Võ Nguyên Giáp

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Võ Nguyên Giáp
Võ Nguyên Giáp
General Giáp
Født 25. august 1911
Franskokkupert Vietnams flagg Landsbyen An Xa i Quang Binh-provinsen
Død 4. oktober 2013 (102 år)
Troskap Nord-Vietnams flagg Nord-Vietnam
Nord-Vietnams flagg Vietnam
Tjenestetid 19441991
Rang General
Kommandoer Nord-Vietnams flagg Viet Minh
Nord-Vietnams flagg Vietnams folkehær
Militære slag Første indokinesiske krig
Vietnamkrigen
Senere arbeid Pensjonist siden 1991

Võ Nguyên Giáp (født 25. august 1911 i Quang Binh-provinsen i Vietnam, død 4. oktober 2013) var general i Vietnams folkehær og øvde stor politisk innflytelse,[1] blant annet som medlem av Ho Chi Minhs politiske ledelse hvor han blant annet var innenriksminister i Ho Chi Minhs Viet Minh-regjering i 1945. Senere var han forsvarsminister i den forente Vietnam og medlem av politbyrå i Det vietnamesiske kommunistparti.

Til tross for at han manglet formell militær utdannelse,[2] var han en sentral kommandant i to kriger, både i første indokinesiske krig i årene 1946 til 1954, som var mot den franske kolonimakten, og Vietnamkrigen, som pågikk i perioden 1960 til 1975. Han mestret både geriljakrigføring og konvensjonell krigføring.[3] Han utviklet Vietnams folkehær fra å være en relativt liten selvforsvarsstyrke til å bli en stor, konvensjonell hær som var verdens tredje største.[2]

Han var ved siden av Ho Chi Minh den mest sentrale nordvietnamesiske militære kommandant under Vietnamkrigen. Han spilte en sentral rolle i følgende viktige slag: Lang Son (1950); Hoa Binh (1951–1952); Dien Bien Phu (1954); Tết-offensiven (1968); påskeoffensiven (1972) og den avsluttende Ho Chi Minh-kampanjen med Saigons fall (1975).

Han overlevde alle de øvrige sentrale aktørene på begge sider fra Vietnamkrigen.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Foreldrene Vo Quang Nghiem og Nguyen Thi Kien var selveiende bønder og hadde såpass store eiendommer at de også kunne leie ut til naboene. Giáp vokste derfor opp i relativt gode kår. i ung alder sluttet han seg til den noe ungdomsgruppen Tân Việt Cách Mạng Đảng, en noe romantisk, revolusjonær gruppe. 16 år gammel begynte han ved Quốc Học, en franskdrevet videregående skole (lycée) i Huế, hvor han i følge seg selv ble utvist to år senere for å ha organisert en elevstreik. Det hevdes, men benektes av ham selv, at han også gikk noen år ved den prestisjetunge lycée Albert Sarraut i Hanoi, hvor den lokale eliten ble utdannet for å tjenestegjøre for den franske kolonimakten. Han skal ha gått i samme klasse som Phạm Văn Đồng, den senere statsministeren og Bảo Đại, den siste keiseren av Nguyen-dynastiet i Vietnam. I 1933, i en alder av 22 år, begynte ved Hanoi universitet hvor han tok en bachelor i politisk økonomi og en grad i juss.

Etter studiene arbeidet han ett år som historielærer ved Thăng Long-skolen i Hanoi. Utover 1930-tallet arbeidet han som lærer og journalist og deltok i ulike revolusjonære aktiviteter, blant annet i demonstrasjoner mot den franske kolonimakten. han ble arrestert i 1930 og dømt til to års fengsel for revolusjonær aktivitet, og slapp ut fra Lao Bao-fengselet etter 13 måneder. Han ble medlem av kommunistpartiet i 1931 og var en dedikert beundrer av Napoleon og Sunzi mens han fortsatte studier i militær filosofi og historie på egenhånd[2] og beskrev seg selv som en selvlært general.[2]

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Võ Nguyên Giáp, til venstre, sammen med Ho Chi Minh i 1942

I 1939 flyktet han sammen med Phạm Văn Đồng til Kina da Frankrike forbød kommunistpartiet og sluttet seg til Ho Chi Minh. I mai 1941 var han med på å stifte Viet Minh, en geriljaorganisasjon som kjempet for Vietnams frigjøring fra Frankrike. Under andre verdenskrig støttet Viet Minh de allierte mot okkupasjonsmakten Japan ved å drive etterretningsvirksomhet. Giap vendte tilbake til Vietnam i 1944 og blant hans oppgaver var å kartlegge kollaboratører.

Uavhengighet i 1945[rediger | rediger kilde]

Da Japan kapitulerte i august 1945, tillot japanerne at nasjonalistiske grupper overtok offentlige bygninger og holdt fengslede franske tjenestemenn i fengsel, i den hensikt å skape vanskeligheter for seierherrene fra andre verdenskrig etter krigen. I denne situasjonen overtok Viet Minh og andre grupper kontrollen over flere byer og dannet en provisorisk regjering hvor Giap ble innenriksminister. I kraft av denne funksjonen var han leder for politi og sikkerhetsstyrker, og var ansvarlig for henrettelser av ikke-kommunister, pressesensur hvor alle nasjonale medier ble pålagt å følge kommunistpartiets direktiver.[3]

Men Frankrike ønsket å gjenopprette kontrollen av sin tidligere koloni Fransk Indokina. I januar 1946 trakk Storbritannia ut de troppene de hadde hatt stående i landet etter andre verdenskrig, og senere samme år gjorde Kina det samme, etter løfte fra Frankrike at de skulle si fra seg territorielle krav mot Kina.

