Ho Chi Minh-byen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Saigon)
Gå til: navigasjon, søk
Ho Chi Minh-byen
Land Vietnam Vietnam
Region Sørøst
Areal 2 095 km²
Befolkning 5 140 412 (2004)
Bef.tetthet 2 453,66 innb./km²

Ho Chi Minh-byen (vietnamesisk: Thành Phố Hồ Chí Minh), tidligere Saigon (vietnamesisk Sài Gòn; brukes fortsatt av vietnamesere i dagligtale) er Vietnams største by, med ca. 5 140 412 (2004) innbyggere i selve byen. Men i hele det politiske forvaltningsområde, som strekker seg utenfor den egentlige by, bor det 6 117 251 innbyggere. Tar man med satellittbyer som ligger utenfor det politiske forvaltningsområde, som for eksempel Thủ Dầu Một, Di An og Bien Hoa, kommer man opp i ni millioner.[1] Befolkningen er stadig voksende og brer seg utover; det antas at et fremtidig storbyområde anno 2020 kan bli på nær 20 millioner innbyggere.[2]

Byen ligger ved vestbredden av Saigonelven. Den var hovedstad i Sør-Vietnam fra 1954 til 1975, og i Republikken Sør-Vietnam fra 1975 til 1976. Den har siden vært administrert som en provins.

Navnet[rediger | rediger kilde]

Oversiktsbilde fra 2013

Navnet i dag[rediger | rediger kilde]

Navnet Ho Chi Minh-byen stammer fra 1976, noe etter gjenforeningen av Nord-Vietnam og Sør-Vietnam. Men byen er vel så godt kjent, både innenlands og utenlands, under det gamle navnet, Saigon. Strengt tatt er Sài Gòn nå egentlig bare en av bydelene i byen, nemlig byens 1. distrikt.

Som forkortelse ser man ofte TP. HCM, eller på engelsk HCMC eller HCM City.

Navnehistorie[rediger | rediger kilde]

De opprinnelige khmerinnbyggerne kalte byen for Prey Nokor. Prey Nokor betyr «skogbyen» eller «trebyen» på khmer (Prey = «skog»; Nokor = «rike, by», fra sanskrit nagara).

Navnet Prey Nokor benyttes fortsatt av kambodsjanerne (2007), og det benyttes også av minoritetsgruppen Khmer Krom som bor i Mekongdeltaet.

Bakgrunnen for det gamle navnet Saigon er noe uklar. Kanskje ligger det noe kinesisk bak; den kinesiske tilpassingen av navnet betyr «Vestpalasset». Men ifølge en annen hypotese er navnet Saigon utviklet fra det kambodsjanske Prey Nokor – og tross alt var det slett ikke noe palass i området rundt år 1700. Navnet Saigon ble første gang brukt offisielt i 1698. Men navnet Saigon slo ikke helt gjennom da; det fikk konkurrere side om side med navnet som Nguyen-dynastiet foretrakk, Gia Định 嘉定 (opprinnelig navnet på citadellet i byen). Det er bare siden 1859 at Saigon ble det enerådende navnet (inntil oppkallingen etter Ho Chi Minh i 1976).

Administrasjon[rediger | rediger kilde]

Ho Chi Minh-byen er en by på selve administrative nivå som Vietnams provinser. Den blir administrert på lignende måte som en provins, slik at de viktigste forvaltningstekniske styringsorganene er folkerådet og folkekomiteen.

Byen er inndelt i 22 distrikter.

Av dem er fem landdistrikter, skjønt de ligger innenfor bygrensene: Nha Be, Can Gio, Hoc Mon, Cu Chi og Binh Chanh.

De 17 øvrige er bydistrikter. Bare de fem i byens sentrum har egentlige navn som offisiell betegnelse (Tan Binh, Binh Thanh, Phu Nhuan, Thu Duc og Go Vap), de øvrige har bare nummer – selv om distriktene på folkemunne naturligvis har sine navn.

