rediger | rediger kilde]

Som 17-åring sluttet han seg til jesuittene i Lyon den 9. oktober 1913. På grunn av det politiske klima i et Frankrike som nettopp hadde vedtatt antikirkelige lover, hadde de franske jesuitter midlertidig lagt sitt novisiat til St Leonards-on-Sea i East Sussex. Der studerte de Lubac til han ble innkalt til den franske hær i 1914 ved utbruddet av Første Verdenskrig.

Han fikk et hodesår ved Les ÉpargesAllehelgensdag i 1917 (en annen kilde sier det skjedde i 1916), noe som skulle plage ham resten av livet som episoder med svimmelhet og hodepine.

Etter demobilisering i 1919 fortsatte de Lubac sine filosofisake studier hos jesuittene, først ved Hales Place i Canterbury, og så fra 1920 til 1923 ved Maison Saint-Louis, jesuittenes filosofiskole som da var i St. Helier på Jersey. Det var her han ble kjent med Maurice Blondels og Pierre Rousselots tenkning. Særlig Blondel skulle få meget å bety. I 1932 skulle de Lubac skrive til Blondel og fortelle ham om sitt møte med L'Action tidlig i 1920-årene, og hvordan Blondels tenkning rundt integralismens problem ble til en av de sentrale sporer for de Lubacs egne bestrebelser for å forstå forholdet mellom natur og nåde.[1]

De Lubac underviste på jesuittenes college i Mongré ved Rhônen fra 1923 til 1924, og så vendte han tilbake til England og begynte på fire års teologiske studier ved Ore Place i Hastings i East Sussex. I 1926 ble kolleget flyttet tilbake til Fourvière i Lyon, hvor de Lubac fullførte de gjenstående to år av teologiske studier.

Prest[rediger | rediger kilde]

Han ble presteviet den 22. august 1927. Han ble universitetslektor i religionshistorie i Lyon. Han ble i Lyon til 1961, bortsett fra noen år under andre verdenskrig.

Han grunnla sammen med dominikanerpateren (og senere kardinal) Jean Daniélou samlingen Sources chrétiennes i 1942. På grunn av sitt arbeide med den franske motstandbevegelse under den tyske okkupasjon under andre verdenskrig ble han nødt til å forlate Lyon og ta tilflukt i Vals, nær Puy.

På slutten av 1940-talet ble han et forbilde for Michel de Certeau som inntrådte i jesuittordenenen ved de Lubacs innflytelse.

Han var leder av tidsskriftet Recherches de science religieuse. Han ble beordret av Vatikanet til å stanse utgivelsen av sine arbeider på grunn av læremessige innvendinger mot hans bok Surnaturel. Senere ble han rehabilitert, og invitert til Annet Vatikankonsil som teologisk sakkyndig. At konsilet overhodet fant sted, er ofte tilskrevet de Lubac. Ved sine bøker om andre religioner og ateismen hadde han endret Den katolske kirkes holdning til disse saker. Han hadde allerede i slutten av 1950-årene vært medlem av Institut de France.

I 1972 grunnla han det etterhånden svært anerkjente teologiske tidsskriftet Communio sammen med Hans Urs von Balthasar og Joseph Ratzinger, den nåværende pave Benedikt.

Radikalortodoksien er sterkt påvirket av hans skille mellom natur og nåde.

Kardinal[rediger | rediger kilde]

Han ble kreert til kardinal i 1983 av pave Johannes Paul II.

Bibliografi (utvalg)[rediger | rediger kilde]

  • Catholicisme, les aspects sociaux du dogme, Cerf, 1938
  • Corpus mysticum. L'Eucharistie et l'Église au Moyen Âge, étude historique, Aubier-Montaigne, 1944
  • Le Drame de l'humanisme athée, Spes, 1944
  • Proudhon et le christianisme, Seuil, 1945
  • Surnaturel. Études historiques, Aubier-Montaigne, 1946
  • Le Fondement théologique des missions, Seuil, 1946
  • Aspects du bouddhisme, Seuil, 1951
  • La rencontre du bouddhisme et de l'Occident, Aubier-Montaigne, 1952
  • Méditation sur l'Église, Seuil, 1953
  • Exégèse médiévale, Aubier-Montaigne, 1959, 1961, 1964
  • Augustinisme et théologie moderne, Aubier-Montaigne, 1965
  • Paradoxe et Mystère de l'Église, Aubier-Montaigne, 1967
  • Teilhard et notre temps, Aubier-Montaigne, 1968
  • L'Église dans la crise actuelle, Cerf, 1969
  • La postérité spirituelle de Joachim de Flore, Lethielleux, 1979 et 1981
  • Recherches dans la foi. Trois études sur Origène, saint Anselme et la philosophie chrétienne, Beauchesne, 1979
  • La révélation divine, Cerf, 1983
  • Entretien autour de Vatican II. Souvenirs et réflexions, Cerf, 1985
  • Résistance chrétienne à l'antisémitisme. Souvenirs (1940–1944), Fayard, 1988
  • Théologie dans l'histoire, Desclée de Brouwer, 2t, 1990.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ De Lubac 1993, s. 182–185

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]