Tết-offensiven

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Tet-offensiven
Konflikt: Vietnamkrigen
Tet-offensiven
Befolkningssentra i sør ble angrepet under offensiven
Dato 1968:
Fase I: 30. januar - 28. mars
Fase II: 5. mai - 15. juni
Fase III: 17. august - 23. september
Sted Sør-Vietnam
Resultat
Militær seier til Sør-Vietnam og USA[1]
Politisk seier til Nord-Vietnam
FNL fikk mindre militær betydning
Parter
Sør-VietnamSør-Vietnam
USAUSA
Sør-KoreaSør-Korea
AustraliaAustralia
New ZealandNew Zealand
Nord-Vietnam Nord-Vietnam
FNL FNL
Kommandanter
USA William Westmoreland Nord-Vietnam Võ Nguyên Giáp
Styrker
Rundt 1 000 000 Varierende mellom 323 000-595 000
Tap
Sør-Vietnam
Mer enn 3 000 døde
mer enn 10 000 sårede
USA Sør-Korea Australia New Zealand
Rundt 3 300 døde
mer enn 12 000 sårede[2]
Sivile: 14 000 drept
24 000 skadet
Nord-Vietnam FNL
Mellom 85-100 000 drept
Ukjent antall såret[3]
Hendelser under Tết-offensiven
Slaget ved Khe Sanh  • Kampene om Quang Tri  • Slaget om Huế  • Huế-massakren  • Slaget om Saigon  • Slaget om Lang Vei  • Slaget om Kham Duc  • Slaget om Coral–Balmoral

Tet-offensiven var større offensiv under Vietnamkrigen som besto av en serie trefninger. Offensiven var en stor fellesoperasjon utført av den nord-vietnamesiske hær og FNL, med start på natten mellom 30. og 31. januar 1968, som det året var Tết Nguyên Đán, det vietnamesiske nyttår. Offensiven gikk i forskjellige faser, en første fram til begynnelsen av mars, den andre åpnet 5. mai varte fram denne måneden, mens den siste begynte 17. august og varte fram til 23. september samme år.

Offensiven medførte militær aktivitet i de fleste større byer i Sør-Vietnam og angrep mot den amerikanske basen utenfor byen Khe Sanh. Slaget ved Khe Sanh regnes normalt som separat for Tet-offensiven, men skjedde omtrent samtidig. Selv om det ikke var planlagt som en del av offensiven må det sees som et ledd i en helhetlig strategi. Målet for offensiven var å overraske den sør-vietnamesiske hæren og de amerikanske styrkene, som hadde foreslått en våpenhvile i forbindelse med feiringen av nyttår.

Det amerikanske svaret på offensiven var ujevnt, mye på grunn av feil i etterretningsmaterialet som var samlet. Man mente at Khe Sanh ville være det viktigste målet i denne perioden, og i Operasjon Niagara ble tusenvis av sensorer spredd i jungelen rundt basen for å øke sikkerheten. Amerikansk etterretning kom frem til at det var minst 15 000 medlemmer av Den nord-vietnamesiske hæren i området.

Den nord-vietnamesiske strategien[rediger | rediger kilde]

Forsyningslinjene langt Ho Chi Minh-stien var en forutsetning for offensiven

Det nord-vietnamesiske kommunistpartiet var splittet i synet på hva de skulle prioritere. Den sovjetvennlige fraksjonen ville prioritere forhandling og oppbygging av sosialismen i Nord. De klaget over den amerikanske bombingen som påførte Nord-Vietnam store økonomiske tap. Samtidig krevde krigen ufattelig mange liv. Den militante Kina-orienterte fraksjonen ville derimot sette i gang en stor offensiv som de håpet ville tvinge fiendene i kne. I løpet av 1967 vippet balansen mellom de to fraksjonene. Den militante fraksjonen, med Le Duan i spissen, fikk overtak og renset partiet av krigsmotstanden ved å fengsle de moderate i partiet.[4]

I 1967 hadde det nord-vietnamesiske kommunistpartiet bestemt at krigen måtte vinnes med militære midler. Man ønsket å få en rask slutt på krigen, og det er antatt at offensiven ble fremskyndet av at man ikke regnet med at Ho Chi Minh ville leve så mye lenger, slik at man forsøkte å la ham få oppleve en stor seier før han gikk bort.

