John McCain

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
John McCain
John Sidney McCain III
John McCain
Født 29. august 1936 (77 år)
Ektefelle Cindy Hensley McCain
Yrke Flyger
Parti Det republikanske parti
Republikansk presidentkandidat
2008
Visekandidat Sarah Palin
Forgjenger George W. Bush
Etterfølger Mitt Romney
Senator
3. januar 1987–
Valgkrets Arizona
Forgjenger Barry Goldwater
Kongressrepresentant
3. januar 1983–3. januar 1987
Valgkrets Arizonas 1. distrikt
Forgjenger John Jacob Rhodes
Etterfølger John Jacob Rhodes III

John Sidney McCain III (født 29. august 1936 på basen Coco Solo i den da amerikanske Panamakanalsonen) er en amerikansk politiker (Det republikanske parti). Både McCains far og farfar var admiraler i US Navy. John McCain selv er kjent for sin deltakelse som flyger i Vietnamkrigen, og sitt fem og et halvt år lange krigsfangenskap i Hanoi.

John McCain sluttet i US Navy i 1981 og begynte med politisk arbeid på heltid. Han var i to perioder delegat til representantenes hus før han i 1986 ble valgt til senatet. McCain er kjent som en uavhengig konservativ, i senatet har han støttet flere saker som det republikanske partiet har vært lunkne til eller motstandere av. John McCain drev valgkamp for å bli det republikanske partiets presidentkandidat ved presidentvalget i november 2008. Etter nominasjonsvalgene 4. mars 2008 hadde han nok delstatsdelegater til å kunne vinne nominasjonen med rent flertall.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Både hans far og hans farfar var admiraler i United States Navy. John McCains far kommanderte de amerikanske flåtestyrker rundt Vietnam mens McCain var krigsfange der. Han kom fra ubåtvåpenet, og fikk flere tapperhetsmedaljer. Bestefaren kommanderte flåtens flystyrker under slaget om Okinawa i 1945. Han var blant dem som utviklet de amerikanske strategier for krigføring med hangarskip[1] og ledet blant annet de amerikanske flåtestyrker i avgjørende slag som slaget i Leytebukten. Han døde fire dager etter krigsslutt.

Under de første ti år av John McCains liv var familien stadig på flyttefot. De fulgte farens posteringer til New London i Connecticut, Pearl HarborHawaii og flere andre flåtestasjoner i Stillehavet.

Etter at annen verdenskrig var over slo familien seg ned i det nordlige Virginia; McCain gikk på St. Stephen's School i Alexandria i Virginia fra 1946 til 1949, og senere Episcopal High School samme sted. Alt i alt gikk han på 20 forskjellige skoler under oppveksten.[2]

Marineflyver, krigsfange i Vietnam[rediger | rediger kilde]

McCain, foran til høyre, i 1965
Vietnameserne satte opp et monument på stedet der McCain ble fisket opp og tatt til fange i 1967
Hanoi Hilton på et flyfoto fra 1970


McCain fulgte i sine forfedres fotspor og trådte inn i den amerikanske marine og tok offisersutdannelse ved U.S. Naval Academy. Senere tjenestegjorde han under Vietnamkrigen.

Den 29. juli 1967 var han på flydekket til hangarskipet USS «Forrestal», inne i cockpiten til en A-4E Skyhawk, da flyet ble truffet av en feilavfyrt Zunirakett fra et annet fly på dekk. Han klarte å komme seg ut ved å klatre forover på flynesen og ned på dekket og løpe bort fra det brennende flyet; nitti sekunder etter førte en voldsom kjedereaksjon til at ammunisjon og drivstoff gikk i luften. Det omkom 134 soldater. Det var også mange sårede, blant dem McCain.

Den 26. oktober 1967 var han ute på sitt 23. bombetokt under krigen, og skulle angripe et varmekraftverk sentralt i Hanoi. Det var et mål man tidligere hadde unngått på grunn av det godt utbygde luftforsvaret i området. Han ble skutt ned av en sovjetiskprodusert SA-2 bakke-til-luftrakett mens han var under oppstigning etter å ha sluppet bombelasten. Da han skjøt seg ut av cockpiten på det ødelagte flyet brakk han et ben og begge armene, og da han ble fisket opp av Truc Bach-sjøen, ble han påført slag og bajonettstikk.

John McCain havnet i nordvietnamesisk fangenskap i den beryktede fangeleiren med tilnavnet «Hanoi Hilton» i Hanoi. Der ble armene hans brukket på nytt under senere tortur.

