Presidentvalget i USA 1972

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
1968 USA 1976
Presidentvalget i USA 1972
7. november 1972
Richard Nixon George McGovern
Kandidat Richard Nixon George McGovern
Parti Republikanerne Demokratene
Hjemstat California Sør-Dakota
Visekandidat Spiro Agnew Sargent Shriver
Valgmenn 520 17
Stater vunnet 49 1+DC
Stemmer 47 168 710 29 173 222
Oppslutning 60,7 % 37,5 %

Sittende president
Richard Nixon
Republikanerne

Valgt president
Richard Nixon
Republikanerne

Nixon driver valgkamp, 24. august 1972
McGovern sammen med John F. Kennedy, som utpekte McGovern til å lede «Food for Peace»-programmet i 1961
Sargent Shriver (midten) sammen med John F. Kennedy i 1961

Presidentvalget i USA 1972 var det 47. presidentvalget i USAs historie. Valget fant sted den 7. november 1972, og gjenvalgte Richard Nixon og Spiro Agnew som henholdsvis president og visepresident for perioden 19731977. Imidlertid ble ingen av de to sittende ut hele perioden grunnet korrupsjonsanklager og Watergate-skandalen. Vietnamkrigen var det viktigste stridsemnet, og krigsmotstanderen George McGovern seilet etterhvert opp som Demokratenes kandidat, med fredspolitikeren Sargent Shriver som visepresidentkandidat. Shriver og Agnew var ubeskrevede blad i nasjonal sammenheng da de gikk inn i valgkampen. Både McGovern og Shriver hadde bånd til avdøde John F. Kennedy, som Nixon tapte mot ved valget i 1960. Valgkampen i 1972 er senere omtalt som svært personlig og skitten.[1]

Nominasjoner og primærvalg[rediger | rediger kilde]

Demokratene[rediger | rediger kilde]

Tidligere visepresident Hubert Humphrey fra Minnesota forsøkte nok en gang å bli president, etter at han hadde tapt presidentvalget mot Nixon i 1968, og denne gangen under mer strukturerte former enn i 1968, da Robert F. Kennedy ble drept, og Humphrey senere ble valgt til Demokratenes kandidat på partiets kaotiske landsmøte. Sammenlagt vant Humphrey flest stemmer (4,1 millioner), men George McGovern, vietnamkrigsmotstanderen fra Sør-Dakota, vant desidert flest stater (21), mot Humphreys 5. Senator Henry M. Jackson fra Washington vant 7 stater, Guvernør George Wallace fra Alabama vant 6, mens Shirley Chisholm fra New York vant 3 stater. Edmund Muskie, som var Humphreys visepresidentkandidat i 1968, var på forhånd omtalt som en potensiell vinner. Han vant etterhvert 5 stater, og var således langt unna en seier.

Primærvalg[rediger | rediger kilde]

Endelige resultater for Demokratenes primærvalg (i stemmer):[2]

Visepresidentkandidaten ble valgt på Demokratenes landsmøte, og vinneren av en svært splittet avstemning var Thomas F. Eagleton. Mange støttet heller Nixon enn McGovern (eller nektet å støtte McGovern av forskjellige grunner), og det ble derfor mange proteststemmer. Det ble en stund etter landsmøtet oppdaget at Eagleton hadde vært gjennom elektrosjokkterapi for depresjon, og han ble like etter byttet ut. Reubin Aksew, guvernør i Florida, var en potensiell kandidat, men McGovern valgte til slutt Sargent Shriver. Shriver var en tidligere ambassadør til Frankrike, og var svoger til Kennedy-brødrene.

Republikanerne[rediger | rediger kilde]

Richard Nixon var Republikanernes opplagte kandidat, og han vant hver eneste av de 50 statene. Utfordrerne var John M. Ashbrook og Pete McCloskey, men de hadde ikke en sjanse mot Nixons oppslutning på 87 prosent. Spiro Agnew ble gjenvalgt som partiets visepresidentkandidat på Republikanernes landsmøte i Miami Beach, Florida, med 1 345 av de 1 348 stemmene.