General Võ Nguyên Giáp hadde i samarbeid med general Nguyen Chi Thanh laget en plan med tre faser. Imidlertid gikk han etter hvert selv imot denne da han mente den ikke var gjennomførbar. I den første fasen skulle Den nord-vietnamesiske hæren angripe grenseregioner i Sør-Vietnam for å trekke amerikanske styrker vekk fra byene. Dette ville koste nord-vietnameserne dyrt i tap av soldater, men ville være verdt prisen. I den neste fasen skulle FNL angripe byer i Sør-Vietnam, hvilket ville drive sivilbefolkningen til å gjøre opprør mot amerikanerne og den sør-vietnamesiske regjeringen. Amerikanerne ville da bli presset til å evakuere. I fase tre skulle Den nord-vietnamesiske hær og FNL drepe flest mulig av de flyktende amerikanerne, både som hevn og for å avskrekke ytterligere intervensjon.

Det var planlagt at ansvaret for drap på de flyktende amerikanere skulle legges på sivilbefolkningen, slik at de selv kunne fremheve at de fulgte Genevekonvensjonen. Denne delen av planen falt imidlertid sammen da offensiven ikke utløste noe folkelig opprør, og FNL ble i stedet jaget og straffet for påståtte krigsforbrytelser gjennom omfattende massedrap i Huế.

Militært sett falt planen falt sammen av to grunner. For det første var amerikanerne betraktelig mer mobile enn motparten, og de klarte derfor å komme seg tilbake til byene etter raidene i grenseområdet. Dernest var analysen av stemningen blant folket i Sør-Vietnam fullstendig gal. I stedet for å gjøre opprør deltok mange aktivt i kampene mot nord-vietnameserne og FNL. I boken History of the Bulwark B2 Theatre fra 1982, beskriver også general Trần Văn Trà, som p denne tiden var øverstkommanderende for FNL, hvordan det nordvietnamesiske politbyrået overvurderte egen slagkraft, og tilsvarende undervurderte USA og Sør-Vietnams hær.[5]

Forberedelse[rediger | rediger kilde]

Forberedelsene til offensiven begynte allerede sommeren 1967 gikk gjennom resten av året og i januar 1968 var 81 000 tonn med materiell og ytterligere 200 000 soldater fraktet sørover gjennom Ho Chi Minh-stien. En del av forberedelsene var å forsyne FNL-enhetene med nye sovjetisk-produserte AK-47 og RPG-2 granatkastere, noe som økte deres ildkraft langt over hva den sør-vietnamesiske hæren ARVN på den tid rådde over. For å trekke fokus bort fra oppbyggingen, og skape forvirring, lanserte Nord-Vietnam en diplomatisk offensiv hvor utenriksminister Trinh uttalte 30. desember 1967 at de ville starte fredsforhandlinger dersom USA avblåste bombingen av Nord- Vietnam. Denne uttalelsen startet en stor diplomatisk aktivitet, men førte ikke fram til noe som helst.

Offensiven[rediger | rediger kilde]

Sivile i Dinh Tuong-provinsen flykter fra kampene
Amerikanske soldater i stillinger under Tet-offensiven

Kampene startet for tidlig i forhold til planen, da enheter den 29. januar angrep fire byer. Hovedoffensiven startet mer enn et døgn senere, men de tidlige angrepene hadde ført til at amerikanerne og sør-vietnameserne var oppmerksomme på at et stort angrep var på vei.

De fleste provinshovedsteder, fem av de seks autonome byene og 58 andre store byer ble angrepet. Blant de viktigste angrepspunktene var Ban Ma Thuot, Quang Nam, Dalat, My Tho, Can Tho, Ben Tre, Nha Trang, og Kon Tum, samt de to eneste steder for angrepene hadde betydelig suksess, Saigon og Huế. Håpet om et folkelig opprør falt i grus nesten med en gang, da det ble klart at folk støttet opp om den sør-vietnamesiske hæren i langt større grad enn hva myndighetene i Hanoi hadde regnet med.