Fra 1967 til 1973 var han nordvietnamesernes krigsfange. Da hans far ble forfremmet til øverstkommanderende for de amerikanske flåtestridskreftene i krigsområdet ville nordvietnameserne frigi sønnen. Det var etter ett års fangenskap. Men McCain avslo å bli satt fri dersom ikke medfangene hans også ble satt fri samtidig. Gitt hans fars stilling var det klart for ham at nordvietnameserne ville kunne score en propagandaseier med en velregissert løslatelse av ham. Under sitt senere fangenskap ble han torturert kanskje mer intenst enn før, skjønt man passet på at det ikke var fare for hans liv.

Han ble til slutt løslatt i 1973. Ved hjemkomsten ble han litt av en celebritet, og hans fangenskap ble bredt dekket i amerikansk presse. I en lang artikkel i U.S. News & World Report beskrev han opplevelsene sine i fangenskap og uttrykte støtte til president Richard Nixons håndtering av krigen.

McCain fikk langvarig behandling for sine skader, og studerte ved National War College i Fort McNair i Washington, D.C. fra 1973 til 1974.[3] Få trodde at McCain kunne bli flyver igjen, men etter ni måneders smertefull fysioterapi for blant annet å kunne bøye knærne igjen bestod han sent 1974 den fysiske prøve for flyvere og fikk tilbake flyverstatusen. Han ble nestkommanderende og deretter kommandant for VA-174 Hellrazors, som var marinens treningsskvadron på Østkysten for A-7 Corsair II-fly, på Naval Air Station Cecil Field ved Jacksonville i Florida, og marinens største angrepsskvadron.[3] Under McCains lederskap fikk enheten et påtagelig kvalitetsløft.

McCains militære karriere stagnerte og han dimitterte fra marinen i 1981 med graden kommandør. I løpet av sin militære løpebane mottok han utmerkelsene Silver Star, Bronze Star, Legion of Merit, Purple Heart og Distinguished Flying Cross.

Han har siden fengselsoppholdet ikke kunnet løfte hendene sine over skuldernivå, ettersom fangevokterne lot hans brukne armer vokse sammen skjevt.

Etter en senere valgkamp, da det ble fremsatt beskyldninger om at han overdrev om sin tid i det militære og i fangenskapet, eller at han var blitt mentalt svekket av årene i fangenskap, fikk han frigitt til offentligheten alle papirer som forsvaret hadde om hans person. Blant papirene var også detaljerte journaler og rapporter fra psykologene som behandlet ham etter at han kom tilbake fra fangenskapet.

Kongressmann[rediger | rediger kilde]

Etter en hard nominasjonskamp i september 1982 vant han i november samme år med letthet selve valget til kongressen. Under nominasjonskampen ble hans manglende botid i delstaten Arizona trukket frem som en negativ faktor. Da han under et nominasjonsmøte ble konfrontert med dette, svarte han:

Sitat Hør kamerat. Jeg tilbrakte 22 år i marinen. Min far var i marinen. Min bestefar var i marinen. Vi i forsvaret pleier å flytte mye på oss. Vi må bo i alle deler av landet, alle deler av verden. Jeg skulle ønske jeg kunne hatt den luksusen, som du, å vokse opp, leve og tilbringe hele mitt liv på et fint sted som Arizonas første distrikt, men jeg gjorde andre saker. Faktisk talt, når jeg tenker på det nå, så er det stedet jeg har levd lengst i mitt liv Hanoi.[4] Sitat

I kongressen ble McCain medlem av innenrikskomiteen og komiteen for eldresaker, og ble også formann for republikanernes utvalg for indianerspørsmål. Han stod bak en rekke lovforslag om indianerspørsmål, men de fleste av dem nådde ikke frem.

Han stemte i 1983 mot en resolusjon som tillot president Ronald Reagan å videreføre utplasseringen av U.S. Marines i Libanon, fordi han «ikke kunne se noen oppnåelige mål i Libanon».[5] I ettertid ble det omtalt som svært fremsynt: Én måned etter døde mange av soldatene i et selvmordsangrep mot forlegningen deres i Beirut.

