Front National de Liberté (Vietnam)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Front National de Liberté (Vietnam)
FNLs flagg
Basisdata
Aktiv: 1956- 1976
Land: Vietnam Vietnam
Overordnet enhet: 1959-1963:
Nguyễn Hữu Xuyến
1963-1967:
Trần Văn Trà
1967-1973:
Hoàng Văn Thái
1973-1975:
Trần Văn Trà
Type: Gerilja
Hovedkvarter: Mimot, Kambodsja til 1972
Lộc Ninh, Sør-Vietnam til 1975
Operativt oppdrag:
Oppdrag: Erobre Sør-Vietnam
Innsatser: Vietnamkrigen
FNL-soldat med en AK-47 ved en fangeutveksling 12. februar 1973
De kommunistiske styrkene i sør fikk forsyninger gjennom Ho Chi Minh-stien som gikk rundt den demilitariserte sonen og gjennom sør-Laos og Kambodsja

Front National de Libération (vietnamesisk Mặt Trận Giải Phóng Miền Nam Việt Nam, «Den nasjonale front for frigjøringen av det sørlige Vietnam», forkortes FNL, også kalt Viet Cong) var den fremste opprørsbevegelse i Vietnam under Vietnamkrigen. FNL fremstilte seg selv under Vietnamkrigen som en nasjonal front sammensatt av forskjellige grupper som var mot den amerikanskstøttede Republikken Vietnam; mens det etter krigen er vedgått fra Hanois side at den var under stram styring og kontroll av Hanoi[1] og det nordvietnamesiske kommunistpartiets politbyrå.[2]

Navn[rediger | rediger kilde]

Gruppen er blitt omtalt under flere navn, litt avhengig av tid og ståsted. Særlig har benevnelsene Vietcong og FNL blitt benyttet litt om hverandre.[3][4]

Vietcong[rediger | rediger kilde]

Benevnelsen Việt cộng var en betegnelse som ble brukt av motstanderne, og dukket for første gang opp i aviser i Saigon tidlig i 1956.[5] Dette er en sammendragning av betegnelsen Việt Nam Cộng-sản, («vietnamesiske kommunister»),[5] eller eventuelt Việt gian cộng sản («kommunistiske forrædere mot Vietnam»).[6] Den første bruket av Vietcong på engelsk stammer fra 1957.[7] Amerikanske soldater omtalte ofte Vietcong som Victor Charlie eller VC. «Victor» og «Charlie» er fra det fonetiske alfabetet for V og C. Betegnelsen Charlie ble brukt om de kommunistiske («Communist») styrkene generelt, både FNL og de nordvietnamesiske styrkene.

FNL[rediger | rediger kilde]

Den offisielle historieskrivningen betegner gruppen som «Vietnams frigjøringshær», eller «Den nasjonale frigjøringsfronten for Sør-Vietnam» (Mặt trận Dân tộc Giải phóng miền Nam Việt Nam).[1] I en radiosending fra Radio Hanoi brukte denne denne betegnelse i en sending i januar 1961 da de proklamerte at denne gruppen var dannet. I sine memoarer, kaller Võ Nguyên Giáp gruppen «Sør-Vietnams nasjonale frigjøringsfront».[8] Dette har derfor ofte blitt forkortet til National Liberation Front (NLF) «Nasjonale frigjøringsfront».

Norske medier benyttet tidlig i krigen benevnelsen Vietcong, men dette endret seg utover mot slutten av 1960-tallet[3] da dette ikke ble ansett som politisk korrekt og preg av skjellsord etter at det politiske arbeidet til Solidaritetskomiteen for Vietnam fikk større gjennomslagskraft. I stedet ble den franske betegnelsen Front National de Libération som også ble brukt om frigjøringsbevegelser i andre tidligere franske kolonier, som Algerie.

