Andrea Cordero Lanza di Montezemolo

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Andrea Cordero Lanza di Montezemolo
Født27. august 1925[1]Rediger på Wikidata
TorinoRediger på Wikidata
Død19. november 2017[1]Rediger på Wikidata (92 år)
RomaRediger på Wikidata
Utdannet ved Pontificia Ecclesiastica Academia, Gregoriana, Det pavelige lateranuniversitetRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Diplomat, teolog, katolsk prest (1954–)[2], Archpriest of Saint Paul Outside-the-Walls Basilica (20052009)Rediger på Wikidata
Embede
10 oppføringer
Kardinal (20062009), katolsk erkebiskop (1977–), titulær erkebiskop (1991–), titulær erkebiskop (1977–), nuntius (1980–), nuntius (1980–), nuntius (1986–), nuntius (1994–), nuntius (19982001), nuntius (19982001)Rediger på Wikidata
Nasjonalitet Italia (19462017), Kongedømmet Italia (19251946)Rediger på Wikidata
Utmerkelser Storkorsridder av Ridderordenen av den hellige grav i Jerusalem, storkors av Republikken Italias fortjenstordenRediger på Wikidata
Våpenskjold
Andrea Cordero Lanza di Montezemolos våpenskjold

Andrea Cordero Lanza di Montezemolo (født 27. august 1925 i Torino, død 19. november 2017[3] i Roma) var kardinal i den katolske kirke og diplomat i det pavelige diplomati. Han ble presteviet i 1954, bispeviet i 1977 og utnevnt til titulær erkebiskop. Han var nuntius til Italia og San Marino mellom 1998 og 2001. Han var også heraldiker og utformet prelaters bispevåpen, blant annet pave Benedikt XVIs våpen.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Andrea Cordero Lanza di Montezemolo kom fra en svært gammel piemontesisk adelsslekt og ble født i Torino. Fra den var det utgått tallrike offiserer, diplomater og kardinaler. Han var i sin egen samtid i slekt blant annet med Luca di Montezemolo, president for Ferrari, styreformann for FIAT og styreformann for Alitalia[4], og med general Giuseppe Dezza.

Han var et av fem barn; hans far var Giuseppe Cordero Lanza di Montezemolo. Han var offiser i den italienske hær og hadde sluttet seg til motstandsgrupperingene; og han ble torturert og henrettet under massakren i Fosse Ardeatine for sin rolle i motstanden mot den tyske okkupasjon av Roma. Hans mor var Amalia Dematteis, dom senere skulle bli del av arbeiderstaben under Det annet Vatikankonsil og nasjonalpresident for gremme av den åndelige assistanse til de italienske væpnede styrker (P.A.S.F.A.), som fungerer som et organ innen det kirkelige italienske militære ordinariat.

Andrea hadde også sluttet seg til motstanden mot tyskere som blusset opp da tyskerne etter det italienske kapitulasjonsforsøk i 1943 okkuperte landet. Samme året som faren ble skutt, ble Andrea holdt i skjul, beskyttet av ukrainske geistlige på Det ukrainske pavelige kollegium Sankt JosafatGianicolo i Roma.[5] Andrea og hans søster Adriana har senere, ved flere anledninger, uttrykt sin tilgivelse av ugjerningsmennene, og især av den tungt medansvarlige Hauptsturmführer Erich Priebke.

Etter krigen studerte han arkitektur, og fikk etter eksamen i 1949 ut i yrkeslivet som arkitekt, blant annet som medarbeider under Pier Luigi Nervi. Han kom senere til at han kunne ha et prestekall, ble semenarist ved Almo Collegio Capranica og studerte katolsk teologi og filosofi ved det pavelige universitet Gregoriana. Parallelt med dette var han assistent ved lærestolen for konstruksjonsteknikk ved det romerske arkitekturfakultet.

Prest[rediger | rediger kilde]

Han ble presteviet den 13. mars 1954 av erkebiskop Luigi Traglia og virket så i mange år i sjelesorgen flere steder. Han ble senere plukket ut for opptak i den pavelige diplomati og studerte fra 1957 til 1959 ved det pavelige diplomatakademi (Pontificia Ecclesiastica Academia) og tok doktorgraden i kirkerett ved Lateranuniversitetet.

Han fikk sin første utepostering som sekretær ved den pavelige apostoliske delegasjon i Mexico fra 1960 til 1964, og deretter ved det pavelige nuntiatur i fra 1964 til 1965. Så var han ved det nuntiatur som dekket Kenya, Uganda og Tanzania fra 1965 til 1968.

Deretter ble han tilknyttet Statssekreteriatets avdeling i Vatikanet i den seksjon som befattet seg med kirkens offentlige anliggender (1968 til 1972). Den 11. november 1971 ble han utnevnt til visesekretær ved det pavelige kommisjon for Rettferdighet og Fred; i 1976 ble han utnevnt til sekretær - nestleder - i samme organ i den romerske kurie.