McCain ble gjenvalgt som kongressmann i 1984. Det lyktes ham i denne kongressperioden å få gjennomslag for sin Indian Economic Development Act. I 1985 reiste han for første gang tilbake til Vietnam sammen med journalisten Walter Cronkite, som laget et nyhetsinnslag om besøket. Han så et monument som var blitt satt opp der han var blitt tatt til fange som den «nedskutte luftpirat Ma Can», etter dette har McCain besøkt Vietnam en rekke ganger.[6]

I 1986 brøt han med partifeller for å overstyre president Reagans veto mot The Comprehensive Anti-Apartheid Act som ila sanksjoner mot Sør-Afrika.

Senator[rediger | rediger kilde]

Siden 1987 har McCain vært senator fra Arizona. McCain bestemte seg for å stille til valg som senator i 1986, da den konservative veteranen Barry Goldwater etter mange års tjeneste trakk seg tilbake fra sin Arizona-post i Senatet.[7] Ingen republikaner ville stille opp mot ham i noen nominasjonskamp. Ifølge hans pressesekretær Torie Clarke var McCains politiske tyngde så overveldende at til og med hans mest formidable potensielle motkandidat fra demokratisk hold, guvernør Bruce Babbitt, avstod fra å stille til valg mot ham.[7]

Dermed fikk McCain en svakere motkandidat, Richard Kimball, en ung politiker med en eksentrisk stil, som sov på kontorgulvet sitt[8] og som McCains allierte i Arizonas presse karakteriserte som lidende av «terminal weirdness.»[7] Selv om McCains kontakter med en Duke Tully, som det ble kjent hadde fabrikkert sine militære bragder, og det forhold at McCains svigerfar tidligere hadde hatt noen sammenstøt med loven, ble dratt frem under valgkampen, vant McCain valget med stor margin, 60 mot 40 prosent.[7]

McCain ble i 1987 medlem av forsvarskomiteen, handelskomiteen og komiteen for indianersaker i Senatet. Han støttet sterkt opp om Gramm-Rudman, en lovgivning som skulle fremtvinge automatiske utgiftskutt i tilfelle det ble budsjettunderskudd. McCain ble lagt merke til på grunn av sin tale om tiden som krigsfange under Republikanernes nasjonalkonvensjon i 1988, og ble nevnt i pressen som en mulig visepresidentkandidat sammen med George Bush, som var blitt republikanernes presidentkandidat. I 1989 forsvarte han sin venn John Towers nominasjon til forsvarsminister, men uten å lykkes: Tower ble vraket. McCain kom i den forbindelse i motsetning til Moral Majority-medgrunnlegger Paul Weyrich — som var motstander av Tower fordi han angivelig drakk og hadde hatt utenomekteskapelige forhold. Dette sammenstøtet var begynnelsen på det som skulle bli et vanskelig forhold mellom McCain og den kristelige høyrefløy.

Keating Five-skandalen[rediger | rediger kilde]

McCains politiske karriere ble berørt da han ble del av det som ble kalt Keating Five-skandalen i 1980-årene. Under sparebankkrisen da ble Charles Keating Jrs Lincoln Savings and Loan Association insolvent på grunn av noen uheldige lån. For å gjenvinne betalingsevnen foretok Lincoln noen transaksjoner og disposisjoner som gjorde at den kom i føderale oppsynsmyndigheters søkelys. Det ble hevdet at Keating kontaktet fem senatorer som han hadde støttet økonomisk. McCain var en av dem, og han gjorde noen forsøk på å stagge oppsynsmyndighetene som ville overta Lincoln. Mellom 1982 og 1987 mottok McCain anslagsvis 112 000 dollar i politiske bidrag fra Keating og hans kontakter, og hadde også andre fordeler av kontakten med Keating.[9]

En senatsgranskning i etterkant fant ikke å kunne se at det var skjedd noe ulovlig i forbindelse med senatorenes kontakt med Keating, men mente at de hadde utvist dårlig dømmekraft. Også McCain selv sa at deres engasjement var uheldig, og ikke burde ha funnet sted. McCain overlevde den politiske skandalen, delvis ved sin opptreden overfor massemediene: Hans beredvillighet til åpen og uforblommet tale gjorde at han ofte ble invitert med på nyhetskommentarprogrammer. Dette tiltok særlig under den første Golfkrigen i 1991. McCain begynte å arbeide imot lobbyistpenger fra da av.

Perioden 1992–1995[rediger | rediger kilde]

Under gjenvalgskampanjen i 1992 var opposisjonen mot ham splittet mellom en demokratisk kandidat (borgerrettsaktivisten Claire Sargent), og en uavhengig kandidat (den tidligere guvernør Evan Mecham). McCain vant med stor margin, 56 prosent av stemmene mot Sargents 32 prosent og Mechams 11 prosent.