Huế[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Kampene om Quang Tri (1968)Slaget om Huế og Huế-massakren

Huế ble angrepet av to nord-vietnamesiske bataljoner, og denne offensiven kom overraskende på de sørvietnamesiske forsvarerne. Allerede det første døgnet måtte de trekke seg ut av byen, og de nordvietnamesiske styrkene kunne heise FNLs flagg over det gamle citadellet, det keiserlige palasset i Huế.

Flere tusen sivile som ble antatt å være fiendtlig innstilt mot kommunistene, inkludert embetsmenn, religiøse ledere og utenlandske borgere, ble henrettet i det som har blitt kjent som Huế-massakren. Byen ble ikke tatt tilbake før slutten av februar. Noe av årsaken til at det tok så lang tid å gjenerobre den var at amerikanerne nølte med å bruke artilleri og luftangrep i så stor grad som andre steder, på grunn av byens historiske og kulturelle verdi. I stedet sendte man inn US Marines, som tok byen gate for gate. Det siste stedet i byen som var under nord-vietnamesisk kontroll var det befestede citadellet, det keiserlige palass. Kampene om komplekset varte i fire dager. Nord-vietnameserne mistet omkring 7500 mann, mens amerikanerne og sør-vietnameserne mistet 482.

Slaget om Huế er fremstilt i Stanley Kubricks film Full Metal Jacket fra 1987.

Saigon[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Slaget om Saigon (1968)

Saigon under offensiven

Flere steder i og rundt Saigon ble angrepet av omkring fem bataljoner fra Den nord-vietnamesiske hæren, under ledelse av Trần Văn Trà. Det totale nord-vietnamesiske tapet i disse to angrepene var mer enn 1100 mann. Til tross for de ujevne tapstallene, som var typiske for hele Vietnamkrigen, klarte nord-vietnameserne og FNL å ta store deler av byen.

Hovedmål[rediger | rediger kilde]

Selv om Saigon var hovedmålet for den nord-vietnamesiske offensiven, tok de ikke sikte på å innta hele byen under denne.[6] I stedet konsentrerte de seg om noen hovedmål i det sentrale Saigon: Den sør-vietnamesiske generalstabens hovedkvarter på Tân Sơn Nhất-flybasen, presidentpalasset, den amerikanske ambassaden, den sør-vietnamesiske marines hovedkvarter i Long Binh-basen og den nasjonale radiostasjonen.[7]

Flybaser[rediger | rediger kilde]

Flybasen Tân Sơn Nhất, nordvest i byen og som også huset den sør-vietnamesiske generalstaben, ble angrepet av omkring 700 mann, og ble forsvart under harde kamper hvor amerikanerne mistet 110 mann. Tilfeldigvis sto det på basen en kampklar avdeling med sør-vietnamesiske fallskjermstyrker som ventet på å bli fraktet til Da Nang, og denne ble satt inn i kampene og stanset angriperne[8]

En annen flybase, Bien Hoa, ble også angrepet, og her ble tyve fly ødelagt. Samtidig med disse hovedangrepene, gikk lokale FNL-grupper til angrep på lokale politistasjoner, samt byen hovedpolitistasjon.

Den nasjonale radioen[rediger | rediger kilde]

Det viktigste målet for FNL var imidlertid den nasjonale radiostasjonen, en av offensivens hovedmål, hvor de skulle erobre denne og spille av et opptak av Hồ Chí Minh som erklærte at byen var frigjort og oppfordret til et nasjonalt opprør resten av Sør-Vietnam. Bygningen ble erobret, og holdt i seks timer, men okkupantene var ikke i stand til å spille av opptaket fordi linjene fra studioet til kringkastingstårnet, som var plassert et annet sted, ble kuttet umiddelbart etter at radiostasjonen falt.[7]

Den amerikanske ambassaden[rediger | rediger kilde]