Historie[rediger | rediger kilde]

Kart over byen i 1795, med citadellet i sentrum
Se også: Vietnams historie

Byen begynte som en liten fiskerlandsby, i et område som stort sett var sumpmark. Antagelig bodde khmerfolket der før vietnameserne ankom; området var del av det kambodsjanske rike. Stedet tiltrakk seg ikke bare vietnamesiske innflyttere, men også malayiske, kinesiske og indiske handelsfolk.

Vietnamesisk herredømme over områdene rundt det som skulle bli kalt Saigon og Bien Hoa ble formelt anerkjent av det kambodsjanske hoff i 1691. I 1698 sendte herskeren Nguyen Phuc Chu en av sine betrodde, Nguyen Huu Canh, til området for å organisere administrative strukturer.

På grunn av sin gunstige beliggenhet for handel og som militært støttepunkt vokste stedet og ble en viktig by. I 1772 begynte Nguyen Cuu Dam å fylle igjen mange av kanalene som løp gjennom byen, og gjorde dem om til gateløp.

Fransk kolonisering[rediger | rediger kilde]

Kart over byen fra 1815
Utfyllende artikkel: Fransk Indokina

I 1859 inntok franskmennene med Spanias hjelp Saigon og ødela byens festning. I 1862 avsto vietnameserne de tre sørligste av sitt rikes provinser til Frankrike, og i 1874 undertegnet Tu Duc i Hue tilslutt denne avtalen, og dermed var hele Cochinkina også formelt på franske hender. Saigon ble hovedstaden. Under det franske kolonistyret ble byens videre vekst sterkt preget av franske byggeskikker, noe som er tydelig på flere bygninger og boulevarder. Byen ble et viktig jernbaneknutepunkt og viktigste utskipningshavn for eksporten av ris dyrket i Mekongdeltaet.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Da Saigon ble okkupert av japanerne under den andre verdenskrig i 1940, fikk de franske kolonimyndigheter likevel fortsette med å administrere landet, inntil japanerne ombestemte seg og kastet dem i fengsel i 1945. Noen måneder etter var krigen tapt for japanerne. Saigon hadde kommet fra krigsårene uten krigsskader eller større nød.

Første indokinesiske krig 1946–1954[rediger | rediger kilde]

Utfyllende artikkel: Den første indokinesiske krig

Etter andre verdenskrig erklærte Ho Chi Minhs kommunistparti Vietnams selvstendighet i 1945. Men Frankrike gikk ikke med på dette, og dermed brøt det ut krig mellom Frankrike og Ho Chi Minhs styrker, den såkalte Den første indokinesiske krig. Frankrike støttet den sørlige franskvennlige regjeringen som var opprettet av keiser Bao Dai. Han hadde gjort Saigon til sin hovedstad i 1950. Selve Saigon ble aldri krigsskueplass under denne krigen. Riktignok var det endel terrorbombinger i Saigon mellom 1951 og 1953 som kommunistene den gang ble mistenkt for å stå bak. Men det er senere blitt klart at det var Lien Minh-geriljaen under ledelse av Trinh Minh The, som hadde sin helt egen agenda, som var ansvarlig.

I 1954 ble franskmennene slått av Viet Minh i slaget ved Dien Bien Phu, og trakk seg ut av Vietnam. Landet ble snart etter offisielt delt i to, og Sør-Vietnams hovedstad ble Saigon, mens Nord-Vietnam ble styrt fra den gamle hovedstaden Hanoi.