Pavelig nuntius, titularerkebiskop[rediger | rediger kilde]

Den 5. april 1977 ble han utnevnt av pave Paul VI til titularerkebiskop og til apostolisk pro-nuntius til Papua Ny-Guinea tillike med apostolisk delegat til Solomonøyene.[6] Han ble bispeviet den påfølgende 4. juni av kardinal Jean-Marie Villot (Pavestolens statssekretær); medkonsekrerende var erkebiskop Bernardin Gantin (pro-president for kommisjonen for Rettferdighet og Fred og visepresident for det pavelige råd Cor Unum), og erkebiskop Duraisamy Simon Lourdusamy (sekretær for Kongregasjonen for troens utbredelse).

Den 25. oktober 1980 ble han utnevnt til apostolisk nuntius til Nicaragua og Honduras,[7] og den 1. april 1986 til Uruguay.[8]

Den 28. april 1990 ble han apostolisk delegat til Jerusalem og Palestina, og en måned etter også til pro-nuntius til Kypros. Mens han innehadde disse poster kom Pavestolen og Israel til enighet om Fundamental Agreement between the Holy See and the State of Israel (30. desember 1993). Den banet veien for opprettelsen av fulle diplomatiske relasjoner, og slik ble erkebiskop Montezemolo den første pavelige nuntius til Israel, den 19. januar 1994. Pave Johannes Paul II betegnet så Montezemolo som «vår historiske nuntius».[9] Overenskomsten erkjente «den unike natur ved forholdet mellom den katolske kirke og det jødiske folk» og «den historiske forsoningsprosess og veksten av den gjensidige forståelse og respekt mellom katolikker og jøder». I 1997 undertegnet han for Den hellige stol den avtale med Israel som bærer navnet Legal Personality Agreement, som representerte en utvikling som var blitt forutsatt ved overenskomsten fra desember 1993.

Hans siste diplomatiske postering var som nuntius til Italia og til San Marino, fra 7. mars 1998 til 17. april 2001.

I 2005 tegnet han Benedikt XVIs pavelige våpenskjold, og kort etter ble han utnevnt tilerkeprest for basilikaen Sankt Paul utenfor murene.[10] I denne egenskap gjennomførte han med assistanse fra benediktinermunkene ved abbediet der, viktige arkitektoniske arbeider og restaureringer til beste for områdets lokale troende og for pilegrimmer.

Kardinal[rediger | rediger kilde]

Den 22. februar 2006 ble han utnevnt til kardinaldiakon av pave Benedikt XVI. Selve kardinalskreeringen fant sted ved et konsistorium den 24. mars 2006; og han fikk Santa Maria in Portico som sin tittelkirke. Montezemolo var over 80 år da han ble kardinal, og således uten anledning til å stemme ved noe pavevalg lenger. Han gikk av og ble i juni 2009 avløst av kardinal Francesco Monterisi.

Pave Frans besøkte ham på hans pleiehjem i Roma i 2016. Kardinal Montezemolo døde 19. november 2017,[4] i en alder av 92 år.

Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]

Hans episkopalgenealogi er:

Skrifter[rediger | rediger kilde]

  • Manuale di araldica ecclesiastica nella Chiesa cattolica (Håndbok for kirkelig heraldikk i den katolske kirke) Libreria Editrice Vaticana 2014, 206 s., ISBN 978-8820992392, sammen med Antonio Pompili. Kom i ny utgave og med oversettelser til flere språk i 2016.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Michèle Jarton: Itinerari Araldici di Andrea di Montezemolo, Architetto, Nunzio, Cardinale, Vola, Roma, 2017, 352 s., ISBN 978-8896834-21-3.

Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]

Hans episkopalgenealogi er:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 16933526z
  2. ^ Catholic-Hierarchy.org, katolsk hierarki ID corldm, besøkt 28. januar 2021
  3. ^ «È morto il cardinale Andrea Cordero Lanza di Montezemolo». LaStampa.it (italiensk). 19.11.2017. Besøkt 20. november 2017. 
  4. ^ a b «Cardinal Andrea Cordero Lanza di Montezemolo died». La Stampa. 19. november 2017. Besøkt 19. november 2017. 
  5. ^ «Quando Il Cardinale Andrea Cordero Lanza di Montezemolo fu salvato dagli ucraini». Civico 20 News (Italian). Besøkt 5. oktober 2017. 
  6. ^ Acta Apostolicae Sedis (PDF). LXIX. 1977. s. 292, 298. 
  7. ^ Acta Apostolicae Sedis (PDF). LXXII. 1980. s. 1069. Besøkt 19. desember 2019. 
  8. ^ Acta Apostolicae Sedis (PDF). LXXVIII. 1986. s. 480. Besøkt 22. desember 2019. 
  9. ^ Kardinal Montezemolo, erster Papstbotschafter in Israel, ist tot. Der „historische Nuntius“, Domradio 20. november 2017
  10. ^ «Rinunce e Nomine, 31.05.2005» (pressemelding) (italiensk). Holy See Press Office. 31. mai 2005. Besøkt 19. november 2017. 
  11. ^ www.catholic-hierarchy.org corldm, lest 14. mars 2021
  12. ^ www.catholic-hierarchy.org corldm, lest 26. januar 2021

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]