Ambassadebygningen med skader etter angrepet

Et av de mest spektakulære angrepene i offensiven kom da 19 sprengingseksperter fra FNL kl 02.45 31. januar angrep den nybygde amerikanske ambassaden som lå i Thong Nhut-boulevarden (i dag Le Duan) nr 4 på hjørnet av Thong Nhut og Mac Dinh Chi-gaten. Denne ble åpnet i september året før, og var lagt inne på et 12 900 stort område som var avstengt med en 2,4 meter høy mur. Ambassadeområdet var delt i to adskilte sikkerhetssoner, adskilt med en mur og stålport mellom konsulat-avdelingen og ambassadens øvrige kontorer.[9] Den nye ambassaden var en av byens høyeste bygninger da den sto ferdig og ble anlagt etter at den tidligere ambassaden i Hàm Nghi-boulevarden nr 39 hadde blitt utsatt for en bilbombe 30. mars 1965 som drepte 21 mennesker og skadet ytterligere 183 andre.

FNL-gruppen hadde samlet seg umiddelbart etter midnatt i et bilverksted i Phan Thanh Gian gaten 59 hvor de fikk tildelt våpen og de siste instruksjonene. De dro til ambassaden i en lastebil og en taxi, og da taxien rundt hjørnet fra Mac Dinh Chi-gaten og inn i Thong Nhut-boulevarden, åpnet gruppen ild mot de to amerikanske ambassadevaktene ved porten. Vaktene besvarte ilden, stengte stålporten og varslet at de var under angrep.[9]

Hullet i muren rundt ambassaden

Sprengningsekspertene lyktes å sprenge et lite hull i muren ut mot Thong Nhut-boulevarden, men de to første FNL-soldatene som krabbet inn ble umiddelbart skutt av de to amerikanske portvaktene. Disse ropte etter assistanse via radiosambandet, før de selv ble drept av FNL-soldater. FNL-soldatene ble beskutt av en amerikansk sersjant også fra ambassadetaket, men avstanden var for lang til at det ble noen trussel. Inne på området startet FNL-soldatene en beskytning av bygningen med kinesisk produserte automatgeværer og russiskproduserte RPG-2 rakettdrevne granater. Den amerikanske sersjanten, som da var den eneste gjenlevende av vaktmannskapene, gikk da i dekning på taket og ventet på at FNL-soldatene skulle finne ham. En amerikansk patruljebil som hadde fanget opp radiomeldingene om assistanse, ble beskutt så snart de ankom området. For uten de tre vaktsoldatene, var det to vietnamesiske og seks amerikanske sivile i bygningen da den ble angrepet.[9]

Sør-vietnamesiske sivile rydder i restene av hjemmene i Cholon, som særlig ble ødelagt under offensiven

Selv om FNL-soldatene hadde med nok C-4-sprengstoff til å kunne ta seg inn i bygningen, var begge deres kommandanter blitt drept, og de gjenværende ble usikre på hva de skulle gjøre. I tillegg var de under sterk ild fra de nyankomne amerikanske soldatene. De gikk da i dekning for å besvare ilden fra amerikanskere, og i tillegg kom det en gruppe amerikanske marinesoldater som bodde fem kvartaler unna. Da dagslyset kom, rykket de amerikanske forsterkningene inn på området og drepte de gjenværende FNL-soldatene, men de fleste av dem var allerede sterkt skadd etter den langvarige skuddvekslingen gjennom natten. 18 av de 19 FNL-soldatene som angrep ambassaden ble drept, den 19. tatt til fange. Kl 09.20 ble angrepet erklært avblåst, med tilsammen fem drepte amerikanske soldater.[7] Likevel ble anslaget ansett som en stor taktisk seier bare ved det faktum at de var i stand til å rette et anslag mot ambassaden. Dette hadde en sterk symbolverdi da det viste hvor sårbare amerikanerne var og hvor langt unna de var løftene om militær seier.

