FULRO

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Front unifié de lutte des races opprimées
Front unifié de lutte des races opprimées
Organisasjonens flagg 1968 til 1992
Stiftet 1964
Hovedkontor Mondulkiri-provinsen, Kambodsja
Opprinnelse BAJARAKA
Front de Liberation des Hauts Plateaux (FLHP)
Front de Liberation du Champa (FLC)
Front de Liberation du Kampuchea Krom (FLKK)
Ledere Y Bham Enuol (FLHP, høylandet)
Les Kosem (FLC cham)
Chau Dera (FLKK khmer)
Formål Cham-, degar- og khmernasjonalisme
Oppløst 1992

FULRO (forkortelse for fransk: Front unifié de lutte des races opprimées[1], vietnamesisk: Mặt trận Thống nhất Đấu tranh của các Sắc tộc bị Áp bức) var en organisasjon innen Vietnam fra 1964. Deres mål var å oppnå selvstyre for degarfolkene (også kalt montagnard, fransk for «fjellfolkene») en samlebetegnelse for over 30 ulike etniske grupper i Vietnam. Organisasjonen var opprinnelig en politisk, nasjonalistisk bevegelse, men etter 1968/69 utviklet den seg til en fragmentert geriljabevegelse som opererte mot de politiske myndighetene i både Sør-Vietnam og Nord-Vietnam i ly av Vietnamkrigen. FULRO kjempet derfor både mot de nord-vietnamesiske styrkene og FNL, og Sør-Vietnam på samme tid, da de var imot enhver for for vietnamesisk styre. FULROs viktigste støttespillere var Kina, Kambodsja og USA.

Bevegelsen opphørte å fungere i 1992, da den siste gruppen av 407 FULRO-soldater og deres familier overga seg og sine våpen til UNAMIC, FNs fredsbevarende styrker i Kambodsja.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

BAJARAKA[rediger | rediger kilde]

BAJARAKAs flagg

1. mai 1958 dannet en gruppe intellektuelle, ledet av den fransk-utdannede offentlige tjenestemannen Y Bham Enuol fra radefolket eller Ê Đê-folket, en organisasjon som skulle arbeidet for større selvstyre for de etniske minoritetene i det sentrale vietnamesiske høylandet. Organisasjonen fikk navnet BAJARAKA, som sto for fire sentrale etniske grupper blant degarfolkene: bahnarfolket, jaraifolket, radefolket (Ê Đê) og Cơ Ho-folket.

25. juli sendte BAJARAKA en henvendelse til den franske og den amerikanske ambassaden, samt til FN hvor de anklaget tilfeller av forskjellsbehandling på etnisk grunnlag, og appellerte om at myndighetene grep inn for sikre disse gruppenes uavhengighet. I august og september 1958 gjennomførte BAJARAKA en rekke demonstrasjoner i Kon Tum, Pleiku og Buôn Ma Thuột. Disse ble hurtig slått ned, og de viktigste lederne av bevegelsen ble arrestert og satt i fengslet i de følgende årene.

En av BAJARAKAs ledere, Y Bih Aleo, gikk imidlertid inn i FNL.

FLHP[rediger | rediger kilde]

Degarfolk under militærtrening i 1962

Tidlig på 1960-tallet ble det en økende militær aktivitet på det sentrale høylandet, og fra 1961 assisterte amerikanske militære rådgivere organiseringen av lokal militær militia i landsbyene (de såkalte Civilian Irregular Defense Group, CIDG).

Etter statskuppet i 1963 hvor Ngô Đình Diệm ble avsatt, ble alle de fengslede lederne av BAJARAKA løslatt. I et forsøk på å integrere deres målsetninger i den sørvietnamesiske politikken, fikk flere av dem sentrale politiske posisjoner: BAJARAKAs nestleder Paul Nur ble utnevnt til viseguvernør i Kon Tum-provinsen,mens lederen Y Bham Enuol fikk tilsvarende posisjon i Đắk Lắk-provinsen, begge i det sentrale høylandet. I mars 1964 dannet, med amerikansk støtte, lederne av BAJARAKA sammen med representanter for andre lokale etniske grupper og chamfolket, Front de Liberation des Hauts Plateaux (FLHP) (fransk for «det sentrale høylandets frigjøringsfront»).