I september 1945 opprettet Ho Chi Minh et selvstendig Vietnam og gikk i forhandlinger med Frankrike om selvstendighet. Ho Chi Minh hadde regnet med støtte fra de allierte etter det samarbeidet de hadde hatt mot de japanske okkupantene. Men 23. november svarte Frankrike med å bombe havnebyen Haiphong i det nordlige Vietnam.

Første indokinesiske krig[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Første indokinesiske krig

Giap hadde innledningsvis vanskeligheter med å slå til mot de franske kolonistyrkene, men situasjonen forbedret seg etter at Mao Zedong beseiret Chiang Kai-shek i den kinesiske borgerkrig i 1949, noe som ga Viet Minh trygge baser innen Kina.[4] I 1953 kontrollerte Viet Minh store deler av det nordlige Vietnam, mens Frankrike hadde kontroll i sør.[4]

Da det ble klart at krigen ville kunne bli langvarig og de franske tapene etterhvert steg. I perioden 1946 og 1952 hadde 90 000 franske soldater blitt drept.[4], tilbød Frankrike å gi Vietnam uavhengighet, men Viet Minh stolte ikke på de franske løftene[4] og krigen fortsatte. Den franske militære strategien var å slå Viet Minh i et større slag, og anla i desember 1953 en militær base ved Dien Bien Phu som ville blokkere Viet Minhs forsyningslinjer gjennom Laos.[4] Viet Minh under ledelse av Giap iverksatte en 57-dagers beleiring[5] av basen, og samlet Viet Minh-styrker fra hele Vietnam, til en samlet styrke på 70 000 mann.[4] Beleiringen, og et omfattende artilleriangrep varte fram til det avgjørende slaget ved Dien Bien Phu startet 13. mars 1954 med det franske nederlaget 7. mai 1954. Dette nederlaget førte til at franskmennene trakk seg ut av Indokina. Viet Minhs seier over den franske kolonimakten var en viktig drivkraft i den kommende avkoloniseringen,[5] da det var den første store militære seieren av en asiatisk motstandsgruppe mot en kolonihær i en konvensjonell krig, og ødela slik myten om at de vestlige kolonimaktene var uovervinnelige.[5]

Politisk kamp[rediger | rediger kilde]

I perioden etter krigen mot franskmennene, fra midten av 1950-tallet og fram mot slutten av 1960-tallet var Giap en sentral militær person med politisk innflytelse. Han ble involvert i den intense debatten for hvilken strategi son skulle velges for å sikre en gjenforening av landet. Han kom ikke så godt ut av denne maktkampen og hans posisjon innen kommunistpartiet ble svekket, og han ble til en viss grad latterliggjort.[2]

Vietnamkrigen[rediger | rediger kilde]

D67 av Hanois citadell ble brukt som militært hovedkvarter for Giap under Vietnamkrigen

Utdypende artikkel: Vietnamkrigen

Giap fortsatte som øverstkommanderende for de nordvietnamesiske styrkene under hele Vietnamkrigen og sørget for at Vietnams folkehær ble utviklet fra å være en relativt liten selvforsvarsstyrke til å bli en stor, konvensjonell hær som var verdens tredje største[2], utstyrt med forsyninger fra Nord-Vietnams kommunistiske allierte med et avansert våpenarsenal. Sammen med Ho Chi Minh var han den viktigste militære kommandant på Nord-Vietnam og FNLs side under krigen.

Han var særlig viktig som leder for planleggingen av Tết-offensiven, men var selv til medisinsk behandling i Ungarn med offensiven sto på. Selv om denne offensiven ikke nåde sine militære mål, ble den ansett for å være en politisk seier, da den viste den vestlige opinionen at en militær seier for USA og Sør-Vietnam ikke var innen rekkevidde. Imidlertid første den mislykkede Påskeoffensiven i 1972 til at Giap mistet mye av sin militære og politiske innflytelse, og han ble noe mindre sentral i resten av krigen.[2] Hans stabssjef gjennom tyve år, Văn Tiến Dũng overtok som øverstkommanderende i 1974.

Etter Vietnamkrigen[rediger | rediger kilde]

Võ Nguyên Giáp i 2008

Etter Vietnamkrigen fortsatte Giap som øverstkommanderende og forsvarsminister i det forente Vietnam. I juli 1976 ble av i tillegg visestatsminister. Han ble fjernet fra vervet som forsvarsminister i 1980 og fra politbyrået i 1982. Han fortsatte som medlem av kommunistpartiets sentralkomité og som visestatsminister fram til 1991, da han ble pensjonert, i en alder av 80 år.

7. mai 2004 var han med i 50-års jubileet for slaget ved Dien Bien Phu både i Vietnam og i Frankrike.

Giap var fortsatt politisk aktiv fram til sin død, og framsto i 2010 som en markert og prominent kritiker av planene om å åpne det sentrale høylandet i Vietnam for utvinning av bauksitt. Han har skrevet en rekke bøker innen militær teori og strategi. Mest kjent er Folkets krig, folkets hær fra 1961, en håndbok i geriljakrigføring, basert på hans egne erfaringer.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]