Fjerning av Binh Xuyen-hæren[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Binh Xuyen og Slaget om Saigon (1955)

Keiser Bảo Đại hadde gitt den uavhengige militære styrken Binh Xuyen kontrollen over den nasjonale politistyrken, men statsminister Ngo Dinh Diem i Staten Vietnam forlangte at de skulle komme under kontroll av den nasjonale regjeringen. For å tvinge sitt krav igjennom, gikk Diem 27. april 1955 til militære angrep mot styrkene fra Binh Xuyen, og Staten Vietnams hær slo Binh Xuyen i løpet av en uke. Kampene fant stort sett sted i det kinesiske finansdistriktet i Cholon, inne i byen sentrum. Mellom 500 og 1 000 mistet livet i kampene, og opp til 20 000 sivile ble hjemløse som følge av slaget. Slaget resulterte i at Binh Xuyen ble endelig slått, og den private hæren ble lagt ned, samtidig som politistyrken ble tilbakeført til statlig kontroll.

Andre indokinesiske krig (Vietnamkrigen) 1959-1975[rediger | rediger kilde]

Utfyllende artikkel: Vietnamkrigen

Under Vietnamkrigen ble tusenvis av amerikanske soldater stasjonert i Saigon, og amerikanerne bygde to svært store flybaser i området, den ene i byens nordlige utkant. Økonomien ble sterkt preget av kjøpesterke amerikaneres nærvær, og prostitusjonen grep også sterkt om seg.

Tết-offensiven 1968[rediger | rediger kilde]

ARVN-soldater i kampene om Saigon under Tết-offensiven
Utfyllende artikkel: Tết-offensiven, Slaget om Saigon (1968)

Saigon ble for første gang en krigsskueplass under Tết-offensivens første fase 30. januar24. februar 1968. De kommunistiske styrker foretok da koordinerte angrep en rekke steder over hele Sør-Vietnam. Det var en rekke angrep i og nær Saigon; omkring fem FNL-bataljoner hadde infiltrert byen. Den store flybasen Tân Sơn Nhất i Saigon ble angrepet av omkring 700 mann. Det kom til innbitte kamper, men de amerikanske tapene var bare på 110 mann. Flybasen i Bien Hoa noe lenger nordøst ble også angrepet, og to fly ble ødelagt. Angripernes tap under disse to angrepene og en rekke mindre kamphandlinger i og rundt byen var på over 1.100, men de vant kontroll over store deler av byen. Kampene pågikk nesten en uke, og noen deler av Saigon ble alvorlig rammet av amerikanernes luftangrep og artilleri. Kampene var over i midten av februar. Et av angrepene hadde vært mot den amerikanske ambassaden. Det var 20 kommunistiske commandos som angrep, men de ble raskt nedkjempet. Symbolverdien var imidlertid sterk.

Stor symbolverdi skulle også en annen episode få: Den 1. februar hadde den sørvietnamesiske politigeneral Nguyen Ngoc Loan henrettet en sivilkledd Viet Cong-offiser på gaten i Saigon, foran amerikanske fotografer og fjernsynskameraer. Fangen, Nguyen Van Lem, var kaptein for en tropp Viet Cong-soldater som nettopp hadde henrettet sørvietnamesiske politifolks hustruer, barn og andre slektninger. 34 bundne og drepte sivilister var blitt funnet i bare ett dike. Nguyen Van Lem hadde angivelig vært stolt av sin dåd og skrytt av at han hadde klart å finne og likvidere alle på dødslisten han hadde fått.

Fotografen Eddie Adams vant Pulitzerprisen for bildet av henrettelsen, men skulle snart beklage den virkning fotografiet fikk i USA. Han skrev i Time:

Sitat Generalen drepte Viet Cong-mannen; jeg drepte generalen med mitt kamera. Fotografier er verdens sterkeste våpen. Folk tror på dem, men fotografier kan lyve, selv uten å være manipulerte. De er bare halve sannheter. ... .Hva fotografiet ikke sier var 'Hva ville du ha gjort dersom du var generalen på den tiden og det stedet den varme dagen, og du tok den såkalte onde personen etter at han hadde drept en, to eller tre amerikanere?[3][4] Sitat

Adams beklaget også personlig overfor general Nguyễn og hans familie for en uopprettelige skaden bildet gjorde mot ham. Da general Nguyễn døde i 1998, hyldet Adams ham som en «helt» i «en rettferdig sak».[5]