FLHP ble raskt splittet inn i to fraksjoner, en som ville arbeide med ikke-voldlige midler, ledet av Y Bham Enuol, og en annen fraksjon, ledet av Y Dhơn Adrong som gikk inn for væpnet motstand. Fra mars til mai 1964 infiltrerte Adrongs fraksjon grenseområdene mot Kambodsja og etablerte seg i den tidligere franske basen Camp le Rolland i Mondulkiri-provinsen rundt 15 km fra den vietnamesiske grensen, hvor de fortsatte å rekruttere soldater.

Dannelsen av FULRO[rediger | rediger kilde]

Under opptrappingen av Vietnamkrigen førte de regionale ambisjonene til den kambodsjanske statsoverhodet, prins Norodom Sihanouk, til et ønske om å koordinere operasjonene til de ulike separatistgruppene som opererte i grensetraktene mellom Kambodsja og Sør-Vietnam. Det ble derfor etablert kontakt mellom Adrongs fraksjon av FLHP og to andre grupper:

  • Front de Liberation du Champa (FLC) («Champas frigjøringsfront»), ledet av oberstløytnant Les Kosem, en offiser i den kongelige kambodsjanske hær (FARK) fra chamfolket.
  • Front de Liberation du Kampuchea Krom (FLKK) («Kampuchea Kroms frigjøringsfront») som representerte folkegruppen Khmer Krom i det sør-vietnamesiske Mekongdeltaet, ledet av den tidligere munken Chau Dara.

Kosem, som var den høyeste cham-offiseren i den kambodsjanske hæren, hadde deltatt i cham-aktiviteter siden 1950-tallet, og det blir i ettertid antatt at han arbeidet som dobbeltagent for både det hemmelige politiet i Kambodsja og for franskmennene.[2] Imidlertid stammet FLKK fra en halvmilitær, halvreligiøs gruppe kalt «de hvite skjerfene» (Kaingsaing Sar) fra området kalt de syv fjellene Bảy Núi) i An Giang-provinsen og grunnlagt på slutten av 1950-årene av en munk, Samouk Seng (eller Samouk Sen). Det blir antatt at dette ble støtte av Sihanouk for å motveie en republikansk geriljagruppe i samme område, kalt Khmer Serei.[3] Også Chau Dara er også mistenkt for å arbeide for den kambodsjanske sikkerhetstjenesten.[2]

Disse kontaktene første til etableringen av FULRO i 1964, basert på de to nevnte gruppene og FLHP. FULROs flagg ble utstyrt med tre striper: den blå symboliserte havet, den røde symboliserte kampen og den grønne var fjellenes farge. De tre hvite stjernene på den midtre røde stripen symboliserte de tre gruppene som gikk inn i FULRO.

Under Vietnamkrigen[rediger | rediger kilde]

Buôn Ma Thuột-opprøret[rediger | rediger kilde]

20. september samme året brøt det ut kamper med de amerikansktrenede CIDG troppene flere steder i Sør-Vietnam, og i Buon Sar Pa-basen erobret de en radiostasjon sørvest i Buôn Ma Thuột og fra denne sendte de krav om uavhengighet. Tidlig om morgenen den følgende dagen ble Y-Bham Enuol raskt forført fra sitt hjem i Buôn Ma Thuột av FULRO-medlemmer fra gruppen som hadde tatt Buon Sar Pa-basen og de utstedte kommunikeer i hans navn.[4]

Om kvelden 21. september kom den sørvietnamesiske øverstkommanderende for regionen, brigadegeneral Nguyễn Hữu Có fra sitt hovedkvarter i Pleiku og møtte FULRO-lederne i forhandlinger. En avtale ble nådd, som medførte at geriljaens ledere måtte trekke seg inn i Kambodsja. Den 27. september fikk 2 000 FULRO-geriljaer ordre fra ledelsen om å trekke seg inn i Kambodsja og fikk med seg sine våpen og utstyr.

