Andrej Gretsjko

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Byste av Andrej Gretsjko

Andrej Antonovitsj Gretsjko (Андре́й Анто́нович Гречко́, født 4. oktoberjul./ 17. oktober 1903greg. i Golodaevka ved Rostov-na-Donu, død 26. april 1976) var en sovjetisk general. Han var marskalk av Sovjetunionen og forsvarsminister i Sovjetunionen fra 1967 til 1976. Gretsjko var en sentral figur på sovjetisk side under den kalde krigen. Han regnes som talsmann for et sterkt sovjetisk militærapparat og advarte på 1970-tallet mot avspenningspolitikk overfor Vesten.

Militær utdannelse[rediger | rediger kilde]

Gretsjko sluttet seg i 1919 til Den røde armé, der han tilhørte kavaleriet under Semjon Budjonnyj. Etter den russiske borgerkrigen begynte han ved Den 6. kavaleriskole i Taganrog, der han gikk ut i 1926. I 1928 ble han medlem av Kommunistpartiet. Gretsjko gikk i 1936 ut av Militærakademiet Frunze. Han studerte deretter ved Det sovjetiske generalstabsakademiet, der han gikk ut i 1941, bare få uker etter at Tysklands angrep på Sovjetunionen.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Gretsjko fikk sin første kommando som sjef for 34. kavaleridivisjon. Avdelingen utmerket seg i kamp ved Krementsjuk, ikke langt fra Kiev i Ukraina. Den 15. januar 1942 ble Gretsjko utnevnt til sjef for 5. kavalerikorps. Fra august 1942 til oktober 1943 ledet han 12. armé, 47. armé, 18. armé og 56. armé. Dette var enheter som kjempet på fronten i området omkring Donets og i Nord-Kaukasus.

Etter å ha ledet sine avdelinger på en utmerket måte, ble Gretsjko i oktober 1943 utnevnt til nestkommanderende for Den 1. ukrainske front. I oktober samme år ble han sjef for 1. gardearmé, en post han beholdt til krigens slutt. Avdelingen var en del av Den 4. ukrainske front og rykket fram Ukraina, Karpatene og Galicia og deltok i frigjøringen av Polen og Tsjekkoslovakia.

Gretsjko ble 11. mars 1955 utnevnt til marskalk av Sovjetunionen på bakgrunn av sin innsats i Den store fedrelandskrigen.

Etter verdenskrigen[rediger | rediger kilde]

Etter andre verdenskrig var Gretsjko til 1953 øverstkommanderende for Kiev militærdistrikt.

Fra 1953 til 1957 var han øverstkommanderende for Sovjetunionens styrker i Øst-Tyskland. Gretsjko ledet her an i å slå ned folkeoppstanden i 1953.[1][2] Han var deretter til 1960 øverstkommanderende for Sovjetunionens bakkestyrker. I forbindelse med den såkalte U2-affæren i 1960 gjorde Gretsjko seg bemerket som den som kunngjorde for Det øverste Sovjet at det var Nikita Khrusjtsjov selv som hadde beordret nedskytning av det amerikanske flyet og at det var benyttet et nytt rakettvåpen.[3]

I årene 1960 til 1967 var Gretsjko øverstkommanderende for Warszawapakten.

Forsvarsminister[rediger | rediger kilde]

Fra 1946 var Gretsjko representant i Det øverste sovjet og i 1961 ble han medlem av sentralkomiteen. Gretsjko ble i 1957 viseforsvarsminister og ble i april 1967 utnevnt til forsvarsminister i Sovjetunionen etter Rodion Malinovskij. Han ble også medlem av Politbyrået. Gretsjko var ansvarlig for moderniseringen av Sovjetunionens væpnede styrker.

Gretsjko mislikte NATO-øvelser i Nord-Norge og la press på Norge. Under den norske forsvarsminister Otto Grieg Tidemands besøk i Moskva i oktober 1967 advarte han om Sovjetunionens militære styrke i nord.[4][5] Året etter i juni 1968, gjennomførte Sovjetunionen en militær styrkedemonstrasjon på grensen mot Norge.

Gretsjko spilte en ledende rolle i Sovjetunionens og Warszawapaktlandenes invasjon i Tsjekkoslovakia etter Prahavåren i august 1968.[6][7]

I perioden han var forsvarsminister var Gretsjko også medlem av redaksjonskomiteen som utgav den offisielle sovjetiske historien om andre verdenskrig. Han forfattet også andre bøker, noen av dem ble oversatt til engelsk.

Gretsjko satt som forsvarsminister inntil sin død i 1976.

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Gretsjko mottok en rekke sovjetiske og utenlandske ordener og utmerkelser for sin innsats. To ganger ble han utnevnt til Helt av Sovjetunionen. Han ble tildelt Leninordenen seks ganger og Den røde fanes orden tre ganger. Gretsjko ble tildelt Suvorovordenens 1. klasse to ganger og 2. klasse en gang. Han ble to ganger tildelt Kutuzovordenens 1 klasse og en gang 1. klasse av Bogdan Khmelnytskij-ordenen. Videre ble han tildelt Oktoberrevolusjonens orden.

Gretsjko ble også utnevnt til Helt av Tsjekkoslovakia, samt tildelt den polske Ordenen Virtuti Militari og Grunwaldkorset.

Gretsjkos urne ble nedsatt ved Kremlmuren i Moskva.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ VG, 30. mars 1971, s. 12; VG, 13. april 1967, s. 8.
  2. ^ Situation report from Andrei Grechko and A. Tarasov to Nikolai Bulganin, 17 June 1953, received 6:30 p.m. Moscow Time (4:30 p.m. CET) og Situation Report from Andrei Grechko and A. Tarasov to Nikolai Bulganin, 17 June 1953, as of 11:00 p.m. Moscow Time (9:00 p.m. CET), fra nettutstillingen 17. Juni 1953 av Bundeszentrale für politische Bildung, DeutschlandRadio og Zentrum für Zeithistorische Forschung Potsdam.
  3. ^ VG, 6. mai 1960, s. 14 og 25. juli 1960, s. 12; se også A-magasinet, 27. april 1985, s. 12.
  4. ^ Aftenposten, 30. desember 1999, s. 2.
  5. ^ Bergens Tidende, 20. juli 2003, s. 9.
  6. ^ VG, 30. mars 1971, s. 12.
  7. ^ Czech Republic: A Chronology Of Events Leading To The 1968 Invasion, Radio Free Europe/Radio Liberty.