I januar 1993 ble McCain formann for styret for International Republican Institute, en pro-demokratiorganisasjon med bånd til Det republikanske parti. Den stillingen innebar at McCain kunne styrke sin ekspertise innen utenrikssaker.

McCain samarbeidet også med demokratiske senatorer. Han var medlem av 1991–1993 års «Senate Select Committee on POW/MIA Affairs», ledet av demokraten og vietnamkrigsveteranen John Kerry, som skulle granske hva som var skjedd med de soldater som var savnet (engelsk MIA, missing in action) fra Vietnamkrigen. Komiteens arbeid innebar flere reiser til Vietnam og fikk Forsvarsdepartementet til å nedgradere og frigi over en million sider med relevante dokumenter. Komiteens sluttrapport, som McCain gikk god for, sa at man ikke hadde noen sterke grunner til å tro at det lenger var noen amerikanere i fangenskap i Sørøstasia.

Etter å ha mislikt Kerry i flere år på grunn av hans samarbeid med Vietnam Veterans Against the War utviklet McCain etter eget utsagn en stor respekt og beundring for Kerry under komitésamarbeidet.[10]

Komiteens arbeid var viktig som tilrettelegging for forbedrede forbindelser mellom de to statene. McCain presset på for normalisering av de diplomatiske forbindelser med Vietnam, delvis fordi han mente at man måtte hele sårene og komme seg videre, delvis fordi han betraktet det som i pakt med USAs nasjonale interesse – han anså Vietnam blant annet som en verdifull regional motvekt mot Kina.

I 1994 vedtok Senatet en resolusjon, foreslått av Kerry og McCain, som gikk inn for opphevelse av USAs handelsembargo mot Vietnam; det var ment som et skritt mot normalisering. Under og etter sin tid i komiteen ble McCain beskyldt for å være en forræder eller en «Manchurian Candidate» av noen aktivister som var av den overbevisning at mange amerikanere fremdeles ble holdt mot sin vilje i Sørøstasia. McCain sa at han og Kerry hadde fått vietnameserne til å gi dem full tilgang til deres nedtegnelser, og at de brukte tusenvis av timer på å prøve å finne reelle – ikke fabrikkerte – tegn på at det fantes amerikanske overlevende.

I 1995 normaliserte president Bill Clinton de diplomatiske forbindelser med Vietnam, med synlig støtte fra McCain og Kerry.

Fra 1994 samarbeidet han med den demokratiske Wisconsin-senatoren Russ Feingold om en reform av valgkampfinansiering. Lovforslaget McCain-Feingold ville stramme inn for «soft money», det vil si bidrag fra selskaper, fagforeninger og andre organisasjoner til politiske partier, og som partiene deretter kunne la tilflyte politiske kandidater og slik omgå beløpsgrensene for «hard money»-donasjoner direkte til valgkampene.[11]

McCains og Feingolds anstrengelser møtte fra første stund motstand både fra pengesterke interessenter og fra sittende politikere innen begge partier som mente at tiltakene innebar begrensninger av ytringsfriheten. Også folk som ville demme opp for massemedienes makt over fremstillingen av de politiske dagsordener var kritisk til forslaget. På den annen side fikk forslaget en god del positiv omtale i nasjonale medier. Det var i denne forbindelse at han fikk tilnavnet «the maverick senator». Han benyttet også ordet «maverick» om seg selv, som i sin bok «Worth the Fighting For» (fra 2002). Første versjon av McCain-Feingold-loven ble fremlagt for Senatet i september 1995; den ble pratet bort ved filibustertaktikk og nådde aldri frem til avstemning.

McCain gikk også til angrep på det som kalles «pork barrel spending», en praksis som han mente ikke tjente den nasjonale interesse. Det han siktet til var blant annet til en bevilgningstaktikk der en rikspolitiker kun stemte for et forslag ved å knytte en egen klausul til forslaget med bevilgning til noe helt annet, gjerne et prosjekt innen politikerens eget valgdistrikt. McCain var med på å få vedtatt en lov som i 1996 gav presidenten anledning til å nedlegge selektive veto mot slike tilleggspunkter ved et vedtatt lovfremlegg. Selv om dette var en av McCains største seirer i Senatet, var seieren kortlivet: I 1998 ble loven kjent grunnlovsstridig av amerikansk høyesterett.