I 1969 dannet FNL Den provisoriske revolusjonære regjering for Republikken Sør-Vietnam (Chính Phủ Cách Mạng Lâm Thời Cộng Hòa Miền Nam Việt Nam), og dette var navnet som offisielt ble brukt helt fram til at landet ble slått sammen med Nord-Vietnam i 1976. Medlemmene selv omtalte ofte FNL bare som Mặt trận («fronten»).[5] I dag omtalte vietnamesiske medier gruppen som Quân Giải phóng («Frigjøringshæren»).[9]

Forhold til Hanoi[rediger | rediger kilde]

Forholdet mellom FNL og regjeringen i Hanoi var et kontroversielt tema under Vietnamkrigen. Sympatisører hevdet at disse var et uttrykk for en folkelig motstand fra befolkningen i sør.[10] og at FNL var en bred politisk koalisjon av flere ulike politiske grupper.[10] Selv om det ble erkjent av det sørvietnamesiske kommunistpartiet Folkets revolusjonære parti var den største aktøren i gruppen, ble det hevdet at også partiene Det demokratiske parti og Det radikale sosialistparti også var deltakende partier.[11]

FNLs motstandere hevdet at FNL bare var en enhet for Hanoi.[10] En rekke uttalelser etter krigen fra aktørene på den kommunistiske siden har bekreftet at dette også var tilfelle, og at FNL var under stram styring fra Hanoi,[10] og at den sosialistiske lederen Nguyễn Hữu Thọ bare var en symbolsk leder[12] Ifølge memoarene til FNLs øverste kommandant Trần Văn Trà, fulgte han ordrer fra Hanoi, som var vedtatt av politbyrået.[2] og Trà selv var general i den nordvietnamesiske Vietnams folkehær og nestkommanderende stabssjef i den nordvietnamesiske hæren før han tok opp tjenesten i sør.[13] I følge Hanois offisielle historieskrivning var FNL en del av Vietnams folkehær.[1]

Historie[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Opptakten til Vietnamkrigen

FNL-soldater bærer en såret amerikansk krigsfange til en fangeleir i 27. juni 1972, under påskeoffensiven. Soldatene bærer FNL-uniform: myk jungelhatt, gummisandaler og grønn militær skjorte og bukse, og uten insignier[2]

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Etter at fredskonferansen i Genève i 1954 avsluttet Den første indokinesiske krig, trakk Frankrike seg ut av Fransk Indokina og Vietnam ble midlertidig delt i to med en demilitarisert sone.

Viet Minh hadde kontroll over neste hele det nordlige Vietnam, bortsett fram Hanoi og et området rundt byen. Samtidig sto det også militære styrker i den nyopprettede staten Sør-Vietnam, selv om rundt 90 000 Viet Minh-soldater ble evakuert nordover. Men fortsatt ble mellom 5 000 og 10 000 kadre ble igjen i sør, de fleste av dem med ordre om å endre fokus til politisk agitasjon og politisj virksomhet.[5] Den første organiserte FNL-virksomheten, «Saigon-Cholon fredskomite», ble grunnlagt i 1954 for å stå for lederskapet for denne gruppen av kadrene i sør.[5] Andre navn som slike grupper fikk, indikerte at det var religiøse grupper.[5] Slike grupper til å fronte motstandsarbeidet vble etter hvert så utbredt at bevegelsens virkelige lederskap forble ukjent til lenge etter at krigen var over, og dette ga grunnlaget for uttrykket «Det ansiktsløse Vietcong».[5].

Valg av strategi[rediger | rediger kilde]

En 23-år gammel mann som nesten hadde sultet ihjel etter å ha vært en måned i en av FNLs interneringsleire i 1966

Sør-Vietnam, under ledelse av Ngô Đình Diệm vendte i 1956 oppmerksomheten mot de kommunistiske gruppene, etter å ha slått ned andre opposisjonelle, både politiske og religiøse grupper.[14] Etter få måneder ble FNLs grupper presset tilbake til mer fjerne utkantområder,[15] og de siste franske soldatene forlot Vietnam i april 1956.[16] I mars samme år presenterte det sørvietnamesiske kommunistlederen Lê Duẩn en plan med navnet «Veien til sør» for militær infiltrasjon til de andre medlemmene av politbyrået i Hanoi.[17] I Lê Duẩns plan ble det tatt høyde for at det ville bli en militær konfrontasjon med USA, gitt forholdene under Den kalde krigen.[18] Men Folkerepublikken Kina og Sovjetunionen var motstander av en slikk militær konfrontasjon på denne tiden rett etter Koreakrigen og Lê Duẩns plan ble avvist og kommunistene i sør måtte begrense seg til økonomisk kamp.[17] Lederskapet ble delt i to fraksjoner, «Nord først», altså pro-kinesisk, ledet av Trường Chinh og en «Sør først», ledet av Lê Duẩn.