Saigons fall 1975[rediger | rediger kilde]

Helikopter lander i Saigon under Operation Frequent Wind
Vietnamesiske flyktninger på et amerikansk hangarskip under Operation Frequent Wind
Utfyllende artikkel: Saigons fall

Mot slutten av krigen var Saigon et hovedmål for FNL og Den nord-vietnamesiske hær. 30. april 1975 falt Saigon; hendelsen kalles i ettertid i Vietnam offisielt for Giải phóng miền Nam («Frigjøring av sør»), mens de vietnamesiske flyktningmiljøene i utlandet kaller dagen Ngày mất nước («Dagen for tap av landet»).

I april hadde den sørvietnamesiske hær brutt sammen på alle frontavsnitt. Den robuste nordvietnamesiske offensiven tvang sørvietnamesiske tropper til en blodig retrett som endre med en håpløs beleiring ved Xuan Loc, en by 60 km øst for Saigon. Den 21. april brøt forsvarslinjene sammen og nordvietnamesiske stridsvogner og infanteri rykket raskt frem mot den sørvietnamesiske hovedstaden. Den 27. april hadde 100 000 nordvietnamesere omringet Saigon, der 30 000 sørvietnamesere skulle holde stand.

Den 29. april satte amerikanerne i gang med Option IV (også kalt Operation Frequent Wind), historiens største helikopterbårne evakuering. Kaos, uroligheter og panikk oppstod da hektiske vietnamesere forsøkte å komme seg vekk fra Saigon før det var for sent. Helikoptrene begynte å evakuere fra den amerikanske ambassaden og fra flyplassen.

Evakueringene kom ikke i gang tidligere fordi den amerikanske ambassadør Graham Martin lenge trodde at Saigon kunne forsvares og holdes. Operasjonen begynte i en atmosfære preget av desperasjon ettersom store mengder av sør-vietnamesere styrtet av sted til landingssonene for å komme seg med. Bare utenfor den amerikanske ambassade vokste mengden til omkring 5 000.

Imidlertid hadde en annen større evakuering startet endel dager tidligere, Operation Babylift som skulle bringe ca. 2 000 foreldreløse barn ut av landet på amerikanske transportfly. De fleste ble bragt til USA, andre til blant annet Australia.

Martin hadde lenge forsøkt å få den amerikanske regjering til å sende 700 millioner dollar for i siste liten å styrke Saigon-regjeringens evne til å kjempe og mobilisere nye styrker. Men hans bønn ble avslått, og mange amerikanere var sikre på at Saigon-regimet stod foran sin uavvendelige undergang. Den 23. april hadde president Gerald Ford holdt en tale der han erklærte at Vietnamkrigen var over og at all amerikansk hjelp til Saigon opphørte.

Helikopterevakueringen fortsatte hele dagen og natten mens de nordvietnamesiske stridsvognene rullet inn i utkanten av Saigon. Tidlig på morgenen den 30. april forlot de siste ambassadevaktene fra US Marines ambassaden mens hektiske vietnamesere stormet sperringene rundt ambassadeområdet. De nordvietnamesiske T-54-stridsvognene rullet nå inn i Saigon. Den sør-vietnamesiske motstanden var svak. Det kom til noen trefninger mellom sør-vietnamesernes M41-stridsvogner og nord-vietnamesernes sovjetiske stridsvogner. Nord-vietnameserne rykket raskt frem for å innta ambassaden, den viktigste garnisonen for den sør-vietnamesiske hær, politihovedkvarteret, radiostasjonen, presidentpalasset og andre nøkkelmål.

Her og der støtte de på sterkere motstand enn de hadde regnet med. På dette tidspunkt hadde helikopterevakueringen bragt ut 7 000 amerikanere og sør-vietnamesere, men den kom nå raskt til sin avslutning. Presidentpalasset ble erobret, og FNLs flagg ble heist kl. 12.30. Den sør-vietnamesiske øverstkommanderende og fungerende president, general Dương Văn Minh overgav seg selv og erklærte Sør-Vietnam for oppløst samme ettermiddag.