Geriljaen forsøkte seg på et nytt opprør i desember 1965, men sammenlignet med forrige runde var dette mislykket. Opprøret ble umiddelbart slått ned, og fire høytstående FULRO-kommandanter (Nay Re, Ksor Bleo, R'Com Re, og Ksor Boh) ble henrettet offentlig. Videre forsøk på opprør ble med letthet slått ned av amerikanske og sørvietnamesiske styrker.

Forhandlinger og deling[rediger | rediger kilde]

Amerikansk soldat gir opplæring til FULRO-soldater i 1966
Amerikanske og FULRO-soldater sammen under Vietnamkrigen

2. juni 1967 sendte Y Bham Enuol en delegasjon til Buôn Ma Thuột med en henvendelse til den sør-vietnamesiske regjeringen. 25. og 26 juni ble det avholdt en kongress med etniske minoriteter fra hele Sør-Vietnam for å ferdigstille en felles henvendelse, og 29. august 1967 ble det avholdt et møte under ledelse av president Nguyễn Văn Thiệu og generalmajor og statsminister Nguyen Cao Ky. 11. desember 1968 hadde forhandlingene mellom FULRO og de sør-vietnamesiske myndighetene ført fram til en avtale som anerkjente minoritetenes rettigheter, etableringen av et departement til støtte for disse rettighetene, og Y Bham Enuol fikk tillatelse til å bli permanent i Vietnam.

Imidlertid var noen krefter innen FULRO, særlig FLCs leder Les Kosem, var imot avtalen med vietnameserne. 30. desember 1968 inntok Kosem, som kommandant for flere kambodsjanske bataljoner, en gruppe fra den militante delen av FULRO som var ansvarlig for den mislykkede aksjonen i 1965, Camp le Rolland. Enuol ble satt i husarrest i Phnom Penh i boligen til oberst Um Savuth i den kambodsjanske hæren, og hvor han ble sittende i de neste seks årene.

1. februar 1969 ble det undertegnet en endelig avtale, undertegnet av Paul Nur, på vegne av Republikken Vietnam, og Y Dhơn Adrong. Dette avsluttet FULRO rolle som en politisk bevegelse, særlig etter at støttespilleren, prins Sihanouk, ble avsatt i et statskupp 18. mars 1970 av Lon Nol. Imidlertid videreførte noen elementer av FULRO som var misfornøyd med avtalen væpnet motstand i det sentrale høylandet. Disse ønsket at regjeringen i Sør-Vietnam skulle falle, og hadde et visst lokalt samarbeid med FNL, og uoffisielt ga hjelp som å ta seg av sårede.[5]

De amerikanske militære styrkene etablerte baser i det sentrale høylandet og rekrutterte degar-soldater, og rundt 40 000 kjempet sammen med amerikanske soldater og ble en viktig faktor for amerikanerne i det sentrale høylandet.[6] I 1967 ble 252 degar-beborere massakrert av FNL i landsbyen Dak Son, bebodd av 2000 degar, kjent som Dak Son-massakren, som hevn for degar-støtten og forbindelsen med de sør-vietnamesiske myndighetene. FNL antok at landsbyen hadde gitt ly til flyktninger som prøvde og slippe unna FNL-styrkene.[7] Over 600 FNL-soldater gikk inn i landsbyen og brukte flammekastere for å ødelegge skjulesteder og drepe de som bodde der.[8]

Etter Vietnamkrigen[rediger | rediger kilde]

Den 17. april 1975 tok borgerkrigen i Kambodsja slutt da Røde Khmer inntok Phnom Penh. De 150 FULRO-medlemmene som befant seg i byen på det tidspunktet, ble offentlig henrettet. Dette inkluderte geriljaens øverste leder, Y Bham Enuol. Geriljaen opplevde tilsvarende tilbakeslag etter Saigons fall, som markerte slutten på Vietnamkrigen. Amerikanske løfter om støtte gav imidlertid opprørerne det håpet det trengte for å fortsette kampen om selvstendighet. Tusenvis av FULRO-krigere fortsatte å kjempe mot Vietnam, som nettopp var blitt forent, men det ble aldri noe av den amerikanske støtten.