Cholon[rediger | rediger kilde]

Rundt formiddagen var de fleste angrepene mot Saigons sentrum blitt slått tilbake, men harde kamper fortsatte i mer enn en uke i flere bydeler, og flere av disse ble sterkt skadet både av kamphandlingene og av amerikanske fly- og artilleriangrep. Særlig den kinesiske bydelen Cholon sørvest for byens sentrum ble hardt rammet, da kampene raste der inntil midten av februar. Særlig rundt veddeløpsbanen Phu Tho hvor FNL hadde sitt kommandosenter. Bitter og ødeleggende bykrigføring raste fra hus til hus, og 4. februar ble innbyggerne beordret evakuert fra sine hjem. Kampene tok ikke slutt før etter kraftige kamper mellom sør-vietnamesiske styrker og FNL tok slutt først 7. mars.

Khe Sanh[rediger | rediger kilde]

Området hvor slaget om Khe Sanh ble utkjempet, ikke langt fra grensen til Laos og den demilitariserte sonen mellom Nord- og Sør-Vietnam. Huế ligger rett utenfor bildekanten nederst til høyre

Utdypende artikkel: Slaget om Khe Sanh

Slaget om Khe Sanh ble innledet allerede 21. januar og kan ha hatt to hovedhensikter, både innta den amerikanske basen men også for å ta oppmerksomheten bort fra hovedoffensiven og de tettere befolkede områdene i lavlandet. Samtidig hadde en hensikt med å etablere basen ved Khe Sanh å true forsyningslinjene gjennom Ho Chi Minh-stien og den demilitariserte sonen, samt eventuelt lokke Nord-Vietnam inn i et større slag hvor amerikanerne kunne svare med å bruke artilleriet, dersom de nordvietnamesiske styrkene ville true den amerikanske tilstedeværelsen.

Dersom Khe Sanh falt, fryktet USA og Sør-Vietnam at hele det nordlige Sør-Vietnam ville bli truet[10] herunder den gamle keiserhovedstaden Huế som ble delvis tatt under slaget om Huế i den samtidige Tết-offensiven, samtidig som en tilbaketrekning fra Khe Sanh ville virke ødeleggende for kampmoralen.

Det ble derfor en viktig symbolsak for den amerikanske øverstkommanderende i Vietnam, general William Westmoreland å holde stillingen ved Khe Sanh, også under den etterfølgende og samtidige Tết-offensiven.

Den nord-vietnamesiske strategien under Võ Nguyên Giáps ledelse tok sikte på å gjenta suksessen fra slaget ved Dien Bien Phu mot Frankrike i 1954, men forholdene var ikke sammenlignbare. Blant annet hadde de amerikanske styrkene langt bedre forsyningslinjer, amerikanerne holdt høydene omkring og det amerikanske artilleriet var effektivt.[10]

Slaget artet seg som et forsøk på en beleiring tilsvarende som ved Dien Bien Phu, men denne ble aldri helt vellykket siden amerikanerne lyktes å bringe forsyninger inn i basen under hele slaget. Slaget ble innledet rett etter midnatt 21. januar 1968, da høyde 861 rett nord for basen ble beskutt med bombekastere. Basen med sine 6 000 amerikanske og sør-vietnamesiske forsvarere ble i løpet av de 77 dagene slaget varte konstant angrepet av mellom 20 000 og 30 000 nord-vietnamesiske bakkestyrker fra to eller tre divisjoner og beskutt av tungt artilleri. Under beleiringen ble det også umulig for amerikanerne å opprettholde aksjonene mot den militære infiltreringen av området fra nord.[10] 8. april lyktes det amerikanerne å få fram forsyninger langs bakken, og beleiringen var hevet.

Fase II[rediger | rediger kilde]

Amerikanske marinesoldater under kampene ved Dong Ha
Kham Duc under evakuering, 12. mai 1968

For å posisjonere seg i forhold til de innledende fredsforhandlingene i Paris som skulle innledes 13. mai, var det utover i april og begynnelsen av mai en omfattende styrkeoppbygging i sør, hvor Nord-Vietnam overførte nye mannskaper for å erstatte de som falt under offensiven tidligere på året.[11] Noen av de kraftigste kampene var rundt den amerikanske basen i Dong Ha i den nord-vestlige delen i Quang Tri-provinsen ved den demilitariserte sonen.