Primærvalg[rediger | rediger kilde]

Endelige resultater for Republikanernes primærvalg (i stemmer):[3]

Valgkamp[rediger | rediger kilde]

Nixon hadde selv fått føle hva det ville si å bli svertet av negative slagord i valgkampen i 1960, med reklamer hvor en alvorlig Nixon ble suppelert med påskriften «Ville De kjøpt bruktbil av denne mannen?».[1][4] Derfor var han avhengig å svartmale McGovern så mye han klarte, og beskylte raskt McGovern for å være en radikal aktivist og kommunistvenn som ville sørge for fri tilgang på abort og rusmidler som LSD.[1] Den 25. april 1972 vant McGovern primværvalget i Massachusetts, og journalisen Robert «Bob» Novak ringte demokratiske politikere over hele landet som var enige i Novaks påstand om at fagforeningsfolk som stemte på McGovern ikke skjønte hva de stod for.[5] Den 17, april 1972 kom Novak med uttalelser som kom fra en demokratisk senator han hadde snakket med om McGovern.[6] Senatoren skal ha sagt at «folket ikke vet at McGovern er for amnesti, [selvbestemt] abort og legalisering av mykere narkotiske stoffer.»[6] Uttalelsene ble stående, og McGovern ble kjent som «the candidate of amnesty, abortion and acid[5][7]

Watergate-komplekset, hvor Demokratenes valgkamphovedkvarter lå

Novak ble beskylt for å ha funnet opp hele samtalen,[6] hvorpå Novak inviterer senatoren ut til lunch, og senatoren får spørsmål om han vil la navnet sitt offentliggjøres, men fikk avslag.[6][5] De 15. juli 2005 avkreftet Novak at den uindifiserte senatoren var Thomas F. Eagleton, den tilsidesatte visepresidentkandidaten, og at han akter å fremdeles holde senatoren anonym.[5]

Innbrudd i Watergate[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Watergate-skandalen

Omstendighetene rundt innbruddet i Watergate, Demokratenes valgkamphovedkvarter, i Washington D.C., ble ikke klarlagt før etter at valget var over, og var det som førte til Nixons avgang som president den 9. august 1974. Selve innbruddet forekom 17. juni 1972, da en sikkerhetsvakt ved navn Frank Wills så at flere låser på ulike dører i bygget var teipet over. Wills tok av teipen, og tenkte ikke mer over det, før han oppdaget at låsene var blitt teipet over igjen. Han ringte politiet, og fem menn inne i bygget ble arrestert. De fem mennene var Virgilio González, Bernard Barker, James W. McCord jr., Eugenio Martínez og Frank Sturgis. De hadde alle tilknytning til CIA og FBI, og de ble alle siktet for innbrudd og ulovlig avlytting. Etterforskningen av innbruddet og eventuelle forbindelser til Nixon og hans stab, pågikk frem til 1974.

Valgresultat[rediger | rediger kilde]

Fordeling av stater
Presidentkandidat Parti Hjemstat Stemmer Prosent Valgmannsstemmer Visepresidentkandidat
Richard Milhous Nixon Republikanerne California 47 168 710 60,7 % 520 Spiro Theodore Agnew
George Stanley McGovern Demokratene Sør-Dakota 29 173 222 37,5 % 17 Robert Sargent Shriver
John G. Hospers Libertarianerne California 3 674 0,0 % 1(a) Theodora Nathan
John George Schmitz American Independent California 1 100 868 1,4 % 0 Thomas Jefferson Anderson
Linda Jenness Socialist Workers Georgia 83 380(b) 0,1 % 0 Andrew Pulley
Benjamin McLane Spock People's Party California 78 759 0,1 % 0 Julius W. Hobson
Andre 135 414 0,2 %
Totalt 92 653 233 100 % 538

(a) Roger MacBride fra Virginia skulle ha stemt på vinneren av statens valgmannskollegium, Nixon, men stemte heller på Libertarianernes kandidat, Hospers.
(b) Stemmefeil i to valgkretser i Arizona førte til at Nixon og Jenness fikk flest stemmer. Noen kilder oppgir ikke disse ekstra stemmene for Jenness.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Illustrert Vitenskap Historie, nr. 15/2008, 200 års løgn, hån og spott, s. 33
  2. ^ Our Campaigns: US President - D Primaries 1972
  3. ^ Our Campaigns: US President - R Primaries 1972
  4. ^ EnglishClub: Would you buy a used car from this man?
  5. ^ a b c d ‘Meet the Press’ transcript, 15. juli 2007
  6. ^ a b c d Steve Kraske: With another disclosure, Novak bedevils the dead (Kansas City Star), 28. juli 2007
  7. ^ Terry Ganey: A slice of history (Columbia Tribune), 19. august 2007

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]