Geriljaen fortsatte sine operasjoner i høylandet mellom Vietnam og Kambodsja. Her ble FULRO-styrkene i mange hensyn stengt inne mellom Røde Khmer-regimet i Kambodsja og Vietnam, noe som hemmet ders muligheter. Imidlertid skulle den kambodsjansk-vietnamesiske krig indirekte føre til en prosess som gikk i FULROs favør. Folkerepublikken Kina invaderte Vietnam som et svar på at landet hadde invadert Kambodsja, og i en kort men svært blodig krig mistet titusener livet på begge sider. Kina trakk seg ut litt mindre enn en måned med kamper, uten å ha oppnådd målet om å frigjøre Kambodsja. En påfølgende utmattelseskrig mellom Kina og Vietnam (den andre sino-vietnamesiske krig) førte til at den kinesiske regjeringen begynte å bli interessert i å støtte FULRO for å åpne en ny front i konflikten. Samtidig som Kina hadde konstante grensetrefninger med Vietnam utover 80-tallet, var det tilsvarende trefninger på grensen mellom Kambodsja og Thailand. Røde Khmer hadde trukket seg ut av Kambodsja og slått seg ned i grenseområdene i Thailand, og vietnamesiske styrker og pro-vietnamesiske FUNSK-styrker gikk ofte til direkte angrep på disse i Thailand. Dette gjorde begrepet «min fiendes fiende er min venn» sant, og Kina ønsket gjerne å inkludere FULRO i dette samarbeidet. Derfor mottok FULRO flere materielle forsendinger fra Kina via Røde Khmer.

I 1986 var Røde Khmer blitt så svakt at de ikke lenger hadde operativ mulighet til å gi forsendinger til FULRO. Dermed ble FULRO sterkt svekket, og til slutt var geriljaen redusert fra flere tusen krigere til noen få hundre. En representant for Røde Khmer uttalte at mens de innfødte geriljaene var «veldig, veldig modige», hadde de «ingen støtte fra noe lederskap» og «ingen politisk visjon».[9] Mangelen på støtte førte til at geriljaens medlemmer sank til bare noen få hundre. Bevegelsen opphørte å fungere i 1992, da den siste gruppen av 407 FULRO-soldater og deres familier overga seg og sine våpen til UNAMIC, FNs fredsbevarende styrker i landet. De fikk flyktningestatus gjennom UNHCR og fikk eksil til USA[10] og de fleste bosatte seg i Greensboro i Nord-Carolina som har den største degar-samfunnet utenfor Sørøst-Asia.[11]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ data.bnf.fr, oppslag fra Frankrikes nasjonalbibliotek.
  2. ^ a b White, Terry: Swords of lightning: special forces and the changing face of warfare, side 143, Brassey's, 1992 ISBN 978-0080409764
  3. ^ Dommen, A. J.: The Indochinese experience of the French and the Americans, side 615, Indiana University Press, 2002, ISBN 978-0253338549 Kaingsaing Sar var tilsvarende Hòa Hảo slik de utviklet seg fra å være en religiøs gruppe til å ble en væpnet, nasjonalistisk gruppe.
  4. ^ Barry Petersen: Tiger Men: An Australian Soldier's Secret War in Vietnam, Macmillan Co. of Australia, 1988, ISBN 978-0333478196
  5. ^ Fenton, James: All the Wrong Places, side 62, Granta, 2005
  6. ^ Kelly, Francis John (1989) [1973]. History of Special Forces in Vietnam, 1961-1971. Washington, D.C.: United States Army Center of Military History. CMH Pub 90-23. 
  7. ^ Spector, Ronald H. After Tet: The Bloodiest Year in Vietnam. 
  8. ^ Krohn, Charles A. The Last Battalion. s. 30. 
  9. ^ Jones, S. et al, Repression of Montagnards
  10. ^ Nate Thayer: «Forgotten Army: The Rebels Time Forgot», Far Eastern Economic Review, sidene 16-22, 10. september 1992
  11. ^ http://cnnc.uncg.edu/wp-content/uploads/2012/08/montagnards.pdf

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]