Et mer symbolsk forsøk på å demme opp for kongressprivilegier var et forslag han presenterte i 1994 som ville fjerne kongressmedlemmenes gratis VIP-parkering ved flyplassene i hovedstadsområdet. Det bare irriterte hans kolleger, som avviste det.

McCain var en av kun fire republikanere i Kongressen som stemte i mot loven Private Securities Litigation Reform Act i 1995, og den eneste republikanske senator som stemte i mot Freedom to Farm Act i 1996. Han var en av kun fem senatorer som stemte mot Telecommunications Act i 1996.

Ved starten av presidentvalgkampene for 1996 var McCain nasjonal kampanjeleder for den svært mislykkede nominasjonskampanjen til republikaneren Phil Gramm, senator fra Texas. Etter at Gramm trakk seg, støttet McCain kandidaturet til Senatets majoritetsleder Bob Dole, som også ble republikanernes presidentkandidat. Igjen var McCain blant dem som ble regnet som mulige visepresidentkandidater. McCain utviklet et nært vennskap med Dole, blant annet ettersom de begge hadde nær-døden-opplevelser fra krig; han nominerte Dole under republikanernes nasjonale konvent og var en nær støttespiller og rådgiver under valgkampen, som Dole tapte.

Perioden 1997–2001[rediger | rediger kilde]

I 1997 ble McCain formann for handelskomiteen i Senatet. Han ble da kritisert for å motta penger fra konserner og forretninger som lå under komiteens tilsynsområde. Til dem svarte han at så å si hver eneste forretningsvirksomhet i Amerika falt under komiteens tilsyn, og at han avgrenset disse bidragenes størrelse til 1000 dollar slik at det ikke kunne hevdes at donasjonene kunne likestilles med slike som var problematiske i valgkampsammenheng.

McCain i Pentagon i 1997

Samme år kåret tidsskriftet Time McCain som en av Amerikas 25 mest innflytelsesrike personer.

McCain benyttet sitt formannskap i handelskomiteen til å ta for seg tobakksindustrien i 1998. Han foreslo lovgivning som ville øke sigarettavgiftene for dermed å finansiere antirøkekampanjer og redusere antallet røkere blant tenåringene, øke forskningsmidlene for helseforskning, og hjelpe delstatene med å dekke kostnader knyttet til tobakksrelaterte helseskader.

Tobakksindustrien svarte med en landsomfattende annonsekampanje til mellom 40 og 50 millioner dollar. Selv om McCains lovforslag hadde tilslutning fra Clintonadministrasjonen og mange helseorganisasjoner var de fleste republikanere motstandere av den – de mente at den ville skape et nytt og tungt byråkrati. Forslaget kom opp for Senatet to ganger, men nådde aldri frem til avstemning. Saken ble betraktet som et politisk nederlag for McCain.

McCain ble gjenvalgt til en tredje termin i Senatet i november 1998, med 69 prosent mot 27 prosent – hans demokratiske konkurrent var advokaten og miljøvernforkjemperen Ed Ranger. Ranger var en motorsykkelentusiast som var relativt ny innen politikken, og som bare kort tid før hadde vendt tilbake til USA fra Mexico. McCain aksepterte ikke noe «soft money» under kampanjen, men klarte likevel å skaffe til veie 4,4 millioner dollar for sin valgkamp. Han sa at han trengte det i tilfelle i tilfelle tobakkselskaper eller andre særinteresser i Washington skulle ha prøvd seg på en kampanje mot ham. Ett av Rangers kampanjeargumenter var at McCain bare var halvhjertet interessert i Senatet fordi han heller ville bli president. Og McCain tok også skritt for å tilrettelegge for en presidentsvalgkamp måneden etter.

I 1998 og 1999 ble McCain-Feingold-forslaget igjen presentert for Senatet, men det led også da samme skjebne som i 1995.

McCain drev i 1999-2000 valgkamp for å bli den republikanske presidentkandidaten for valgene i 2000. Han hadde opprinnelig planlagt å kunngjøre sitt kandidatur og starte aktiv valgkamp i april 1999, men på grunn av Kosovokrigen la han om planene. Han kunngjorde uten stor fanfare at han ville stille, og gjorde det formelt i september i en tale i Nashua i New Hampshire. Det var mange republikanere som kjempet om nominasjonen, men den ledende hva gjaldt partistøtte og valgkampmidler var presidentsønnen og Texasguvernøren George W. Bush. Da McCain begynte sin valgkamp, var andre republikanske kandidater som Lamar Alexander, John Kasich og Dan Quayle i ferd med å trekke seg.