Etter at kapitulasjonen var kringkastet, kom de gjenværende sørvietnamesiske styrker frem fra sine forsvarsposisjoner og la ned våpnene. De fleste av dem havnet etterpå i «omskoleringsleirer» som ofte også fungerte som dødsleire ettersom det anslås at omkring én million vietnamesere omkom under sitt fangenskap der.

Nytt navn[rediger | rediger kilde]

Slumområde i byen

Byen ble etter den nord-vietnamesiske erobringen hovedstad for den provisoriske Republikken Sør-Vietnam, som styrte den sørlige delen av landet inntil nord og sør ble forent 2. juli 1976. Hanoi ble da hovedstad for hele landet.

Byens navn ble straks endret til Ho Chi Minh-byen til minne om Ho Chi Minh, som kommunistene anser som den sosialistiske republikkens landsfader. En av bydelene, Distrikt 1, heter fortsatt Saigon. Navnet Saigon blir fortsatt brukt i dagligtale, og blant motstandere av det kommunistiske regimet holder man særlig på dette.

Demografi[rediger | rediger kilde]

Slumområde langs en kanal i byen

Befolkningen antas i 2004 å ha økt til over seks millioner. I tillegg til å være den mest folkerike byen i Vietnam, utgjør den også den mest folkerike administrative enhet på provinsnivå.

Flertallet av befolkningen er enten vietnamesere (kinh) eller utenlandskinesere (Hoa). Det er også betydelige grupper av vietnamesiske minoritetsfolk i byen. Kineserne er spesielt tallrike i distriktet Cholon, som regnes som en Chinatown.

Turisme[rediger | rediger kilde]

Siden 1990 har Ho Chi Minh-byen stått for mellom 28 og 35 prosent av Vietnames samlede inntekter fra turisme. Byen mottar et stadig stigende antall turister fra utlandet, opp fra 180 000 i 1990 til millioner nå, noe som utgjør over halvparten av alle turister til landet.

Severdigheter[rediger | rediger kilde]

Cholon[rediger | rediger kilde]

Fra et tempel i Cholon

Cholon, som er 5. bydel, er Ho Chi Minh-byens Chinatown. Navnet Cholon betyr «stort marked», og Cholon var opprinnelig en egen by. Men etterhvert vokste den sammen med Saigon på grunn av den sterke tilflyttingen og flyktningestrømmene. Cholon befolkes av omkring en halv million kinesere som dominerer bybildet med sine kinesiske apoteker, restauranter og forretninger. Cholon er også det viktigste handelsområdet i byen.

Kineserne i Cholon nedstammer fra forskjellige deler av det sørlige Kina, og de har i høy grad klart å bevare sine regionale skikker, sine språk og dialekter gjennom generasjonene. Det finnes egne temper for folk som stammer fra Chaozhou, for dem med sine aner i Guangzhou, og så videre

Ved århundreskiftet mellom 1800- og 1900-tallet var Cholon også beryktet for sine opiumshus. Den britiske forfatteren Graham Greene var blant besøkerne, og hans roman The Quiet American fra 1955, med handling fra tidlig 1950-tall, henter mye av sin koloritt fra dette området. Boken er grunnlag for to kinofilmer av samme navn, fra 1958 og 2004. Siden 1950-tallet var de trange og travle gatene i Cholon et ideelt gjemmested for Viet Minh og senere for Viet Cong.

I Cholon finner man de severdige Quan-Am- og Thien-Hau-pagodene.

