Episkopalgenealogi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Episkopalgenealogi er en historiografisk disiplin hvorved kirkehistorikere bestreber seg på å rekonstruere og fastholde biskopenes suksesjon. Det gjelder da å fastslå hvilken biskop som vigslet den enkelte geistlige til biskopembetet. Biskopen som foretok vigselen kalles konsekrator. Ved å fastslå hvem som var konsekrator ved hver bispevigsel ned gjennom historien, fører historikerne konsekrasjonssuksesjonen så langt tilbake i tid som kildene tillater.

Disiplinen er relevant for de kirker som påberoper seg å besitte sann apostolisk suksesjon. Den utgår fra den lære at apostlene gav videre sitt embede til andre, som da etterhvert ble kalt biskoper. Dette finner man blant annet eksempler på i Det nye testamente. Denne suksesjonen var ikke bare ved at hver apostel slik fikk sin egen direkte etterfølger, men desto mer at skaren av biskoper stadig ble utvidet etterhvert som nye områder fikk kristne menigheter. Overføringen av Kristi bemyndigelse fant sted fra apostlene og videre utover og fremover i tid ved konsekrasjoner, bispevielser. [1].

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Disiplinen er relevant for de kirker som påberoper seg å besitte sann apostolisk suksesjon. Den utgår fra den lære at det - som man finner eksempler i Det nye testamente på - at apostlene gav videre sitt embede til andre, som da etterhvert ble kalt biskoper. Denne suksesjonen var ikke bare ved at hver apostel slik fikk sin egen direkte etterfølger, men desto mer at skaren av biskoper stadig ble utvidet etterhvert som nye områder fikk kristne menigheter. Overføringen av Kristi bemyndigelsr fant sted fra apostlene og videre utover og fremover i tid ved konsekrasjoner, bispevielser. [2].

Linjer i den latinske katolske kirke[rediger | rediger kilde]

Levende linjer[rediger | rediger kilde]

De linjer som er kjente innen den katolske kirke, som favner den alt dominerende del av den katolske kirke, og som har nådd frem til det 21. århundre (pr 2020), er det fire av. De nevnes her etter den første biskopen i suksesjonen (den biskop man ikke med sikkerhet har kunnet fastslå hvem ble ordinert av).

kardinal d'Estouteville.
  • Linjen d'Estouteville, 1440. Den ble lenge kalt linjen della Rovere, fordi den hadde sitt kjente utgangspunkt i pave Sixtus IV, i verden Francesco della Rovere. Det er imidlertid senere blitt oppdaget og stadfestet at han var blitt bispeviet av kardinal Guillaume d'Estouteville. Det er ikke noe stort antall levende biskoper av denne linjen, bare et femtitall (2020). Blant dem er erkebiskopen av Tours, msgr. Bernard-Nicolas Aubertin.
I desember 2016 ble det ansett at det var omtrent tyve prelater i live tilhørende denne linjen. Men da ble det oppdaget at msgr. Juan de la Fuente Yepes, biskopen av Nueva Segovia på Filippinene, faktisk ble konsekrert i 1755 og ikke av den daværende erkebiskop av Manila (som var av Rebiba-linjen), som var blitt antatt ut fra et dokument fra 1753, men av biskop Manuel de Matos, biskop av Nueva Cáceres, som var av linjen d'Estouteville[3]. Denne oppdagelsen resulterte i en forkyvning av 27 levende prelater over fra linjen Rebiba til linjen d'Estouteville.
I januar 2017 ble hele linjen Ravizza bragt inn i linjen d'Estouteville. Før dette var Ravizzalinjen regnet som autonom ved at den ble ført tilbake til biskop Francesco Ravizza, titularbiskop av Sidon og apostolisk nuntius i Portugal, og enda tidligere kardinalen Veríssimo de Lencastre. Men det ble oppdaget at hovedkonsekratoren hadde vært kardinal Neri Corsini, tilhørende linjen d'Estouteville.[4] Med dette ble ytterligere fire levende biskoper tilført: Erkebiskop Paul Zingtung Grawng[5], og biskopene Jean-Baptiste Kpiéle Somé, Raphaël Kusiélé Dabiré og Paul Eusebius Mea Kaiuea.
Kardinal Rebiba
  • Linjen Rebiba, 1541. Den begynner med Scipione Rebiba, som ble kreert til kardinal av pave Paul IV. Hans første biskoppelige embede var som hjelpebiskop i Chieti og titularbiskop av Amicle. Det kan sterkt formodes at Rebiba ble konsekrert av den senere pave Paul IV, som den gang var erkebiskop av Chieti. Men dokumentasjon foreligger ikke; derfor er det ikke funnet tilrådelig å gå videre tilbake bare i kraft av en gjetning.[6] Någjeldende forskningsstatus innebærer at kardinal Rebiba er felles stamfar til fire tusen levende biskoper og erkebiskoper,[7] blant dem pave Benedikt XVI og pave Frans.
Til linjen Rebiba har man også kunnet tilbakeføre en annen løs genealogisk gren, kalt den polske linje eller linjen Uchański som inneholdt pave Pius XI.Uchański-linjen begynte med erkebiskop Jakub Uchański og erkebiskop Stanisław Karnkowski. Men så kunne disse to første genealogier justeres ved oppdagelsen av den danne konsekrator av erkebiskop Wawrzyniec Gembicki, det vil si erkebiskop Claudio Rangoni, som var av den store linjen Rebiba.[8]

Utdødde linjer[rediger | rediger kilde]

Det er dessuten en rekke ekstinkte linjer, det vil si linjer som er utdødde, uten levende biskoper som tilhørige. Det er også paver innenfor de følgende linjene:

En annen utdødd linje er:

  • Linjen Pallavicini, begynnende med kardinal Opizio Pallavicini (1632-1700, ukjent når bispeviet men kanskje i 1668).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Henri de Lubac: L'homme devant Dieu: Exégèse et patristique, t. 2, pp. 347-356, Cerf, Paris 1999 (ISBN 2-204-06145-X).
  2. ^ Henri de Lubac: L'homme devant Dieu: Exégèse et patristique, t. 2, pp. 347-356, Cerf, Paris 1999 (ISBN 2-204-06145-X).
  3. ^ Brev fra biskop Juan de la Fuente Yepes, arkivert i Archivio General de Indias, der hans hovedkonsekrators navn gies utvetydig.
  4. ^ https://www.academia.edu/30834735/The_episcopal_consecration_of_Francesco_Ravizza. 
  5. ^ døde 24. oktober 2020.
  6. ^ Charles Bransom: Apostolic Succession in the Roman Catholic Church, 9. august 2010.
  7. ^ Basilio Rinaudo et al.: Il cardinale Scipione Rebiba (1504-1577), Vita e azione pastorale di un vescovo riformatore, ss. 123-124, Patti, L'Ascesa 2007 (ISBN 978-88-903039-0-6).
  8. ^ Roberto Fornaciari: Notizie sulla elezione e consacrazione del vescovo Claudio Rangoni - Sito dell'Istituto Superiore di Scienze Religiose Beato Gregorio X di Arezzo