McCain hoppet over nominasjonsvalgene i Iowa og satset på den påfølgende, i New Hampshire. Etter en aktiv valgkamp der vant han i februar 2000 hele 49 prosent av stemmene mot Bush' 30 prosent. Ettersom andre republikanere var i ferd med å falle fra, stod det raskt mellom ham og Bush. I South Carolina ble valgkampen meget brutal, og McCain fikk smake både negativ valgreklame, rykter og beskyldninger.[12] Meningsmålingene hadde vist at McCain ville vinne der, men det snudde og Bush vant delstaten. McCains kampanje kom seg aldri helt, og etter en del svake resultater trakk han sitt kandidatur tidlig i mars.

McCain begynte 2001 med å gå på tvers av den nye George W. Bush-administrasjonen på en rekke områder. I januar 2001 kom den ferskeste versjonen av McCain-Feingold for Senatet; det møtte motstand fra Bush og storparten av det republikanske establishment, men hjulpet av valgresultatene fra 2000 fikk loven først gjennomslag i Senatet inntil den ble nedbremset igjen av prosedyremessige hindre. I løpet av disse få månedene gikk McCain også imot Bush i saker som HMO-reform, klimatiltak og våpenlovgivning. I mai stemte McCain mot Economic Growth and Tax Relief Reconciliation Act, der Bush gikk inn på skatteletter over 11 år på 350 milliarder dollar. Han var den ene av kun to republikanere som stemte imot, og begrunnet det med at han ikke med god samvittighet kunne gå inn for å redusere skatten til landets bedrestilte, på bekostning av middelklassen som trengte skattelette sårest.

Det var på denne tid at den republikanske senatoren Jim Jeffords brøt med partiet og ble partiuavhengig, med den følge at Senatet kom under demokratenes kontroll. McCain forsvarte ham. Det oppstod spekulasjon om også han ville vende republikanerne ryggen, men dette er noe han hele tiden har benektet at han vurderte.

11. september 2001[rediger | rediger kilde]

Etter terrorangrepene 11. september 2001 ble McCain en sterk støttespiller for president Bush og talsmann for kraftige militære tiltak. Han støttet sterkt opp om den amerikanskledede krigen i Afghanistan, og gikk i oktober 2001 offentlig inn for at man ikke gikk frem med gradvis sterkere engasjement men slo til med massiv kraft mot Taliban, også med bakkestyrker.

Sammen med den demokratiske senator Joe Lieberman forfattet McCain den lovgivning som frembragte 9/11-kommisjonen, og sammen med den demokratiske senator Fritz Hollings stod han bak den nye og skjerpede lovgivning om flyplasssikkerhet.

Under diskusjonene om den foreslåtte amerikanske militæraksjon mot Irak gav McCain sterk støtte til Bush, og kalte Saddam Hussein for en stormannsgal tyrann hvis grusomhet og krenkelser av sivilisasjonens normer er beryktede.

McCain-Feingold ble ytterligere holdt tilbake av fokusskiftene etter 11. september-angrepene. Men til slutt ble lovforslaget vedtatt i mars 2002 både i Representantenes hus og i Senatet. Ettervirkningene etter Enron-skandalen gav viktig drahjelp. Prosessen hadde brukt syv år frem til vedtak og presidentens signatur. Loven er blitt karakterisert som ikke bare McCains fremste bragd som politiker, men som noe av det mest skjellsettende innen amerikansk politisk historie.

McCain ble gjenvalgt til Senatet i 2004 med den største margin han hadde oppnådd så langt, med 77 prosent av stemmene.

I desember 2004 sa McCain helt åpent at han hadde tapt all tillit til daværende forsvarsminister Donald Rumsfeld.

I Senatet er han blant annet medlem i forsvarskomiteen og i komiteen for handel, vitenskap og transport.