Teaterbygningen på Dong Khoi

Dong Khoi og Nguyen Hue[rediger | rediger kilde]

Dong Khoi var under navnet Rue Catinat Saigons fremste promenadegate allerede under den franske kolonitiden. Under Vietnamkrigen var det særlig mange barer og bordeller langs denne gaten som betjente amerikanske soldater under deres "Rest and recreation"-opphold. Siden Doi Moi er gaten, som nå heter Revolusjonsgaten, heller blitt preget av mange restauranter, barer og dyre designerforretninger.

Nguyen Hue er en parallellgate til Dong Khoi. Den ble anlagt av franskmennene som Boulevard Charner, og ble betenget som Orientens Champs Elysées. Nguyen Hue er i dag heller bare en bråkete hovedtrafikkåre. Men under Tet-festen er det lokale blomstermarkedet en attraksjon.

Det tidligere rådhuset

I nordenden av Nguyen Hue befinner det tidligere rådhuset seg. Det er et kolonialhus fra 1906. I dag holder folkekomiteen til der.

Notre Dame[rediger | rediger kilde]

Notre Dame

En av de mest betydelige byggverk i byen er den katolske Notre-Dame-katedralen. Denne teglsteinskirken ble reist mellom 1877 og 1883 i neoromansk stil. Katedralens to klokketårn er 58 meter høye. Katedralen er det viktigste fokus for de sørvietnamesiske katolikker. Erkebiskopen av Ho Chi Minh-byen, msgr. Jean-Baptiste Pham Minh Man, er en av Den katolske kirkes kardinaler.

Katedralen befinner seg i nordenden av Dong Khoi. Her feires det også messer på engelsk hver søndag.

Foran kirken, på Pariserkommuneplassen, står en statue av jomfru Maria.

Hovedpostkontoret[rediger | rediger kilde]

Hovedpostkontoret med bilde av «Onkel Ho»

Rett ovenfor Notre Dame står hovedpostkontoret, som er en bygning fra 1880-årene og som siden den gang nesten ikke har sett noen ombygninger eller forandringer. Innvendig er riktignok betjeningslukene blitt renovert og modernisert, og det er tilkommet et kjempemessig veggmaleri av «Onkel Ho».

Gjenforeningspalasset[rediger | rediger kilde]

Det tidligere presidentpalasset for den gamle republikken Sør-Vietnam er i dag et museum. Det heter i dag «Gjenforeningspalasset». Av og til benyttes det til representasjon ved statsbesøk. Bygningen er fra 1960-årene. Den 30. april 1975 ble palasset omringet av nordvietnamesiske stridsvogner og så inntatt, og denne erobringer markerer Saigons fall og Vietnamkrigens avslutning og de nordvietnamesiske kommunisters seier. Bare kort tid før hadde de siste amerikanske helikoptrene forlatt anlegget. Palasset har en omfattende utstilling av etterlatt amerikansk og sørvietnamesisk stridsutrustning.

Krigsoffermuseet[rediger | rediger kilde]

Fra sentrum

En annen severdighet er Krigsoffermuseet. I tillegg til en samling av stridsvogner, fly og andre etterlatenskaper etter den amerikanske krigsmaskin finner man her en tildels drastisk fotoutstilling som fremfor alt tydeliggjør følgene av amerikanernes bruk av avløvingskjemikalier «Agent Orange» over landets skoger, og deres bruk av napalm-bomber.

Etter at relasjonene mellom USA og Vietnam har bedret seg er det også tilkommet utstillinger om antikrigsbevegelsene i USA og andre land, og om de amerikanske soldater som nektet å tjenestegjøre i Vietnam av etiske grunner.

Revolusjonsmuseet[rediger | rediger kilde]

Revolusjonsmuseet holder hus i det tidligere palasset for Cochinkinas guvernører. Palasset var residens for Sør-Vietnams president Ngô Đình Diệm. Museet utstiller gjenstander fra kampene mot franskmenn og amerikanere.

Le-Duan-boulevarden[rediger | rediger kilde]

Le-Duan-boulevarden er en boulervard av samme franske stil som Nguyen Hue. Den løper fra bykjernen til de botaniske haver. I dette området er det idag igjen en rekke utenlandske diplomatiske representasjoner (konsulater).