Etter hvert som splittelsen mellom Kina og Sovjetunionen økte, ble Hanois strategi å spille disse ut mot hverandre, og tiltak ble iverksatt for å tilrettelegge for militær infiltrasjon i sør i desember 1956.[19] I prinsippet sluttet Hanoi seg til Lê Duẩns plan, men forutsatte internasjonal støtte og en modernisering av Vietnams folkehær og styrkene som sto i sør. Dette skulle etter planen være på plass innen 1959.[20] President Hồ Chí Minh sto for at vold var siste utvei.[21] Nguyễn Hữu Xuyên ble satt inn som militær øverstkommanderende i sør,[22] og erstattet Lê Duẩn, som ble genralsekretær i kommunistpartiet i Hanoi. Dette innebær en reduksjon av Hồ Chí Minh som hadde foretrukket den mer moderate Võ Nguyên Giáp som var allerede i regjeringen.[18] I en tale 2. september 1957 gjentok Hồ «Nord først»-linjen, med økonomisk kamp.[23] I november samme år reiste Hồ sammen med Lê Duẩn til Moskva og fikk støtte til en mer militant linje.[24] etter at den sovjetiske selvtilliten hadde blitt styrket etter de to vellykkede «Sputnik»-utskytingene.

Væpnet kamp[rediger | rediger kilde]

Soldater fra Sør-Vietnams hær i aksjon mot FNL i 1961

En rekke tiltak for å «utrydde forrædere»[25], eller «væpnet propaganda» begynte i april 1957. En rekke drap ble etter hvert kjent[5] og i oktober 1957 var det en rekke bombeeksplosjoner i Saigon som skadet 13 amerikanere.[5] Tidlig i 1958 ble det etablert «sikre områder» for logistikk for militære aktiviteter i Mekongdeltaet og i byområder.[24] I juni samme år ble det etablert en kommandostruktur for det østlige Mekongdeltaet.[26]

Det nordvietnamesiske kommunistpartiet vedtok en «Folkets krig» i sør på sin sesjon i januar 1959, og denne beslutningen ble bekreftet av politbyrået i mars.[16] I mai 1959 ble det etablert en gruppe for å oppgradere og videreutvikle Ho Chi Minh-stien, og de første leveransene ble levert i august samme år.[27] Det ble etablert en felles militær kommando, med hovedkvarter i Tây Ninh-provinsen, rett ved grensen til Kambodsja. I september 1959 ble to kompanier fra Sør-Vietnams hær overfalt og dette var den første militære aksjonen som involverte større enheter.[5] og ble av kommunistene betraktet som begynnelsen av den «væpnede kampen».[5] en rekke opptøyer som startet i provinsen Bến Tre i Mekongdeltaet i januar 1960 etablerte en rekke «frigjorte soner» hvor det ble etablert lokalt FNL-styre.

I 1960 var den politiske splittelsen mellom Folkerepublikken Kina og Sovjetunionen blitt til en politisk rivalisering, og dette gjorde kineserne mer innstilt på å støtte Hanois kamp i sør.[28] For den kinesiske lederen Mao Zedong ble militær assistanse til Nord-Vietnamen måte å vise fram sitt «anti-imperialistiske» arbeid, både på den innenrikspolitiske og den utenrikspolitiske scenen.[29] Rundt 40 000 kommunistiske soldater innfiltrete i sør i årene 1961 til 1963.[30] FNL økte raskt sin styrke og anslagsvis 300 000 ble innrullert i støttegrupper tidlig i 1962.[5] Forholdstallet mellom FNL-soldater og de sørvietnamesiske styrkene endret seg raskt fra forholdet 1 til 10, til forholdet 1 til 5 i løpet av et år.[31]

Det amerikanske engasjement blir innledet[rediger | rediger kilde]

