Våroffensiven (1975)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Våroffensiven
Konflikt: Vietnamkrigen
Våroffensiven
Vietnamesiske flyktninger på et amerikansk hangarskip under Operasjon Frequent Wind
Dato 13. desember 1974 - 30. april 1975
Sted Sør-Vietnam
Resultat
Saigons fall
Vietnamkrigens avslutning
Parter
Sør-Vietnam Sør-Vietnam Vietnam Nord-Vietnam
FNL FNL
Kommandanter
Sør-Vietnam Nguyen Van Thieu
Sør-Vietnam Ngô Quang Trưởng
Sør-Vietnam Nguyễn Văn Toàn
Sør-Vietnam Pham Van Phu
Sør-Vietnam Nguyen Khoa Nam
Sør-Vietnam Tran Quang Khoi
Sør-VietnamCao Văn Viên
Vietnam Le Duan
Vietnam Văn Tiến Dũng
Vietnam Le Trong Tan
Vietnam Hoang Minh Thao
FNL Trần Văn Trà
Vietnam Dinh Duc Thien
Vietnam Vu Lang
Vietnam Nguyễn Hữu An
FNL Le Duc Anh
Styrker
Kildene varierer I felt: 270 000[1]
Totalt:1 000 000[2]
1 076 artillerienheter
320 stridsvogner
Våroffensiven

Våroffensiven i 1975 (vietnamesisk: Chiến dịch Mùa Xuân 1975), også kalt Ho Chi Minh-offensiven, var en serie vidtrekkende offensive militære operasjoner iverksatt av Nord-Vietnam og FNL med sikte på å innta hele Sør-Vietnam, noe som ble oppnådd ved Saigons fall 30. april 1975.

Bakgrunn - ny politisk situasjon[rediger | rediger kilde]

Denne nye offensiven var annerledes enn den mislykkede Påskeoffensiven tre år tidligere. Den amerikanske politiske handlekraften var sterkt svekket etter at president Richard Nixon måtte gå av etter Watergate-skandalen og tidligere løfter og garantier ble stoppet av den amerikanske kongressen. Den amerikanske militærhjelpen, som Sør-Vietnams hær var helt avhengig av, hadde blitt sterkt redusert og dette skapte store vanskeligheter i disse militære styrkene som var opplært i den amerikanske formen for krigføring. Da de viste seg til å ikke være i stand til å håndtere situasjonen, og finne andre militære metoder, førte dette til til at Sør-Vietnam raskt falt sammen.

Kampene[rediger | rediger kilde]

Offensiven ble innledet med noen mindre aksjoner i den daværende Phuoc Long-provinsen (del av dagens Binh Phuoc-provins[3]), ved grensen mot Kambodsja nord for Saigon. Det første større militære sammenstøtet, slaget om Phuoc Long 12. desember 1974 til 6. januar 1975 ga en klar nord-vietnamesisk seier og operasjonen i området viste seg vellykket, ble det første målet å innta byen Ban Ma Thuot i det sentrale høylandet.

Senter[rediger | rediger kilde]

Den raske nord-vietnamesiske framrykkingen gjorde at de sør-vietnamesiske myndighetene prøvde i desperasjon å omgruppere sine styrker ved å konsentrere det området de måtte forsvare og samle sine styrker der. Dette medførte imidlertid at sivilbefolkningen flyktet fra de områdene de trakk seg tilbake fra, og denne flyktningestrømmen fylte opp veiene, noe som gjorde de nødvendige raske styrkeforflytningene i praksis umulig. Situasjonen ble ytterligere forverre av forvirrende ordrer, mangel på kommandosystemer og tilbakerapportering, og en godt ledet fiende som etter at Ban Me Thuot falt 18. mars, kunne ødelegge det meste av den sør-vietnamesiske hæren i det sentrale høylandet.

Nord[rediger | rediger kilde]

Kampene i nord ble innledet 5. mars, og varte fram til 2. april. Under kampene om Hue–Da Nang ble det gjort et tilsvarende forsøk på å redusere og konsentrere forsvaret i nord rundt noen enklaver langs kysten, men dette støtte på de samme vanskelighetene som i det sentrale høylandet, og da også dette frontavsnittet falt 2. april, var det nordlige 2/3 av Sør-Vietnam inntatt av Nord-Vietnam. Overrasket over hvor fort de kunne rykke fram, ble fokus endret til å innta Saigon og slik raskt avslutte krigen, ved hjelp av overføring av hovedstyrken som hadde stått i nord.

Saigon[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Saigons fall

De gjenværende sør-vietnamesiske styrkene samlet seg rundt Saigon og lyktes å etablere en forsvarslinje ved hjelp av transportknutepunktene ved Xuan Loc og Phan Rang, men svak politisk og militær styrke og vilje til å fortsette kampen ble stadig mer tydelig. Under politisk press gikk den sør-vietnamesiske presidenten Nguyễn Văn Thiệu av 21. april, og en håpet på at en ny leder ville gjøre det letetre å få Nord-Vietnam til forhandlingsbordet. Dette var imidlertid for sent, da sør-vietnameserne på dette tidspunktet ikke hadde andre forhandlingskort enn å unngå et blodbad i Saigon. Med de første nord-vietnamesiske styrkene på vei inn i byen, kapitulerte den nye sør-vietnamesiske regjeringen under ledelse av Duong Van Minh 30. april for å unngå blodbadet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Forces which actually participated in the offensive. William E. Le Gro, From Cease Fire to Capitulation. Washington, D.C.: United States Army Center of Military History, 1981, s. 28.
  2. ^ Spencer Tucker: Encyclopedia of the Vietnam War: A Political, Social, and Military History, ABC-CLIO, 1998, s 770. «At war's end in 1975, the PAVN numbered nearly 1 million troops, despite the loss...»
  3. ^ Bình Phước-provinsens informasjonsside