4. mai slo Nord-Vietnam til mot 119 mål i hele Sør-Vietnam, herunder Saigon, men denne gangen var etterretningene bedre og USA og Sør-Vietnam var bedre forberedt. De fleste av de angripende enhetene ble avskåret allerede før de nådde sine mål. 13 FNL-bataljoner nådde imidlertid gjennom forsvaret, og skapte kaos innen Saigon. De raste kamper i to dager blant annet i Phu Lam og rundt Y-broen i Tan Son Nhut.[12] Etter åtte dager ble ble FNL-styrkene drevet ut, som etterlot seg 3 000 døde.[13]

Ikke før kamphandlingene var over i Saigon, gikk de amerikanske styrkene på sitt kanskje største nederlag i krigen så langt, da de måtte trekke seg tilbake i slaget om Kham Duc 10-12. mai 1968. Etter at de nord-vietnamesiske styrkene var slått tilbake fra Da Nang av blant andre 1. marinedivisjon, 23. infanteridivisjon og den sørkoreanske brigaden, ble 1 800 amerikanske soldater og australske militære rådgivere, samt irregulære sør-vietnamesiske militære enheter og sivile under sterkt ild og med mange falne evakuert fra basen som ble overlatt til nord-vietnameserne, da den amerikanske øverstkommanderende i Vietnam, general William Westmoreland ønsket å unngå en tilsvarende situasjon som ved Khe Sanh, og risikere at garnisonen ble utslettet.[14]

25. mai rettet Nord-Vietnam og FNL en ny angrepsbølge mot Saigon, men denne gangen var ikke amerikanske installasjoner mål. I stedet angrep og okkuperte FNL-enheter seks buddhistiske pagoder, og regnet med at disse ville bli forskånet for artilleri- eller bombeangrep. Igjen var de hardeste kampene i Cholon. Her overga 18. juni 152 medlemmer av FNLs Quyet Thang-regiment seg til til enheter fra den sør-vietnamesiske hæren, og dette var den største enkeltgruppen som overga seg i løpet av krigen.[15] Men igjen var det sivilbefolkningen som ble påført de største lidelsene, da ytterligere 87 000 ble hjemløse, mer enn 500 ble drept og 4 500 ble skadet.[16]

Fase III[rediger | rediger kilde]

Fase III ble innledet 17. august med angrep på grensebyer mot Kambodsja i Tay Ninh-provinsen, blant annet provinshovedstaden med samme navn, og mot byene An Lộc og Lộc Ninh, samt mot den amerikanske basen i Bu Prang i Quang Duc-provinsen, fem kilometer fra den kambodsjanske grensen. Hensikten med disse angrepene var å ta oppmerksomheten bort fra de store byene.[17] Disse kampene varte i to dager før de nord-vietnamesiske styrkene ble trukket tilbake, og 776 nord-vietnamesere, 114 sør-vietnamesere og to amerikanere be drept.[18]

Igjen ble også Saigon angrepet, denne gang var angrepene mindre og ble raskere slått tilbake.

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Krigens gru: Barn ser med skrekk på tre drepte FNL-soldater, mai 1968

FNL og den nord-vietnamesiske hæren hadde tap på omkring 35 000 døde, 60 000 sårede og 6000 fanger, uten å ha oppnådd noen militær fremgang. Amerikanerne og sør-vietnameserne hadde tap på omkring 3900 døde, hvorav 1100 var amerikanere. Militært sett var dette en stor seier for USA og Sør-Vietnam, men i USA ble mange sjokkert av fjernsynsbildene fra offensiven.