Voldsnivået økte dramatisk mot høsten 1961, fra 50 geriljaangrep i september til 150 i oktober.[32] Den amerikanske presidenten John F. Kennedy bestemte i november 1961 å øke betydelig den militære hjelpen til regjeringen i Saigon,[33] og allerede i desember 1961 ankom 35 helikoptre og i midten av 1962 var det 12 000 amerikanske militære rådgivere i Sør-Vietnam.[34] Den sørvietnamesiske regjeringen klarte å presse FNL tilbake i 1962, men i 1963 klarte FNL å gjenoppta det militære initiativet.[31]

Nordvietnamesisk styrkeoppbygging[rediger | rediger kilde]

Etter at Diệm var avsatt og drept i et kupp i desember 1963, diskuterte det nordvietnamesiske kommunistpartiet om de skulle satse på en rask militær seier eller videreføre geriljakrigen.[35] Som en følge av denne diskusjonen ble de kommunistiske styrkene bygget opp så langt som mulig og den nordvietnamesiske hæren økte sin tilstedeværelse fra 174 000 ved utgangen av 1963, til 300 000 i 1964.[35]

Videre opptrapping[rediger | rediger kilde]

Amerikanske soldater blir satt inn fra et UH-1 Huey i forbindelse med slaget i Ia Drang i november 1965

Vinteren 1964-1965 ble et viktig tidspunkt for FNL, da regjeringen i Saigon var i ferd med å bryte sammen.[31]Sovjetunionen forsynte Nord-Vietnam med moderne bakke-til-luft raketter[36] etter et besøk av statsminister Aleksej Kosygin i februar 1965.[36] Ved utgangen av 1965 hadde amerikanerne trappet opp sitt nærvær til 200 000 soldater[37] og den første store konfrontasjonen mellom de nordvietnamesiske styrkene, sammen med FNL og USA, kom under slaget i Ia Drang i november. I januar avslørte australske soldater et komplekst tunnelsystem som hadde vært et hovedkvarter for FNL.[38] Seks tusen dokumenter ble funnet og avslørte FNLs indre liv. Som et resultat av denne avsløringen, flyttet FNL sitt hovedkvarter til Mimot i Kambodsja. Etter en avtale som ble inngått med den kambodsjanske regjeringen i 1966, fikk FNL og Nord-Vietnam anledningen til å bruke havnen i Sihanoukville for våpentransport for deretter bli kjørt inn til baser nær grensen, og denne Sihanouk-stien erstattet Ho Chi Minh-stien for styrkene i det sørlige Sør-Vietnam.

Mange FNL-enheter opererte om natten,[39] og utøvde terror som en vanlig taktikk.[40] Ris som ble anskaffet ved hjelp av geværer sørget for mat,[41] og enheter fikk månedlige kvoter for henrettelser.[42] Dette var rettet mot offentlige tjenestemenn, særlig landsby- og distriktsledere, men også legeklinikker og helsepersonell[43] for å ramme den sørvietnamesiske infrastrukturen og undergrave Saigon-regjeringens legitimitet.

Tết-offensiven[rediger | rediger kilde]

Sted for en FNL-bombe i Saigon i 1965

Utdypende artikkel: Tết-offensiven

Den meste kjente militære aksjonen hvor FNL hadde en framtredende rolle var Tết-offensiven. Denne var lagt opp i tre faser, og den viktigste av disse var den folkelige oppstanden som FNL skulle kanalisere. FNL skulle angripe mer enn 100 byer og bysentre i Sør-Vietnam, herunder den amerikanske ambassaden i Saigon og en større massakre i Huế hvor rundt 3 500 av byen befolkning ble drept.[44][45] Gatekamper og hus-til-hus-kamper mellom FNL og de sørvietnamesiske styrkene omdannet det meste av bydelen Cholon i Saigon til ruiner.

Strategien var at ved å ramme så dypt, ville FNL drive sivilbefolkningen til å gjøre opprør mot amerikanerne og den sør-vietnamesiske regjeringen. Dette skjedde imidlertid ikke, men offensiven fikk stor internasjonal oppmerksomhet og viste at amerikanerne ikke kunne regne med å vinne en militær seier i Vietnam.