McCain Detainee Amendment[rediger | rediger kilde]

McCain i 2005

Den 3. oktober 2005 introduserte McCain lovendringsforslaget McCain Detainee Amendment, og det ble raskt vedtatt i Senatet med stemmetallet 90 mot 9. Det forbød inhuman behandling av fanger, inklusive de i Guantanamo Bay, ved å foreskrive at man ikke kunne gå ut over de teknikker som var beskrevet i FM 34-52 Intelligence Interrogation. Selv om president Bush hadde truet med å nedlegge veto dersom McCains formuleringer var med i lovteksten, bekjentgjorde han den 15. desember at han gikk med på McCains opplegg og ville gjøre det klart at «denne regjeringen ikke torturerer, og at vi vil holde oss til den internasjonale konvensjon om tortur, både ute og hjemme».

Vedrørende dommerutnevnelser var McCain overbevist om at dommere skulle holde seg til strikt til å tolke konstitusjonen og han støttet av den grunn gjennom årene nominasjonene til USAs høyesterett av Robert Bork, Clarence Thomas, John Roberts og Samuel Alito.

Nominasjonskamp for presidentvalgene 2008[rediger | rediger kilde]

Valgkamp i New Hampshire desember 2007

John McCain er presidentkandidat ved valgene i 2008 etter at han senhøstes 2006 opprettet en undersøkelseskomité med dette for øye og bekreftet sitt kandidatur under programmet The Late Show with David LettermanCBS 28. februar 2007[13]

McCain forsøkte å bli president ved primærvalget 2000, men ble slått av daværende texasguvernør George W. Bush. Han ble av mange demokrater ønsket som John Kerrys visepresidentkandidat i 2004, men avviste det. I lang tid har reform av valgfinansiering vært en av hans politiske hovedsaker.

Blant dem som gav sin støtte da McCain i 2007 kunngjorde sine presidentsambisjoner var de tidligere amerikanske utenriksministrene Henry Kissinger, Alexander Haig, George Shultz og Lawrence Eagleburger.

McCain støtter USAs engasjement i Irak, men kritiserte fra tidlig tidspunkt den strategi som ble valgt. Han mente at det kunne føre til etterkrigskaos dersom man satte inn for få styrker, og mente i lang tid at de strategier som forsvarsminister Donald Rumsfeld gikk inn for, var så uheldige at presidenten burde skifte ham ut. Lenge etter kom Bush' politikk i forhold til Irak mer over på de spor som McCain var gått inn for. McCain hadde argumentert for styrkeoppbygning, og tidlig i 2008, ett år etter at dette ble iverksatt av Bush-administrasjonen, kunne det se ut som om dette gav endel av de resultater amerikanerne ønsket seg.

McCain gjorde det ikke så bra under det aller første nominasjonsvalget i januar 2008, i Iowa, men hadde heller ikke drevet valgkamp der. Det gjorde han imidlertid i New Hampshire, og ble der den republikanske kandidat som fikk flest stemmer.

Etter at Mitt Romney trakk seg som kandidat etter supertirsdagen 5. februar 2008, hadde McCain ubestridt flest delegater bak seg, og var over halvveis til målet på 1 191. Mitt Romneys avgjørelse 14. februar om å gi McCain sin støtte, som ville føre til at de fleste av Romneys 280 vunnede delegater vil gå over til McCain, hjalp McCain enda noen steg nærmere seieren.[14] Det var bare teoretisk sjanse for at hans nå eneste reelle motstander Mike Huckabee ville vinne over ham i antallet delegater. McCains eneste store risiko for å tape kandidaturet var i tilfelle ingen kandidater fikk de nødvendige 1 191 delegater innen den republikanske nasjonalforsamlingen, hvilket fører til at samtlige delegater, selv de primærvalgbundede, da i annen runde med stemmegivning kan stemme på hvem de vil.

Guvernør Sarah Palin, under et besøk hos amerikanske styrker i Kuwait i 2007.

I løpet av 4. mars, da McCain vant primærvalgene i blant annet de folke- og delegatsrike statene Texas og Ohio, passerte han det nødvendige antallet delegater, og var teoretisk sett den republikanske nominasjonsprosessens vinner. Den endelige avgjørelsen av dette kommer likevel ikke før ved den republikanske nasjonalforsamling i Saint Paul i Minnesota i perioden 1.-4. september 2008.