Media overdrev kommunistenes seire i offensivens første dager. Men media førte ikke til noen dramatisk endring i amerikanernes krigsprotest. Meningsmålingene viste kun en fortsettelse av trenden (som hadde startet året før) av stadig mindre støtte til krigen[19]

For Nord-Vietnam og FNL var offensiven et stort nederlag på mange måter. Det ble ingen folkeoppreisning slik de hadde håpet på. Det var generelt lite entusiasme for kommunismen. Mange hemmelige FNL-agenter viste seg offentlig for første gang under offensiven og ble lett identifisert, fanget og drept under motagrepene. Hanoi fikk dermed mer kontroll over sin sørvietnamesiske organisasjon FNL, noe som førte til dalende revolusjonsentusiasme i Sør[20]

Men offensiven var en seier for Hanoi på USAs hjemmefront. Før offensiven hadde general William Westmorelands rapporter vært svært overdrevne og i stor grad fiktive for å tekkes den amerikanske opinionen. Tet-offensiven ble i stor grad overført direkte av media, og det amerikanske folk fikk derfor se en helt annen virkelighet. Ikke minst fikk de se at det dreide seg om en krig i full skala, og ikke bare en mindre, lokal konflikt. Angrepet på den amerikanske ambassaden fikk en enorm effekt; selv om det var ubetydelig militært sett ble det et symbol på USAs sårbarhet i Vietnam som fikk mange til bli svært kritiske til den offisielle fremstillingen av konflikten.

Westmoreland ble erstattet av Creighton Abrams som amerikansk øverstkommanderende. Pentagon måtte innrømme at de offisielle rapportene hadde blitt skrevet slik at de bevisst dekket over ufordelaktige opplysninger. Debatten i USA begynte fra dette tidspunkt i stadig økende grad å dreie seg om hvordan man kunne trekke seg ut av Vietnam uten å legge landet åpent for kommunismen. President Lyndon Johnson besluttet å redusere det amerikanske militære nærværet, og under Abrams ble dette redusert fra 535 000 soldater i desember 1968 til 30 000 soldater mot slutten av 1972.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Smedberg, Marco: Vietnamkrigen: 1880–1980, side 188, Historiska Media, 2008 ISBN 9185507881.
  2. ^ Tổng công kích, Tổng nổi dậy Tết mậu thân 1968 (Tet Offensive 1968) - ARVN's Đại Nam publishing in 1969, side 35
  3. ^ PAVN's Department of warfare, 124th/TGi, document 1.103 (11-2-1969)
  4. ^ Lawrence 2008. The Vietnam war. p 119
  5. ^ Trần Văn Trà. «Vietnam: History of the Bulwark B2 Theatre». 
  6. ^ Wiest, Andrew: The Vietnam War, 1956–1975, side 41, London: Osprey Publishers, 2002, ISBN 1841764191.
  7. ^ a b c Willbanks, James H.: The Tet Offensive: A Concise History, side 32-36, New York: Columbia University Press, 2008, ISBN 023112841X.
  8. ^ Hoang Ngoc Lung: The General Offensives of 1968–69, side 40, McLean VA: General Research Corporation, 1978
  9. ^ a b c Oberdorfer,Don: Tet!: The Turning Point in the Vietnam War, side 9-12, The Johns Hopkins University Press, 1971 ISBN 0-8018-6703-7
  10. ^ a b c «The Withdrawal from Khe Sanh» HistoryNet.com
  11. ^ Dougan, Clark; Weiss, Stephen, m.fl.: Nineteen Sixty-Eight, side 145, Boston: Boston Publishing Company, 1983 ISBN 0939526069.
  12. ^ Beskrevet bant annet i Keith Nolan: House to House: Playing the Enemy's Game in Saigon, May 1968, St. Paul MN: Zenith Press, 2006.
  13. ^ Hoang, side 98
  14. ^ Beskrevet i blant andre Ronald H. Spector: After Tet, New York: The Free Press, 1993, sidene 166–175 og i oberstløytnant Allen Gropman: Air Power and the Airlift Evacuation of Kham Duc, Washington DC: Office of Air Force History, 1985.
  15. ^ Hoang, side 101
  16. ^ Ronald H. Spector: After Tet, New York: The Free Press, 1993, side 163
  17. ^ Spector, side 235
  18. ^ Hoang, side 110
  19. ^ Lawrence 2008. The Vietnam war. p 125
  20. ^ Lawrence 2008. The Vietnam war. p 123

Se også[rediger | rediger kilde]