På den annen side overbelastet denne aksjonen også FNLs kraft og organisasjon, og de senere militære aksjoner og offensiver ble mer og mer dominert av ordinære nordvietnamesiske enheter. I boken History of the Bulwark B2 Theatre fra 1982, beskrev FNLs øverstkommanderende, general Trần Văn Trà hvordan det nordvietnamesiske politbyrået overvurderte egen slagkraft, og tilsvarende undervurderte USA og Sør-Vietnams hær.[2] I tillegg hadde FNL tapt halvparten av sine styrker under offensiven. Tapene var for store til at det var muligheter til å erstatte disse med nye rekrutter, ifølge justisministeren i FNLs kommende «Provisoriske revolusjonære regjering» Trương Như Tạng.[46]

Etter Tết-offensiven[rediger | rediger kilde]

Bortsett fra noen områder i Mekongdeltaet, lyktes det ikke FNL å etablere noe styrende apparat i Sør-Vietnam etter Tết-offensiven.[47] Dette gjorde det lettere for de program som ble iverksatt for å få personer til å forlate FNL i sør, slike som Chieu Hoi-programmet og Operasjon Phoenix. Ved utgangen av 1969 var det få områder som var «sikre soner» eller «frigjorte områder» for FNL og Nord-Vietnam innen Sør-Vietnam, i følge den offisielle historieskrivningen i Hanoi.[48] VIdere var det ingen enheter innen FNL som hovedsakelig besto av folk fra sør, og rundt 70 prosent av kommuniststyrkene i sør var fra Nord-Vietnam.[49]

FNL etablerte i denne situasjonen en bybasert front, som ble kalt «Alliansen av nasjonale, demokratiske og fredsstyrker».[50] Gruppens manifest sto for et uavhengig, alliansefritt Sør-Vietnam, og hevdet at «den nasjonale gjenforening ikke kan bli gjennomført over natten».[50] I juni 1969 ble denne alliansen slått sammen med FNL til «Den provisoriske revolusjonære regjering» (PRG - Provisional Revolutionary Government).

Etter krigen[rediger | rediger kilde]

«Den provisoriske revolusjonære regjering» hadde ingen reell makt før den formelt overtok styringen av Sør-Vietnam etter Saigons fall i 1975 under navnet Republikken Sør-Vietnam. Den Sør-Vietnam frem til hele landet ble underlagt Den sosialistiske republikk Vietnam året etter.