Under Vietnamkrigen var dette åstedet for et spektakulært angrep under Tết-offensiven.

Under de siste krigsdagene fløy helikoptere i skytteltrafikk med de siste gjenværende amerikanerne mellom den gamle amerikanske ambassaden og amerikanske krigsskip koordinert fra kommandoskipet Blue Ridge ute i Sørkinahavet. Ambassaden, som ble rasert, er nå gjenoppbygd, og bare minnetavler forteller om hendelsene i aprildagene i 1975.

Ben-Thanh-markedet[rediger | rediger kilde]

Dette markedet, som ble bygd i 1914 og som er blitt renovert i løpet av de siste årene, er ett av Saigons varemerker. Ben-Thanh-markedet er i dag en stor markedshall for bekledning, tørkede matvarer, elektronikk, souvenirer, og for grønnsaker, frukt, fisk og blomster. Her tilbys også vietnamesiske kulinariske retter.

Markedet med et særegent tårn som kan minne om et kirketårn ligger inntil en sterkt trafikkert sentral rundkjøring, der syv gater møtes.

Saigonmuseet[rediger | rediger kilde]

Saigonmuseet ligger i tollvesenets tidligere hovedkontor, en bygning reist i 1863. Her er det mange forografier fra onkel Hos liv og virke.

Jadepagoden[rediger | rediger kilde]

Jadepagoden er Saigons mest fargerike gudshus. Den ble bygget i 1909 av byens kantonesisk-kinesiske innvandrere, og her æres både Buddha og en rekke taoistiske guddommer og helteskikkelser fra kinesisk mytologi.

Bitexco Financial Tower[rediger | rediger kilde]

Byens høyeste skyskraper er Bitexco Financial Tower, som er 262,5 meter høy. Bygningen er åpen for besøkende som fra 49. etasje får full utsikt over byen.

Kommunikasjoner[rediger | rediger kilde]

Til og fra byen[rediger | rediger kilde]

Ho Chi Minh-byen betjenes av den store flyplassen Tân Sơn Nhất (den tidligere flybasen fra Vietnamkrigen) som ligger noe nord for bykjernen. Det offisielle navnet Ho Chi Minh internasjonale lufthavn har i liten grad slått gjennom. Hertil er det enkelte direkte flyruter fra Europa, og en rekke direkteforbindelser til alle de største byene i Sørøst- og Øst-Asia. Det er også gode flyforbindelser til alle Vietnams viktigere byer. Taxi og buss er tilgjengelig til og fra flyplassen og innenfor byen. På grunn av den høye veksten i antallet flypassasjerer og Tan Son Nhat lufthavns nære beliggenhet til byen, har den vietnamesiske regjeringen planer for å bygge en ny internasjonal flyplass nær Long Thanh Township i Dong Nai Provinsen ca. 40 km nordøst for byen.

Togforbindelser består fremfor alt til områdene nord for Ho Chi Minh-byen. Det er tog til Hanoi flere ganger om dagen – reisen tar mellom 30 og 40 timer.

Det er ellers bussforbindelser til mange byer i Vietnam og inn i Kambodsja.

Innen byen[rediger | rediger kilde]

En maskert mor og barn

Ho Chi Minh-byen har verken undergrunnsbane eller trikk, men et godt fungerende bussnett, både til by og ut mot landsbygda. For individuell transport er tilbudet godt på taximoped, Cyclo (sykkeltaxi) eller taxibiler.

Det er imidlertid besluttet å bygge en undergrunnsbane, i første omgang med fem linjer. Den vil bli 20,6 km lang og skal settes i drift i 2014. Man håper på 73 mill. passasjerer det første driftsåret, og 204 mill. det følgende året.

Vennskapsbyer[rediger | rediger kilde]

Ho Chi Minh-byen har disse vennskapsbyene:[6]

Kilder[rediger | rediger kilde]