Tre dager før nasjonalforsamlingen trådte sammen kunngjorde McCain at han hadde valgt seg Alaskas guvernør Sarah Palin som sin visepresidentkandidat.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Hard Call: Great Decisions and the Extraordinary People Who Made Them
  • Character Is Destiny: Inspiring Stories Every Young Person Should Know and Every Adult Should Remember by John McCain, Mark Salter (Random House, October 2005) ISBN 1-4000-6412-0
  • Why Courage Matters: The Way to a Braver Life by John McCain, Mark Salter (Random House, April 2004) ISBN 1-4000-6030-3
  • Odysseus in America by Jonathan Shay, Max Cleland, John S. McCain (Scribner, November 2002) ISBN 0-7432-1156-1
  • Worth the Fighting For by John McCain, Mark Salter (Random House, September 2002) ISBN 0-375-50542-3
  • Unfinished Business: Afghanistan, the Middle East and Beyond — Defusing the Dangers That Threaten America's Security by Harlan Ullman, John S. McCain (Citadel Press, June 2002) ISBN 0-8065-2431-6
  • Faith of My Fathers by John McCain, Mark Salter (Random House, August 1999) ISBN 0-375-50191-6
  • The Reminiscences of Admiral John S. McCain, Jr., United States Navy (retired) by John S. McCain (U.S. Naval Institute, 1999) ISBN B0006RY8ZK
  • "An Enduring Peace Built on Freedom: Securing America's Future" by John McCain Foreign Affairs, November/December 2007
  • "How the POW's Fought Back", by John S. McCain III, Lieut. Commander, U.S. Navy, U.S. News and World Report, May 14, 1973 (reprinted for web under different title in 2008). Reprinted in Reporting Vietnam, Part Two: American Journalism 1969–1975 (The Library of America, 1998) ISBN 1883011590


Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Timberg, Robert (1999). «Chapter 1: The Punk». John McCain: An American Odyssey. Fireside. ISBN 978-0684867946. 
  2. ^ Calvin Woodward, Associated Press Writer. «McCain's WMD is a mouth that won't quit» ((eng)). USA TODAY. Besøkt 30. mars 2008. 
  3. ^ a b «McCain: Experience to Lead». johnmccain.com. 2. november 2007. Besøkt 10. november 2007. 
  4. ^ Oversatt fra engelsk etter Fra Arizona Central, artikkelserie om John McCain (engelsk)
  5. ^ Fra Arizona Central, artikkelserie om John McCain (engelsk)
  6. ^ Artikkel fra tidsskriftet Salon om McCains besøk til Hanoi i 2000 (engelsk)
  7. ^ a b c d Dan Nowicki, Bill Muller (1. mars 2007). «John McCain Report: The Senate calls». The Arizona Republic. Besøkt 23. november 2007. 
  8. ^ Innes, S. (2006, November 9). Candidates on losing end of election cope differently. The Arizona Daily Star. Retrieved October 8, 2007.
  9. ^ Artikkel om McCain og senatets granskning av affæren benevnt som Keating Five (engelsk)
  10. ^ Artikkel fra Boston Globe Online om Kerry og McCains forsoning (engelsk)
  11. ^ Artikkelserie i Arizona Central om McCain, blant annet hans arbeid for kampanjereform (engelsk)
  12. ^ Artikkel i New York Times om kampen mellom Bush og McCain i South Carolina (engelsk)
  13. ^ NTB (1. mars 2007). «John McCain stiller som presidentkandidat». Aftenposten. Besøkt 1. mars 2007.  «- Jeg kunngjør herved at jeg er presidentkandidat, sa McCain som understreket at den formelle kunngjøringen først vil komme i april.»
  14. ^ «Sources: Romney to endorse McCain for GOP nomination». cnn.com. 14. februar 2008. Besøkt 14. februar 2008. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Alexander, Paul (2002). Man of the People: The Life of John McCain. John Wiley & Sons. ISBN 0-471-22829-X
  • Brock, David; Paul Waldman (2008). Free Ride: John McCain and the Media. Anchor Books. ISBN 0307279405
  • McCain, John; Mark Salter (1999). Faith of My Fathers. New York: Random House. ISBN 0-375-50191-6
  • McCain, John; Mark Salter (2002). Worth the Fighting For. New York: Random House. ISBN 0-375-50542-3.
  • Maisel, Louis Sandy; Kara Z. Buckley (2004). Parties and Elections in America: The Electoral Process. Rowman & Littlefield. ISBN 0742526704
  • Timberg, Robert (1999). John McCain: An American Odyssey. New York: Touchstone Books. ISBN 0-684-86794-X
  • Timberg, Robert (1996). The Nightingale's Song. New York: Simon & Schuster. ISBN 0-684-80301-1
  • Welch, Matt (2007). McCain: The Myth of a Maverick. Palgrave Macmillan. ISBN 978-0230603967

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]