Under seiersparaden la Tạng merke til at de enhetene som tidligere hadde vært dominert av folk fra sør, var borte, og erstattet av folk fra nord.[49]Statsadministrasjonen i Republikken Vietnam var helt dominert av den nordvietnamesiske hæren. Rundt en million mennesker som ble antatt å ha samarbeidet med den tidligere sørvietnamesiske regjeringen ble sendt på omskoleringsleire, på tross av protester fra de ikke-kommunistiske medlemmene av «Den provisoriske revolusjonære regjeringen», som Tạng.[51] Uten å høre med «Den provisoriske revolusjonære regjeringen», bestemte Nord-Vietnam å oppløse denne på et partimøte i august 1975.[52] Nord- og Sør-Vietnam ble slått sammen til Den sosialistiske republikk Vietnam i juli 1976 og «Den provisoriske revolusjonære regjeringen» ble oppløst.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Military History Institute of Vietnam,(2002) Victory in Vietnam: The Official History of the People’s Army of Vietnam, 1954–1975, translated by Merle L. Pribbenow. University Press of Kansas. s. 68. ISBN 0-7006-1175-4.
  2. ^ a b c d Trần Văn Trà. «Vietnam: History of the Bulwark B2 Theatre». 
  3. ^ a b SNL: Vietcong
  4. ^ SNL: FNL
  5. ^ a b c d e f g h i j k l «Origins of the Insurgency in South Vietnam, 1954-1960». The Pentagon Papers. 1971. s. 242–314. 
  6. ^ William S. Turley (2009). The second Indochina War: a concise political and military history. Rowman & Littlefield. s. xiv. ISBN 9780742555266.  Google Books
  7. ^ "Viet Cong", Oxford English Dictionary
  8. ^ Võ Nguyên Giáp: The Military Art of People's War: Selected Writings of General Vo Nguyen Giap, 1970, sidene 206, 208 og 210, Russell Stetler
  9. ^ Se for eksempel: denne artikkelen i Viet Nam News, den offisielle engelskspråklige avisen.
  10. ^ a b c d Kevin Ruane: War and Revolution in Vietnam, 1930-75, side 51, 1998 ISBN 1857283236
  11. ^ Burchett, Wilfred, (1963) "Liberation Front: Formation of the NLF, The Furtive War, International Publishers, New York.
  12. ^ Karnow, Stanley (1991). Vietnam: A history. Penguin Books. ISBN 0-670-84218-4. , s. 255.
  13. ^ Ernest Bolt: Who is Tran Van Tra?
  14. ^ Karnow, s. 238.
  15. ^ Karnow, s. 245.
  16. ^ a b «The History Place — Vietnam War 1945-1960». Besøkt 16. august 2010. 
  17. ^ a b Ang, Cheng Guan (2002). The Vietnam War from the Other Side. RoutledgeCurzon. s. 16. ISBN 0700716157. 
  18. ^ a b Ang, s. 21
  19. ^ James Olson og Randy Roberts: Where the Domino Fell: America and Vietnam, 1945-1990, side 67, St. Martin’s Press,New York 1991
  20. ^ Ang, s. 19
  21. ^ Võ Nguyên Giáp: The Political and Military Line of Our Party, s. 179–80
  22. ^ Ang, s. 20.
  23. ^ Ang, s. 23.
  24. ^ a b Ang, s. 24-25.
  25. ^ McNamera, Robert S.; Blight, James G.; Brigham, Robert K. (1999). Argument Without End. PublicAffairs. s. 35. ISBN 1891620223. 
  26. ^ Karnow, s. 693.
  27. ^ Prados, John, (2006) The Road South: The Ho Chi Minh Trail i boka Rolling Thunder in a Gentle Land, red. By Andrew A. Wiest, Osprey Publishing, ISBN 1-84603-020-X.
  28. ^ Qiang Zhai: China and the Vietnam Wars, 1950-1975, s. 83, 2000 ISBN 0807848425
  29. ^ Zhai, s. 5.
  30. ^ Ang, s. 76.
  31. ^ a b c Merle Pribbenow (oversettelse). Victory in Vietnam: The Official History of the People's Army of Vietnam, s. xii. University Press of Kansas. 2002 ISBN 0-7006-1175-4
  32. ^ Ang, s. 113.
  33. ^ Pribbenow, Merle (August 1999). «North Vietnam’s Master Plan». Vietnam. 
  34. ^ Karnow, s. 694.
  35. ^ a b Ang, s. 74-75.
  36. ^ a b Karnow, s. 427.
  37. ^ «1957-1975: The Vietnam War». libcom. 
  38. ^ «VC Tunnels». Digger History. 
  39. ^ Ralph Zumbro: Tank Sergeant, sidene 27-28 og 115, Presidio Press, 1986, ISBN 978-0517072011
  40. ^ Zumbro, sidene 25 og 33
  41. ^ Zumbro, s. 32.
  42. ^ U.S. Senate Judiciary Committee, The Human Cost of Communism in Vietnam (1972), s.49.
  43. ^ U.S. Senate Judiciary Committee, The Human Cost of Communism in Vietnam (1972), s. 8.
  44. ^ «The Massacre of Hue». Time. October 31, 1969. 
  45. ^ Pike, Douglas. «Viet Cong Strategy of Terror». s. 23–39. 
  46. ^ «Vietnam Veterans for Academic Reform». 
  47. ^ «Failure of the Viet Cong to establish liberation committees». Declassified CIA Documents on the Vietnam War. Created July 8, 1968. Declassified Feb. 22, 1991. 
  48. ^ Whitcomb, Col Darrel (Summer 2003). «Victory in Vietnam: The Official History of the People’s Army of Vietnam, 1954–1975 (book review)». Air & Space Power Journal. 
  49. ^ a b Porter, Gareth (1993). Vietnam: The Politics of Bureaucratic Socialism. s. 26. ISBN 9780801421686. 
  50. ^ a b Porter, sidene 27-29
  51. ^ Porter, s. 29
  52. ^ Porter, s. 28.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]